Denne gutten og søsknene hans bor hos besteforeldrene deres siden foreldrene har dratt fra Venezuela i håp om en bedre fremtid i Colombia. De bor i et fattig område som blir karakterisert som ekstra farlig å dra til. Butikken vi pleier å handle i tør ikke å dra til dette området, men venninnen min kjenner en ung mann som også har satt i gang en liten bedrift for å hjelpe andre. Han bor i dette området, og med hans hjelp klarte vi å skaffe mat til noen av familiene som bor her.
Hver dag går de fire guttene i denne familien ut i skogen på jakt etter iguaner for å ha noe å spise. De fikk stadig kloremerker i starten, men etter hvert fikk de teken på hvordan de skulle fange dem. Iguanen er rik på proteiner, så det har vært et viktig innslag i kostholdet deres de siste årene siden pengene ikke lenger strekker til. Hele hverdagen til guttene består i å jakte disse grønne dyrene, så de har sluttet på skolen. De fleste skoler i de fattigste områdene har dessuten kollapset. Lærerne som jobbet der har også nok med å prøve å skaffe seg mat. Lærerlønnen strekker ikke lenger enn at de kan spise seg mette et par dager. Dette har jeg skrevet mer om i en tidligere artikkel.
Guttene og besteforeldrene var mer enn overlykkelige da de fikk tilkjørt mat for omtrent halvannen ukes forbruk. To kilo ris, to kilo pasta, to kilo maismel, en kilo sukker, poteter, løk, tomater og to kyllinger. Så mye mat hadde de ikke hatt i huset på så lenge de kunne huske. Som storebroren til denne gutten sa: “Vi har ikke spist kylling på flere år!”
Flere av familiene vi har kjøpt mat til har uttrykt at det ikke bare er selve maten som gjør dem glade og rørte. Det at andre mennesker på andre siden av jordkloden har tenkt på dem og vil hjelpe dem har gitt dem glede og håp i hverdagen. Håp om en bedre fremtid.
