Trauste og pysete meg satt foran skjermen med bestillingsknappen foran meg. Jeg hadde skrevet inn alt av navn, passnumre, bilnummer, kortnummer, skonummer… – vel, kanskje ikke det siste, men alt var i hvert fall klappet og klart til at jeg skulle trykke på “BETAL” for en fergereise til Marokko sammen med to venninner.

Med skrekkblandet fryd nærmet høyre pekefinger seg tasten på tastaturet. Den bevret litt. Det var som om noe stoppet fingeren fra å ta de siste centimeterne frem til tasten. Snart var det ingen vei tilbake, men noe i meg strittet imot. Tanken på det ukjente, på fremmede språk, annerledes mat, en kaotisk trafikksituasjon og masse skumle, nysgjerrige blikk, hindret meg i å ta dette skrittet. Det var tross alt snakk om et helt nytt kontinent, Afrika. At det for meg betydde en kjøretur på knappe halvannen time fra Fuengirola til Algeciras, og deretter en avstand på rundt 40 kilometer med ferge, betydde ingenting i denne sammenhengen. DET VAR ET NYTT KONTINENT!

Jeg er pyse, redd for ukjente ting, men jeg er modig nok til å innrømme det, så jeg er vel ikke totalt pyse. Like fullt er jeg en pyse for alt som er nytt. Drar jeg på restauranten “Secret Garden” i Mijas Pueblo med besøket mitt, så bestiller jeg entrecote. Angus entrecote fra Argentina med bakt potet, grønnsaker og champinonsaus. Det samme hver eneste gang. Jeg var sikkert på restauranten ti ganger bare i fjor. Kelnerne kjenner meg igjen som “entrecote-dama”. Jeg trenger ikke å åpne munnen, de vet hva jeg skal ha. Her om dagen var jeg der for første gang på flere måneder. Da sa jeg til kelneren at jeg skulle driste meg til å prøve noe nytt. “En hamburger, takk!”…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

…Der var det gjort. Mens jeg tenkte på alt dette jeg er så redd for kom fingeren i skade for å trykke på knappen, så nå var vi tre damer som om få dager ville være på vei til det ukjente, – knappe tre timer hjemmefra.

For damer med en gjennomsnittsalder på 50 år er et av de aller viktigste punktene når man skal ut og reise å være ute i god tid. Dermed var vi på plass på fergekaien i Algeciras allerede to og en halv time før fergen skulle gå. Fremsynt som jeg er, fant jeg frem hekletøyet mitt og slo i hjel halvannen time med å hekle et halvt dusin bestemorsruter.

Vi hadde heldigvis alt i orden av papirer. Mot en betaling på én euro per person ønsket en mann på fergekaien hjelpe oss å fylle ut innreise-arket til Marokko. Med en bunke ark i hånden gikk han fra bil til bil på fergekaien. Han hadde ikke så mye å leve for, fortalte han, så vi betalte han gladelig fem euro for å få låne kulepennen hans. Det hadde ingen av oss tatt med. Men vi fylte ut arkene selv. Det var best slik. Vi kunne ikke risikere at han ville løpe av gårde med passene våre.

Da vi endelig beveget på oss kjørte vi frem til første luke. Der fikk vi ombordstigningskort tilsendt på Whatsapp, før vi kjørte videre til neste luke der pass ble vist frem i passkontrollen. Etter enda en liten ventepause var det klart for å entre fergen med bilen. De gedigne trailerne foran oss snudde rundt og rygget ombord. Dette var ikke ferger med utgang i begge ender. Vi med personbiler slapp heldigvis å rygge om bord, men vel oppe på bildekket måtte vi kjøre en runde for så å rygge og parkere.

Alle som reiste uten bil ble skysset gjennom bildekket, og bildekket fyltes med mengder av kofferter i alle farger og fasonger. Vel oppe i salongen var det første vi tenkte på mat. Vi var skrekkelig sultne. Ingen av oss hadde tatt med oss noe på veien, og selv om jeg hadde fått slengt i meg en skive før vi reiste om morgenen, så skrek magen etter mat. Det var et grelt utvalg av mat, – et par typer donuts og horn var det eneste de hadde, men det klarte seg for oss. Med hvert vårt tørre små-sukrede horn og en flaske vann fikk vi stagget sulten.

Det var et voldsomt leven rundt oss på alle kanter. Alle de andre reisende hadde kastet seg over bordene, og nå skrev de på disse arkene vi allerede hadde vært så heldige å fylle ut før vi entret fergen. Det var et skikkelig lurveleven med spansk, arabisk og alle mulige andre språk som fylte luften. Men plutselig var det helt stille. Jeg tittet rundt meg. Alle folkene var søkk vekk. Det var ikke oss imot. Da fikk vi nyte maten i ro og fred.

Etterpå ville vi opp en tur for å se hva som fantes der. Det tok ikke lang tid før vi skjønte hvor folkene hadde tatt veien. Nå stod de tett i tett og ventet på å få levere arket og få stemplet passet før vi kom til Marokko. Dermed ble jeg stående i kø med passene våre. Jeg som ønsket å ta bilde av Gibraltar, eller “The Rock” som den også kalles, fra fergen. Det ble ikke lett med livbåten som utsikt rett utenfor vinduet der jeg fulgte køen som sneglet seg fremover.

Det ble heldigvis litt tid til å sitte på dekk og nyte sjøluften og spekulere i hva de arabiske tegnene på fjellsiden i Marokko kunne bety, Vi satset på at det måtte stå “Velkommen til Afrika”. Fergen nærmet seg havnen. Det virket litt rart. Skulle ikke Tanger ligge rett til venstre for havnen? Det vi så her var ikke annet enn noen skur og et par ferger. Vi hadde sjekket på kartet at vi bare skulle kjøre en liten kilometer mot venstre for å finne hotellet, men her lå det ikke noe hotell?!

Det viste seg at fergekaien befant seg et lite stykke før Tanger, så vi måtte kjøre mot høyre. Hvordan turen inn mot Tanger gikk skal jeg skrive om i neste innlegg. Det inneholder blant annet et møte med lovens lange arm, så hvis du vil vite hvordan jeg fikk den første marokkanske pengeseddelen i hånden, så bør du følge med i neste innlegg. Jeg kan love deg at det blir verdt det…