Vel i land i Marokko var det full forvirring om hvor vi skulle kjøre. Etter at vi igjen hadde vist passet vårt, ble vi vinket videre. Vi skulle kjøre mot EXIT-skiltet. Men hvilket EXIT-skilt var det snakk om? Det var EXIT-skilt til venstre, til høyre og rett frem. Etter å ha valgt venstre, ble vi vinket og hoiet etter, og måtte ta en u-sving. Vi skulle selvsagt mot høyre. Ved hvert gatehjørne satt en mann og vinket oss rett frem eller mot venstre. Det var til å bli rent svimmel av.

Etter det som føltes som noen minutter med slalåmkjøring kom vi frem til tollen. Det stod allerede en 5-6 biler der, og tolleren tok imot pass og vognkort og forsvant inn i boden for å avlevere dokumentene til en kollega. Vel tilbake beordret han at bagasjerommet måtte åpnes. Hva hadde vi i den kofferten? Klær. I den andre og den tredje? Klær og atter klær. Tolleren kjente på den ene bagen. Det var noe hardt. Han åpnet den. Det var ikke min bag, så jeg ble litt paff da noe som lignet på en høy, hvit og hard mappe eller veske kom til syne. Om jeg kunne åpne den? Ja, jeg kunne vel det. Hva var det venninnen min hadde dratt med seg til Afrika? Krisemaksimeringen var i gang i hodet. Var det en stor pengebeholdning, eller kanskje… Jeg rakk ikke å tenke særlig langt før det viste seg å være en toalettmappe med tannbørste, parfyme og q-tips, som en helt vanlig toalettmappe. Dermed kunne jeg lukke igjen bagasjerommet og vente i bilen.

Mens vi ventet, så vi en nervøs mann i 30-årene som klødde seg i hodet og smilte vemodig til tollerne da han åpnet stasjonsvognen bak. Den var stappet full med planker eller paller, og oppå dem var det plassert et lite kjøleskap som lå med åpningen mot bilvinduene. Det var umulig å sjekke inni kjøleskapet om det var noe der uten å ta ut alt sammen. En annen dør ble åpnet og nok et kjøleskap, eller kanskje det var en vaskemaskin, surret inn i plastfolie, viste seg. Mer rakk vi ikke å få med oss, for da kom tolleren vår tilbake med papirene og klarsignal til å kjøre videre, som den første av de bilene som stod der.

Vel ute av havneområdet hadde vi funnet ut at vi nok måtte kjøre mot høyre langs vannet for å komme til Tanger, men at det måtte ligge like borti gaten. Dermed svingte til nedover mot vannet i neste rundkjøring, men da blåste en ny vakt i fløyten. Vi hadde nok en gang tatt feil og var på vei ned til havn nummer to. Da vi spurte hvilken vei som var best å kjøre til Tanger, fikk vi til svar på en blanding av mer eller mindre forståelig fransk og spansk, at den første veien var riksvei, mens den andre var motorvei. Vi valgte riksveien. Det kunne jo ikke være langt unna. Bare rundt et par svinger…

Det ble en flott og interessant tur med nydelige hus, flott og vill natur, og med Atlanterhavet som fulgte oss på vår høyre side ved Gibraltarstredet. Etter en stund ble det klart at vi nok hadde valgt feil vei. Dette var lengre enn vi tenkte, og da ingen av oss turte å ta på GPS med frykt for at kontoen ville blitt tappet for penger raskere enn børskrakket i New York i 1929 blakket amerikanerne, så ante vi fortsatt ikke hvor langt det var igjen.

Endelig stod det et skilt langs veien. 29 kilometer igjen til Tanger. Vel var det lenger enn forventet, men nå hadde vi i hvert fall et tall å forholde oss til, og siden veien var nokså koselig og severdig, gjorde det ingenting at vi brukte litt ekstra tid. Ikke skulle vi sjekke inn på hotellet før klokken 15 heller, så vi hadde virkelig god tid, og nøt utsikten på toppen av alle haugene vi kjørte over.

Skjønt, det skulle vise seg at det med god tid gikk i glemmeboken sånn innimellom. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er særlig lett på foten, og ikke bare når det gjelder løping. Spesielt høyrefoten kan ha en tendens til å tråkke litt hardt. På en strekning der det plutselig var to kjørefelt i vår retning, fant jeg det passende å velge det venstre feltet og kjøre forbi de tre bilene foran oss. “Han der vinker til deg at du bør senke farten”, sa venninnen min. Da hadde allerede hun i baksetet et par ganger nevnt at jeg måtte holde fartsgrensen. Det var lettere sagt enn gjort, for det var sjelden skilt å forholde seg til, så jeg visste ofte ikke hva fartsgrensen var, så det ble litt opp og så litt ned igjen på farten her og der.

Ikke før hadde jeg lagt meg inn foran bil nummer tre, så vinket politiet meg inn til siden. Merkelig nok rakk jeg ikke å bli redd. Vanligvis ville jeg fått hjertet i halsen og puls i 170 ved å bli stoppet i politikontroll, men av en eller annen grunn forholdt jeg meg rolig. Verre ble det å snakke med den unge politimannen. Han kunne verken spansk eller engelsk, og heller lite fransk, men han fikk meg i hvert fall til å forstå at han ville ha vognkortet. Deretter ville han ha bevis på forsikringen. DA ble jeg nervøs. Forsikringen hadde tidligere alltid ligget sammen med vognkortet i bilene i Spania, men de siste årene har internett overtatt, så man ikke lenger trenger å frakte det med seg rundt. Jeg kontret med å finne frem førerkortet og si “segurité internet… segurité internet”.

Da kom en annen, mye eldre politimann. Han kunne spansk og kunne forklare meg at jeg hadde kjørt for fort og måtte få en bot. Han smilte og var hyggelig, så jeg ante at dette nok ville gå bra til slutt. Politimennene gikk over i bilen sin og skrev ut boten, før de kom tilbake. “Det blir 150 Dirham eller 15 euro”, smilte han da han var tilbake. Jeg leverte han 20 euro og fikk 50 Dirham tilbake. Mine første Dirham ble altså ervervet ved å veksle med politiet for en bot. Og hvilken bot det var! 150 kroner! Hele opplevelsen var virkelig verdt de pengene.

Siden politimannen virket som en jovial fyr, dristet vi oss til å spørre om vi fikk lov til ta et bilde av han, og han var ikke vond å be. Etter en kort leksjon i norsk og arabisk, smilte vi alle med “Shukran” og “Tusen takk”, før vi vinket og kjørte forsiktig videre mot Tanger.

Nå skal det sies at jeg er flau over å ha kjørt for fort og blitt stoppet, og at jeg på ingen måte ønsker å forherlige det å tråkke litt ekstra hardt på gasspedalen. Jeg føler meg ikke rent lite skamfull over å skrive dette, men synes likevel historien er for god til å bli forbigått i stillhet.