Tidligere var jeg veldig flink til å trene og holde meg i form. I noen år gikk jeg på treningsstudio 3-4 ganger i uken. Samtidig dømte jeg noen håndballkamper i helgene. Da jeg startet med å trene håndball 2-3 ganger i uken droppet jeg treningsstudioet, men gikk turer eller jogget i tillegg til håndballen. I det hele tatt holdt jeg det gående de fleste dagene i uken og var i rimelig god form.

Så sluttet jeg med håndballen og holdt meg til noen joggeturer i ny og ne. Det ble tyngre å motivere seg for å komme seg ut, men jeg gjorde det og holdt formen sånn noenlunde ved like.

Så kom Coronaen. Jeg fikk verdens beste unnskyldning til ikke å trene. Her i Spania hadde vi ikke lov til å gå ut de første tre månedene, kun for å dra og handle i butikken, og det ble gjort maksimum en gang i uken. Det var helt dødt i gatene. Ingen var ute og løp eller syklet. På nyhetene hørte jeg om en mann på Gran Canaria (tror jeg det var) som fikk 6000 euro i bot for å ha være ute og trent med sykkelen sin. Som sagt, – dette ble den perfekte unnskyldning til å la helsen og kroppen forfalle.

Og siden den gang har jeg ikke kommet i gang med noen trening. Jeg har vært på kanskje tre frivillige gåturer siden sanksjonene ble opphevet, samt noen ufrivillige fjellturer med skolen. Da snakker vi om mange hundre høydemeter og pust og pes og svette hele veien.

Men i går tok jeg endelig grep. Jeg fant frivillig frem joggeskoene, tok sekken på ryggen og gjorde klar en podcast som jeg kunne høre på underveis, og kom meg ut. Det var nydelig vær og i underkant av 20 grader, helt perfekt til å gå i. Jeg tenker jeg skal starte i det små, og ha som mål at jeg i hvert fall skal gå hver lørdag, og så tar jeg det som en bonus om jeg kommer meg ut en gang eller to til i løpet av uken. Så får vi se om jeg puster og peser og svetter litt mindre på den neste obligatoriske fjellturen med skolen hehe…