Hva gjør man når man like rundt hjørnet blir 52 år og blir invitert i hoppebursdag til to av kollegaene sine som er halvparten så gammel som deg? Jo, da tar man sats fra trampolinen og lander trygt og litt for godt i skumgummi-bassenget og blir liggende.

To av kollegaene mine fylte altså år i desember og på nyåret inviterte de hele personalet til hoppebursdag i trampolineparken “Altitude” i Málaga, med påfølgende middag på kvelden. Den ene etter den andre falt av lasset og droppet hoppingen. En av kollegaene mine, som også er 51 år, skrev at han var for gammel til å hoppe, så det ble bare spising på han. Jeg derimot skrev: Jeg skal hoppe til tross for at jeg er for gammel. Og slik ble det.

Sammen med de to “bursdagsbarna” som nettopp har bikket 27 år, tre andre kollegaer, samt kjærester og ei venninne, var vi et følge på ni som entusiastisk tredde på oss Altitude sine egne antisklisokker og kastet oss ut i trampoline-jungelen med barnlig fryd og jubel. Det var altså åtte personer som alle vel er under 30 år og så meg, gamla på 51.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Med en gang jeg tok mine første forsiktige hopp så jeg dem. To jenter i barneskolealder som glante og lurte på hva bestemor gjorde i trampolineparken. Jeg angrep situasjonen raskt.

“Jada, jeg ligner på en bestemor, men jeg er det ikke”, sa jeg mens det grå lange håret flagret til alle kanter.

Mens bursdagsbarna fløy til værs i ulike typer splitthopp, nøyde jeg meg med noen få “bestemor-splitthopp” en knapp meter over bakken. Vi tok runden og prøvde det som var av trampoliner og etter hvert var det tid for dagens høydepunkt, nemlig trampolinen som endte opp i det store skumgummi-bassenget. Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, men samtidig har jeg veldig respekt for det bassenget, da jeg har sett video av spreke ungdommer som kaver verre for å komme seg ut av det. Hvordan skulle det da gå med “gamla” og alle de ekstra kiloene?

Jeg hoppet en fire, fem ganger fremover på trampolinen før jeg tok sats og formelig snublet over kanten og ut i bassenget. Ikke mye høyde å spore på det “svevet” gitt.

Vel uti bassenget tenkte jeg å prøve en metode jeg trodde ville funke for å komme meg ut, nemlig å rulle rundt oppå skumgummien. DET var det dummeste jeg kunne gjøre, for dermed ble jeg liggende flat midt inni alle skumgummi-bitene og kave med alle fire. Det vil si, det ble ikke mye bevegelse på den kavingen, for jeg lå temmelig fastklemt. Det var et svare strev med å kaste unna skumgummi-bitene og jeg klarte ikke å komme meg av flekken. Flere av følget vårt kom til og skulle hjelpe “hvalen” som var strandet i vannkanten, men det hjalp ikke stort. Til slutt hoppet en av personalet uti, og jeg så for meg at de måtte sende bud etter kranbil, for dette tok sin tid. Det så visst nokså dramatisk ut fra sidelinjen og flere lurte på om jeg hadde panikk, mens jeg bare lå der og kavet og lo av hele dette absurde scenariet som utspant seg med meg selv i hovedrollen.

Etter en par timers… ok da, det var sikkert ikke mer enn 5 minutter, kaving og hjelp, klarte jeg endelig å få beina under meg og jeg klatret opp ved hjelp av den ansattes kne og ble liggende på fast grunn og le og puste og pese. Det var den rene hardtreningsøkten jeg hadde gjennomført.

Vel, – aldri mer bassenget! Men nå vet jeg i hvert fall hvordan det er. Andre drømmer om å hoppe i fallskjerm eller strikk, mens jeg drømte om å prøve et skumgummibasseng. Akkurat passe med adrenalin for meg, men altfor kavete til at jeg skal prøve det igjen.