Uansett… Avslutningen til den omtrent timeslange gåturen ender alltid slik “Tour de ski” ender, nemlig i “monsterbakken”. Jeg har min egen monsterbakke opp hit jeg bor. Den er sikkert ikke like lang som den skiløperne går, men den er sikkert like bratt i stigning. Men i motsetning til Frida Karlsson, så kollapser ikke jeg på toppen.
Det handler på ingen måte om at jeg er sprekere enn henne selvfølgelig, men heller om at jeg ikke presser meg i den grad jeg kunne ha gjort. Likevel puster og peser jeg som en hval etter bare tjue meter av den totalt omtrent 200 meter lange bakken. Tidligere, da jeg var bedre trent og lettere i kroppen, løp jeg faktisk opp monsterbakken. De siste meterne var alltid seige, og det var kanskje ikke mange centimeterne som ble løpt for hvert skritt, men løping var det, for jeg sparket ifra for hvert skritt selv om saften i skrittene avtok mot slutten. Nå går jeg bare i passe gangtempo opp bakken, og det er seigt på slutten, så tempoet dabber av, men like fullt puster jeg tungt.
Vi får se om jeg ikke kan klare å løpe opp denne monsterbakken igjen innen sommerferien. Det bør være et konkret mål som ikke er uoppnåelig, selv om det kommer til å kreve mer jevnlig trening av både styrke og bevegelse å komme dit. Men jeg er bestemt på å klare det, så “here I come”.