Barndoms-nostalgi fra Vadmyra – del 2

Jeg fortsatte vandringen bak en av de andre lavblokkene til “firkanten”. Her har det alltid vært en stor gressplen som har blitt brukt av voksne som soler seg, familier med barn på Picnic og… ja, ikke så mye mer… Eller… Det verste den har blitt brukt til er vel det vi holdt på med da jeg gikk i første og andre klasse. Da var det stadig “krig mot “KASPER” og de”. Jeg skriver et fiktivt navn, for det er vel ikke så greit å utlevere borettslagets store skrekk med navn.

Vi som bodde oppe i “firkanten” følte oss i grunnen nesten som en familie. I hvert fall når vi sammenlignet oss med den horven av unger som bodde i den svære delen nedenfor. Resten av Vadmyra borettslag bestod nemlig av hele tre høyblokker og tre lavblokker, hvorav to av dem var gigantisk lange i forhold til de vi hadde i firkanten. Derfor var det ikke fritt for at vi følte oss litt underlegne da vi plutselig ble “innkalt til militæret” for å krige mot “Kasper” og de. Heldigvis hadde vi den fordelen at vi bodde på toppen og kunne kaste steiner nedover mot “Kasper”, mens de måtte kaste oppover den ganske bratte bakken fra høyblokk 3 og opp mot gresset bak vår lavblokk. Hadde det ikke vært for det, så er jeg sikker på at “Kasper” hadde skadet noen for livet, eller kanskje drept noen. Heldigvis flyttet “Kasper” i løpet av 3. klasse, så da ble det slutt på krigene. I hvert fall så vidt meg bekjent.

Høyblokk 3 med akebakken mellom den og barneparken.

Men jeg er ikke ferdig med denne bakken ned til høyblokk 3. For i tillegg til at gressområdet yndet til krig, så var asfaltbakken ned mellom høyblokk 3 og barneparken jeg gikk hos “tante Eva” i, et eldorado for fartsglade gutter (og noen jenter) på akebrett. Selv var jeg nokså engstelig av meg på dette området, og kanskje særlig etter at en gutt i klassen min som satt på beina sine på akebrettet og knuste kneet inn i murveggen på høyblokk 3. En knust kneskål førte til krykker i flere måneder, tror jeg. Stakkars gutt. Jeg håper han ikke fikk varige mén av det…

Vi hadde også en annen ski- og akebakke. Den var ovenfor fotballbanen vi hadde, på vei ned “Daghjemsbakken”, som vi kalte bakken som lå ved det som var Vadmyras første “daghjem”, det som nå kalles barnehage. Bakken var den reneste utforbakken på toppen, og det ble både hoppet på ski, stått på cheroxer og aket på snowracer i en heidundrendes fart. Det gikk som regel bra, til tross for at det sikkert var både 30 og 70 unger i den smale bakken. Men en gang gikk det skikkelig ille. Da var det en gutt i klassen til søsteren min som fikk en skistav i øyet og ble blind.

Tenk at vi faktisk hadde vintere med så mye snø at vi kunne både ake og stå på ski. Jeg husker stadig at jeg skled på Cheroxene mine da de var blitt glatte under. Ingenting var som å skli langt av gårde med dem.

 

Vadmyras første “daghjem” er i dag revet og erstattet av dette fancy bygget. Bak bygget og nedover mot høyre gikk den beryktede “Daghjemsbakken”.

 

Jeg beveget meg sjelden innenfor “murene” i den største delen av borettslaget. Det var litt utrygt, og vi kjente ikke alle der, selv om jeg hadde flere klassekamerater som bodde der fra 3. klasse. Nå derimot, i 2023, var det ingenting som minnet om den utryggheten, og jeg kunne knipse bilder av et fint opparbeidet område med både beplantning og lekeplass.

I bakgrunnen mellom to av høyblokkene fikk jeg også øye på “fjellet vårt”, – Lyderhorn. Jeg følte i grunnen at vi hadde vårt eget fjell, og jeg var så heldig at jeg kunne se fjellet fra kjøkkenvinduet hver dag da jeg spiste frokost, middag og kvelds. Det kan man ikke i dag. Trærne og buskene på fjellhyllen rett foran høyblokk 4 har vokst seg så store og mektige at det er flere år siden man har kunnet nyte utsikten til samlingsstedet til Norges hekser. “Alle” vet jo at det er på Lyderhorn, populært kalt “Bloksberg” at heksene samles for å kokkelere nye oppskrifter for å forhekse verden. Mon tro om de får ha noen innspill i barneboken jeg holder på med… Foreløpig har de ikke trengt seg på i prosessen, men man vet jo aldri hva hekser kan finne på 😉

Lyderhorn, eller Bloksberg som det også kalles. Samlingsstedet til heksene.

Jeg tror jammen det må bli en del 3 også. Den blir muligens litt kortere, men kanskje også litt spennende, for der skjer det nok noen “ulovligheter”…

Barndoms-nostalgi fra Vadmyra – del 1

Høyblokk 4 i Vadmyra, der jeg vokste opp i 4. etasje.

Da jeg var i Bergen i sommer, vandret jeg også litt rundt i borettslaget der jeg vokste opp, på jakt etter nostalgi. Med tanke på at jeg også skriver på en barnebok bygget på enkelte episoder fra oppveksten i Vadmyra, så var det helt på sin plass å ta runden med kameraet for å forevige hvordan alt ser ut nå i dag, samt å mimre tilbake om hvordan det en gang var. At det var varmt og blå himmel gjorde det ekstra nostalgisk, og jeg koste meg på den korte vandringen. Jeg burde selvsagt tatt flere bilder. Jeg burde også ha gått innom barneskolens område som tross bare ligger 30 meter opp en bakke, men det ble glemt denne gangen. Det var selve borettslaget som var i fokus.

Først ut er blokken jeg vokste opp i. Høyblokk 4. Vadmyrveien 28, med det etter hvert så berømte postnummeret 5071 til Loddefjord. Da posten i 1999 klarte å revidere “alle” postkontorer og -numre, så endte vi opp med 5172 i stedet for 5071. Det var en trist dag for Loddefjord, men skapte såpass stort engasjement i nærmiljøet at musikkfestivalen “5071 – Alle til Loddefjord” så dagens lys i 2009, og postnummeret har nærmest blitt et “kult-statement”. Artister som Lars Vauler og John Olav Nilsen opptrådte på festivalen i 2010. Loddefjord har i grunnen vært kjent som stedet der rockemusikken i Bergen “kommer fra”. Selv husker jeg godt “Pogo Pops” som hadde Viggo Krüger som gitarist. Han gikk i parallellklassen, og det var stor stas da de plutselig var det store innen musikk i Norge. Venninnen til søsteren min hadde også en kort karriere som trommeslageren til William Hut i “Poor Little Young Ones”, som også ble en velrenommert artist (og gruppe) i Norge.

 

Firkanten, med høyblokk 4 flankert av tre lavblokker.

“Firkanten” bestod at høyblokk 4 og tre lavblokker som omkranset en lekeplass. Her vokste vi opp relativt trygt og beskyttet, selv om jeg godt husker lille Stefan som kom i avisen fordi han ble overkjørt av søppelbilen rett utenfor inngangen sin da han akte ned den bittelille bakken fra lekeplassen og ned mot døren. 5-6-åringen kom mirakuløst fra det med kun noen skrammer, om jeg ikke husker feil.

En annen ting vi elsket å gjøre, var å balansere på de to centimeters tynne gjerdene som var satt opp rundt alle blomsterbedene i hele firkanten. Jeg tror faktisk jeg etter hvert klarte å ta hele runden uten å ramle ned, så da begynte jeg å fable om en karriere som turner på bommen. Det kunne ikke være så vanskelig, – den var jo hele ti centimeter bred og jeg kunne allerede slå hjul, ta araber og gå ned i spagaten… Ikke på gjerdet da, men likevel… Det ble med drømmen. Da jeg gikk på sånn “danse-turn” var jeg livredd for å hoppe over “hesten”, så selv om jeg også hoppet over alle brann-hydrantene i nabolaget, så var det “hesten” som tilhørte turnverdenen, og den var farlig. Ikke var jeg sterk i armene eller magen heller, så jeg kom meg aldri rundt med beina og opp på sånne turnstenger, så jeg tror det var greit at det ble håndball på meg 😉

Rett foran høyblokk 4 ligger nærbutikken. Jeg bodde i 4. etasje og kunne se inngangsdøren til butikken fra altanen på den tiden. Siden har de endret på inngangen, men jeg husker godt de gangene det singlet i glass fra butikkvinduene, etterfulgt av en skoleklokkeaktig alarm om at her hadde det skjedd et innbrudd. Da var det rett ut på altanen og få med seg hvem som kom løpende ut av butikken med ølkasser i hendene. Vi fulgte med hvor de gikk, men jeg kan faktisk ikke huske at vi noen gang fikk fortalt politiet hvem det var som hadde brutt seg inn. Antakelig fikk politiet vite det fra noen andre, for de var nok gjengangere. Jeg husker jeg var litt nervøs for han ene. Han var selvfølgelig en del år eldre enn meg, og han bodde bare et par etasjer under meg. Heldigvis snakket han aldri til meg, så det gikk alltid greit. Han var nok bare ekstra glad i øl, tenker jeg.

Her var barneparken og fotballbanen vår. Nå er det gressplen og parkering.

Bak den ene lavblokken lå en av områdets barneparker. Her kunne man plassere barna sine noen timer hos “tante ditt” eller “tante datt”, mens mor kunne få seg en velfortjent hvil… – til å vaske huset i ro og fred… Eller løse kryssord… Eller lese Hjemmet og Allers og Norsk Ukeblad. Jeg husker selv at jeg stadig trykket på ringeklokken til eldre damer i blokken og spurte om de hadde noen gamle ukeblader jeg kunne få. Det var særlig to hyggelige damer rett over oss, i 12. og 13. etasje, som var veldig hyggelig og alltid hadde noen blader å avse. Trønderske fru Roseth i 12. etasje var godheten selv, og det strålte varme og glede fra henne der hun kom ut med både fem og ti ukeblader, til stor begeistring for en 11 år gammel jente som samlet på bilder av Lady Diana, ABBA og andre berømtheter.

Men tilbake til barneparken. Om ettermiddagene var dette et yndet sted for oss skolebarn å leke i sandkassen med biler eller å disse* (bergensk ord for å huske). Men det aller gøyeste vi visste var å velte et slags disse*-tårn. Dette disse*-tårnet hadde tre etasjer, og det var ett bildekk i hver etasje med mer og mer “slækk” i kjedefestet desto nærmere bakken det var. Stativet var festet fra hjulet fra toppen, på skrå ned mot bakken, med noen jernstenger som endte i et stort jernhjul på bakken. Da vi hadde veltet hele tårnet, fikk vi dette jernhjulet på siden i luften. Vi dro de to nederste dekkene med kjetting til side, satte én kampestein under jernhjulet på hver side, så det ikke skulle rulle, og dermed kunne vi klatre opp på ryggen til en benk og slenge oss mot den øverste delen av jernhjulet og svinge frem og tilbake som på en svingstang. Vi dro benken lenger og lenger bakover for å utfordre skjebnen enda mer. Helt til en dag jeg ikke klarte å få tak i stangen og landet med armen oppå en stein. Jeg hylgråt. Da jeg kom hjem var armen skikkelig buet. En merkelig form på armen, men den var ikke knekt, så etter noen dager var jeg nok i gang igjen. For en frihetsfølelse det var å sveve mot jernstangen!

I dag er lekeplassen en gressplen, og området utenfor barneparken, som var fotballbanen vår, den er blitt parkeringsplass. Fotballbanen der min 6 år lange “keeper-karriere” ble født. Der vi spilte fotball med guttene og ble driblet i senk. Men som håndballspiller var jeg ikke så redd for ballen, så derfor var det ikke så dumt å være keeper. Det var gøy å spille fotball på lag i Vadmyra også, – helt til jeg slapp inn 9 mål i en kamp og innså at det fikk greie seg med håndballen.

Puh… Dette for greie seg for dagens blogg… Selv er jeg ikke glad i å lese innlegg som blir for lange, så jeg gir meg mens leken er god, og så får jeg heller lage et innslag del 2 om resten av nostalgien jeg opplevde i Vadmyra i sommer.

Så “se hva som skjer”… 😉

 

Setenil – en bortgjemt perle i Andalucía

I august tok jeg turen til en liten, bortgjemt landsby som heter Setenil. Den ligger i nærheten av Ronda, en times tid innover i landet fra Marbella. Jeg dro sammen med en venninne som alltid er flink til å ville finne på noe. Selv er jeg at det sløve og slappe slaget, så skal jeg komme meg ut, så må hun dra meg med. Men jeg angrer IKKE på den turen.

Det var ikke merket med skilt et eneste sted langs veien. Nå kjørte ikke vi opp fra Marbella, hvor det muligens er merket (hvem vet?) til Setenil, men vi la turen innom Ardales først, like ved der man kan gå “Caminito del Rey”, som er en helt spektakulær tur i fjellveggen. Vi hadde først planlagt å gå denne turen, men vi fant ut at det i grunnen var galskap å gjennomføre en 8 kilometers tur i 38 graders varme. Likevel ville jeg vise henne “El Chorro”, som er en nydelig grønn innsjø like ved “Caminitoen”. Men da vi kom dit fikk jeg meg nærmest et sjokk! Innsjøen var TOM FOR VANN. Det nydelige, grønne ferskvannet var helt borte, og tilbake lå det bare tørr, brun bunn. Jeg vet at det er fisker i dette vannet, ganske store også, så jeg lurer på hva som har skjedd med alt livet som var i vannet. Nok om det for nå…

Derfra bar det mot Setenil via GPS. Det var en slags bakvei kan man vel si, og som sagt, totalt umerket mot Setenil. Uten GPS tror jeg ikke vi hadde funnet frem. Så takk og lov at vi lever i 2023 hvor GPSen ligger i lommen på hvermannsen, for er det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten, så er det akkurat denne turen.

Til tross for 44 varmegrader og nærmest heteslag, så var det en opplevelse for livet. For å komme frem til hotellet måtte vi kjøre rundt hele byen, og det var smale, svingete veier hele runden. Vi så overhengende fjellvegger overalt, med boliger bygget halvveis inn i fjellet. Stilige grotteaktige restauranter og butikker lå tett i tett, og et sted var det en gate mellom to husrekker som var “lagt under tak”, – det vil si en steinblokk (eller fjellet) var taket i gaten mellom de to husrekkene. Utrolig fascinerende.

Så hvis du har tenkt deg litt rundt som turist i Andalucía, da anbefaler jeg absolutt å legge turen innom Setenil.

Et kort tilbakeblikk på sommeren 2023

Jeg synes det var rimelig fint vær i Bergen de 9 dagene jeg var der i sommer.

For meg ble det en sommer uten blogging. Jeg hadde store planer om å skrive flere innlegg i uken mens jeg var i Norge i tre uker. Det ble det ingenting av. Etter et par innlegg i starten av juli, så var det helt slutt. Helt til nå for noen få dager siden.

Det er noe med det at når det blir lenger og lenger pause, så blir det verre og verre å komme i gang igjen. Det samme gjelder for trening. Har man først tatt seg et par ukers pause, så blir den snart til både tre og fire måneder. Men det gjelder ikke å gi seg. Man må bare ta den “dørstokkmilen” i et jafs og kaste seg utpå igjen.

Sommeren i Norge ble tilbrakt i Sandefjord/Tønsberg og i Bergen, og til tross for at bloggen lå med brukket rygg, så hadde jeg godt fokus på skriving av manus til boken min. Jeg fikk laget en ny innledning og start på det hele, samt at jeg fikk lest gjennom alt, rettet opp og lagt til ting både her og der. I tillegg leste jeg flere bøker om Venezuela, både fakta og skjønnlitterære, så fokus på “Lysets barn”, som arbeidstittelen min er, det var godt. Jeg dro til biblioteket i Bergen sentrum og satt der og jobbet hele dagen i 2-3 dager. Det var utrolig behagelig å sitte i slike omgivelser, – med bøker og ro rundt seg. Det er en egen lukt på slike steder, og det knirker spøkelsesaktig i enkelte av gulvplankene. Det er en helt egen sjarm, og jeg kjente på følelsen at jeg skulle ønske jeg hadde vært enda flinkere til å bruke bibliotekene da jeg bodde i Norge.

Mange klaget over at det var så dårlig vær i Norge i sommer, og særlig i juli. Jeg synes ikke det var så ille. Jeg var i Norge fra midten av juli og til starten av august, og jeg syntes det var lite regn i forhold til hva jeg har vært vant til tidligere. Jeg husker godt da jeg jobbet på Bryggen i Bergen da jeg var i 20-årene. Da virket det som om det plasket og høljet ned hele juli måned. Så de som klarte å uttale at det aldri hadde vært så mye regn i juli som i år, – de må enten ha sovet i begynnelsen av 90-tallet, eller de var ikke født ennå 😉

Nå skriver vi allerede september, og sommeren er for lengst over jobbmessig. Høsten kryper vel på de fleste i Norge nå for tiden, men her i Spania er det fortsatt rundt 30 grader, så det er ikke noen høst-følelse her. De spanske barna startet på skolen i går, så for dem er sommeren såvidt over, mens vi på Den Norske Skolen i Málaga allerede har gått tre uker på skolen. Hverdagen er i full gang. Nå danses det Blime-dans, det skrives fortellinger og vi regner så det spruter… – men bare i matematikk-bøkene 😉

Behagelige, men effektive dager på biblioteket i Bergen.

Heklemania – Jeg har skikkelig dilla

Jeg har holdt på og heklet og heklet de siste månedene, og jeg har slått meg veldig på bestemorruter. Det har blitt mange vesker, noen brille-etuier, men også flere gensere og jakker i ulike størrelser. Noe har jeg gitt bort i gaver og noe har jeg solgt, men jeg produserer hele tiden, så jeg har masse liggende som er ferdig.

Jeg burde sikkert opprettet en “nett-butikk” eller noe, men det får heller bli “en annen gang”. Jeg er ikke så inne i de teknologiske verdenene der, så jeg får holde meg til produksjon enn så lenge.

I dag hadde jeg på meg en genser jeg heklet i sommer. Det er fortsatt ganske varmt her, oppimot  30 grader om dagen, så det er ikke akkurat langermet som er mest brukt for tiden, men siden det er så mange naturlige luftehull i disse bestemorrutene, så tok jeg sjansen. Jeg fikk kommentarer på at det måtte være varmt med ullgenser nå, men da kunne jeg si at det var bomull, og den jo var full av luftehull, så det gikk bra.

Ellers følte jeg meg vel egentlig som det svenske flagget der jeg spradet rundt i gult og blått, men jeg synes faktisk at fargekombinasjonen ble veldig fin, og den lyste i hvert fall opp, – som en sol kanskje? Det var i hvert fall umulig ikke å legge merke til meg, så det ble mange kommentarer.

Faktisk består genseren egentlig bare av to bestemorruter, én foran og én bak, og så med striper på de 3/4 lange ermene. Ikke tok det lang tid å hekle den heller, – tror den var ferdig på en 3-4 dager, så hekling er absolutt å anbefale, – det går unna!

To vesker og tre søte, små jakker til søte jenter.
Flere gensere og en jakke. Jakken har fått bein å gå på 😉

Anbefaling Podcaster

De siste månedene har jeg hørt mye på både lydbøker og podcaster. Nå vil jeg nevne noen podcaster jeg kan anbefale.

TIL LÆRERE:

Som lærer synes jeg “Et Bedre Skole-Norge” og “Lektor Lomsdalens innfall” er veldig gode bidrag til faglig påfyll. Her diskuteres alt fra “hva som kjennetegner den profesjonelle læreren” og “vurdering”, til “digitalisering i skolen” og “hvordan undervise om rasisme”.

Mens “Et Bedre Skole-Norge” er i stor grad rettet mot ungdomstrinnet og videregående, så treffer “Lektor Lomsdalen” etter min mening mer jevnt over hele skoleløpet. Men til tross for at fokus er på de eldre trinnene, så synes jeg absolutt at det likevel er mye å hente for meg som stort sett er lærer på småtrinnet.

En episode jeg vil anbefale er “Samskaping med Erlend Dehlin, Are Bye, Saga Helgadottir, Alexander Mortensen og Aurora Olsen” (20.okt.-21) fra “Et Bedre Skole-Norge”. Det er faktisk to episoder av dette, der Erlend Dahlin er med på begge. På “Samskaping ll” (26.apr.-23) er i tillegg Mari-Ana Jones, Eva Skofterud og Are Bye med. Samskaping handler om elevmedvirkning, at elevene blant annet er aktive i prosessen med å bestemme hvilke temaer man skal jobbe med.

Fra “Lektor Lomsdalens innfall” vil jeg anbefale “serien” hans om “Chat GPT”, der han over mange episoder ser på mulighetene for praktisk bruk av Chat GPT i skolen. Det er lett å tenke at Chat GPT ikke har noe i skolen å gjøre, men nå finnes den, og vi må se på hvordan vi kan bruke den på en “riktig” måte i opplæringen.

Bading i soloppgang ble bading i LYN

Lysene som sees i skyene på bildet er det kraftige lynet.

Forrige lørdag hadde jeg avtalt med noen kollegaer å bade i soloppgang. Jeg, som overhode ikke er noen badenymfe, hadde blitt overtalt til å bade i Middelhavet tidlig om morgenen. Da forespørselen kom på arbeidsrommet fredag ettermiddag, lo jeg høyt. JEG… BADE??? ER DU GAL??? Men det tok ikke mer enn noen få sekunder etter min første lattermilde “for et ridiculous forslag” -respons til at jeg faktisk satt der og vurderte å bli med. Jeg kjente i grunnen ikke igjen meg selv. Hvordan kunne det ha seg at jeg VURDERTE å bli med???

Tirsdagen i forveien hadde vi vært på stranden med hele skolen, og vannet hadde vært utrolig behagelig, – mye varmere enn det pleier her i Málaga. Jeg fikk dermed lyst til å bli igjen etter at elevene hadde dratt hjem, for å kaste meg uti vannet igjen. Men ettersom jeg hadde flere svære poser med bøtter, spader og andre strandleker, samt mye annet å bære på, måtte jeg ha hjelp bort til bilen, og da gadd jeg ikke ta turen tilbake til vannet etterpå. Dermed ble det ingen ny dukkert.

Derfor satt jeg altså der på skolen fredag ettermiddag og vurderte å stå grytidlig opp lørdag morgen for å bli med denne gjengen på å bade i soloppgangsen. Jeg lovde ikke noe, men tenkte å overlate det til den innebygde “vekkerklokken”. Våknet jeg tidlig, så var det bare å komme seg av gårde. Og det gjorde jeg…

Men da jeg hadde satt meg i bilen og kjørte på vei fra Fuengirola til Benalmádena blinket det tett som hagl på himmelen over Alhaurín. Det lynte kraftig med 2 til 4 sekunders mellomrom hele veien, og da jeg parkerte ved stranden og skulle gå bortover strandpromenaden, var jeg sikker på at jeg kom til å bli den eneste som møtte opp. Dette her måtte da være farlig? Man kan ikke bade når det lyner! Da kommer lynet til å slå ned i oss!!!

Det regnet ikke, og lynet holdt seg til et område som var inne over land, samt i et annet område et stykke utover havet, der solen skulle komme opp. Lynglimt, med like høy frekvens som fyrverkeriet på nyttårsaften når klokken er fem på tolv om natten, fortsatte å blinke i skyene, men fortsatt var det ikke en regndråpe i luften over oss. Faktisk var det klar himmel rett over oss, – det var rundt oss, men et godt stykke unna, at faren truet.

Jeg så sikkert litt dum ut der jeg vandret langs promenaden klokken syv om morgenen med en strandstol i hendene. Men det er klart, – det var jo en mulighet for at de andre ikke dukket opp, så da ville jeg heller sette meg i stolen enn å stå langs vannet å se dum ut. Begge deler ville sikkert se dumt ut, men heller dum sittende enn stående.

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Etter mindre enn et par minutters ventetid kom nestemann, og så kom de andre like etter. Vi nølte litt med å gå i vannet, men til tross for kraftige lynnedslag i horisonten, så virket det trygt nok å bevege seg ut i havet. Jeg var førstemann uti, og det var merkelig deilig og nesten lunkent i vannet. Skikkelig deilig badetemperatur. Den myke sanden kjentes deilig under beina. Oppdriften var stor, og det var avslappende å flyte i vannet.

Vi ble værende uti en liten halvtime, og etter hvert kjente vi at det faktisk var lunere nedi vannet enn i luften. Det var litt vind, og det gjorde luften kald på den våte huden. Så til tross for at vi hadde hatt en uke med temperaturer på 25-35 grader, så hutret vi litt da vi kom oss på land for å tørke oss.

Merkelig nok frister det til gjentakelse, så vi får se om jeg blir med ved en senere anledning også…

Endelig egen konto til “Una Gota en el Océano”

Etter at vi for over to år siden startet prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting” har vi endelig fått konto til stiftelsen som ble offisielt stiftet høsten 2022 med det spanske navnet “Una Gota en el Océano”.

Nå kan endelig bidragsgiverne våre sende penger direkte til stiftelsen i stedet for til min private konto. Da blir det mer orden i sakene.

Vi hadde avtale i BBVA, en spansk bank, fredag klokka 12, og en times tid senere var alt i orden. Nå gjenstår bare å vente på bankkortet, men kontoen er klar til å ta imot bidrag.

For de som ikke har fått det med seg, så er “Una Gota en el Océano” en stiftelse der vi hjelper trengende familier i byen Maracaibo i Venezuela hovedsaklig med mat. De humanitære forholdene i landet er kritiske, og middelklassen finnes ikke lenger. Nå er det bare ekstremt rike og fattige.

Når en lærer kanskje tjener 10 dollar i måneden og en kilo ris koster 1-2 dollar og en kylling koster 3-4 dollar, så er det helt klart umulig for de fleste å ha et godt kosthold. Mange leter i søppelet etter mat, og ellers lever de så vidt på pasta og ris, mens proteiner kan de se langt etter.

Hvis det er noen som ønsker å støtte prosjektet, så kan dere sende en e-post til: [email protected]

Da vil jeg kontakte deg og gi deg mer informasjon, blant annet om at du får bilde/video av familien som får glede av maten du betaler for.

Eller om du bare ønsker å støtte uten noe videre informasjon og tilbakemelding, så er kontonummeret med IBAN:

ES90 0182 7115 5102 0165 4745

Bic/Swift:

BBVAESMMXXX

Navn på kontoen:

ASOCIACION UNA GOTA EN EL OCEANO

 

 

 

“Solbrillegate” – Hva hadde jeg gjort?

Det har vært mye snakk om Bjørnar Moxnes og “solbrillegate” i nyhetene og på sosiale medier det siste døgnet. Jeg ønsker ikke å uttale meg noe særlig om det som skjedde, men velger heller å dele min egen tilsvarende erfaring fra et par uker tilbake…

Jeg var altså på matvarebutikken Mercadona her i Fuengirola for noen uker siden. Jeg hadde lagt to svære handlenett oppi handlekurven og jeg plasserte alle varene oppå disse nettene mens jeg gikk rundt i butikken og plukket varer fra hyllene. Da jeg kom frem til kassen og la varene på båndet, overså jeg en liten Cola Zero-flaske som hadde rullet seg seg innunder handlenettene.

Jeg oppdaget det ikke før jeg skulle ta ut de fulle posene av handlevognen ved vognens “parkeringsplass” like utenfor butikken. Jeg skvatt skikkelig, men det var ikke tvil om hva jeg skulle gjøre. Jeg trillet vognen rett inn i butikken igjen, smilte, og fortalte spøkefullt til kassadamen at jeg hadde “prøvd å stjele” fra henne. Hun lo hjertelig og virket forbauset, men også glad, over ærligheten. Jeg betalte for flasken og gikk med hevet hode ut av butikken.

Rett skal være rett. Jeg vil ikke gjøre meg til tyv, om det så er for en liten tyggispakke eller for en iPhone. Så kan noen kanskje tenke at; “jammen, ingen hadde visst om det, – ingen hadde oppdaget det om du bare hadde puttet flasken i nettet og dratt hjem”.

Jo, JEG hadde visst om det.

En god start på den offisielle sommerferien

Som en kollega påpekte i en kommentar til meg, så er det ikke før i dag, mandag, at min første offisielle feriedag er. Og hermed kan jeg da erklære sommeren for åpnet, og jeg kan meddele at starten har vært upåklagelig. Ups, – nå kan fallhøyden bli stor.

Jeg som har uttrykt med klare ord at jeg skal bruke sommeren til både å trene og skrive bok, – nå må jeg virkelig levere. Men jeg tror det skal gå. Uansett er det bedre å få litt press på seg ved å fortelle “hele verden” om mine forsetter. Da blir det ikke like lett å slappe av og skulke en trening eller flere, og jeg vil forhåpentligvis holde fingrene på tastaturet store deler av dagen, ikke bare for å skrolle på VG eller lese mail, men ikke minst for å holde i gang boken jeg skriver. Selv om… Dersom jeg ikke makter å holde forsettene mine, så er fallhøyden stor og den dårlige samvittigheten vil få seg en knekk. Men jeg velger uansett å uttrykke dette skriftlig, for da er nok mulighetene størst til å lykkes.

Og nå har jeg altså min første offisielle feriedag, og den har startet meget godt. Planen var å stå opp rundt sjutiden, men det var ikke så ille å ligge halvannen time lenger og komme seg på treningssenteret rundt klokka ni. Etter en ti minutters gange på mølla ble det de vante apparatene for armer og bein, før jeg innstilte meg på 4×4 minutter med løping på mølla. En kollega har rådet meg til å følge dette slavisk, – altså løpe 4 ganger 4 minutter på mølla, og jeg prøvde det i forrige uke. Tidligere har jeg holdt meg til 4+3+2+1 minutt på økende hastighet, men var villig til å gi dette et forsøk. Men jeg startet på lav i hastighet, 7,5, av frykt for å ligge som slakt mellom runde tre og fire. Det fungerte ypperlig, og i dag prøvde jeg meg på 8 i hastighet. Også det gikk veldig greit. Pulsen kom opp i over 160, men jeg ble ikke totalt utslitt, så jeg bør kunne prøve meg på 8,5 om ikke så mange dager.

Vel hjemme satte jeg meg i godstolen på terrassen og spiste en saftis med jordbærsmak mens jeg hørte på podcast. Deretter heklet jeg litt før jeg fikk satte meg ved bordet for å skrive videre på den nye starten av boken. Det blir en sakprosabok, og jeg føler at dette er riktig vei å gå for meg i dette bokprosjektet. Så gjenstår det å se om redaktøren fra Forfatterskolen er enig med meg i valget mitt, men av det jeg har lært i løpet av det siste halvannet året, så er kanskje det viktigste at det “ikke finnes” noen regler. “Alt” er lov. Vel, man bør ikke gå inn i flere hoder i samme scene, men at manuset mitt får et mer personlig preg og at jeg som forfatterstemme kommer klart frem, tror jeg kommer til å gjøre opplevelsen av historien nærere og mer autentisk, enn slik jeg har skrevet den i førsteutkastet. Jeg tror det blir greit å flette inn det jeg allerede har skrevet, sammen med den nye starten, og det handler mest om å flytte på kapitler og slette enkelte passasjer, heller enn å skrive hele historien på nytt. Det blir spennende å se hvordan det blir når jeg har kommet litt lenger i prosessen.

Jeg har altså fått skrevet et par, tre sider allerede i dag, i tillegg til to på lørdag, og enda er dagen lang. Nå har jeg tatt meg en pause fra boken for å skrive dette innlegget, og så skal jeg sette meg i godstolen for å hvile ryggen og hekle litt, mens jeg hører videre på podcast. Livet er herlig og sommeren likeså, og sånn skal jeg fortsette i mange dager…