Nå i helgen har jeg lest gjennom det meste av boken jeg holder på med, og jeg må si at jeg i grunnen er ganske fornøyd med mesteparten av skrivingen min. Et par steder er det tydelig at teksten er skrevet for et par år siden, og delene er litt kjedelig og veldig enkelt skrevet. I tillegg har jeg noen altfor like formuleringer som jeg må variere, og litt “snusk” her og der som må lukes ut, men generelt sett synes jeg faktisk at boken er godt skrevet. Selvfølgelig er det mulig min redaktør ser annerledes på det når jeg skal sende den inn til henne om et par uker, men frem til da så har jeg i hvert fall en god følelse.

Nå må jeg bare samle meg om hvordan jeg skal formulere slutten. Det blir jo en sakprosabok, med egne betraktninger og sammenligning av Norge og Venezuela hva styresett og ressurser angår, i starten av boken, og så den sanne historien til en god venninne av meg som flyktet fra Venezuela til Spania i 2018 med familien sin. Det er om hvordan hun opplevde særlig det siste året i Venezuela før de flyktet.

Hun var gravid og måtte legges inn på sykehus i bortimot en måned før fødselen, og særlig det hun og mannen hennes opplevde i forbindelse med dette, er helt absurd og hårreisende. Hendelse på hendelse på hendelse vil berøre leseren, det er jeg sikker på. Her er det få dødpunkter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette høres i grunnen skrytete ut, men det er slik jeg ser det nå. Kanskje det vil være annerledes når jeg får tilbakemelding fra redaktør. Jeg har fortsatt veldig mye å lære, og kommer aldri til å bli utlært, – og heldigvis for det, for jeg elsker å lære.

Som sagt har jeg igjen å samle trådene til sluttpartiet, der jeg skal reflektere over likhetene og forskjellene mellom Norge og Venezuela, og se om det finnes en løsning for fremtiden. Jeg skal ikke påstå at jeg har fasiten for hvordan den humanitære kollapsen i Venezuela kan løses, ei heller for hvordan det vanstyrte landet kan reise seg med friske bein, slik at kloke hoder og brennende omsorgsfulle hjerter kan lede dets innbyggere på en god måte. Men jeg håper at “resten av verden” får øynene opp for situasjonen, og at noen med myndighet og evner kan komme på banen og gjøre noe for å bedre disse horrible tilstandene.

Men obs, obs… Nå tror du kanskje at boken er like ved å gå i trykken. Jeg kan forstå at det høres slik ut med tanke på alt jeg skriver om redaktør osv. Men det er langt igjen ennå. Den redaktøren jeg får hjelp fra, er en redaktør jeg har kjøpt selv, via studiet på Forfatterskolen, slik at manuset blir best mulig før jeg sender det av gårde til forlagene. Så selv om jeg skriver her som om boken er på vei ut i butikkhyllene, så er det langt fra sannheten. Både du og jeg må nok smøre oss med ganske mye tålmodighet før det eventuelt vil skje.

Det er ikke engang sikkert den blir antatt av noe forlag, men her jeg nå sitter og skriver kan jeg faktisk ikke se for meg at den ikke vil bli det. Jeg hører selv hvor “blærete” og hovmodig det høres ut, men jeg synes boken er så viktig, samt at den i hovedsak er godt skrevet, så den bør bli utgitt, synes jeg akkurat nå. Men som jeg har nevnt flere ganger over her… – DET kan endre seg etter tilbakemeldinger fra redaktøren min. Da vil jeg kanskje forstå at det fortsatt gjenstår et hav av arbeid før den er klar til EVENTUELT å sendes til forlagene. Hahaha…

Det er umulig å bli klok på dette. Det er jo som å finne nålen i høystakken å klare å bli antatt av et forlag. For hver bok som blir antatt er det nok over 100 manus som blir vraket.