Jeg lovde å skrive om litt “ulovlig” nostalgi i dag, og det blir det… Om det blir kort, vet jeg ikke, for det er sjelden jeg klarer å fatte meg i korthet. But here it goes…

Er det noe barn er glad i, så er det å klatre. Om man klatrer i klatrestativ eller på hustak spiller ingen rolle for dem, bare de kan få klatre. For oss voksne, derimot, spiller det en rolle. I hvert fall i våre dager. I dag har vi EU-godkjent sand eller myke matter som underlag på alle lekeområder. Dette er langt fra vår hverdag i Vadmyra, der nabogutten og kompisen klatret på utsiden av høyblokken vår, fra kjellersiden, og opp langs takrennene som var plassert i kroken mellom trappehuset og langsiden. Takrennene er fortsatt på samme sted, men ny fasade på selve blokken gjør det heldigvis umulig å komme seg lenger opp enn til første etasje. Det er noe annet enn “TRULS” og “PEDER” (oppdiktede navn), som klatret høyere og høyere. Jeg mener å huske at de klatret helt opp til 8. etasje, og her var det ikke snakk om verken sikring eller EU-godkjent underlag. Her var det tvert imot steinhard asfalt som ville tilfalt dem om de hadde vært så uheldig å miste taket og sveve ned mot bakken. At ingen voksne oppdaget dette før de hadde kommet seg til 8. etasje er i grunnen helt utrolig, men det var vel en annen tid… Er det ikke det man sier???

Uansett, – klatringen til “Peder” stoppet ikke der. Men heldigvis var ikke all klatring av det farlige og ulovlige slaget. “Peder” og “RICHARD” var nemlig “17. maianske” mesterklatrere. Hver 17. mai hadde vi en klatrestolpe på skolen hvor man kunne klatre til topps og hente med seg premier ned. En sånn slags telefonstolpe. Det hang sikkert ti ulike premier og man fikk bare lov til å ta med seg én premie om gangen. Rett etter 17. maitoget bar det hjem for disse to guttene for å skifte til shorts. Deretter smurte de seg inn med gjørme for å få bedre feste på stangen. Deretter klatret de opp annenhver gang, bare avbrutt av en og annen tøffing som ville vise seg, – de fleste uten hell, men en gang i blant én som sørget for at “Peder” og “Richard” ikke fikk fullt utbytte av jobben de gjorde. Jeg syntes alltid det var fascinerende og gøy å se på, men hadde ikke nubbesjanse til å klare det selv, så penklærne mine forholdt seg rene og hele.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mellom høyblokk 4 og denne telefonstolpen på skolen ligger Lyngfaret Barnehage, eller som det het den gang, daghjemmet Lyngfaret. Her var det ekstra spennende for klatrende barnekropper. Det var nemlig super-enkelt å komme seg opp på taket. Det gikk en mur under en meter fra huset på baksiden, og hustaket stakk ned bare en liten halvmeter fra muren, så derfra var det easy-peasy å klatre opp på det første pyramideformede taket på daghjemmet.

Derfra klatret vi oppover mot midten av pyramiden, der det vel var et lite vindu vi kunne kikke inn gjennom. Så bar det ned på andre siden for å komme til pyramideformede tak nummer to, og så videre opp og ned, helt til vi stod på den andre enden av hele daghjemmet, og kunne hoppe ned halvannen meter fra taket og lande på en jordbakke.

Selv tror jeg aldri jeg kom så langt at jeg torde å hoppe ned, men jeg prøvde flere ganger. Gikk over takene og stod og så ned i “avgrunnen”. Høydeskrekken min hadde allerede fått et godt tak i meg den gangen. Til slutt måtte jeg bare tusle tilbake samme veien jeg kom. Noen ganger mens de andre løp av gårde. De hadde jo allerede hoppet ned for lenge siden…

Det hendte det kom noen voksne og ropte på oss at vi måtte komme oss ned derfra øyeblikkelig. Da ble vi redde, – i hvert fall jeg, – men vi prøvde nok igjen senere likevel, til tross for at vi visste at det ikke var lov.

Sammenlignet med de som klatret på utsiden av høyblokken opp til 8. etasje, var daghjemstak-klatringen bare uskyldig moro, hvis man tenker på skadepotensialet, men begge deler var sikkert like ulovlig 😉