Jeg fortsatte vandringen bak en av de andre lavblokkene til “firkanten”. Her har det alltid vært en stor gressplen som har blitt brukt av voksne som soler seg, familier med barn på Picnic og… ja, ikke så mye mer… Eller… Det verste den har blitt brukt til er vel det vi holdt på med da jeg gikk i første og andre klasse. Da var det stadig “krig mot “KASPER” og de”. Jeg skriver et fiktivt navn, for det er vel ikke så greit å utlevere borettslagets store skrekk med navn.

Vi som bodde oppe i “firkanten” følte oss i grunnen nesten som en familie. I hvert fall når vi sammenlignet oss med den horven av unger som bodde i den svære delen nedenfor. Resten av Vadmyra borettslag bestod nemlig av hele tre høyblokker og tre lavblokker, hvorav to av dem var gigantisk lange i forhold til de vi hadde i firkanten. Derfor var det ikke fritt for at vi følte oss litt underlegne da vi plutselig ble “innkalt til militæret” for å krige mot “Kasper” og de. Heldigvis hadde vi den fordelen at vi bodde på toppen og kunne kaste steiner nedover mot “Kasper”, mens de måtte kaste oppover den ganske bratte bakken fra høyblokk 3 og opp mot gresset bak vår lavblokk. Hadde det ikke vært for det, så er jeg sikker på at “Kasper” hadde skadet noen for livet, eller kanskje drept noen. Heldigvis flyttet “Kasper” i løpet av 3. klasse, så da ble det slutt på krigene. I hvert fall så vidt meg bekjent.

Men jeg er ikke ferdig med denne bakken ned til høyblokk 3. For i tillegg til at gressområdet yndet til krig, så var asfaltbakken ned mellom høyblokk 3 og barneparken jeg gikk hos “tante Eva” i, et eldorado for fartsglade gutter (og noen jenter) på akebrett. Selv var jeg nokså engstelig av meg på dette området, og kanskje særlig etter at en gutt i klassen min som satt på beina sine på akebrettet og knuste kneet inn i murveggen på høyblokk 3. En knust kneskål førte til krykker i flere måneder, tror jeg. Stakkars gutt. Jeg håper han ikke fikk varige mén av det…

Vi hadde også en annen ski- og akebakke. Den var ovenfor fotballbanen vi hadde, på vei ned “Daghjemsbakken”, som vi kalte bakken som lå ved det som var Vadmyras første “daghjem”, det som nå kalles barnehage. Bakken var den reneste utforbakken på toppen, og det ble både hoppet på ski, stått på cheroxer og aket på snowracer i en heidundrendes fart. Det gikk som regel bra, til tross for at det sikkert var både 30 og 70 unger i den smale bakken. Men en gang gikk det skikkelig ille. Da var det en gutt i klassen til søsteren min som fikk en skistav i øyet og ble blind.

Tenk at vi faktisk hadde vintere med så mye snø at vi kunne både ake og stå på ski. Jeg husker stadig at jeg skled på Cheroxene mine da de var blitt glatte under. Ingenting var som å skli langt av gårde med dem.

Jeg beveget meg sjelden innenfor “murene” i den største delen av borettslaget. Det var litt utrygt, og vi kjente ikke alle der, selv om jeg hadde flere klassekamerater som bodde der fra 3. klasse. Nå derimot, i 2023, var det ingenting som minnet om den utryggheten, og jeg kunne knipse bilder av et fint opparbeidet område med både beplantning og lekeplass.

I bakgrunnen mellom to av høyblokkene fikk jeg også øye på “fjellet vårt”, – Lyderhorn. Jeg følte i grunnen at vi hadde vårt eget fjell, og jeg var så heldig at jeg kunne se fjellet fra kjøkkenvinduet hver dag da jeg spiste frokost, middag og kvelds. Det kan man ikke i dag. Trærne og buskene på fjellhyllen rett foran høyblokk 4 har vokst seg så store og mektige at det er flere år siden man har kunnet nyte utsikten til samlingsstedet til Norges hekser. “Alle” vet jo at det er på Lyderhorn, populært kalt “Bloksberg” at heksene samles for å kokkelere nye oppskrifter for å forhekse verden. Mon tro om de får ha noen innspill i barneboken jeg holder på med… Foreløpig har de ikke trengt seg på i prosessen, men man vet jo aldri hva hekser kan finne på 😉

Jeg tror jammen det må bli en del 3 også. Den blir muligens litt kortere, men kanskje også litt spennende, for der skjer det nok noen “ulovligheter”…