En av de bøkene jeg har likt aller best opp gjennom årene er “Matilda” av Roald Dahl. Som lærer på barneskolen, så er den et “must” som høytlesningsbok på 3. trinn. Da jeg hadde lest den første gang selv, var jeg så begeistret for den at jeg prøvde et par ganger å lese den for 2. trinnselever, men fant fort ut at det var litt for tidlig, og at den riktige alderen for å få med seg innholdet godt nok var 3. trinn.

Nå har jeg igjen 3. trinn og er midt i boken sammen med klassen. Vi leser litt nesten hver dag, og litt ekstra på fredager. Jeg storkoser meg med å utfylle rollene som både den sleipe bilselgeren som er faren til Matilda, den jålete moren, Matilda selv, den yndige frøken Honey og ikke minst den beryktede og grusomme frøken Trunchbull. I opplesingen varierer jeg mellom den pipete ungpikestemmen til Matilda og den milde tonen og vesenet til frøken Honey, til den buldrete faren til Matilda og den beljende jordskjelv-lignende brøleren frøken Trunchbull. Jeg elsker å variere fra stillhet og ro, til plutselig å buldre i vei med et eller annet grusomt brøl fra Trunchbull om at det ene barnet etter det andre er et ufyselig krapyl.

Noen ganger tenker jeg kanskje at det blir litt i voldsomste laget for elevene, – det blir liksom litt mye Trunchbull og litt like Honey, men når det er slik boka er, så får jeg stå løpet ut.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men… Det jeg egentlig ville fortelle var noe som skjedde midt på 90-tallet da jeg jobbet som lærer i Harstad. “Matilda” kom ut som bok i 1988 og i 1996 kom filmen. Jeg var som sagt allerede godt kjent med boka, og gledet meg til å dra hjem til en familie jeg kjente som hadde barn i barneskolealder, for å se filmen. Jeg kjente barna godt, og de meg, da jeg var aktivitetsleder for dem, og var sammen med dem ukentlig.

Jeg har i voksen alder ikke vært så veldig opptatt av hvordan jeg ser ut og tar meg ut. Likevel er det vel som for de fleste noe iboende som ønsker å gjøre en best mulig figur overfor andre likevel. Dette skulle jeg få kjenne på denne dagen da jeg altså var invitert hjem til denne familien for å se “Matilda”-filmen, som barna i huset allerede hadde sett minst én gang.

Jeg hadde ikke en gang rukket å trykke på ringeklokken før eldstejenta stod i døren og hoppet opp og ned. Øynene hennes var store og kulerunde, og hele ansiktet hennes strålte av entusiasme. “Linda, Linda, vet du ka, – du ligner HELT på frøken Trunchbull!!!”

Gulp! Ups! Frøken Trunchbull?! Jeg kjente med en gang at det kom en stor rift i stoltheten min. Jeg kjente til denne forferdelige overlæreren, og hadde vel ikke akkurat identifisert meg med henne. Hun var jo et monster som brølte til alle og kastet barn ut av vinduet. Hva mente hun egentlig med det at jeg “lignet HELT på frøken Trunchbull”? Kanskje det var størrelsen hennes hun mente? Jeg var jo ikke akkurat spedbygd, så det var sikkert derfor, tenkte jeg. Men jeg må innrømme at jeg gru-gledet meg til å se filmen ekstra nå, for nå hadde jeg ikke bare innholdet å more meg med, – jeg skulle også betrakte og analysere om det virkelig var noen likhet mellom meg og dette monsteret av en overlærer.

Jeg måtte motvillig innrømme for meg selv at jenta hadde rett. Det var så mange likheter mellom meg og denne storvokste, rødmussede damen med de tykke leggene utseendemessig at jeg ikke kunne annet enn å gi jenta “kred” for sammenligningen, selv om jeg ikke likte å innrømme det.

Jeg trøstet meg med det viktigste, – at selv om jeg så likheten utseendemessig, så var jeg noen lysår unna oppførselen hennes, og det er jo det viktigste. Det er jo det indre som teller, er det ikke? 😉