Norge er vakkert

Refviksanden ligner strendene på hvilken som helst øy i Karibien.

Nå er det et helt år siden jeg var i Norge. Faktisk mer enn et år. Omtrent 14 måneder. Men for en opplevelse det var å kjøre “Vestlandet rundt” på en ukes tid sammen med en venninne. Vi dro først over fjellet til Bergen så jeg fikk besøkt familien min. Deretter bar det nordover til Måløy til venner, og der ble det turer til både Kannesteinen, Kråkenes fyr og Refviksanden. På hjemturen til Sandefjord kjørte vi fortsatt enda litt mer nord først, innom Geiranger og Trollstigen før vi snudde og kjørte sørover langs E6.

Her er noen nydelige bilder jeg tok på Nord-Vestlandet fra denne flotte Norgesferie-turen. Det er som malerier, spør du meg.

Kannesteinen
Refviksanden i det fjerne

Spektakulære Trollstigen

Sitater fra kloke folk…

“The greatness of a man is not in how much wealth he acquires, but in his integrity and his ability to affect those around him positively.” (Bob Marley)

Jeg synes det er mye visdom i dette sitatet fra Bob Marley. Livet bør ikke handle om meg, meg og atter meg, men om hvordan bevege og hjelpe de som er rundt meg. Også dette sitatet fra Marie Curie er det mye sant i:

“You cannot hope to build a better world without improving the individuals. To that end, each of us must work for our own improvement.” (Marie Curie)

Stjålet identitet eller “bare” slettet av myndighetene?

Endelig kan jeg skrive historien om faren til venninnen min fra Venezuela. Han har omsider kommet seg ut av landet og til Spania hvor han har blitt gjenforent med kona, datteren, svigersønnen og barnebarnet. Men prosessen han måtte gjennom for i det hele tatt kunne gjennomføre denne reisen har vært både lang og krevende.

Allerede da kona hans kom til Spania i desember 2019 var ønsket at han også skulle forlate Venezuela, men det var lettere sagt enn gjort for hans del. Ettersom han har vist sin motstand mot landets regime ved å undertegne ulike underskriftskampanjer har myndighetene satt kjepper i hjulene for livet hans. Ingen av de andre i familien hans har våget å skrive under på slike kampanjer, og ingen av de har dermed hatt noe problem med myndighetene når det gjelder reising. Det samme kan altså ikke sies om faren til venninnen min.

Passet til Edgar, som han heter, måtte fornyes, men dette ble helt umulig da det viste seg at han ikke lenger fantes registrert som en fysisk person i registrene i Venezuela. Han fantes rett og slett ikke. Om dette skyldtes at noen hadde stjålet identiteten hans eller om de bare hadde slettet han på grunn av hans åpne motstand mot myndighetene har vi fortsatt ikke klarhet i, men det ble altså umulig å få han ut av Venezuela og inn i Spania når han altså ikke eksisterte.

Etter nærmere halvannet års jobbing med å løse saken fikk venninnen min endelig kontakt med noen som kunne hjelpe til med å opprette han som person på nytt og dermed få mulighet til å få seg et nytt pass. Det kostet selvfølgelig noen tusen kroner å kjøpe disse tjenestene av byråkrater som ser sitt snitt til å tjene litt ekstra på slike korrupte handlinger “under bordet”. Men dette var den eneste muligheten de hadde om de skulle ha håp om at Edgar skulle kunne gjenforenes med sin kone og de andre her i Málaga.

Nå er han her endelig, og vi kan alle puste lettet ut, og som sagt, – endelig kan jeg skrive om saken hans…

Maling med elever er noe skikkelig griseri, eller…???

Er det én ting jeg prøver å unngå eller i hvert fall gjør så lite som mulig av, så er det å male med de minste elevene på skolen. Det er noe skikkelig griseri og det blir bare noen klatter på et ark, så hva i all verden er vitsen? Ja, det er greit at de skal lære seg ulike teknikker og ulike måter å uttrykke seg på, og deriblant er maling én teknikk og ett uttrykk skolen skal tilby.

Jeg pleier å gå lange omveier rundt malingsflaskene når jeg ser dem i hylla. Jeg prøver å overse dem, for kanskje de da vil slutte å skrike så høyt: “Hei du, læreren på 1.-2. trinn! Nå er det på tide at elevene dine bruker oss!” Jeg har jo bittelitt dårlig hørsel, men ikke så dårlig at jeg kan skylde på det, for jeg hører flaskene klart og tydelig der rødflasken smyger seg inntil hvitflasken og spør om de kan blande seg til en nydelig rosa farge som disse små barna kan bruke når de skal male.

Jeg hører dem godt… Så altfor godt… Greit… Jeg får heller ta tyren ved hornene og bite i det sure gresset, – eller eplet da, og se hvor det bærer hen…

“Angsten” min for maling med elever er, som du ser over, tydelig til stede. Men det skal ikke mer enn en skikkelig motivasjonsfilm med “Chinese grandma panting” fra Facebook til for å se at selv små barn kan klare å lage flotte malerier som ikke bare er klatter på et hvitt ark. Så får det heller være at vi voksne må skrubbe pulter for maling i etterkant.

Nå har jeg startet skoleåret med et brak på malingsfronten, og jeg er så imponert over både entusiasmen og evnene til disse små 5-7 åringene. En av elevene mente vi kunne selge maleriene for flere millioner euro, og det er jeg “helt enig” i 😉

  

En virkelig stor mann, Nelson Mandela

~ As I walked out the door toward the gate that would lead to my freedom, I knew if I didn’t leave my bitterness and hatred behind, I’d still be in prison. (Nelson Mandela)

Dette sitatet fra Nelson Mandela er virkelig noe å tenke over. Mandela hadde sittet i fengsel i nesten tretti år for sabotasje mot myndighetene i et forsøk på å få like rettigheter blant alle mennesker i Sør-Afrika. Han var et offer for et apartheidregime som ikke hadde like rettigheter for alle mennesker. Svarte mennesker var ikke like mye verdt som hvite, og særlig siden de hvite i Sør-Afrika var i mindretall, så var det viktig å holde de fleste menneskerettighetsforkjemperne nede og rolig ved å utsette de ivrigste av dem fengsling.


Nelson Mandela satt 27 år i fengsel, men etter press fra verdenssamfunnet på ulike måter, så ikke myndighetene i landet noe annet valg enn å frigi han i 1990. Ikke lenge etter ble han valgt som Sør-Afrikas president og de fleste hvite fryktet at nå ville rollene bli ombyttet og det var det hvites tur til å bli forfulgt og nedverdiget.

Staben til Sør-Afrikas tidligere president var i gang med å pakke sekkene sine, for nå ville nok Mandela ha med seg sin egen svarte “armé”. Men Nelson Mandela var en fredens mann og en uhyre klok og vis mann. En forening av en stab bestående av både hvite og svarte medarbeidere viste at Mandela mente alvor med fredstankene han hadde for landet sitt. Han hadde hatt nok av tid på Robben Island til å tenke og utarbeide sine idealer for hvordan fremtidens Sør-Afrika skulle se ut om han fikk bestemme.

Nelson Mandela er et av de største menneskene som har levd med tanke på det å forene mennesker og arbeide for fred og fellesskap mellom ulike folkegrupper. Hvis det var noen som hadde hatt “grunn til” å hevne hat og bitterhet etter 27 år i fengsel så var det han. Men han valgte å forlate…, ikke bare fengselet på Robben Island, men også det fengselet han ville hatt inni seg dersom han hadde latt bitterheten og hatet få herske i hans indre.

For et eksempel han er for hele menneskeheten til å tilgi andre og se fremover. Hvorfor skal jeg la andres handlinger få bestemme hvordan jeg skal ha det i mitt indre? Den eneste jeg kan kontrollere og bestemme over er meg selv…

 

Hekling av babyteppe

Hekling er nå blitt min “nye hobby”. Ikke det at jeg tror at jeg kommer til å bytte ut strikkingen med hekling, men akkurat det jeg holder på med nå er jeg så super-fornøyd med at jeg sikkert kommer til å lage et til i andre farger når jeg blir ferdig med det første.

En venninne av meg holdt på å hekle et baby-teppe som skal være til pynt oppå dynen i vognen. Et flott lappeteppe med hjerte-dekorasjonen. Jeg ble helt betatt av det lyse- og mørkegrønne, samt hvite teppet med det søte hjertene som er heklete klumper som står ut. Dessverre hadde de ikke disse fargene i butikken jeg fant garn i, men jeg fant noen farger som var fine sammen, – mer jord-farger. Veldig fine de også, men ikke så nydelige som de grønne. Derfor må jeg bare hekle et til etter hvert når jeg har fått bestilt disse fargene.

Selv om det er gøy å se så nydelig det blir, så merker jeg at det er litt kjedelig at det tar såpass lang tid å hekle fremfor å strikke, – så jeg tviler på at dette blir en hobby på linje med strikkingen, men et par sånne prosjekt er veldig greit og helt overkommelig, selv om jeg tvilte sterkt da jeg holdt på med den første lappen. Jeg har nemlig ikke heklet siden jeg gikk på ungdomsskolen, så jeg har ikke mye trening i det.

Foreløpig har jeg tre slike remser som på bildet ferdige. Jeg regner med at jeg trenger to remser til. Deretter blir det å hekle dem sammen i sidene. Jeg gleder meg veldig til å se det helt ferdige resultatet, og jeg tror jeg kommer til å bli virkelig fornøyd. Jeg skal vise dere når det er helt ferdig 😉

Bare sove litt lenger…

Happy sleeping cartoon girl with pillow and blanket. Vector isolated illustration.

Jeg skulle aller helst bare ligget en liten stund til. Bare ti minutter til… Eller i hvert fall fem… Alarmen ringer for tredje gang. Nå er det på tide, ikke bare å våkne, men å stå opp. Tenk om jeg bare kunne sovet bittelite grann lenger. Slik jeg kunne i sommer. Da var det ingen som ventet på meg, ingen som var avhengige av min innsats, – jeg hadde kun meg selv å tenke på. De fem ekstra minuttene ble ofte til flere timer. So what?!

Selv om det er aldri så deilig å bli liggende til både ti og elleve om morgenen, og noen ganger så lenge som til klokken ett eller kanskje to, så er det en ting som er sikkert. Man blir sløv av for mye fritid. Man får ikke gjort det man har tenkt uansett. Jeg hadde store planer om å skrive ferdig førsteutkastet av boken min. Det ble med noen få sider, så dermed er jeg fortsatt bare litt over halvveis. Bloggen skulle jeg også oppdatere hver dag, og det startet i grunnen veldig godt, men så kom tåkehavet inn og la seg som et skittent dekke mellom Mac og meg. Det var umulig å finne frem til tastaturet i denne tjukke tåken, og jeg klarte ikke å holde meg på de “gamle” høydene når det gjaldt bloggingen.

Et hav av tid… En hel sommerferie uten noen spesifikke planer… Fem sider skrevet på boken. Det er alt. Men nå… Nå er jeg tilbake i jobb… Har mindre tid… Men man blir så mye mer effektiv når man har mye å gjøre. Nå er i hvert fall bloggingen på vei inn i vanlige spor igjen. Skal bare se at når det har gått et par måneder så har jeg skrevet ferdig førsteutkastet samtidig som jeg har jobbet fullt på skolen. Dette er bare så typisk. Det er ikke for ingenting det heter at “ledighet er roten til alt ondt”.

Nei, skal man ha hjelp til noe raskt, så spør en som har mye å gjøre, for da blir det gjort i en fei. De som har god tid utsetter det til siste liten, og så glemmer de det!

Jeg slår et slag for Thorbjørn Egner og Astrid Lindgren

I fjor slo jeg et slag for Thorbjørn Egner og hans fantastisk kreative litterære verk for barn. Vi leste “alle” bøkene hans, og spilte skuespill om deler av “Hakkebakkeskogen” og “Kardemomme by”. Det er utrolig hva slike små barn klarer å øve inn av replikker samt å leve seg inn i roller som både mus, harer, rever og papegøyer. For ikke å snakke om late røvere og en skummel tante Sofie.

I år drar vi til nabolandet, Sverige, og griper fatt i de geniale bøkene til Astrid Lindgren. Fortellingene om Pippi, Emil, Marikken, Ronja Røverdatter, Brødrene Løvehjerte og “alle de andre barna i Bakkebygrenda” er fantastiske skatter som det virkelig er verdt å bruke tid på. Pippi som vil begynne på skolen fordi hun vil ha juleferie som alle de andre barna er bare én av de mange glimrende og kreative idéene forfatteren strør om seg med i bøkene sine. Humoren sitter løst og barna fryder seg over alt det rare og morsomme de finner på alle sammen.

Jeg gleder meg til å ta fatt på dette, og kan nesten ikke vente. Det blir nok noe skuespill ut av dette også, kjenner jeg meg selv rett. I fjor filmet vi skuespillene siden vi ikke kunne vise frem live til de foresatte på grunn av Covid-19. Det ble noen flotte resultater som man kan finne på YouTube-kanalen til DNS Málaga. Det blir nok filmet i år også, – så gøy som det var!

Hjemme hos Kasper, Jesper og Jonatan er det plutselig tante Sofie som bestemmer.

Skolestart i Spania


I morgen er det skolestart og jeg skal møte elevene mine. I år som i fjor skal jeg være kontaktlærer for 1.-2. trinn og jeg gleder meg. Alle de helt minste er selvfølgelig nye, men også på 2. trinn er det nye elever, så det blir spennende å møte mange nye små mennesker som er fulle av entusiasme og glede. Kanskje litt nervøsitet og sjenerthet også, men innerst inne så tror jeg de aller fleste er nysgjerrige, vitebegjærlige, lekne, omsorgsfulle og glade.

Tenk at jeg er så heldig å få lov til å låne alle disse barna hver dag. Jeg ser inn i kunnskapshungrige ansikter, de ler sin herligste latter av små morsomme fortellinger eller sanger om tordivelen som feiret bryllupet sitt på en hestelort. Går det an å være mer heldig enn dette? Når jeg spør forsamlingen om hva en papegøye er, og “Siri” rekker ivrig opp hånden, så jeg gleder meg til hennes stolte svar om papegøyen, og hun sier… “Jeg har en løs tann”.

Dette er hverdagen til disse skolens minste. De er selv jordens navle, og det har de all grunn til å være. Mors og fars diamanter som forlater hjemmets fire trygge vegger for å “flytte inn” i en mellomstor fabrikk som skal produsere dugende mennesker i løpet av et tiår. Hver enkelt må behandles med omtanke og forskjellighet for å oppnå rettferdig behandling. Ulike situasjonen og ulike elever krever ulike håndteringsmåter, og jeg skal sette utfor slalåmbakken med begge stavene fast i hendene og treffe hver eneste port. Da er jeg sikker på at menneskene som kommer ut på andre siden blir personer med verktøy til å løse mange utfordringer i livet, og som er til stor glede for andre.

Dette må ikke misforståes med at man må sy puter under armene på barna og redde dem fra enhver liten krangel med “Lille-Per”. Neida, – det er viktig å læres opp til å håndtere sine egne små og store konflikter, men vi skal hjelpe dem på veien og være støttespillere når de støter på utfordringer de ikke klarer å mestre. Da skal vi gi dem flere verktøy til å øve seg på å løse sine egne vanskeligheter, slik at de både kan kjenne på at det krever noe av dem selv når de skal vokse på alle områder, samt å kjenne på gleden over å ha lyktes med oppgaven.

Velkommen til skolen, kjære uslepne diamanter, og la meg få lov til å være med på å slipe deg 🙂

 

Prosjektets første baby

I begynnelsen av juli skrev jeg om en familie vi nærmest “overfalt” på gata i Maracaibo da vi hadde en pakke med matvarer å dele ut. Vi fikk ikke tak i familien som egentlig skulle ha pakken, så vi ba “Tu Choza Online” (butikken) å finne en tilfeldig familie med barn på gaten.

Mariangel i butikken fant en høygravid mor med to sønner som hadde gått langt og lenger enn langt for en kontrolltime i forbindelse med graviditeten, og de trodde ikke sine egne øyne da de ble stoppet av en moped med to personer. Det er en venezuelanere største skrekk å bli stoppet av en moped, – det er synonymt med å bli ranet, så de ble helt klart skremt. Men denne gangen delte moped-folket ut mat i stedet for å stjele fra dem. En fantastisk, og rett og slett en positivt absurd hendelse.

I dag fikk vi tilsendt bilde av den nyfødte babyen til denne moren. Vi har heldigvis fått lov til å hjelpe henne og familien en gang til siden begynnelsen av juli. Vi håper alt står bra til med babyen og at familien har det bra, forholdene tatt i betraktning.

Her kan du lese artikkelen fra 4. juli 2021: https://lindasakseide.blogg.no/overfalt-av-motorsykkel.html