Vannkilder i Granada-området

Fra en varm kilde i utkanten av Granada i 2012.

Det finnes mange flotte steder å dra til i Spania, og Granada og områdene rundt har mange skjulte perler, og flere av dem har vann i en eller annen form som element.

Sommerstid kan man finne både varme kilder på slettene og kløfter med elver av vann fra fjellene med hengebruer og huler å forsere for å følge elven innover kløften. Dette siste stedet kalles for “Los Cahorros” og liker man å ta seg en frisk dukkert, anbefaler jeg å bade i en av de mange kulpene eller dusje i fossen.

Langs kløften er fjellsidene ofte loddrette, og de er et yndet sted for fjellklatrere. Man passerer ganske mange på veien innover den smale stien.

Vinterstid kan man besøke fjellandsbyen Monachil og leie seg slalåmutstyr og kjøpe dagskort til heisen, for i Sierra Nevada (betyr snødekte fjell) finner du et eldorado av skiheiser og skitrekk med rundt 115 ulike løyper og 21 skiheiser. Du kan ganske greit komme deg opp på fastland-Spanias nest høyeste punkt, Veleta, mens Mulhacen som er det høyeste punktet beundres på avstand. Du kan da også se helt til Middelhavet og kanskje du kan få øye på Atlasfjellene langs Afrikas kyst?

Hengebroen man forserer for å følge stien i kløften ved “Los Cahorros”.
Noen steder må man krype på knærne, hvis ikke man rett og slett tråkker uti det kalde vannet med joggeskoene på.
Denne fossen er ikke fra “Los Cahorros”, men det finnes tilsvarende. Dette er fra en av de andre stiene i området.

 

 

Akveduktene i Segovia

Har du tenkt deg til Madrid og områdene midt i Spania, vil jeg virkelig anbefale deg å oppsøke den lille byen Segovia, en times tid nord-vest for hovedstaden. Her finner du verdens best bevarte akvedukter, og de er imponerende. Det sies at akveduktene er bygget minst like mye (og langt) under bakken som de er over bakken. Jeg synes dette virker overdrevet, men om det skulle stemme, så er det mer enn ekstremt imponerende.

Akveduktene ble bygget av romerne den gang Romerriket strakte seg rundt omtrent hele Middelhavet. Man vet ikke akkurat når de ble bygget, men man mener det må ha vært omtrent i det første århundre etter Kristi fødsel. Akvedukter var en romersk oppfinnelse som ble brukt for å frakte vann fra høyereliggende områder og ned til byene der folket bodde.

Segovia er mest kjent for disse akveduktene, men de har også to andre flotte turistattraksjoner. Den ene er den flotte katedralen og den andre er et middelalderslott som var ett av flere slott Walt Disney brukte som inspirasjon da han tegnet slottet til Askepott.

Med sine litt over 50 000 innbyggere, er Segovia en forholdsvis liten by, og den er absolutt verdt et besøk om du skulle være midt i landet. Bildene er fra 2012 da jeg besøkte Segovia.

Katedralen i Segovia er et flott syn. Her i dagslys, men også om kvelden når den er opplyst.
Et av middelalderslottene Walt Disney ble inspirert av da han tegnet slottet til Askepott.

Fra turen til Segovia i 2012.

 

 

10 matvarer jeg ikke spiser

På oppfordring fra Lene Elisabeth har jeg “stjålet” en av liste-idéene hennes og presenterer her 10 matvarer jeg ikke spiser, enten det er at jeg ikke liker dem eller jeg ikke tør å spise dem…

  1. Oliven – Oliven smaker rett og slett ikke godt. En stram og sur/besk smak som byr meg imot.
  2. Snegler – Jeg har aldri smakt snegler, men bare tanken på å spise noe som ser så slimete og ekkelt ut byr meg imot. Om jeg hadde hatt valget mellom å prøve snegler eller froskelår, så hadde det helt klart blir froskelår, selv om det ikke hadde vært et frivillig valg.
  3. Blåskjell – Jeg er ikke begeistret for sjømat generelt, bortsett fra fisk, men blåskjell er utelukket.
  4. Østers – Sammen med blåskjell er østers den maten fra havet jeg absolutt ikke vil spise.
  5. Blåmuggost – Jeg er generelt lite glad i ost. Bortsett fra noen milde smøreoster, så holder jeg meg til brunost og gulost i blant.

    Avocadotreet står rett utenfor døren min. Det er tomt nå, men i høst bugnet det av avokadoer.

  6. Smalahove – Kunne aldri prøvd å spise det. Jeg kan tenke meg at det kanskje ikke smaker så verst, men bare tanken på at det er et hode… Nei takk…
  7. Rømmegrøt – Jeg har smakt rømmegrøt, og selv om jeg er veldig glad i både risengrynsgrøt, semulegrynsgrøt og havregrøt, så er rømmegrøt for stramt for min smak.
  8. Lutefisk – Et år fikk jeg lutefisk på julaften. Da var hele julaften ødelagt. En gjennomsiktig geleklump til julemiddag i stedet for pinnekjøtt, ikke bra… Heldigvis ble det pinnekjøtt dagen etter, men likevel… Det var ikke det samme.
  9. Avocado – Med “eget” avokadotre rett utenfor døra er det i grunnen en skam at jeg ikke spiser avokado. Det er ikke vondt på smak, men… Det er smakløst. Og siden det inneholder så mange kalorier, så gidder jeg ikke å spise det, selv om det er snakk om “de sunne kaloriene”. Da vil jeg heller kaste bort kalorier på melkesjokolade 😉
  10. Svisker – Jeg liker ikke verken konsistensen eller den søt-syrlige smaken, om man kan si det sånn.

Jeg tror dette er et godt representativt utvalg av de matvarene jeg klarer meg godt uten.

 

Gullkorn og “lover” – 8

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

Smigreloven:

Sier man til to mennesker at de likner hverandre, blir de begge fornærmet.

Carl Harmanns julegave-lover:

1. Den du ikke har kjøpt julegave til, dukker opp på julaften etter butikkenes stengetid med presang til deg.
2. Den du har gitt presang til, oppdager ikke lov nr. 1 før det er for sent.
3. Neste jul blir rollene byttet om.

Clarence Days mortalitetslov:

Hvor du ikke går i andre folks begravelser, kommer ingen av dem i din.

Josef Stalins lov:

En enkeltpersons død er en tragedie, en millions død er statistikk.

Piet Heins lov:

Ingen bekymring er så stor at man ikke kan finne en mindre som er større.

Suksessloven:

Suksess er et spørsmål om flaks. Spør hvilken som helst taper.

Svein Hauges ulykkeslov:

Når ulykken er ute, er det best å være inne.

Sandy Lunøes julegavelov:

Den som gir deg presangen du ikke liker, kjenner alltid den du gir den videre til.

Troverdighetsloven:

Hvis du forteller noen at universet har 500 billioner stjerner, vil han tro deg. Sier du at en benk er nymalt, må han selv kjenne etter. Ingen stoler på at de som har kommet før dem til heisen virkelig har trykket på knappen “HIT”.

Sandy Lunøes synklov:

Tro aldri du har nådd bunnen, – det er sikkert hull i den.

Sydenstemning på Vestlandet

Sommeren 2020 er sist gang jeg var i Norge. Heldigvis at jeg fikk kommet meg til Norge i et av disse “smutthullene” da det ble åpnet for å reise igjen, for da fikk jeg med meg bryllupet til lillesøsteren min. Med stadig tilbakegang med denne pandemien er det blitt mye mer komplisert å reise. Det er ikke bare å sette seg på et fly. Det er apper med “vaksinepass”, negative tester og alt mulig man må styre med. Jeg synes alt sånn er litt styrete, så jeg håper det snart blir litt enklere. Ikke for det, jeg har tatt vaksinen, men det er så mye greier jeg ikke orker å forholde meg til…

Uansett… Jeg fikk meg i hvert fall en aldeles nydelig tur til Vestlandet den sommeren. Jeg hadde aldri vært på kjøretur til Måløy og områdene rundt der, så det ble en nydelig opplevelse i vakker natur.

Her er noen av bildene jeg tok på turen.

Man skulle tro det var fra en øy i det Karibiske Hav.

 

 

Litt spansk kultur og historie

En ti minutters kjøretur sørover fra flyplassen i Málaga ligger den relativt ukjente byen Benalmádena. Byen er delt inn i to store hoveddeler, Benalmádena Pueblo, som er landsbyen oppi fjellsiden, og Arroyo de la Miel, som er de lavereliggende områdene som når ned til havet.

Kjører man gjennom puebloen og tar til venstre rett etter den lysregulerte enveiskjørte gaten, kommer man til et monument som jeg synes er aldeles praktfullt og fantastisk.

Etter noen få hundre meter åpenbarer det seg noe som mest minner om et gedigent sandslott. Men ved nærmere observasjon, ser man at det er laget i stein og er heller et slags gotisk mini-slott. Dette stedet heter Castillo de Colomares og ble bygget som en hyllest til Kristoffer Colombus som “oppdaget” Amerika 12. oktober 1492.

Den spanske arkitekten, Esteban Martín y Martín, som hadde bodd mange år i USA og tjent seg opp penger, flyttet tilbake til hjemlandet på 80-tallet. Her ble han “sjokkert” over at historien om Kristoffer Colombus ikke fikk den plassen i Spanias historie som han syntes den fortjente. Han  bestemte seg for å bygge et monument til ære for Colombus. Han fikk hjelp av to murere fra Málaga og brukte alle sparepengene sine på verket. Til slutt var han blakk. Han var ennå ikke helt ferdig med alt han ønsket å bygge da han manglet penger, men likevel var det et praktverk som ble innviet til 500 års-jubileet for Colombus´ ankomst til de Karibiske Øyene. I 1992 ble altså dette enestående slottet åpnet for almuen.

Byggverket er godt besøkt, men det er sjelden trengsel og køer for å komme inn, til tross for meget økonomisk inngangsbillett til 2-3 euro. Det er absolutt verdt å besøke stedet. Du får en flyer på engelsk, dansk eller et annet ønsket språk, som forklarer hva de ulike detaljene viser. Her er to av de tre båtene han hadde med seg, det er et monument til minne om de 39 spanjolene som ble drept av de innfødte da skipet deres forliste ved øya Hispañola og man finner kart og andre spennende detaljer for den som er interessert i denne delen av verdenshistorien.

Faktisk finner vi verdens minste kirke i byggverket. Ifølge Guinness rekordbok måler kirken bare 1,96m2. Det har blitt gjennomført en vielse der en gang, men ellers er kirken mer en kuriositet enn en aktiv kirke.

Esteban Martín y Martín lagde også et mausoleum som er tomt integrert i byggverket. Han hadde et ønske om at levningene etter Kristoffer Colombus på et tidspunkt skulle overflyttes fra katedralen i Sevilla til dette flotte mesterverket som ble bygget til Colombus´ ære. Men det kommer nok aldri til å skje…

I denne kisten i katedralen i Sevilla, bevoktet av bevæpnede vakter, ligger levningene etter Kristoffer Colombus.

Gullkorn og “lover” – 7

Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.

Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:

Skittentyøvaskloven:

Man blir ikke hvit selv ved å sverte en annen. (Så sant, så sant…)

Kjendisloven:

En kjendis jobber først livet av seg for å bli berømt, og ifører seg så solbriller for ikke å bli gjenkjent.

Obduksjonsloven:

Ingen blir en god lege før han har fylt en kirkegård. (Huff, – denne er grusom…)

Arbeidsloven:

Den som fant på arbeidet, kan ikke ha hatt noe å gjøre.

Arvid Johnsens innsatslov:

De som frivillig påtar seg et arbeid vil alltid bli kritisert fordi de ikke gjør mer eller gjør noe annet, og kritikken kommer fra dem som ingenting gjør.

Samarbeidsloven:

Det er viktig å samarbeide, – jo flere man samarbeider med, desto flere har man å skylde på når noe går galt.

Stressloven:

Slapp av, – det er stress nok til alle.

Inger Bakkes gourmetlov:

De fleste ulykker skjer i hjemme, – og mannen må spise dem.

Livserfaringsloven:

Akkurat da jeg hadde lært alle livets svar, forandret de alle spørsmålene.

Kernans lov:

Takt er evnen til å fortelle en person at han har et åpent sinn når han har hull i hodet.

En viktig historie som “alle” burde og kan lese

I dag fikk jeg boken til Andreas “Tix” Haukeland, “Den stygge andungen”, i hendene. Jeg åpnet den straks og slukte hvert ord. Andreas forteller en viktig og vekkende historie om sin egen barndom og ungdom, og dette er virkelig en bok jeg vil anbefale på det sterkeste, for alle fra rundt 10 år og oppover, å lese. Den egner seg også som høytlesningsbok, og det passer godt å samtale om tematikken underveis.

Boken er godt skrevet, med lun humor innimellom, men særlig med åpenhet om de vanskelige tingene som mange barn og unge opplever med ikke å passe inn. Det blir sterkere når man leser om dette temaet i en bok om en ekte person enn om oppdiktede personer. Det blir ikke like nært når det er oppdiktet. Detaljene fra virkeligheten er mer ekte enn enkelte klisjeer man kan finne på i en oppkonstruert historie, selv om disse historiene selvfølgelig også har sin misjon og er viktige. Det står respekt av de som åpner seg slik Andreas gjør, og det finnes ikke så mange av dem som klarer å gjøre det med slik varme og omsorg, og med et klart mål.

Det er tydelig at Andreas forteller denne historien til barn og unge, og språket som er valgt er passende både i forståelse og med tanke på språkbruk. Han ønsker virkelig å nå ut til både de som er som han, “de stygge andungene” som han kaller dem, og de som hakker på disse.

Jeg leste boken “in one sitting” og er virkelig fornøyd med den fra A til Å. Får du en mulighet, – les boken 🙂

 

Jeg hadde en morder i bilen

Jeg synes i grunnen det er litt skummelt å fortelle dette. Jeg har fortalt om hendelsen flere ganger muntlig, men aldri skriftlig. Og det å skulle dele denne historien med lesere som jeg sikkert ikke aner hvem er, føles litt ubehagelig. Tenk om noen skulle vite hvem denne morderen er? For det første er det muligens feil å kalle vedkommende for en morder. Jeg tror heller det er snakk om en drapsmann. Forskjellen på dette har vel å gjøre med om det er utført med vilje eller “bare” med forsett eller at det er uaktsomt. Det får briste eller bære. Jeg velger å dele denne historien…

Jeg har alltid hatt veldig respekt for det å haike. Da jeg vokste opp, ble jeg prentet inn hjemmefra at det kunne være farlig å haike, og jeg skulle aldri sette meg inn i bilen til fremmede. Dette medførte blant annet at den gangen jeg, sammen med tre andre venninner på 15-16 år, stod og ventet på bussen, så ble jeg “livredd” da en av de andre jentene stilte seg opp og haiket for å spare busspenger. Det verste var at det var en ung mann som stoppet. Venninnen min kjente han og han ville svippe oss dit vi skulle, men til tross for at vi var fire jenter og han bare én mann, så følte jeg virkelig at jeg gjorde noe farlig da jeg satte meg inn i bilen sammen med de andre, og holdt omtrent pusten helt til vi var fremme.

Det gikk selvfølgelig helt fint, og min engstelse var sterkt overdrevet, men jeg nevner hendelsen for å sette forholdet mitt til haiking i perspektiv.

Da jeg selv fikk lappen tenkte jeg at dersom jeg så en enslig jente som haiket, så ville jeg vurdere å ta henne opp, for det var bedre at hun satt på med meg enn med en eller annen skummel og farlig fyr. Dermed tok jeg opp en jente i slutten av tenårene som stod utenfor den videregående skolen hennes og haiket en dag. Det viste seg at vi hadde en felles venninne, og opplevelsen var grei. “Puh, – der hadde jeg “reddet” én jente fra å sette seg inn i feil bil”, var vel min forståelse av det hele.

Et år eller to senere skulle jeg komme til å ta opp min andre haiker, men det jeg ikke tenkte over i forkant, var tidspunktet denne spinkle jenten gikk nærmest dansende langs veien. Hun hadde langt flagrende hår med en sånn liten “tutt” i strikk oppå hodet. Klokken var to på natten, og hadde jeg tenkt meg om, så ville jeg tenkt at dette var et tidspunkt en haikende jente fikk klare seg selv. Så “modig” var jeg ikke at det ville vært greit for meg, dersom jeg hadde tenkt meg om.

Jeg så bare den tynne venstrehånden med tommelen i været som pekte ut mot veien mens kroppen hennes “hoppet” opp og ned da hun gikk. Jeg satte på blinklyset og stanset bilen et stykke foran henne. Så tok jeg lommeboken jeg hadde liggende i passasjersetet og plasserte den mellom setet mitt og døren. Etter bare noen sekunder rev den vevre jenten opp døren, satte seg inn og sa med dyp mannsstemme: “Du er det snilleste mennesket jeg har møtt på et halvt år.”

Jeg skvatt til og holdt meg godt fast i rattet. Jeg kjente hjertet dunke fort i brystet, og det var i grunnen på vei opp i halsen. Ansiktet hans var dratt, og jeg fikk en fornemmelse om at dette måtte være en som hadde problemer med narkotika. Jeg fikk svelget hjertet på plass igjen før jeg sa fast, og så morskt jeg bare kunne: “Hvor skal du hen?”

“Jeg skal ned på “Sagbruket*”, puben nedi hovedgaten.”

“Du får si fra hvor det er, for jeg vet ikke”, fortsatte jeg like bestemt i stemmen, mens jeg skalv innvendig.

“Du er det snilleste mennesket jeg har møtt på et halvt år”, gjentok han.

Da jeg hadde sluppet han av ved “Sagbruket*” pustet jeg lettet ut og tråkket på gasspedalen. Jeg kunne ikke komme meg fort nok hjem. Adrenalinet pumpet og jeg skalv. “At det gikk an å være så “dum” som jeg var!” Jeg bestemte meg for at jeg aldri mer skulle ta opp haikere langs veien.

I månedene etter denne hendelsen så jeg denne tynne “jenten”, som altså viste seg å være en mann, overalt. Uansett hvor jeg kjørte, så gikk han langs veien, og hver gang gjorde hjertet mitt et hopp og jeg tenkte “tenk om han kjenner meg igjen”. Ganske irrasjonelt det hele. Jeg hadde jo vært “det snilleste mennesket han hadde møtt på et halvt år”, så hvorfor i all verden skulle jeg være redd for at han ville gjøre meg noe? En overdreven engstelse, men like fullt var den reell. En gang gikk han til og med rett forbi huset mitt  da jeg svingte inn hjemme, og jeg bodde på andre siden av byen enn der jeg hadde plukket han opp. “Vet han hvor jeg bor nå?” Selvsagt gjorde han ikke det, og ikke så han meg heller, men skrekken hadde satt seg godt fast i meg.

Så gikk det et års tid uten at jeg så noe til han, og jeg tenkte ikke noe særlig mer på det hele. Men en dag satt høye, tøffe Bønni* på jobben og snakket med noen andre kollegaer om noe jeg ikke fikk helt tak i da jeg satte meg ned ved dem. Bønni* forklarte at han ikke var redd for denne personen de snakket om, men at han ikke ville yppe seg mot han, ettersom han var redd for kona og barna sine. Jeg begynte å få mistanke om hvem de snakket om, og da Bønni* beskrev han som liten og tynn, med langt, flagrende hår og dratt i ansiktet, forstod jeg hvem han snakket om.

“Han har jeg tatt opp som haiker en gang. Hva er det med han?”

“Han har drept et menneske, og sitter inne nå.”

Jeg trodde knapt det jeg hørte. Hadde jeg hatt en morder i bilen? Jeg var rimelig glad for at han var i fengsel, men jeg var helt sjokkert over at jeg, som i utgangspunktet er så utrolig pysete, faktisk hadde hatt en drapsmann i bilen.

* Oppdiktet navn

Hva skal man skrive om?

Det er tydelig at hverdagen er tilbake, og at jeg verken har tid eller overskudd til være like aktiv på bloggen som i juleferien, men jeg må prøve å få til et innlegg sånn omtrent hver dag. Men det skal også litt til å vri hjernen for å finne noe som er så interessant, artig og spennende at det tiltaler dere lesere.

Når man begynner et blogg-innlegg på denne måten, så vet man at nå har bloggeren ikke noe å skrive om, så nå skrives det bare for å skrive. Men det må være greit at det ikke alltid er innlegg som har et viktig budskap eller som er humoristisk og interessant. Og denne gangen er en sånn gang for meg.

Man må jo også alltid ha et bilde eller flere i innleggene sine, så hva i all verden skal jeg “by på” denne gangen da? Jo, jeg vet…

Jeg har kost meg i juleferien med å illustrere mange av innleggene mine, godt hjulpet av bilder og enkelte videoer på YouTube. Jeg er ikke noe tegnetalent, men jeg har lært meg at når man bare øver, ser nøye på detaljene og følger en instruks, så går det meste greit. Jeg hadde ikke klart å ta alt dette ut av mitt eget hode, – det er helt klart. Men jeg er fornøyd med tegningene mine, og synes jeg har fått til bilder som har illustrert deler av det jeg skrevet om i innleggene.

Noen av tegningene ligger på vent til noen “Gullkorn og “lover””-innlegg. De ligger planlagt for annenhver dag en stund fremover.