Jeg har flikket og endret, kastet og “addet”, lest og skrevet, åpnet og lukket i flere uker. I dag, endelig, følte jeg meg altså såpass klar med manuset til “Lysets barn” at jeg kunne sende den inn til Forfatterskolen redaktør for en gjennomlesning og tilbakemelding igjen. Dette blir andre gang jeg får tilbakemelding på teksten, og jeg har endret mye på det opprinnelige manuset.
Jeg håper redaktøren min er enig i at det nå nærmer seg at jeg kan sende det inn til forlag. Selv mener jeg at det er klart for det, men hvem er jeg til å vite det? Jeg er ingen forfatterekspert. Ikke er jeg mor heller, så jeg kan vel egentlig ikke tenke meg hvordan det føles å sende barnet på avlastning heller, og på samme måte er dette første gang jeg skriver en bok, så det er kanskje helt feil at manuset er klart for forlaget?
Uansett… Kanskje med unntak av slutten, så synes jeg at jeg har fått frem det jeg ønsker. Når det gjelder avslutningen, så har jeg et par retninger jeg tenker den kan ta, men jeg tror selv at den retningen jeg foreløpig har valgt, er det riktige veien å gå. Jeg ønsker bare å få tilbakemelding på om tanken er god og forståelig.
Nå kan jeg endelig sette meg i godstolen for å lese en god bok, i stedet for hele tiden å skulle skrive på min egen. Det er deilig å ha “barnet” sitt på avlastning gitt. Det blir nok værende der i noen uker. Jeg kommer ikke til å ta kontakt med “avlasteren” for å høre hvordan det går, selv om jeg nok skulle ønske å vite… Jeg får tidsnok tilbakemelding fra henne. Da blir det å kaste seg over tilbakemeldingene og flikke videre på manuset. Men jeg håper å sende det til forlag før jul, og jeg ser virkelig frem til den dagen…
PS! Når jeg leser gjennom teksten merker jeg at jeg er skikkelig sliten, så det spørs om det er noen som klarer å dra noe vettugt ut av det…
Tidligere innlegg om skriveprosessen
Tidligere innlegg om skriveprosessen2
Tidligere innlegg om skriveprosessen3
Tidligere innlegg om skriveprosessen4
Tidligere innlegg om skriveprosessen5
Tidligere innlegg om skriveprosessen6
Tidligere innlegg om skriveprosessen7
Tidligere innlegg om skriveprosessen8
Tidligere innlegg om skriveprosessen9
Det lover ikke så verst når folk flagger med et Bukowski-sitat. Dette var min første tanke. Jeg har selv en tangentiell interesse for “saken” du behandler fordi kjæresten min er fra Venezuela (men hun bor i Colombia, som så mange andre venezolanere). Imidlertid er det 99,99% sikkert at fordommene mine ville vraket en bok som het “Lysets barn”. Det har for mange negative konnotasjoner i retning av “new age” og denslags. Uansett, lykke til med den ganske fæle prosessen det er å skrive et bokmanus. For å bibeholde mødremetaforen foreslår jeg “ammetåke” som den følelsen man går rundt med mye av tiden.
Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding 🙂 “Lysets barn” er arbeidstittelen, men jeg har likt den hele veien, så jeg har trodd at det er en god tittel. Men det er mulig du har rett i det du sier. Det vil nok også ha en undertittel, men det spørs om ikke jeg skal gå noen runder med redaktør om tittelen, ja 😉 Takk!
Så fint at du også la merke til sitatet 🙂 Jeg synes det er et veldig godt sitat, – treffende og sånn “in your face”.
Kjæresten er venezuelaner i Colombia, sier du. Men bor du i Norge, eller er du også der?
Veldig spennende at du føler du snart er i mål, at “barnet ditt” er på vei ut i verden! Det har vært en lang prosess, mye bearbeiding både på tastaturet og i hodet, mest det siste, og jeg er spent på det ferdige resultatet! ❤️
Ja, det er veldig spennende, men det kjipe er at fra å være super positiv da jeg leverte, så er jeg nå mer og mer skeptisk til hvordan tilbakemeldingene kommer til å bli. Men det er kanskje bare lurt å ha lave forventninger, for da kan man vel kanskje bare bli positivt overrasket? Hehe…
Typisk å miste litt trua etter hvert som tida går, men du skal være fornøyd med det du har skrevet og klart. Hvis du må omarbeide, vet du jo i så fall hvor skoen trykker. 😉