10 ting jeg aldri skal gjøre

Jeg elsker å være lærer, men kunne aldri tenkt meg å være rektor.

Jeg fikk lyst til å kjøre en liten liste i dag. Så da ble det en liste over 10 ting jeg aldri skal gjøre. Noen av tingene kom lett, mens jeg måtte tenke mer over andre. Likevel står jeg 100% inne for alle punktene på listen. Disse 10 punktene kommer jeg aldri til å gjennomføre.

  1. Jeg skal aldri hoppe i strikk eller fallskjerm. Med et lite forbehold om det siste, at dersom jeg må hoppe ut av et styrtende fly for å redde meg selv med fallskjerm, så gjør jeg nok det.
  2. Jeg skal aldri drikke meg full. Det har jeg heller aldri gjort. Jeg har knapt smakt vin eller øl. Synes det er skikkelig vondt, og synes det er forferdelig unødvendig å skulle tvinge seg til å like det.
  3. Jeg skal aldri begynne å drikke kaffe. Det er så vondt på smak, så jeg sier igjen: “Det er forferdelig unødvendig å skulle tvinge seg til å like noe som er så vondt”.
  4. Jeg skal aldri begynne med yoga eller pilates. Jeg vet at det helt sikkert hadde vært lurt og bra for kroppen, og alt det der, – men jeg vil ikke. Av prinsipp skal jeg aldri begynne med det. Sikkert teit med et sånt prinsipp, men, men…
  5. Jeg skal aldri kjøre motorsykkel. De er livsfarlige. Du eier ikke beskyttelse rundt deg, og man kan “lett” miste balansen på to hjul, så nei, – aldri motorsykkel på meg.
  6. Jeg skal aldri få meg hund. Jeg er ikke redd for hunder, men jeg er ikke noe glad i dem. Greit at noen er fine og søte å se på, men jeg klarer ikke det med at hunder “alltid” skal slikke på meg, æsj! Det går greit å klappe hunder som ikke er sånn at de skal slikke på deg, men de er dessverre i fåtall.
  7. Jeg skal aldri løpe maraton. Jeg har ved ett tilfelle løpt et 10 kilometers løp, samt “mange” 5 kilometers løp, men jeg vet at jeg aldri kommer til å bli i fysisk stand til å gjennomføre en maraton. hadde jeg vært sjeleglad om jeg hadde vært i stand til å løpe 5 km sammenhengende. Jeg kunne kanskje klart 2 km og så gått litt, for så å fullføre 5 km, men jeg hadde nok ikke klart 5 km i strekk .
  8. Jeg kommer aldri til å handle verken vesker eller noe klesplagg på Gucci, Prada, Michael Kors og hva de nå heter alle disse dyre motehus-butikkene som har 13 klesplagg i butikken til en prislapp på 17 000 kroner per plagg og sånn. Det er for meg totalt meningsløst.
  9. Jeg kommer aldri til å holde en slange. Jeg er livredd slanger og har vært det helt siden lillesøsteren min nesten ble bitt av en hoggorm. Er så redd at jeg en gang i Peru fryktet at tre-slangen jeg hadde kjøpt på et marked skulle bli levende i løpet av natten. Da snakker vi irrasjonell frykt.
  10. Jeg skal aldri bli rektor. Jeg elsker å være lærer og synes det er helt topp å få lov til å være sammen med elever og  undervise dem i ulike ferdigheter og kunnskaper. Men jeg kunne ikke tenke meg å jobbe med paragrafer, lover, budsjetter og alt annet papirarbeid som man må når man er rektor. Tenk, ikke å få være med elevene i klasserommet hver dag!!! Totalt uaktuelt for meg!

 

Soloppgang- og fullmåne-bading på en gang

I dag ble jeg for andre gang med da noen kollegaer skulle bade i soloppgang. De har badet hver lørdag siden skolestart, mens jeg har stått over de fleste gangene. Men i dag tenkte jeg å bli med igjen. Det var nemlig veldig varmt i går, og det var meldt varmt i luften i dag også, så da tenkte jeg at det ikke kunne være så ille å komme seg på land etter et mer enn forfriskende bad.

Jeg er jo ikke glad i kaldt vann, og jeg pruster og “brøler” av “kuldesjokk” når jeg entrer vann som er under tja… 24 grader eller så. Kollegaene mine mente det måtte være rundt 18 grader, så da kan du tenke deg desibelen på brølingen min i dag!

Det som var ekstra fantastisk i dag, var rett og slett at vi fikk to fluer i en smekk. Det var både fullmåne og soloppgang samtidig. Ikke på samme sted riktignok, – vi måtte vri hodet 180 grader for å få med oss begge deler, men like fullt en ekstra flott opplevelse.

Det var heldigvis ikke så ille å gå opp av vannet, med tanke på kaldt i luften. Siden vannet var såpass kaldt, virket de 23 luft-gradene varmere enn de var, så det gikk helt fint.

Det spørs om det blir flere soloppgangs-badeturer på meg, nå som jeg har opplevd det fineste av det fine, men kanskje… Vi får se om en uke. Kanskje det byr seg en ny anledning…

Og så ble det lyst, og jeg synes fargene mot Bil-Bil og Sunset Beach Club Hotel ble veldig fine i dette lyset.

Larvik HK spiller håndballkamp i Málaga

Og da stiller vi mannsterke opp og heier!!!

På søndag kl. 18.00 skal Larvik Håndballklubb spille returkamp i Europacupen mot Costa del Sol Málaga. Første kamp ble spilt på søndag, og det var de spanske jentene som tok første stikk og vant med 4 mål, 35-31. Dermed trenger Larvik all den hjelpen de kan få på bortebane i et lurveleven av en idrettshall med brautende spanjoler sikkert utstyrt med både trommer og “trompeter”.

Dermed har vi tatt ansvar. Vi er nesten 30 personer, en god blanding av barn og voksne tilknyttet Den Norske Skolen Málaga, som tropper opp med masse norske flagg og ku-bjeller for å heie frem jentene fra Larvik og Norge, slik det seg hør og bør for et norsk publikum når vi nå bor her i Málaga.

Selv om vi kommer til å være i mindretall på tribunen, så skal vi bite godt fra oss og bli både sett og hørt, – vær du trygg!

Det store norske flagget ligger godt lagret i bilen, sammen med 20 små flagg, så nå venter jeg bare på de 8 kubjellene jeg har bestilt fra Amazon. Da er vi klare til kamp!

 

“Linda – du ligner HELT på frøken Trunchbull”

En av de bøkene jeg har likt aller best opp gjennom årene er “Matilda” av Roald Dahl. Som lærer på barneskolen, så er den et “must” som høytlesningsbok på 3. trinn. Da jeg hadde lest den første gang selv, var jeg så begeistret for den at jeg prøvde et par ganger å lese den for 2. trinnselever, men fant fort ut at det var litt for tidlig, og at den riktige alderen for å få med seg innholdet godt nok var 3. trinn.

Nå har jeg igjen 3. trinn og er midt i boken sammen med klassen. Vi leser litt nesten hver dag, og litt ekstra på fredager. Jeg storkoser meg med å utfylle rollene som både den sleipe bilselgeren som er faren til Matilda, den jålete moren, Matilda selv, den yndige frøken Honey og ikke minst den beryktede og grusomme frøken Trunchbull. I opplesingen varierer jeg mellom den pipete ungpikestemmen til Matilda og den milde tonen og vesenet til frøken Honey, til den buldrete faren til Matilda og den beljende jordskjelv-lignende brøleren frøken Trunchbull. Jeg elsker å variere fra stillhet og ro, til plutselig å buldre i vei med et eller annet grusomt brøl fra Trunchbull om at det ene barnet etter det andre er et ufyselig krapyl.

Noen ganger tenker jeg kanskje at det blir litt i voldsomste laget for elevene, – det blir liksom litt mye Trunchbull og litt like Honey, men når det er slik boka er, så får jeg stå løpet ut.

Men… Det jeg egentlig ville fortelle var noe som skjedde midt på 90-tallet da jeg jobbet som lærer i Harstad. “Matilda” kom ut som bok i 1988 og i 1996 kom filmen. Jeg var som sagt allerede godt kjent med boka, og gledet meg til å dra hjem til en familie jeg kjente som hadde barn i barneskolealder, for å se filmen. Jeg kjente barna godt, og de meg, da jeg var aktivitetsleder for dem, og var sammen med dem ukentlig.

Jeg har i voksen alder ikke vært så veldig opptatt av hvordan jeg ser ut og tar meg ut. Likevel er det vel som for de fleste noe iboende som ønsker å gjøre en best mulig figur overfor andre likevel. Dette skulle jeg få kjenne på denne dagen da jeg altså var invitert hjem til denne familien for å se “Matilda”-filmen, som barna i huset allerede hadde sett minst én gang.

Jeg hadde ikke en gang rukket å trykke på ringeklokken før eldstejenta stod i døren og hoppet opp og ned. Øynene hennes var store og kulerunde, og hele ansiktet hennes strålte av entusiasme. “Linda, Linda, vet du ka, – du ligner HELT på frøken Trunchbull!!!”

Gulp! Ups! Frøken Trunchbull?! Jeg kjente med en gang at det kom en stor rift i stoltheten min. Jeg kjente til denne forferdelige overlæreren, og hadde vel ikke akkurat identifisert meg med henne. Hun var jo et monster som brølte til alle og kastet barn ut av vinduet. Hva mente hun egentlig med det at jeg “lignet HELT på frøken Trunchbull”? Kanskje det var størrelsen hennes hun mente? Jeg var jo ikke akkurat spedbygd, så det var sikkert derfor, tenkte jeg. Men jeg må innrømme at jeg gru-gledet meg til å se filmen ekstra nå, for nå hadde jeg ikke bare innholdet å more meg med, – jeg skulle også betrakte og analysere om det virkelig var noen likhet mellom meg og dette monsteret av en overlærer.

Jeg måtte motvillig innrømme for meg selv at jenta hadde rett. Det var så mange likheter mellom meg og denne storvokste, rødmussede damen med de tykke leggene utseendemessig at jeg ikke kunne annet enn å gi jenta “kred” for sammenligningen, selv om jeg ikke likte å innrømme det.

Jeg trøstet meg med det viktigste, – at selv om jeg så likheten utseendemessig, så var jeg noen lysår unna oppførselen hennes, og det er jo det viktigste. Det er jo det indre som teller, er det ikke? 😉

En inspirerende og produktiv skriveøkt med Lise Forfang Grimnes

Marit Reiersgård (over) er vert for mentormøtene. Lise Forfang Grimnes er også aktuell med boken “Bacon eller bestevenn”.

Mandag kveld var jeg på et kort “mentor-møte” i forbindelse med Forfatterskolen. Det var forfatter Lise Forfang Grimnes som hadde en praktisk seanse med oss der vi fikk prøvd ut noen skriveøvelser. Det var skikkelig spennende og lærerikt.

Først skulle vi skrive non-stop så lenge en litt munter sang varte, og med ett ord som utgangspunkt. Av SKO og FISK valgte jeg SKO, men endte opp med begge deler i det jeg skrev. Jeg fikk nesten til å skrive en sammenhengende liten fortelling, men jeg ble ikke ferdig. Det var heller ikke meningen. Det var kun ment til eget bruk, og at ingen andre enn jeg skulle lese det. Poenget med øvelsen var altså å holde “pennen” eller fingrene i gang, uten å viske ut eller bruke tid på å tenke. Stod du fast skulle du bare skrive for eksempel: “Nå vet jeg ikke hva jeg skal skrive, hva skal jeg skrive, jeg kommer ikke på noe, eller, nei, hm, hva skal jeg skrive, kanskje om en mann som, – ja, nå vet jeg, det kom en mann og fant skoen som lå i vannkanten…”

Min tekst ble altså ganske sammenhengende, men det er heller tvilsomt om det som ble produsert blir med i noe av det jeg driver og skriver på. Men er det ikke sånn at når du skal bli flink til noe, så må du øve? Det gjelder ikke bare i turn, der du øver på å slå hjul og ta flikk-flakk for seg, før du setter elementene sammen i en øvelse du viser frem på frittstående-gulvet eller på bommen. På lik linje som man trener på blokkfløyte, finter i håndball og strikker vrangmasker, så må man øve på skriving. Vi har så lett for (i hvert fall jeg) å tenke at det man produserer av tekst er så uhyre viktig at det ikke kan skrives forgjeves. Det må brukes til noe. Nei, det skal ikke være slik. Noe er bare for å trene opp fingrene, eller hånden for de som skriver med penn, altså rett og slett for å trene opp “skrivemuskelen”.

I en annen øvelse tok vi utgangspunkt i et veldig spesielt bilde og skrev om det. Hva vi trodde det var. Det kunne være på fortellingsform, men ikke noe krav. Det var like greit med faktatekster eller resonnerende tekster. Det viktigste er at man skriver. Vi fikk litt “mystisk” musikk til, så tankene mine fløy av gårde samtidig med fingrene over tastaturet. Vi skrev også om et godt sommerminne der vi skulle se for oss hvordan det luktet, hva vi hørte og så, – og andre sanseinntrykk. Vi lukket først øynene og så for oss “bildet”, før vi skrev i vei. Veldig fine øvelser må jeg si, og jeg kommer nok til å benytte meg av noen av disse senere.

Den aller siste øvelsen var å kutte ned beskrivelser. Om man har notert seg 7-8 punkter som beskriver en karakter eller et tema eller hva det skulle være, – kutt ut de to punktene som er minst viktig. Fortsett med det til du står igjen med bare 2-3 punkter. Dette er essensen og det som er viktigst for karakteren, temaet osv.

Jeg kan virkelig anbefale en skriveøkt med Lise Forfang Grimnes altså, – så får du sjansen, så grip den 😉

Jeg nærmer meg stadig… “Lysets barn”

Nå i helgen har jeg lest gjennom det meste av boken jeg holder på med, og jeg må si at jeg i grunnen er ganske fornøyd med mesteparten av skrivingen min. Et par steder er det tydelig at teksten er skrevet for et par år siden, og delene er litt kjedelig og veldig enkelt skrevet. I tillegg har jeg noen altfor like formuleringer som jeg må variere, og litt “snusk” her og der som må lukes ut, men generelt sett synes jeg faktisk at boken er godt skrevet. Selvfølgelig er det mulig min redaktør ser annerledes på det når jeg skal sende den inn til henne om et par uker, men frem til da så har jeg i hvert fall en god følelse.

Nå må jeg bare samle meg om hvordan jeg skal formulere slutten. Det blir jo en sakprosabok, med egne betraktninger og sammenligning av Norge og Venezuela hva styresett og ressurser angår, i starten av boken, og så den sanne historien til en god venninne av meg som flyktet fra Venezuela til Spania i 2018 med familien sin. Det er om hvordan hun opplevde særlig det siste året i Venezuela før de flyktet.

Hun var gravid og måtte legges inn på sykehus i bortimot en måned før fødselen, og særlig det hun og mannen hennes opplevde i forbindelse med dette, er helt absurd og hårreisende. Hendelse på hendelse på hendelse vil berøre leseren, det er jeg sikker på. Her er det få dødpunkter.

Dette høres i grunnen skrytete ut, men det er slik jeg ser det nå. Kanskje det vil være annerledes når jeg får tilbakemelding fra redaktør. Jeg har fortsatt veldig mye å lære, og kommer aldri til å bli utlært, – og heldigvis for det, for jeg elsker å lære.

Bokas hovedpersoner, – det er deres historie som skal frem.

Som sagt har jeg igjen å samle trådene til sluttpartiet, der jeg skal reflektere over likhetene og forskjellene mellom Norge og Venezuela, og se om det finnes en løsning for fremtiden. Jeg skal ikke påstå at jeg har fasiten for hvordan den humanitære kollapsen i Venezuela kan løses, ei heller for hvordan det vanstyrte landet kan reise seg med friske bein, slik at kloke hoder og brennende omsorgsfulle hjerter kan lede dets innbyggere på en god måte. Men jeg håper at “resten av verden” får øynene opp for situasjonen, og at noen med myndighet og evner kan komme på banen og gjøre noe for å bedre disse horrible tilstandene.

Men obs, obs… Nå tror du kanskje at boken er like ved å gå i trykken. Jeg kan forstå at det høres slik ut med tanke på alt jeg skriver om redaktør osv. Men det er langt igjen ennå. Den redaktøren jeg får hjelp fra, er en redaktør jeg har kjøpt selv, via studiet på Forfatterskolen, slik at manuset blir best mulig før jeg sender det av gårde til forlagene. Så selv om jeg skriver her som om boken er på vei ut i butikkhyllene, så er det langt fra sannheten. Både du og jeg må nok smøre oss med ganske mye tålmodighet før det eventuelt vil skje.

Det er ikke engang sikkert den blir antatt av noe forlag, men her jeg nå sitter og skriver kan jeg faktisk ikke se for meg at den ikke vil bli det. Jeg hører selv hvor “blærete” og hovmodig det høres ut, men jeg synes boken er så viktig, samt at den i hovedsak er godt skrevet, så den bør bli utgitt, synes jeg akkurat nå. Men som jeg har nevnt flere ganger over her… – DET kan endre seg etter tilbakemeldinger fra redaktøren min. Da vil jeg kanskje forstå at det fortsatt gjenstår et hav av arbeid før den er klar til EVENTUELT å sendes til forlagene. Hahaha…

Det er umulig å bli klok på dette. Det er jo som å finne nålen i høystakken å klare å bli antatt av et forlag. For hver bok som blir antatt er det nok over 100 manus som blir vraket.

 

Yrende fugleliv

Jeg er ikke så veldig observant av meg, men når jeg går tur med andre, så hjelper de meg til å se både blomster og fugler.

Her en dag satte vi oss på en benk på en liten plaza i Fuengirola og tittet på livet, – ja, altså fuglelivet. Det trippet grå, hvite og fargerike duer rundt på bakken, mens grønn-sprakende papegøyer kaklet fra tretoppene. Noen av dem fant veien ned på ryggen av benkene, mens duene innfant seg på hver sitt “hustak” på de smijernsbesatte lyktene. Det var tydelig på all fugleskitten at dette var et yndet sted for duene å skue utover sitt kongerike for å iaktta dets undersåtter, eller for å motta hyllesten for de kongene de tror de er…

Vel, uansett… En koselig observasjon på en fredelig dag midt i ferien var det…

 

GIGANTISK TRE VED STRANDEN I CÁDIZ

I august ble det tid til en liten tur til atlanterhavsbyen Cádiz, noen timers kjøretur vestover fra Málaga. Selve byen er opparbeidet med fyllmasser flere steder, noe man kan se langs “stranden” der svære steinblokker er plassert utenfor en mur som er anlagt langs vannet.

På vandringen vår gjennom gamlebyen fikk vi se både katedralen og restaurantgater, og da vi kom til den nordvestlige enden av byen, ved “La Caleta”-stranden, fikk vi øye på det største treet jeg noensinne har sett. Jeg tror vi kunne ha vært rundt 15 mennesker som skulle holdt hverandre i hendene for å nå rundt hele stammen. En av de svære, tunge greinene som lå utover mot bilveien, var støttet opp med et stativ for at ikke bilene skulle kjøre på den. Treet var etterlengtet skyggefullt for varme turister i vel 32 graders varme, og de mange krikene og krokene var yndede steder for hjemløse som la seg til rette med soveposen sin.

Heldige meg som er lærer

Det er fantastisk å være lærer. Jeg elsker det. Jeg er simpelthen begeistret når jeg får lov til å jobbe med barn som elsker å lære.

Nysgjerrige barn som lurer på hvor tungt en maur kan løfte og hvordan kameleonen klarer å skifte farge. Barn som ler en herlig trillende latter når du leser høyt for dem fra en morsom bok. Jenter og gutter som løper rundt i skolegården og sier “hei” til deg med nydelige barnesmil og gnistrende øyne. Barn som hjelper andre når de lurer på hvordan de skal skrive spørsmålstegn på iPaden, eller som forklarer hvordan de andre skal hoppe med fem og fem på tallinjen i matematikkbok. Barn som sitter med nesen i iPaden og med fingrene på tastaturet og skriver så det spruter på fortellinger om elgen som falt i vannet eller læreren som forspiste seg på sjokolade.

Klassen jeg har i år er en strålende flott gjeng 3. trinnselever. De er ivrige. Akkurat nå er de fullt opptatt med å produsere tekster. De er små “forfatterspirer” med korte og lange fortellinger inne i seg som sprenger på og kommer ut gjennom fingrene via tankene. Noen ganger må jeg klype meg i armen. Jeg lurer på hva jeg har gjort for å fortjene en så fantastisk hyggelig og arbeidsom gruppe små mennesker som elever. En ting er sikkert. Jeg nyter hver dag sammen med dem.

I dag kunne jeg sitte en stund og skrive på mitt, mens de skrev på sitt, samtidig som de innimellom lurte på hvordan ulike ord skrives. Etter hvert som de ble ferdige med teksten sin, kom de bort til arbeidsplassen min og vi gikk gjennom teksten sammen. Hadde de en passende avslutning på fortellingen? Hadde hovedhandlingen havnet der den skulle, eller måtte vi flytte den fra innledningen? Hadde de husket stor bokstav og punktum? Hva med den stumme d-en i “jordskjelv”?

Det å ha tid til hver enkelt og gå gjennom teksten, slik at de får rettet opp enkelte ting og lærer litt mer om rettskriving og tekstskaping, er bare helt gull. Det kan jeg når klassen er slik at de sitter for seg selv og skriver med iver i blikket og energi i fingrene. Heldige meg 🙂

Barndoms-nostalgi fra Vadmyra – del 3 LIVSFARLIG KLATRING

Her er takrennen som “TRULS” og “PEDER” klatret oppover til 8. etasje. Heldigvis en umulighet i dag. Bildet er manipulert.

Jeg lovde å skrive om litt “ulovlig” nostalgi i dag, og det blir det… Om det blir kort, vet jeg ikke, for det er sjelden jeg klarer å fatte meg i korthet. But here it goes…

Er det noe barn er glad i, så er det å klatre. Om man klatrer i klatrestativ eller på hustak spiller ingen rolle for dem, bare de kan få klatre. For oss voksne, derimot, spiller det en rolle. I hvert fall i våre dager. I dag har vi EU-godkjent sand eller myke matter som underlag på alle lekeområder. Dette er langt fra vår hverdag i Vadmyra, der nabogutten og kompisen klatret på utsiden av høyblokken vår, fra kjellersiden, og opp langs takrennene som var plassert i kroken mellom trappehuset og langsiden. Takrennene er fortsatt på samme sted, men ny fasade på selve blokken gjør det heldigvis umulig å komme seg lenger opp enn til første etasje. Det er noe annet enn “TRULS” og “PEDER” (oppdiktede navn), som klatret høyere og høyere. Jeg mener å huske at de klatret helt opp til 8. etasje, og her var det ikke snakk om verken sikring eller EU-godkjent underlag. Her var det tvert imot steinhard asfalt som ville tilfalt dem om de hadde vært så uheldig å miste taket og sveve ned mot bakken. At ingen voksne oppdaget dette før de hadde kommet seg til 8. etasje er i grunnen helt utrolig, men det var vel en annen tid… Er det ikke det man sier???

Uansett, – klatringen til “Peder” stoppet ikke der. Men heldigvis var ikke all klatring av det farlige og ulovlige slaget. “Peder” og “RICHARD” var nemlig “17. maianske” mesterklatrere. Hver 17. mai hadde vi en klatrestolpe på skolen hvor man kunne klatre til topps og hente med seg premier ned. En sånn slags telefonstolpe. Det hang sikkert ti ulike premier og man fikk bare lov til å ta med seg én premie om gangen. Rett etter 17. maitoget bar det hjem for disse to guttene for å skifte til shorts. Deretter smurte de seg inn med gjørme for å få bedre feste på stangen. Deretter klatret de opp annenhver gang, bare avbrutt av en og annen tøffing som ville vise seg, – de fleste uten hell, men en gang i blant én som sørget for at “Peder” og “Richard” ikke fikk fullt utbytte av jobben de gjorde. Jeg syntes alltid det var fascinerende og gøy å se på, men hadde ikke nubbesjanse til å klare det selv, så penklærne mine forholdt seg rene og hele.

Mellom høyblokk 4 og denne telefonstolpen på skolen ligger Lyngfaret Barnehage, eller som det het den gang, daghjemmet Lyngfaret. Her var det ekstra spennende for klatrende barnekropper. Det var nemlig super-enkelt å komme seg opp på taket. Det gikk en mur under en meter fra huset på baksiden, og hustaket stakk ned bare en liten halvmeter fra muren, så derfra var det easy-peasy å klatre opp på det første pyramideformede taket på daghjemmet.

Derfra klatret vi oppover mot midten av pyramiden, der det vel var et lite vindu vi kunne kikke inn gjennom. Så bar det ned på andre siden for å komme til pyramideformede tak nummer to, og så videre opp og ned, helt til vi stod på den andre enden av hele daghjemmet, og kunne hoppe ned halvannen meter fra taket og lande på en jordbakke.

Selv tror jeg aldri jeg kom så langt at jeg torde å hoppe ned, men jeg prøvde flere ganger. Gikk over takene og stod og så ned i “avgrunnen”. Høydeskrekken min hadde allerede fått et godt tak i meg den gangen. Til slutt måtte jeg bare tusle tilbake samme veien jeg kom. Noen ganger mens de andre løp av gårde. De hadde jo allerede hoppet ned for lenge siden…

Det hendte det kom noen voksne og ropte på oss at vi måtte komme oss ned derfra øyeblikkelig. Da ble vi redde, – i hvert fall jeg, – men vi prøvde nok igjen senere likevel, til tross for at vi visste at det ikke var lov.

Sammenlignet med de som klatret på utsiden av høyblokken opp til 8. etasje, var daghjemstak-klatringen bare uskyldig moro, hvis man tenker på skadepotensialet, men begge deler var sikkert like ulovlig 😉