Første dag i sommerferien ble omtrent som jeg hadde tenkt. Jeg fikk ikke trent, men jeg har i hvert fall fått startet på skrivingen, – det vil si jeg fikk tatt opp igjen skrivingen, av boken om venninnen min fra Venezuela. Jeg har en stor jobb å gjøre med å omgjøre den, innlede den på en annen måte, og jeg har faktisk tenkt å gjøre den om til en sakprosabok. Det synes jeg blir mer “true to the story”. Det blir spennende  å se hvordan det blir å sammenligne Norge og Venezuela og altså gi boken en annen vinkling.

Planen er å trene sånn annenhver dag. Her om dagen kjørte jeg hjem fra jobben og skulle rett til treningssenteret for å trene. Dessverre fant jeg ikke parkeringsplass i området, så jeg valgte å kjøre ned til stranden i stedet, og gikk noen kilometer på strandpromenaden i stedet for å trene på senteret. Men nå som ferien har begynt, har jeg bedre tid, så om jeg ikke finner parkering neste gang, så SKAL jeg parkere lenger unna og gå dit. Jeg kan også vurdere å gå til senteret hjemmefra, men det er i overkant av tre kilometer, så da må jeg nok eventuelt ta bussen hjem igjen, for da er det nok tomt for energi til å bevege seg oppover og oppover mot der jeg bor.

Jeg har fått ryddet i bomullsgarnet mitt i dag, og det begynner å bli litt orden her. Jeg har hatt folk boende hos meg omtrent sammenhengende i tre år, og da måtte jeg fjerne innholdet i diverse hyller for å gjøre plass til deres eiendeler. Nå har jeg endelig fått tømt plastkassene som jeg hadde lagret på terrassen, og det meste er plassert tilbake i hyller igjen. Nå har da lagringsplassen min på terrassen blitt en fin skrivekrok for meg. Her sitter jeg i le for solen, så jeg slipper å renne vekk. Det er tross alt over 30 grader for tiden, så skygge er fint.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå skal jeg kose meg fremover, sitte på terrassen og skrive, med et glass Cola Zero ved siden av meg. Jeg skal prøve å nyte dagene som best jeg kan, og ønsker også alle andre en riktig god sommerferie 🙂

I flere måneder har jeg vært plaget av maur. Maur på terrassen, maur på bordet på soverommet, maur på kjøkkenet og til og med maur på badet. Jeg har fått et middel av en venninne i Norge tidligere, et pulver som strøs over maurene så de tar det med seg tilbake til tua og så dør de der. Men denne boksen er nå tom, og jeg måtte rasjonere sparsommelig mot slutten.

Bloggvenninne Kari Engesvik hadde også et godt tips da hun var her nede i Málaga. Hun hadde kjøpt ulike produkter på en av matbutikkene her. Det tok litt tid før jeg fant noe som lignet det hun anbefalte, men til slutt plasserte jeg en liten beholder med et seigt maur-tiltrekkende middel på bordet på soverommet, og etter først å få en stor sverm med maur, så avtok det, og det kunne virke som om det hjalp. Men på kjøkkenet var det helt Texas. De bittesmås maurene gikk i følge oppover veggene, over benken, samlet seg rundt den én kvadratcentimeter lille matresten i sinken og de myldret i søppelposer under vasken.

Nå var det nok. Da jeg uttrykte min avsky for kollegaene mine på jobben, så fikk jeg enda et par tips, så da ble det et middel i en kontakt inn i et støpsel, samt en sprayflaske som dreper dem med en gang. Det var befriende å kunne spraye ned i søppelposen, slik at de kravlende bitte små maurene stoppet å kravle. Endelig kan jeg la en kniv ligge igjen på kjøkkenbenken uten at den har tiltrukket seg tusen maur til jeg kommer på kjøkkenet neste gang.

Jeg har endelig fullført en stor, fargerik heklet jakke, og jeg er veldig fornøyd med resultatet. Helt perfekt er den kanskje ikke, men da hadde den vel heller ikke vært håndlaget 😉

Jeg har ikke bestemt meg for om jeg skal beholde den selv eller selge den. Den er liksom ganske typisk meg, og jeg elsker blåfargen. Vi får se. Om det er noe interesse for jakken, så vil jeg nok selge den til inntekt for Venezuela. Jakken er vel i størrelse XXL, for jeg er ganske stor. Jeg tenker at minsteprisen må være på 800 kroner, og så får vi altså “se hva som skjer”… eller ikke skjer 😉

Tre år på rad har klassen min og jeg samlet inn penger for å hjelpe trengende familier i Maracaibo i Venezuela. Vi har laget 17. maisløyfer som vi har solgt til de norske familiene her i Málaga. Slike sløyfer er ikke å oppdrive her i Spania, så det er et marked for det. Dessuten er sløyfene, eller blomstene som vi kaller dem, veldig fine og for-seg-gjort.

Vi har satt en lav pris, bare to euro per sløyfe, men oppfordrer de som ønsker det til å betale mer. Dette har resultert i at vi hvert av de tre årene har fått inn omtrent dobbelt så mye som vi egentlig har solgt for, i overkant av 600 euro hvert år.

I forfjor kjøpte vi mat til rundt 20 enkeltstående familier, mens vi i fjor hjalp alle lærerne på en skole, i underkant av 15 lærere. Hver lærer fikk en stor pakke med mat som familien deres fikk nytte av. På grunn av hyperinflasjonen i Venezuela har alt blitt dyrere. I perioder omtrent dag for dag, og noen ganger til og med fra time til time. Dette gjør også at for å opprettholde innholdet i hver pakke med mat, så er det færre familier som blir tildelt.

I år gikk pakkene med mat til syv familier i et veldig fattigslig område, mens nesten halvparten av pengene skal gå til kjøleskap til et samlingssted der gatebarn skal kunne komme og få et måltid om dagen. Dette prosjektet er under utarbeidelse. Det tar tid å samle inn nok penger til kjøkkenutstyr som komfyr, bord, stoler, bestikk og tallerkener.

Prosjektet “Una Gota en el Océano” (“En Dråpe i Havet”) ble startet av Eilyn Torres og undertegnede for to år siden. Eilin kom til Spania fra Venezuela for fem år siden som humanitær flyktning på grunn av den ekstremt vanskelige humanitære situasjonen i landet. Dette kan du lese mer om i tidligere innlegg:

https://lindasakseide.blogg.no/video-om-prosjektet-venezuela.html
https://lindasakseide.blogg.no/lesing-av-manus-hvem-er-egentlig-venninnen-min.html
https://lindasakseide.blogg.no/nytt-liv-i-spania.html

VIDEO: Jeg har satt sammen noen av videoene vi fikk fra de familiene klassen min hjalp i år, og den har jeg lagt på YouTube, så her kan du se den:

https://youtu.be/MXaL1XRkeB4

Her er innlegg fra resultatet av innsamlingen for to år siden:

https://lindasakseide.blogg.no/elevene-mine-tjente-611-euro-paa-salg-av-17-mai-sloeyfer.html

Nå har virkelig sommeren kommet. I morges før klokken ni var jeg ute av døra for å gå en tur. Det var deilig i skyggen, men varmen fra solen slo meg nesten i bakken, og jeg nærmest slepte med meg beina oppover bakkene. Jeg skulle nok gått med en gang jeg våknet sånn rundt klokken syv. Da ville jeg heller ikke vært fullt så svett som jeg var da jeg kom inn døra litt over halv ti. Det var ingen power-walk jeg hadde lagt ut på, så hjertepumpe hadde fått hvile ganske greit på turen, men varmen gjorde sitt til at det piplet svette fra både hodet, armer og bein. I morgen og andre dager får jeg starte tidligere, slik at det blir litt mer behagelig.

Jeg så ingen villsvin i dag. Det var kanskje for sent på morgenen det også? Vanligvis er det en 8-12 villsvin som døser eller spaserer i kanten av en av veiene jeg pleier å gå i. Første gang jeg så dem ble jeg litt redd, og torde knapt å gå forbi dem. Jeg tok så lang halvsirkel bort fra dyrene som var mulig, og det gikk bra. Siden har jeg ikke brydd meg noe særlig. De viser ikke noe frykt eller aggressivitet mot meg, så hvorfor skal jeg da gjøre det mot dem?

Uansett var det fint å kunne gå en tur samtidig som jeg lyttet til “To søstre” av Åsne Seierstad og tok inn det jeg observerte av nye bygninger som har poppet opp siden sist jeg la turen innom enkelte av gatene, og naturen med planter og fargerike blomster noen steder.

Det som slår meg hver gang jeg er på vei hjemover, er hvor flott borettslaget mitt ruver i skråningen. Det minner meg om Kardemomme by med alle de hvite husene. Det er hele 133 leiligheter i komplekset, og det er mange ulike størrelser og utforminger på leilighetene. Dette gjør at det virkelig er som en labyrint å prøve å finne frem, og man oppdager stadig noe nytt, – en ny fontene, en liten “plaza” og noen trapper jeg ikke visste fantes.

De siste månedene har jeg slått meg på hekling av bestemorruter. Jeg har det med å masseprodusere når det først er noe jeg lærer meg som jeg synes er enkelt og gøy å holde på med. Men jeg har også gått litt videre og laget et par vesker med “blomster-ruter”.

Jeg er veldig godt fornøyd med det meste av det jeg har laget, og jeg tenkte at jeg ville prøve å selge det til inntekt for “Una Gota en el Océano” (“En Dråpe i Havet”) som er organisasjonen venninnen min, Eilyn, og jeg startet for rundt to år siden. Den ble ikke en offisiell “Fundación” her i Spania før i høst (2022), men siden april 2021 har vi ved hjelp av støtte fra en del bidragsytere i Norge og noen få her i Málaga, hjulpet familier i Maracaibo, Venezuela, som på grunn av hyperinflasjonen i landet ikke har penger til å kjøpe selv de mest nødvendige matvarene de trenger.

Se her for flere innlegg som beskriver situasjonen i Venezuela og som viser litt av den hjelpen vi har gitt:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

https://lindasakseide.blogg.no/vakre-venezuela-vrir-seg-i-veer-og-verden-vet-ikke-hva-som-skjer.html
https://lindasakseide.blogg.no/de-tror-vi-lyver-eller-overdriver.html
https://lindasakseide.blogg.no/det-var-stas.html
https://lindasakseide.blogg.no/naa-som-vi-faar-mat-av-prosjektet-kunne-jeg-endelig-kjoepe-meg-en-ny-underbukse.html
https://lindasakseide.blogg.no/lesing-av-manus-hvem-er-egentlig-venninnen-min.html
https://lindasakseide.blogg.no/kan-man-dele-en-drape-i-to.html

Om noen har lyst til å kjøpe noe av det jeg har laget, så må dere bare gi et ord. Jeg tenker at veskene har en minstepris på 250 kroner, og så kan man betale mer dersom man ønsker det. Da skal jeg sørge for å få fraktet vesken til deg, enten “personlig” i sommer eller i posten. Jakken og teppet ønsker jeg selvfølgelig mer for. Inntekten går til en god sak.

Alt er laget i bomull bortsett fra teppet, som er i ull.

Hvis du ikke vil kommentere for kjøp i kommentarfeltet, så kan du sende meg en mail til [email protected]

De siste ukene har vært preget av et vær som absolutt er “mot normalt,” som Leif Juster sa det så godt i sin tid. Regn og atter regn i flere uker. Ikke hver dag, men ikke så langt unna heller. Ikke hele dagen, men likevel flere byger om dagen. Ikke alltid pøsregn, men en lett blanding av yr og en skikkelig skur har vi hatt nå de siste ukene. Ja, det nærmer seg kanskje bort i en måned med dette været, og vi skriver JUNI.

Dette regnværet er slik det egentlig pleier å være om vinteren, men i år ble det en veldig tørr vinter med uvanlig lite regn. Er det kanskje naturens måte å spille oss et puss på?

Uansett… Selv om vi har måttet avlyse noen turer med skolen, så er det helt klart at det er bra for landet (Spania) at det nå har kommet litt nedbør. Etter en ekstrem tørr vinter og vår, så er vannmagasinene svært begrenset, og som man har kunnet se på nyhetene, så er satellittbildet av Spania mye brunere og tørrere enn det pleier å være på denne tiden, så det er ingen tvil om at vi trenger hver eneste dråpe vi kan få.

Vi skulle vel tro at vannmagasinene nå fylles opp, men dessverre er det ikke så vel. Til tross for regnet den siste tiden, så synker vannstanden i magasinene litt. Men man kan bare forestille seg hvor mye det hadde sunket dersom det IKKE hadde regnet.

Derfor bør vi egentlig glede oss over alt det regnet vi kan få, selv om det er helt absurd for en som har bodd i landet i nærmere 10 år, at det regner så mye nå om sommeren.

For ti år siden fant jeg min egen aktivitet som jeg ønsket å gjennomføre for barna på 17. mai på skolen min, Den Norske Skolen Málaga. Jeg tenkte at det måtte være helt fantastisk for elevene å kaste en våt svamp i ansiktet på læreren sin. Samtidig er vi i et varmt land, og som regel er det godt over 25 grader på 17. mai, – derfor er det greit å få et sted å avkjøle seg.

Med god hjelp fra vaktmesteren kom den store veggen med hull til hender og ansikt på plass, og jeg malte på blomster som måtte “vannes” i varmen. Aktiviteten var veldig populær, og selve veggen med stativ har holdt i alle disse årene, selv om den de siste årene var preget av spikre som hoppet ut og der var en stor sprekk i veggen.

Derfor satte en kollega og jeg i gang med å renovere veggen, – det vil si, vaktmesteren gjorde snekkerarbeidet, mens malingen var vår jobb. Veggen ble så utrolig fin og “fresh”. Vi pratet litt om vi skulle lakke veggen, men vi kom frem til at det var vel ikke nødvendig. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde lakket den forrige for 9 år siden, så vi regnet med at det burde gå greit.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde ikke fått mer enn to, tre kast mot meg da jeg kjente den gule malingen fra blomstene ved hullene til hendene skli mot fingrene mine. Ups… Dette var en mega feilberegning. All malingen gikk i oppløsning av vannet. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi innstille aktiviteten eller skulle vi risikere å pynte oss i litt flere farger enn det norske flaggets rødt, hvitt og blått?

Vi kunne ikke skuffe alle de ivrige barna og ungdommene som så sitt snitt til å sende av gårde en søkkvåt, lysegrå svamp i retning hodet til en av lærerne sine. Malingen var vannbasert og klær kan vaskes i maskinen. Vi fikk bare stå i det, – det var tross alt barnas dag – HIPP HIPP HURRA FOR 17. MAI.

Jeg tror aldri jeg har opplevd så mange tilfeller av ulykker og små “incidents” som på veien hjem fra jobben i dag. Jeg har en strekning på rundt 11 km på motorveien, og vanligvis tar det meg under 10 minutter å komme seg hjem. I dag tok det en time.

Det startet med at jeg fikk øye på at bilen et stykke foran meg slå på nødblinken. Ok, her er det kø, så nå må jeg være oppmerksom, senke farten og sette på nødblinken selv, slik at de bak meg også blir varslet, tenkte jeg, og gjennomførte prosedyren. Deretter fikk jeg øye på kraftig røyk langt fremme over noen hauger. I dette tørre terrenget hvor det ikke har regnet på uker og omtrent måneder, er det ikke så rart at det blir skogbrann. Jeg husker i fjor sommer da flammene slikket oppover fjellsiden, og tenkte at dette sikkert var noe lignende.

Men var det ikke fra området i Higueron, der alle de 30-40 nye boligblokkene er under oppføring? Så tragisk om det var der det brant? Det var ikke enkelt å lokalisere bestemt hvor røyken kom fra, men allerede så jeg helikoptere som fraktet vann til slukking av brannen.

Bilene stod tilnærmet stille og kjørte bare noen få meter frem i minuttet. Plutselig fikk jeg øye på en mann som stakk hodet inn vinduet på en annen bil, MIDT PÅ MOTORVEIEN I VENSTRE FELT av tre kjørefelt. Hva i alle dager hadde han gått ut av bilen for? Da jeg kom meg nærmere og bilen foran meg svingte over i det midtre feltet for å kjøre forbi, forstod jeg det. Den bakerste av de to bilene hadde kjørt inn i bilen foran. Da jeg var på siden av bilene, stod sjåførene bøyd mellom bilene på jakt etter skrammer forårsaket av det sikkert ikke så voldsomme sammenstøtet.

Bare et par hundre meter etter stod det plutselig to biler mellom kjørefeltet og avkjøringsfeltet ved avkjøringen til Higueron. Den ene bilen pekte nesen riktig vei, mens bilen foran stod på tvers. En dame med hvit- og blåstripete bukse satt lettere “lamslått” med beina ut av bilen. Hun hadde truffet den andre bilen hardt i siden så bilen på tvers var rimelig smadret på passasjersiden. Men det så heldigvis ikke ut til å være noen alvorlige personskader involvert.

Atter hundre meter lenger ned på motorveien stod en annen bil med panseret rett til værs. Like bak bilen stod sjåføren med den påbudte gule vesten og ventet på hjelp. Han hadde tydeligvis fått motorstopp. Men han var ikke den eneste som trengte hjelp, så hvem vet hvor lenge han måtte vente.

Nå var jeg kommet såpass langt at jeg kunne avkrefte at det var de nye blokkene i Higueron som brant. Røyken kom fra andre siden av motorveien.

Jeg hadde hele tiden ligget i venstre kjørefelt, men tenkte at siden jeg nå ved neste avkjørsel skulle ta av, så var det greit i hvert fall å legge seg i midtfeltet, så det gjorde jeg. Det kikket meg til høyre og så at det i grunnen gikk enda raskere i det høyre feltet, og jeg skulle jo omsider over dit, så jeg valgte allerede nå å legge meg over, bare for å oppdage det elektroniske opplysningsskiltet gi signal om at alle biler i det høyre feltet måtte legge seg over i midtfeltet. Dermed bar det tilbake. Selvfølgelig… Det var derfor det gikk litt raskere i det høyre feltet, – alle la seg over i det midtre feltet, så køen i dette feltet ble bare lenger og lenger. Men, men… Ingen hastverk, så det gikk bra.

Men nå var jeg begynt å bli lettere nervøs. Det kunne se ut som om røyken kom fra der jeg bor. Hjelp, – tenk om det brenner i borettslaget vårt? Jeg så for meg at det planlagte hyggelige besøket med mat på terrassen på fredag ville bli avlyst. Eller kanskje jeg ville måtte servere svartbrente koteletter med kullpoteter og svartrøtter?

Helikopterne holdt stadig på å slokke brannen, og det virket som om røyken avtok en del. Da jeg nærmet med avkjørselen hjemme, ble det klart at borettslaget var utenfor fare.

Trafikken begynte å løse seg opp straks man kom forbi den nye skiltingen om å kjøre over i det midtre feltet, og der på veiskulderen til det høyre avkjøringsfeltet så jeg grunnen til hele røykutviklingen og alt dramaet som hadde utspilt seg. Et helt svart, utbrent skall av en personbil stod fortsatt med endel røyk stigende opp fra den, og det luktet kraftig brent da jeg kjørte forbi.

Det hender stadig at det er et eller annet uhell som har skjedd på motorveien, slik at det blir litt kø på vei til jobben, men jeg har aldri opplevd hele fire uhell i varierende grad på en slik kort strekning. Jeg håper og tror det ikke var noen alvorlige personskader i noen av tilfellene. Det virket i hvert fall som det stort sett var materielle skader.

Selv om det var helt greit å kjøre i Marokko, – lite trafikkaos, folk kjører stort sett i fartsgrensene, kanskje bortsett fra visse turister (les her for å forstå hva jeg mener) og skilting og trafikklys funker greit, – så vil jeg anbefale å la bilen stå igjen på spansk landjord og ta fergen over uten, om du ikke synes det er helt greit med en hjemreise med en 4-5 timers ventetid totalt.

Vi brukte 6-7 timer fra vi dro hjemmefra i Fuengirola og til Tanger. Det inkluderte to og en halv times ventetid på fergekaien i Algeciras, hvor to av timene var “obligatoriske”. I Marokko gikk det veldig greit med bare en 15-20 minutters stopp i tollen. Det er mulig det hadde tatt lenger tid om det var en fredag vi dro. Vi dro tidlig lørdag morgen og det var ikke fullt på fergen, så det var lite kø.

Da vi skulle hjem igjen derimot ble det mye mer venting. Vi reiste fra Tanger i veldig god tid før fergen skulle gå, så vi ankom tollen ved kaien tre timer før. Etter å ha hentet ombordstigningskortene ble vi geleidet inn i et køsystem som sneglet seg omtrent 200-400 meter på to timer for å komme frem til bil-scanneren som skulle sjekke bilen. Det var en gigantisk maskin festet på et panser-lignende kjøretøy som skannet fem bilder om gangen. Vi måtte ut av bilen under gjennomlysningen og så på mens maskinen kjørte frem og tilbake. Deretter ble vi geleidet videre og en narkohund snuste på bilen. Vi ble raskt vinket videre her også, mens diverse varebiler stod inn til siden og eierne holdt på å lempe ut alt de hadde av møbler, kasser og allslags rusk og rask for at tollerne skulle ta en ekstra gjennomgang av eiendelens deres.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kjørte videre ned til fergekaien og ble vist inn på kai nummer 6. Der stilte vi oss bakerst. Det var nå bare en halvtime til fergen skulle gå og vi skjønte ikke hvorfor ikke bilene allerede var på vei ombord. En ivrig marokkaner som snakket spansk kunne fortelle oss at de fleste på kaien skulle med en annen ferge og de hadde stått der i noen timer fordi de mistet forrige ferge. Det hadde tatt altfor lang tid i tollen på grunn av noe feil med bil-scanneren, fortalte han.

Dermed grep panikken oss litt. Ville vi ikke komme oss frem i køen? Vi stod bak en haug med biler som skulle et annet sted og var den eneste bilen som skulle med Balearia, trodde vi. Men det viste seg etter hvert at det var en 6-7 andre biler som også skulle med vår ferge som stod i samme kø, så vi kunne bare ta det med ro, ble vi fortalt. Ta det med ro? Tenk om fergen dro av sted uten oss? Måtte vi da vente i fire timer til neste ferge?

En halvtime etter at fergen skulle ha forlatt kaien fikk vi endelig kjørt ombord. Fortsatt skulle vi vente ytterligere en time før fergen satte kursen mot Spania og Algeciras, og det var jammen godt for de bilene som stod lenger bak i toll-køen enn oss og sikkert var enda mer stresset enn oss.

Vel i land i Algeciras ble det også en liten times ventetid i passkontrollen, mens selve tollen gikk fort og smertefritt. Deretter var det ha  timer på hjemreisen, altså 4-5 timer mer enn turen til Tanger.

Men… Jeg fikk i hvert fall endelig tatt et ordentlig bilde av Gibraltar, uten livbåter som sperret for utsikten 😉