I bunnen av “berber-hulen” fikk jeg meg et par nye venner. Det var et par nydelige og fargerike papegøyer som gjerne ville stå både på skulderen og armen min.
Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn, men jeg syntes det var helt greit at disse store fuglene satt på meg og lette etter lus og annen mat i håret mitt og nippet litt i klærne mine. Apekatter må også gjerne hoppe opp på skulderen min, men skal jeg klappe en hund, da er jeg “livredd” for at den skal slikke meg på hånden. Jeg kan ikke fordra å bli slikket på, og hånden spretter unna av seg selv. Til og med kakerlakker blir jeg vettskremt av, og jeg skulle heller hatt “Polly” og “Paco” sittende på skuldrene mine hele dagen fremfor å ta meg av de fire kakerlakkene (tre døde og en levende) da jeg kom hjem til etter Marokko-turen.
Lørdag kveld ble det en kort tur på medinaen i Tanger. Trange gater med handelsboder og små butikker lå tett i tett. Vi fant ikke så mye spennende, så vi tok kvelden ganske tidlig og praiet en taxi tilbake til hotellet. Taxisjåføren lurte på om vi ønsket at han skulle kjøre oss på sightseeing dagen etter og ramset opp endel alternativer. Jeg bet meg merke i “Herkules-grotten”, men vi avslo tilbudet hans. Vi hadde jo egen bil med, så det kunne vi klare å finne selv.
Dermed ble det en fantastisk tur på oss til denne grotten som ligger helt vest ved Tanger, med Atlanterhavet rett ut. Først noen kilometer sørover gjennom sentrum og deretter til høyre og vestover mot kysten. Redselen for å gå personlig konkurs på grunn av mobilregningen var prellet av. GPS´en måtte frem, og med den var det ingen sak å finne frem.
Mange av veiene var flankert med nydelig formede lyktestolper, noen svarte og andre hvite. Det var rett og slett imponerende å se så flinke marokkanerne er med utsmykning langs veiene. Kanskje ikke så rart når feriepalasset til den marokkanske kongen visstnok ligger langs denne veien.
Endelig var vi ute ved havet. Atlanterhavet. De ville bølgene slo inn mot land og vi beundret kystlinjen fra det gresk-inspirerte platået der enkelte marokkanere solgte fargerike kjortler med gullfarget utsmykning og vesker i skinn. Ved enden av det greske platået gikk det en vei nedover. Vi stilte oss straks i køen som stod her. Det var tydelig at dette var inngangen til Herkules-grotten. Ifølge Wikipedia skal Herkules, som var halvt gud og halvt menneske i den greske mytologien, ha sprengt seg vei innover til Middelhavet ved Gibraltarstredet. Slik skal denne hulen ha oppstått, sies det. Noen mener at grotten er bunnløs, og at den faktisk strekker seg under Gibraltarstredet og kommer opp igjen i St. Michael´s Cave på Gibraltar. Hvorvidt dette er sant eller ei skal ikke jeg påstå. Det som er et faktum er at omrisset av inngangen til hulen er overraskende likt kartet over Afrika sett utenfra og speilvendt. Med den “store magen” i vest, der man finner land som Marokko, Vest-Sahara, Mali, Senegal og mange flere og med øyen Madagaskar i sørøst, like utenfor Mozambique. Sett innenfra ser inngangen til grotten ut som et ansikt i profil.
Jeg skal la bildene tale for seg selv, men jeg skulle ønske jeg klarte å formidle de mektige drønnene som bølgene laget idet de slå innover i hulen. Har du tenkt deg til Tanger, så er denne grotten et absolutt MUST å få med seg.
Det var også en mindre hule litt lenger opp. Den skal være gravd ut av berbere, men er like fullt verdt et besøk, med sine sildrende små vannfall og unik dekor. Jeg fikk meg forresten et par nye venner i bunnen av denne hulen. Det blir det et kort lite innlegg om neste gang.
Det er et ganske flott hotell vi har bodd på her i Tanger. Med fire stjerner, nydelig hage og bassengområde, med tilbud om spa og gym, flere pikkoloer og vakter ved inngangen, er det mye som tyder på at Kenzi Solazur fortjener sine fire stjerner. Ikke minst det at hotellet ligger på strandpromenaden og har en meget pen og bueformet fasade, gjør det til et godt valg om man tenker å legge turen til Tanger. Gratis parkering på inngjerdet område bak hotellet er heller ikke å forakte.
Skjønt helt perfekt kan det vel ikke være. Men er det ikke manglene som gjør opplevelsen unik? Som rommet mitt for eksempel, 1337. Helt likt “alle de andre” rommene, bortsett fra én ting. Når døren lukkes, går alarmen. Den uler og piper, og jeg så for meg at jeg måtte sove med alarm pipende i ørene hele natten. Men neida, pikkoloen hadde løsningen. Det var bare å smelle døren HARDT igjen. DA var døren ordentlig lukket, og ingen alarm ble utløst. Det betyr at hver gang jeg har forlatt rommet eller gått inn på rommet, så har jeg smelt med døren som en rasende rabiat. Det dirrer i veggene og hatten til mannen på maleriet som henger på veggen siger lenger og lenger ned i øynene hans.
En gang jeg smelte døren igjen på vei ut, ble jeg møtt av to hijab-kledde damer med store forskremte øyne. De trakk seg sammen og smøg seg langs den andre veggen for å unngå at raseriet mitt skulle komme også dem til gode.
Men ellers er det bra her. Jeg har faktisk duppet meg en gang i bassenget og ligget et par timer i solen. Frokosten er helt grei, – gode rundstykker og jus, og med eggerøre og speilegg slår det aldri feil.
I foajeen er det flere koselige sittegrupper, det står et pianistløst flygel omtrent midt i rommet, og i taket henger en fantastisk flott lysekrone.
Vel i land i Marokko var det full forvirring om hvor vi skulle kjøre. Etter at vi igjen hadde vist passet vårt, ble vi vinket videre. Vi skulle kjøre mot EXIT-skiltet. Men hvilket EXIT-skilt var det snakk om? Det var EXIT-skilt til venstre, til høyre og rett frem. Etter å ha valgt venstre, ble vi vinket og hoiet etter, og måtte ta en u-sving. Vi skulle selvsagt mot høyre. Ved hvert gatehjørne satt en mann og vinket oss rett frem eller mot venstre. Det var til å bli rent svimmel av.
Etter det som føltes som noen minutter med slalåmkjøring kom vi frem til tollen. Det stod allerede en 5-6 biler der, og tolleren tok imot pass og vognkort og forsvant inn i boden for å avlevere dokumentene til en kollega. Vel tilbake beordret han at bagasjerommet måtte åpnes. Hva hadde vi i den kofferten? Klær. I den andre og den tredje? Klær og atter klær. Tolleren kjente på den ene bagen. Det var noe hardt. Han åpnet den. Det var ikke min bag, så jeg ble litt paff da noe som lignet på en høy, hvit og hard mappe eller veske kom til syne. Om jeg kunne åpne den? Ja, jeg kunne vel det. Hva var det venninnen min hadde dratt med seg til Afrika? Krisemaksimeringen var i gang i hodet. Var det en stor pengebeholdning, eller kanskje… Jeg rakk ikke å tenke særlig langt før det viste seg å være en toalettmappe med tannbørste, parfyme og q-tips, som en helt vanlig toalettmappe. Dermed kunne jeg lukke igjen bagasjerommet og vente i bilen.
Mens vi ventet, så vi en nervøs mann i 30-årene som klødde seg i hodet og smilte vemodig til tollerne da han åpnet stasjonsvognen bak. Den var stappet full med planker eller paller, og oppå dem var det plassert et lite kjøleskap som lå med åpningen mot bilvinduene. Det var umulig å sjekke inni kjøleskapet om det var noe der uten å ta ut alt sammen. En annen dør ble åpnet og nok et kjøleskap, eller kanskje det var en vaskemaskin, surret inn i plastfolie, viste seg. Mer rakk vi ikke å få med oss, for da kom tolleren vår tilbake med papirene og klarsignal til å kjøre videre, som den første av de bilene som stod der.
Vel ute av havneområdet hadde vi funnet ut at vi nok måtte kjøre mot høyre langs vannet for å komme til Tanger, men at det måtte ligge like borti gaten. Dermed svingte til nedover mot vannet i neste rundkjøring, men da blåste en ny vakt i fløyten. Vi hadde nok en gang tatt feil og var på vei ned til havn nummer to. Da vi spurte hvilken vei som var best å kjøre til Tanger, fikk vi til svar på en blanding av mer eller mindre forståelig fransk og spansk, at den første veien var riksvei, mens den andre var motorvei. Vi valgte riksveien. Det kunne jo ikke være langt unna. Bare rundt et par svinger…
Det ble en flott og interessant tur med nydelige hus, flott og vill natur, og med Atlanterhavet som fulgte oss på vår høyre side ved Gibraltarstredet. Etter en stund ble det klart at vi nok hadde valgt feil vei. Dette var lengre enn vi tenkte, og da ingen av oss turte å ta på GPS med frykt for at kontoen ville blitt tappet for penger raskere enn børskrakket i New York i 1929 blakket amerikanerne, så ante vi fortsatt ikke hvor langt det var igjen.
Endelig stod det et skilt langs veien. 29 kilometer igjen til Tanger. Vel var det lenger enn forventet, men nå hadde vi i hvert fall et tall å forholde oss til, og siden veien var nokså koselig og severdig, gjorde det ingenting at vi brukte litt ekstra tid. Ikke skulle vi sjekke inn på hotellet før klokken 15 heller, så vi hadde virkelig god tid, og nøt utsikten på toppen av alle haugene vi kjørte over.
Skjønt, det skulle vise seg at det med god tid gikk i glemmeboken sånn innimellom. Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er særlig lett på foten, og ikke bare når det gjelder løping. Spesielt høyrefoten kan ha en tendens til å tråkke litt hardt. På en strekning der det plutselig var to kjørefelt i vår retning, fant jeg det passende å velge det venstre feltet og kjøre forbi de tre bilene foran oss. “Han der vinker til deg at du bør senke farten”, sa venninnen min. Da hadde allerede hun i baksetet et par ganger nevnt at jeg måtte holde fartsgrensen. Det var lettere sagt enn gjort, for det var sjelden skilt å forholde seg til, så jeg visste ofte ikke hva fartsgrensen var, så det ble litt opp og så litt ned igjen på farten her og der.
Ikke før hadde jeg lagt meg inn foran bil nummer tre, så vinket politiet meg inn til siden. Merkelig nok rakk jeg ikke å bli redd. Vanligvis ville jeg fått hjertet i halsen og puls i 170 ved å bli stoppet i politikontroll, men av en eller annen grunn forholdt jeg meg rolig. Verre ble det å snakke med den unge politimannen. Han kunne verken spansk eller engelsk, og heller lite fransk, men han fikk meg i hvert fall til å forstå at han ville ha vognkortet. Deretter ville han ha bevis på forsikringen. DA ble jeg nervøs. Forsikringen hadde tidligere alltid ligget sammen med vognkortet i bilene i Spania, men de siste årene har internett overtatt, så man ikke lenger trenger å frakte det med seg rundt. Jeg kontret med å finne frem førerkortet og si “segurité internet… segurité internet”.
Fartsbot skrevet ut på arabisk.
Da kom en annen, mye eldre politimann. Han kunne spansk og kunne forklare meg at jeg hadde kjørt for fort og måtte få en bot. Han smilte og var hyggelig, så jeg ante at dette nok ville gå bra til slutt. Politimennene gikk over i bilen sin og skrev ut boten, før de kom tilbake. “Det blir 150 Dirham eller 15 euro”, smilte han da han var tilbake. Jeg leverte han 20 euro og fikk 50 Dirham tilbake. Mine første Dirham ble altså ervervet ved å veksle med politiet for en bot. Og hvilken bot det var! 150 kroner! Hele opplevelsen var virkelig verdt de pengene.
Siden politimannen virket som en jovial fyr, dristet vi oss til å spørre om vi fikk lov til ta et bilde av han, og han var ikke vond å be. Etter en kort leksjon i norsk og arabisk, smilte vi alle med “Shukran” og “Tusen takk”, før vi vinket og kjørte forsiktig videre mot Tanger.
Nå skal det sies at jeg er flau over å ha kjørt for fort og blitt stoppet, og at jeg på ingen måte ønsker å forherlige det å tråkke litt ekstra hardt på gasspedalen. Jeg føler meg ikke rent lite skamfull over å skrive dette, men synes likevel historien er for god til å bli forbigått i stillhet.
Trauste og pysete meg satt foran skjermen med bestillingsknappen foran meg. Jeg hadde skrevet inn alt av navn, passnumre, bilnummer, kortnummer, skonummer… – vel, kanskje ikke det siste, men alt var i hvert fall klappet og klart til at jeg skulle trykke på “BETAL” for en fergereise til Marokko sammen med to venninner.
Med skrekkblandet fryd nærmet høyre pekefinger seg tasten på tastaturet. Den bevret litt. Det var som om noe stoppet fingeren fra å ta de siste centimeterne frem til tasten. Snart var det ingen vei tilbake, men noe i meg strittet imot. Tanken på det ukjente, på fremmede språk, annerledes mat, en kaotisk trafikksituasjon og masse skumle, nysgjerrige blikk, hindret meg i å ta dette skrittet. Det var tross alt snakk om et helt nytt kontinent, Afrika. At det for meg betydde en kjøretur på knappe halvannen time fra Fuengirola til Algeciras, og deretter en avstand på rundt 40 kilometer med ferge, betydde ingenting i denne sammenhengen. DET VAR ET NYTT KONTINENT!
Jeg er pyse, redd for ukjente ting, men jeg er modig nok til å innrømme det, så jeg er vel ikke totalt pyse. Like fullt er jeg en pyse for alt som er nytt. Drar jeg på restauranten “Secret Garden” i Mijas Pueblo med besøket mitt, så bestiller jeg entrecote. Angus entrecote fra Argentina med bakt potet, grønnsaker og champinonsaus. Det samme hver eneste gang. Jeg var sikkert på restauranten ti ganger bare i fjor. Kelnerne kjenner meg igjen som “entrecote-dama”. Jeg trenger ikke å åpne munnen, de vet hva jeg skal ha. Her om dagen var jeg der for første gang på flere måneder. Da sa jeg til kelneren at jeg skulle driste meg til å prøve noe nytt. “En hamburger, takk!”…
…Der var det gjort. Mens jeg tenkte på alt dette jeg er så redd for kom fingeren i skade for å trykke på knappen, så nå var vi tre damer som om få dager ville være på vei til det ukjente, – knappe tre timer hjemmefra.
For damer med en gjennomsnittsalder på 50 år er et av de aller viktigste punktene når man skal ut og reise å være ute i god tid. Dermed var vi på plass på fergekaien i Algeciras allerede to og en halv time før fergen skulle gå. Fremsynt som jeg er, fant jeg frem hekletøyet mitt og slo i hjel halvannen time med å hekle et halvt dusin bestemorsruter.
Vi hadde heldigvis alt i orden av papirer. Mot en betaling på én euro per person ønsket en mann på fergekaien hjelpe oss å fylle ut innreise-arket til Marokko. Med en bunke ark i hånden gikk han fra bil til bil på fergekaien. Han hadde ikke så mye å leve for, fortalte han, så vi betalte han gladelig fem euro for å få låne kulepennen hans. Det hadde ingen av oss tatt med. Men vi fylte ut arkene selv. Det var best slik. Vi kunne ikke risikere at han ville løpe av gårde med passene våre.
Vogntogene rygger inn i fergen.
Da vi endelig beveget på oss kjørte vi frem til første luke. Der fikk vi ombordstigningskort tilsendt på Whatsapp, før vi kjørte videre til neste luke der pass ble vist frem i passkontrollen. Etter enda en liten ventepause var det klart for å entre fergen med bilen. De gedigne trailerne foran oss snudde rundt og rygget ombord. Dette var ikke ferger med utgang i begge ender. Vi med personbiler slapp heldigvis å rygge om bord, men vel oppe på bildekket måtte vi kjøre en runde for så å rygge og parkere.
Alle som reiste uten bil ble skysset gjennom bildekket, og bildekket fyltes med mengder av kofferter i alle farger og fasonger. Vel oppe i salongen var det første vi tenkte på mat. Vi var skrekkelig sultne. Ingen av oss hadde tatt med oss noe på veien, og selv om jeg hadde fått slengt i meg en skive før vi reiste om morgenen, så skrek magen etter mat. Det var et grelt utvalg av mat, – et par typer donuts og horn var det eneste de hadde, men det klarte seg for oss. Med hvert vårt tørre små-sukrede horn og en flaske vann fikk vi stagget sulten.
Det var et voldsomt leven rundt oss på alle kanter. Alle de andre reisende hadde kastet seg over bordene, og nå skrev de på disse arkene vi allerede hadde vært så heldige å fylle ut før vi entret fergen. Det var et skikkelig lurveleven med spansk, arabisk og alle mulige andre språk som fylte luften. Men plutselig var det helt stille. Jeg tittet rundt meg. Alle folkene var søkk vekk. Det var ikke oss imot. Da fikk vi nyte maten i ro og fred.
Etterpå ville vi opp en tur for å se hva som fantes der. Det tok ikke lang tid før vi skjønte hvor folkene hadde tatt veien. Nå stod de tett i tett og ventet på å få levere arket og få stemplet passet før vi kom til Marokko. Dermed ble jeg stående i kø med passene våre. Jeg som ønsket å ta bilde av Gibraltar, eller “The Rock” som den også kalles, fra fergen. Det ble ikke lett med livbåten som utsikt rett utenfor vinduet der jeg fulgte køen som sneglet seg fremover.
Det ble heldigvis litt tid til å sitte på dekk og nyte sjøluften og spekulere i hva de arabiske tegnene på fjellsiden i Marokko kunne bety, Vi satset på at det måtte stå “Velkommen til Afrika”. Fergen nærmet seg havnen. Det virket litt rart. Skulle ikke Tanger ligge rett til venstre for havnen? Det vi så her var ikke annet enn noen skur og et par ferger. Vi hadde sjekket på kartet at vi bare skulle kjøre en liten kilometer mot venstre for å finne hotellet, men her lå det ikke noe hotell?!
Det viste seg at fergekaien befant seg et lite stykke før Tanger, så vi måtte kjøre mot høyre. Hvordan turen inn mot Tanger gikk skal jeg skrive om i neste innlegg. Det inneholder blant annet et møte med lovens lange arm, så hvis du vil vite hvordan jeg fikk den første marokkanske pengeseddelen i hånden, så bør du følge med i neste innlegg. Jeg kan love deg at det blir verdt det…
Som noen allerede har fått med seg var jeg en tur hos Kari på mandag kveld. Hun disket opp med nydelig kylling på en seng av salat med masse friske farger. Godt på smak var det også. Det ble litt hekling på meg og litt strikking på Kari, og ellers gikk praten om løst og fast.
Kari har et teppe hun strikket på som skal bli likt et annet teppe hun allerede har strikket. Selv om det er varmt i Spania, så blir det gulvkaldt, særlig om vinteren. Jeg fortsatte å hekle på disse bestemors-lappene mine i brunt, hvitt og beige. Jeg synes i grunnen disse fargene er veldig lekre sammen, og kommer nå sikkert til å lage den ene vesten etter den andre, – eller kanskje jakke, eller kåpe. Uansett, hekledillaen har tatt såpass overhånd at jeg kjente antydning til litt betennelse i det innerste leddet på høyre lillefinger. Det hadde sikkert vært lurt med en pause, men når jeg får sovet på det, så er leddet “så godt som nytt”.
Det aller beste med besøket er i grunnen at Kari forteller meg at hun har orket mye mer enn tidligere. Hun har energi til å være aktiv flere dager på rad, og det kommer godt med når man ser på reiseoversikten hennes for denne perioden. Fra Norge til Irland og tilbake til Norge (tror jeg). Deretter til Spania noen uker, før hun i dag har satt kursen til Italia i noen dager. Når hun vender nesen hjemover til Norge og Trondheim venter et snarlig bloggtreff som hun arrangerer, og det vet jeg at hun gleder seg veldig til. Jeg håper kreftene strekker til alt dette og ønsker dere alle et koselig bloggtreff.
Lørdag ettermiddag i sånn “barne-TV-tid” dro jeg i butikken og kjøpte bomullsgarn til en vest jeg skulle hekle til “tantebarnet” mitt. Hun var på besøk og skulle reise hjem mandag, så jeg regnet ikke med å få den ferdig til hun skulle dra, men da jeg ble sittende utover hele lørdagskvelden og hekle lapper og kom ganske langt, så ante jeg et lite håp om å få den ferdig til hun skulle dra hjem.
Søndag ble jeg også sittende i godstolen hele dagen med øynene godt festet på den 4,5 millimeters tykke heklenålen og lage stav etter stav på det som etterhvert viste seg å bli en nydelig dus brun-beige vest, bare avbrutt av noen timers restaurant-besøk om kvelden. Etterpå var det rett hjem for å hekle kantene og lage snorer til knyting foran.
Under 30 timer etter at garnet var innkjøpt var altså vesten ferdig, og “tantebarnet” mitt kunne pakke vesten med seg i bagasjen før hun reiste hjem til Norge og litt surere temperaturer enn det hun fikk oppleve her i april.
Spesielt observante vil se at vesten mangler kant på ermene. Det heklet jeg på etter at bildene var tatt.
Hva i all verden er det som har skjedd? Jeg har dessverre vært delvis fraværende på bloggen i tide og utide, og etter å ha postet et innlegg forrige onsdag, med påfølgende plass på nederste del av listen over de 100, hadde jeg ikke forventet det min bloggvenninne Kari kunne fortelle meg da jeg besøkte henne i går, mandag kveld, – nemlig at jeg hadde inntatt en 26. plass med 442 lesere!!!
Hvordan i all verden kan det ha skjedd? Jeg hadde jo ikke postet noen innlegg de siste 4-5 dagene og hadde heller ikke selv vært innom og lest flere enn kanskje 2-4 innlegg av andre bloggere. Jeg var opptatt med jobb, hekling, lydbok og besøk, så bloggen ble ikke prioritert disse dagene. Vantro måtte jeg selv inn for å sjekke listen, og jammen stemte det Kari fortalte, så det var ikke nok en aprilsnarr, som eventuelt da ville vært ørlite granne forsinket.
Jeg aner fortsatt ikke hva som har hendt. Er det skjedd en feil noe sted? Er det en som har fått en hel haug med mennesker til å gå innom bloggen min? Eller er det kanskje en godt lest blogger som har lenket til innlegg fra meg i sine egne innlegg? For meg er dette en gåte. En positiv sådan, absolutt, men jeg merker at jeg blir ganske nysgjerrig på hva som har skjedd, så om du aner noe om hvorfor jeg plutselig har bykset oppover listen uten (for meg) logisk grunn, så vil jeg gjerne høre fra deg 😉
Mest sannsynlig er det en eller annen “bug” i systemet, for det virker veldig usannsynlig at man plutselig skal suse oppover på den måten uten å gjøre et snev av innsats for det 😉
Jeg er ikke av de som renner ned strendene her i Fuengirola selv om de er lett tilgjengelig for meg året rundt. Men når man har besøk, så er det greit av og til å benytte seg av gjestenes ønske om en strandtur, og jeg er ikke lei meg for at jeg blir dratt med en gang i ny og ne.
Lørdag var nok en deilig solskinnsdag med rundt 25 grader. Vi la oss til rette på førstelinjen av solsenger til stranden og nøt den blå himmelen og synet av det litt vel friske vannet. Jeg nippet til en Cola Zero som ble kjøpt av en av de mange selgerne som trasket frem og tilbake foran solsengene våre med tepper, solbriller, drikke, vesker av Michael Kors, Dior og andre merke-kopier, mens de nasalt presset frem et spørrende “Massasje” på spansk med asiatisk aksent.
Mens besøket mitt duppet seg i Middelhavet både 5 og 6 ganger, ble jeg liggende på solsengen og hekle og høre på lydbok. Forresten… Jeg “duppet” meg jeg også… Det vil si… Stadig duppet jeg av og måtte spole tilbake boken så jeg fikk med meg handlingen. “Jeg var gift med en bedrager” av Ida Marie Hansen var for spennende og interessant til bare å hoppe over ulike passasjer. Hvordan mannen hennes Geir Selvik Malthe-Sørenssen lurte henne, norske medier, politiet og alle andre trill rundt, var sjokkerende å høre.
Utpå ettermiddagen merket jeg at huden i grunnen hadde fått nok av sol for en stund, så jeg dekket meg delvis til. Jeg fryktet at jeg ville få kjenne det godt om kvelden, men heldigvis tok jeg signalene i tide og unngikk å bli brent så det gjorde vondt.
I går hadde jeg avtalt med min nydelige blogg-venninne Kari å gå en liten tur langs strandpromenaden i Fuengirola, blant annet for å se på palmen hun hadde fått oppkalt etter seg. Jeg hadde lest i et av innleggene hennes at både hun, datteren og en venninne hadde fått hver sin palme oppkalt etter seg. Selv hadde jeg spasert på den samme promenaden omtrent samme dag, men jeg hadde ikke vært like heldig å bli stoppet for å få en palme oppkalt etter meg. Jeg hadde heller ikke lagt merke til noen palmer med navn på, men målrettet som jeg er når jeg er ute og spaserer, ser jeg sjelden oppover, men heller rett frem.
Ikke før jeg vandrer langs stranden i Los Boliches og Kari legger merke til papegøye-lyder fra palmetrærne, ser jeg opp og oppdager de samme papegøyene. Jeg er rett og slett lite observant. Men nå skulle jeg i hvert fall få bli med for å beskue Karis palme.
Endelig stopper Kari og peker på en lang palme like ved en “chiringuito” (strand-kafé) og utbryter: “Her er palmen min”. Jeg ser oppover på stammen og bemerker at jeg ikke kan se navnet hennes på noe skilt. Jeg skal akkurat til å runde stammen for å ta en titt på andre siden når Kari lattermildt hikster frem at det var en aprilsnarr.
Hææææ??? Aprilsnarr? Den så jeg ikke komme. Her hadde jeg gledet meg i over en uke på å få en titt på palmen hennes, og så hadde hun klart å holde det skjult for meg at det var en spøk. Vel, – det siste var vel egentlig mest min egen feil. Jeg leste jo ikke det neste innlegget hennes der hun avslørte at det hadde vært en aprilsnarr. Det ble vel bare et bevis på hvor lite jeg har vært på blogg.no i det siste.
Det går liksom litt i rykk og napp. Jeg har andre hobbyer som hekling og strikking, jeg skal liksom få skrevet videre på den boken som ligger lagret på Mac´en, jeg lytter til bøker på Storytel, samtidig som jeg selvfølgelig også må “stikke innom” jobben en tur i ny og ne. Derfor har bloggen i grunnen blitt dyttet litt lenger ned på prioriteringslisten. Men jeg gir meg ikke. Nå og da er jeg her…
Om du ønsker å lese mer om den koselige ettermiddagen med Kari på strandpromenaden, så har Kari skrevet om det her.
