En veske er kanskje i litt voldsomme farger, men jeg er glad i sterke farger og synes kombinasjonen er fin.
Den neste vesken er i samme farge som jakken, bare med litt større fokus på den mørkeste fargen.
Den siste vesken er i duse turkis-farger, kombinert med beige. Denne er litt mer nøytral og kanskje en antydning “elegant”?
Jeg har fortsatt en haug med turkise lapper, så vi får se hva det blir til av vesker eller andre ting i de nærmeste ukene. Noe må de i hvert fall brukes til.
Her er en liten presentasjon av bøker jeg har lest:
Tante Ulrikkes vei” av Zeshan Shakar
Terningkast: 6
Kort om boken: To unge minoritetsgutter fra Stovner er med i en femårig undersøkelse om oppvekstvilkårene på Stovner. Hele bokens innhold presenteres i form av guttenes tilbakemelding til NOVA, den ene skriftlig med utbroderende språk og forklaringer, den andre muntlig med tydelige mangler i norsk syntaks og setningsoppbygning.
Min mening: En fantastisk bok. Ekstremt bra skrevet, både skildringene som er interessante og detaljerte, det mangelfulle språket til Jamal som er gjennomført troverdig og idéen om at boken er skrevet som et ledd i en forskningsrapport. Det eneste jeg synes er litt rart eller lite troverdig, er at deltakerne er med i trekningen av en sykkel og reisegavekort, men må delta i fem år før trekning foregår. Jeg tenker at Jamals motivasjon for å delta sannsynligvis er premien, men ser ikke for meg at han har tålmodighet til å vente fem år på en eventuell premie.
Men karakterene i seg selv er helt fantastiske og troverdige, og jeg får virkelig sympati for dem, særlig for Jamal som ikke har det så lett.
Jeg synes også at forfatteren har klart å flette inn globale og lokale begivenheter på en mesterlig måte, slik at vi virkelig følger med i samfunnsutviklingen parallelt med at vi følger hverdagslivet til Mo og Jamal.
Til tross for at
“Gul bok” av Zeshan Shakar
Terningkast: 5
Kort kommentar: Tar blant annet for seg hendelsen 22. juli 2011. Gul bok refererer til utkastet av statsbudsjettet og hovedpersonen jobber med dette.
“Min skyld – en historie om frigjøring” av Abid Raja
Terningkast: 5
Kort kommentar: Interessant og god beskrivelse av Abid Rajas oppvekst, sykdom og inntreden i offentligheten i Norge.
“Full spredning” av Nina Lykke
Terningkast: 4
Kort kommentar: Jeg trodde den skulle handle om at hovedpersonen hadde kreft, men det handler om hvordan legen forholder seg til alle de ulike pasientene, at hennes privatliv påvirker hvordan hun forholder seg til dem osv.
“Beatles” av Lars Saabye Christensen
Terningkast: 6
Kort kommentar: At jeg ikke har lest denne før er vel egentlig en “stor skam”. Vi følger fire venner fra ungdomsskoledagene og frem til de er godt voksne. Handlingen følger Beatles´ album-utgivelser, og ungdommene forandrer seg “med” Beatles. Mye narkotika og “politisk opposisjonsarbeid” er blant ingrediensene, og gjennom alt holder guttene kontakten mer eller mindre og støtter hverandre.
“Belle Gunnes” av Hans Melien
Terningkast: 6
Kort kommentar: Den grusomme historien om norske Brynhild Gunnes fra Selbu som dro til USA for 100 år siden og drepte en haug med friere for å stjele pengene deres.
“Det angår også deg” av Arnold Jacoby
Terningkast: 6
Kort kommentar: Jøden Herman Sachnowitz fra Larvik blir sendt til Auschwitz sammen med hele familien. Han er den eneste i familien som overlever til slutt. En grusom fortelling, men likefullt er det viktig at disse fortellingene ikke går i glemmeboken, slik at vi aldri havner tilbake der.
“Bokhandleren i Kabul” av Åsne Seierstad
Terningkast: 6
Kort kommentar: Endelig har jeg lest den “berømte” boken som “alle” har snakket om. Den gir et godt innblikk i livet til en afghansk familie, og er absolutt verdt å lese.
“To søstre” av Åsne Seierstad
Terningkast: 6
Kort kommentar: En ekstremt detaljert beretning om de to søstrene mange av oss har hørt bruddstykker om i norske medier. For en intelligent forfatter som klarer å holde oversikt over så mye informasjon og samtidig sy det sammen på en så sømløs måte.
Jeg elsker fargekombinasjonen og det gikk veldig fint å hekle sammen alt til den jakken med hette som det har blitt. En stor jobb, og jeg har sittet pal i godstolen mens jeg har lyttet på ulike lydbøker i timesvis hver dag.
Nå er jeg snart ferdig med en veske i samme farger og stil, så produksjonen denne påsken er enorm.
Etter nok en dag med trasking på messen var beina mine modne for noen timers pause, så mens de andre dro inn til sentrumskjernen i kveldingen, så ble jeg værende på rommet og kose meg med hekling av nye lapper.
I resepsjonen fikk jeg bestilt pizza sånn tidlig på kvelden, men da jeg ikke hadde fått den sendt opp på rommet to timer senere, måtte jeg ned i resepsjonen og høre hvordan det gikk med den. Jeg kunne sikkert ringt fra rommet, men jeg forstod ikke hvordan telefonen virket, så da ble det personlig oppmøte.
Nesten to og halv time etter bestilling troppet det to personer opp på døren for å avlevere pizzaen. Jeg lurer på hvorfor de var to. Var det i tilfelle jeg skulle lage kvalme og begynne å slåss med dem for misnøye med sen levering? Ikke vet jeg. De tilbød meg i hvert fall en gratis drikke, men ettersom de verken har Cole Zero eller Pepsi Max på dette hotellet, så stod jeg over.
Kveldens produksjon av lapper er jeg meget godt fornøyd med. Nesten åtte ferdige lapper til det som forhåpentligvis skal bli en jakke.
Vi er heldige med at hotellet ligger så nærme utstillingshallen at vi slipper å ta på oss jakke for å spasere bort. Vi kunne faktisk ikke kommet nærmere. Det er litt surt og kaldt her. For oss som kommer fra varme Málaga med 20-25 grader, er det en guffen overgang til 8 grader og “nordavind”. I hvert fall når du droppet å ta med lue og boblejakke. Men vi overlever.
Vi ankom London tirsdag ettermiddag, og etter et etterlengtet måltid med “fish n chips”, tok noen av oss turen med taubane til “O2 Arena” der vi oppdaget lange køer med Michael Bubblé-fans som skulle inn og høre på konsert med han. Selv spaserte vi bokstavlig talt rundt konsertarenaen og handlet litt sko og klær i noen av de mange butikkene som omkranser konsertsalen. Det er utrolig alt som får plass inni “O2 Arena”: Det er både bowlingbaner, curlingbaner, kino, utallige spisesteder… ja, “the list goes on and on”…
Selv har jeg et ønske om å finne en hobby/garnbutikk, for å prøve å kjøpe med meg noe bomullsgarn hjem. Jeg har tross alt med stor koffert og den veide under 10 kilo, så det kan bli masse garn av det. Det er bare at tiden går så innmari fort, og plutselig er det kveld og butikkene er sikkert stengt osv. Vi får se om jeg er heldig i morgen og kan få tatt en taxi ved lunsjtider. Da er det i hvert fall større sjanse for å komme til en åpen butikk.
Søndag tilbrakte jeg altså også en del timer i en håndballhall. Til tross for at jeg gav meg som håndballdommer for omtrent fire år siden, så ble jeg spurt av gamle-sjefen min om jeg hadde lyst til å dømme i en veteran-turnering for herrer denne helgen. Det hørtes artig ut, og siden jeg har kommet litt i gang med trening igjen, så tok jeg imot tilbudet.
Dermed ble det én kamp som dommer og én kamp i sekretariatet på meg i “El Palo” på andre siden av Málaga by. “El Palo” er faktisk den bydelen jeg har mine første minner fra når det gjelder Málaga. Det var nemlig her jeg oppholdt meg i halvannen måned våren 1991 da jeg studerte spansk på Universitetet i Bergen og skulle forbedre spansken på spanskkurs før eksamen. Jeg husker det som en fin opplevelse den gang, men jeg er glad for at jeg bor på sørvest-siden av Málaga.
Uansett… Det var veldig moro å blåse i fløyten igjen og kjenne på stemningen på banen. Det gikk veldig fint å dømme kampen, til tross for at det var en helt jevn kamp som endte uavgjort, 13-13. Selv om løpesteget mitt ikke var like lett som for fire år siden, så var selve dømmingen helt som før.
Det spørs om ikke gamle-sjefen min har en baktanke med å spørre oss “avdankede” håndballdommere om å trå til. Kanskje han vil ha oss tilbake i manesjen litt oftere? Det var i hvert fall gøy, og så lenge jeg slipper å notere ned alt av mål, gule kort og 2-minuttere på notatkortet underveis, så fikser jeg nok noen kamper her og der. Det er litt håpløst når jeg trenger briller for å notere, men ikke kan bruke brillene når jeg ser på spillet, for da blir alt “blurry”.
Lørdag kveld spilte noen håndballvenner av meg, opprinnelig er fra Granada, i Malaga med laget sitt. De spiller til daglig i en klubb som tidligere var en storklubb her i Spania, nemlig Ciudad Real.
Hjemmebanen til Ciudad Real, Quijote Arena, er fantastisk. Med plass til over 5800 tilskuere og bilder og drakter av tidligere storspillere hengende på veggen rundt banen, er det en egen atmosfære å entre denne internasjonalt berømte hallen i den lille byen Ciudad Real, hvor det bare bor i underkant av 75000 mennesker.
Navn som Talant Dujshebaev (far til to nåværende spanske landslagsspillere), franske Didier Dinart og Luc Abaló, Kiril Lazarov (Makedonia), Arpad Sterbik (opprinnelig Serbia), Alberto Entrerrios og Viran Morros er noen av disse internasjonalt godt kjente spillerne som har spilt for Ciudad Real og vunnet noen av de 27 nasjonale og internasjonale titlene som klubben vant i perioden 2001-2011.
Nå spiller altså mine venner, brødrene Jose og Mimi (Miguel) Bravo, for klubben. Det er dessverre noen år siden laget herjet både i Spania og i Europa.
Etter blant annet å ha vunnet Champions League tre ganger, siste gangen i 2011, forlot hele laget Ciudad Real og dro til Madrid og ble med på opprettelsen av Atlético Madrid. De overtok plassen til Ciudad Real i “Asobal”, og dermed var storhetstiden til denne ekstremt meritterte håndballklubben over, i hvert fall for denne gang.
Jose og Mimi sluttet seg til Ciudad Real for halvannet år siden, da deres egen klubb, Maracena i Granada, ble oppløst. Første sesong var de med på å rykke opp fra “Primera Nacional” til “División de Honor Plata”, og nå i sin andre sesong for klubben skal de utrolig nok spille om opprykk til “Asobal”, som altså er Spanias øverste liga.
Dessverre endte kampen mot Málaga med et femmålstap, men det var en god kamp og med ekstremt “trøkk” på tribunen. Seier til Málaga gav også dem plass i opprykkskampen, så nå er både Ciudad Real og Málaga blant åtte lag som skal kjempe om to opprykksplasser til “Asobal”. Det skal godt gjøres for Ciudad Real å rykke opp med kun 4 poeng med seg inn i kampen, mens to av lagene allerede har 10 poeng, men fire kamper skal spilles, så ingenting er avgjort. Uansett er det en bragd bare å spille om opprykk til Spanias gjeveste liga.
På tribunen satt også hele familien Bravo, – både mor, far, bror, tanter, onkler, kjæreste og venner hadde tatt turen fra Granada til Málaga for å få med seg guttene i denne viktige kampen. Det var virkelig koselig å hilse på dem også, – det er noen år siden sist. En skikkelig ihuga heiagjeng som reiser rundt fra hall til hall og heier frem guttene og laget.
Høy musikk, grumsete navneopprop i mikrofon, trommer og jubel fra publikum hører med til opplevelsen når man drar på håndballkamp, og gjenklangen i veggene på de spanske idrettshallene er nok “best i klassen”. All denne høye lyden gav meg midlertidig hørselstap, som det alltid gjør. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan huske å skaffe meg ørepropper til slike anledninger. Men, men… Nå får jeg bare la det suse i noen dager, og så blir hørselen “fin” igjen.
Etter å ha strikket en hel haug med genser og heklet flere tepper, så har jeg de siste ukene ikke orket å startet på noe nytt stort prosjekt. Ikke har jeg hatt garn til det heller. Men siden jeg “må” ha noe i hendene, så har jeg funnet ut at jeg heller skal prøvd å strikke opp de nøstene jeg har igjen. Det er jo kanskje 5 nøster av en farge og 3 av en annen, så det er ikke så mye man kan få gjort med det, men en lue blir det alltids nok til.
Jeg startet med å strikke tre offwhite luer og gav dem bort til to kollegaer som feiret bursdagen sin i trampolineparken. Men jeg stoppet ikke med det, og nå har jeg vel strikket en 11-12 luer i tillegg til de offwhite. Tidligere har jeg strikket luer der jeg feller av mot slutten, men denne gangen fikk jeg lyst til å lage sånne snurpe-luer som på en måte har en egen “dusk” i seg selv. Med tvinnet tråd i samme farge som luen til å tre hull-raden, synes jeg i grunnen at resultatet har blitt veldig bra.
Hva skal jeg med alle disse luene, spør venninnen min, og det er virkelig et betimelig spørsmål, særlig her i Spania kanskje. Jeg har brukt “min” lue et par ganger, men det er selvfølgelig begrenset med vinter her, så behovet er ikke like stort som i Norge. Men vi får se, – kanskje det blir utlodning, eller kanskje noen vil kjøpe, eller kanskje det blir gaver, – vi får se…
Tirsdag morgen skulle jeg av gårde, men jeg fant ikke hodetelefonene mine. Jeg kom på at det var mulig jeg hadde lagt dem igjen i bilen, så jeg satset på at de var der, men det var de ikke, så da ble det en treningsøkt uten podcast. Jeg fikk nok lete litt ekstra nøye når jeg kom hjem, tenkte jeg. Men til tross for at jeg lette nøye både i bilen og hjemme, så var de søkk vekk.
Det var også litt kjipt da jeg på onsdag formiddag skulle gå meg en lang tur, at jeg ikke fikk hørt på en eller flere av podcastene til “Et bedre skole-Norge” eller “Forfatterpodden”, men det kan jo også være fint å tenke litt egne tanker av og til, så det ble en fin halvannen times tur. Og gjett om jeg tenkte…
Det kom til meg at jeg kanskje kunne ha forlagt hodetelefonene på treningssenteret da jeg var der søndag. Det var i hvert fall da jeg husket å ha hatt dem sist, og etter litt grubling husket jeg at jeg hadde tenkt mens jeg stod på tredemøllen: “Dersom jeg tar av meg hodetelefonene nå, så kan jeg risikere å glemme dem”. Men jeg husket ikke AT jeg hadde tatt dem av meg. Hadde jeg gjort det eller hadde jeg ikke? Jeg ante ikke.
Uansett tenkte jeg i hvert fall å spørre i dag morges da jeg dro dit igjen, selv om jeg tenkte at det var et “skudd i blinde”. Først og fremst fordi jeg var veldig usikker på om jeg hadde tatt dem av meg i det hele tatt, men også fordi at dersom jeg hadde tatt dem av meg, så var det helt sikkert noen som hadde tatt dem med seg, så jeg ville aldri få dem tilbake. Derfor var overraskelsen stor da damen bak disken kunne vise meg to sett med hodetelefoner de hadde fått inn, og det ene paret var mitt. Vaskeren hadde funnet dem mandag morgen.
Resepsjonisten synes det hadde gått litt vel lang tid før jeg hadde kommet for å hente dem, og at jeg vel måtte bruke dem litt lite, så jeg måtte forklare hele historien om en litt sviktende hukommelse osv. Men tenk så fantastisk! Så heldig jeg var som fikk dem tilbake.
Det finnes faktisk mange ærlige og oppriktige mennesker der ute. Ofte kan man ha inntrykk av at de fleste tenker bare på seg selv og er uærlige, men jeg har virkelig flere ganger opplevd lignende historier. En gang falt lommeboken min ut av vesken min da jeg reiste meg fra en trapp, og en halvtime senere ble jeg oppringt og fikk lommeboken tilbake med ALT innhold, og tre ganger har ulike naboer rygget inn i bilen min og lagt lapp i vinduet med kontaktinformasjon, så mine opplevelser med menneskene rundt meg her i Fuengirola er at de fleste er ærlige, så dette er virkelig oppløftende.
Jeg har stor tro på det norske bidraget i år, Alessandra Mele med sangen “Queen of Kings”. Jeg synes både låt, fremførelse og stemme er veldig bra og jeg har ikke hatt større tro på seier til Norge siden 2009 da Alexander Rybak vant med “Fairytale”.
Men siden dette skal være et innlegg om mine favoritt-vinnere, så må jeg utelukke “Queen og Kings”, for finalen i 2023 foregår ikke før i mai.
Det var ikke vanskelig å plukke ut de jeg mener er de 6 beste vinnerne. Det som var vanskelig var å skille de som er helt i toppen. Jeg har alltid sagt at “What´s another year” med Johnny Logan for Irland i 1980 er yndlingssangen min i Eurovision, men når jeg nå skal sette opp listen min, så MÅ Alexander Rybaks “Fairytale” i 2009 for Norge og Sveriges “Euphoria” med Loreen i 2012 sidestilles med den irske vinnerlåten.
Så her er listen min:
1. Irland 1980 – Johnny Logan “What’s another year”
1. Norge 2009 – Alexander Rybak “Fairytale”
1. Sverige 2012 – Loreen “Euphoria”
4. Sverige 1974 – ABBA “Waterloo”
5 Sverige 2015 – Måns Zelmerlöw “Heroes”
6. Irland 1996 – Eimear Quinn – “The Voice”
Som du ser er Sverige sterkt representert på listen. De er flinke i nabolandet vårt. Men enda skulle jeg gjerne hatt med en Carola-sang, nemlig “Främling”, men den vant dessverre ikke i 1983, så den får jeg ta med i en kåring senere med yndlingssanger fra Eurovision som ikke vant. Dessuten burde vel kanskje ABBA med “Waterloo” også vært helt i toppen, men siden de vant da jeg var 3 år gammel og jeg ikke ennå hadde oppdaget Eurovision og ikke fulgte med selv, så har den havnet hakket under. Men sangen er ikonisk og helt fantastisk, og ble starten på et fantastisk eventyr for gruppen med de mange ti-talls hitlåtene de lagde.
Hvordan ser din liste ut? Det hadde vært artig å lese. Kanskje listen din ikke er så lang, men du har 2-3 sanger. Fortell meg gjerne hvilke som er dine favoritter fra Eurovision 🙂
