Etter 6-7 års pause fra trening på treningsstudio, både fordi jeg først tok opp håndballen igjen, og deretter droppet all trening, så er jeg forsiktig tilbake på “Altafit” treningsstudio i Fuengirola sentrum, for å prøve å komme meg ut av denne late dvalen med post-Covid der jeg har kost meg verre med sjokolade, strikking, skriving, filmer og pod-cast.

Jeg har ikke jogget en meter på 3-4 år, og det er mange kilo siden. De siste ukene har jeg kommet meg ut på noen turer, men det har blitt med gåturer. De få gangene jeg har prøvd meg på å løpe fra klasserommet til arbeidsrommet på skolen for å hente noen i full fart, har jeg kjent at det langt i fra har vært noen lette steg, men heller sånne ordentlige dinosauriske “boom-boom”-steg som nesten har slått ut på Richters skala. De altfor mange kiloene som har krøpet på de siste 3-4 årene har gjort at jeg ikke engang har orket tanken på at jeg skal kunne klare å løpe noe særlig igjen. Men siden jeg nå er tilbake på treningsstudio så har jeg bestemt meg for at jeg sakte, men sikkert skal trene meg opp igjen til å både like og til å klare å løpe litt lenger fra gang til gang. Det blir ikke mange minuttene nå i starten, med 3 minutter på fredag og 4+2 minutter i går, men iblandet litt rask gange i “oppoverbakke” på tredemøllen så har det blitt fine økter. Jeg husker ikke helt hvilket tempo jeg pleide å løpe i tidligere, men jeg tror det lå på sånn omtrent 9,5-10,5. Nå ble løpeøktene tatt i 8,7 på fredag og 9,0 i går på de 4 minuttene og 10,0 på de 2 siste minuttene. Men da pustet jeg verre enn en hval på slutten.

Jeg har også tatt runden med en 10-13 apparater for bein, armer osv, med 2-3 ganger 10-15 repetisjoner, og i går kjente jeg særlig på armene at jeg var rimelig støl etter fredagens runde. Det er i grunnen deilig å kjenne at man har brukt kroppen. Det blir resultater, selv om det går smått i starten, og jeg er sikker på at jeg etter noen uker vil merke fremgang både på vektene jeg bruker på apparatene, men også antall minutter jeg orker å løpe.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg brukte altså treningsstudioet “Altafit” for flere år siden, og var veldig fornøyd med det. Det er god service, og Ikke er det altfor fullt der heller. På fredag ettermiddag var det god plass på apparatene, både tredemøller, sirkeltrening med vekter osv, og i går, søndag, var jeg tidlig ute da de åpnet kl.10, og det var god plass helt til jeg dro en times tid senere. Prisen på 40 euro i måneden er også helt kurant, synes jeg.

Jeg har brukt litt tid på å “manne meg opp” til dette, faktisk hele januar og februar. Jeg tenkte at det var et godt tidspunkt å starte nå, ettersom jeg har vinterferie denne uken. Da er det enklere å komme seg av gårde sånn annenhver dag, i stedet for å starte når jeg er sliten etter jobb i en vanlig arbeidsuke. Nå blir det nok også enklere å fortsette når jeg er tilbake i jobb igjen.

Karneval på skolen vår er stor stas, og det er fantastisk å se så kreative mange er. Selv ante jeg ikke hva jeg skulle kle meg ut som før sent kvelden før, sånn kl. 23.30, tenker jeg. Frem til da tenkte jeg at jeg kunne være en vaskedame med skaut på hodet, men jeg synes jeg burde hatt gule gummihansker til, og det hadde jeg ikke, så det kom til å bli et ekstremt kjedelig kostyme.

Men da jeg stod foran speilet og tok på skautet fikk jeg heldigvis en bedre idé. Pirat, – det er ikke så vanskelig. Skautet var på plass allerede og da trengte jeg egentlig bare å sminke noen skjeggstubber og hekle en ørelapp. Så det gjorde jeg. Klokken var nærmere midnatt og heklenålen og det svarte bomullsgarnet ble funnet frem. Festet med strikk i alle hjørnene ble dette en utmerket sjørøver-øyelapp, og kostymet med komplett med svarte klær og en rødrutete skjorte.

Så ble det en ordning på kostymet i år også…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går var det Valentinsdagen og elevrådet på skolen gjorde sitt til at det ble en koselig og fin dag for hele skolen. De delte ut røde hjerter som alle elevene fikk skrive på og henge opp på vinduet. Alle skrev hyggelige beskjeder til andre elever på skolen, enten de gikk i samme klasse eller ikke. Senere på dagen kom de rundt med noen fine beskjeder som “Stay positive”, “Live your dreams” og “Love yourself”. De som ønsket fikk også tusjet et rødt hjerte på hånden.

Men det som tok kaka, det var det elevrådslederen hadde ordnet med til alle oss voksne på skolen. Det var intet mindre enn ekstremt imponerende. Da jeg kom på skolen lå det en fin liten samling av små ting på arbeidspulten min. Det var et lite rosa hjerte med en fin setning på, en kunstig rose, en pose med et armbånd som hun selv hadde perlet og et større hjerte med en personlig hilsen med gode ord. Riktignok var noen av setningene felles for alle, men deler av teksten var personlig til hver enkelt lærer (voksen). Det var ekstremt rørende og totalt uventet.

En ting er i hvert fall sikkert, – hun har nok fått oppleve at “den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad”.

I går hadde jeg bursdag. Ingenting å rope hurra for egentlig, for det var ingen rund dag, – bare en helt alminnelig 52 årsdag. Men det ble da litt feiring likevel. Ikke at jeg gjorde noe for det, men det bare ble sånn.

På arbeidsrommet stemte flere av mine kollegaer i “Hurra for deg” tidlig på morgenen, og i klasserommet da jeg hilste på elevene så ble det “Gratulerer med dagen” syv ganger på vei inn døren. På skolen vår har vi kantine som vi spiser i, og nå for tiden er det 1.-3. trinn som spiser sammen der. Jeg er den som pleier å opplyse om ulike regler og lede an når vi skal synge bursdagssangen for en av elevene som har bursdag. Dermed stilte jeg meg opp som vanlig og klappet i hendene og fortalte at “I dag har jeg bursdag, så nå må dere synge bursdagssangen for meg” hihi… Flott sang av herlige elever og kollegaer, – litt moro må man ha det, og jeg bryr meg ikke døyten om at det skulle være pinlig å stille seg opp slik å be om bursdagssang hihi… Men så var jeg altså ferdig med bursdagen min… tenkte jeg…

Men der tok jeg feil, for da jeg kom inn døren hjemme, så hadde de to venezuelanske damene som bor hos meg for tiden pyntet med ballonger og “Feliz cumpleaños” på veggen, og det ble både pizza, dessert og kake med lys på. Lysene ville forresten ikke bli blåst ut. Jeg blåste dem ut 6-7 ganger, men de tente seg selv igjen like etterpå. Virkelig skummelt, egentlig, selv om det ble en veldig morsom opplevelse. Men tenk om man hadde kastet dem i søppelet og de hadde antent seg selv, – det kunne fått et katastrofalt utfall. Vi måtte sørge for å væte dem før de gikk i søppelet, så det gikk bra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Altså ble det en veldig koselig bursdag, og med noen hundre hilsener på Facebook i tillegg, som jeg brukte kvelden på å svare på, så ble det en fin dag, selv om jeg egentlig tenker at det holder å feire de runde dagene 😉

Som jeg skrev for et par uker siden, så har jeg endelig kommet meg ut på noen gåturer. Foreløpig har det bare blitt hver lørdag, men jeg satser på å eskalere innsatsen til flere dager i uken etter hvert.

Uansett… Avslutningen til den omtrent timeslange gåturen ender alltid slik “Tour de ski” ender, nemlig i “monsterbakken”. Jeg har min egen monsterbakke opp hit jeg bor. Den er sikkert ikke like lang som den skiløperne går, men den er sikkert like bratt i stigning. Men i motsetning til Frida Karlsson, så kollapser ikke jeg på toppen.

Det handler på ingen måte om at jeg er sprekere enn henne selvfølgelig, men heller om at jeg ikke presser meg i den grad jeg kunne ha gjort. Likevel puster og peser jeg som en hval etter bare tjue meter av den totalt omtrent 200 meter lange bakken. Tidligere, da jeg var bedre trent og lettere i kroppen, løp jeg faktisk opp monsterbakken. De siste meterne var alltid seige, og det var kanskje ikke mange centimeterne som ble løpt for hvert skritt, men løping var det, for jeg sparket ifra for hvert skritt selv om saften i skrittene avtok mot slutten. Nå går jeg bare i passe gangtempo opp bakken, og det er seigt på slutten, så tempoet dabber av, men like fullt puster jeg tungt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi får se om jeg ikke kan klare å løpe opp denne monsterbakken igjen innen sommerferien. Det bør være et konkret mål som ikke er uoppnåelig, selv om det kommer til å kreve mer jevnlig trening av både styrke og bevegelse å komme dit. Men jeg er bestemt på å klare det, så “here I come”.

I forrige innlegg skrev jeg om hoppebursdagen til to kollegaer av meg. Siden jeg viet så mye oppmerksomhet til min egen kamp for å komme meg ut av skumgummibassenget, så valgte jeg å droppe å skrive om bursdagsgaven og “bursdagsbarna”. Det ville bare ha druknet, det også 😉

Som seg hør og bør, så må man selvfølgelig ha med seg gave når man skal i bursdagsselskap. Siden jeg elsker å strikke, hva var vel mer naturlig enn å strikke en lue til hver av dem? I samme slengen strikket jeg en til meg selv også, så vi kunne være “trillinger” for en stakket stund. Siden Cathrine er en skikkelig frysepinn, så tenkte jeg at det var en god idé med en varm lue som gave, og da fikk det bli det samme til dem begge.

De to herlige kollegaene mine er forresten helt rå. Susanne er litt lik meg på den måten at hun ikke tar seg selv så høytidelig, så da jeg i desember 2021 var hennes hemmelige nissevenn, laget jeg en aktivitetskalender til henne der hun måtte gjennomføre mer eller mindre pinlige oppdrag hver dag frem til jul. Det kunne være å dømme fotballkamp i friminuttet mellom elevene iført nisselue og helt ut av det blå blåse straffe til det ene laget uten grunn, eller det kunne være å bryte inn i Luciatoget og bære lys fordi hun alltid hadde hatt lyst til å være Lucia. Og Susanne gjennomførte alle oppdragene med glans, til tross for at noen av dem nok “svei” litt i magen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Cathrine er også helt fantastisk. I tillegg til å fryse konstant, så er hun et oppkomme av idéer og løsningsorientert til tusen. Vi jobber tett sammen, hun som kontaktlærer på 1. trinn og jeg på 2. trinn. Dersom jeg nevner at jeg nå skal jobbe med “klokka” eller “islam” eller hva det måtte være, så sier hun: “Jeg har laget et hefte om det, hvis du vil ha”. Til å ha jobbet bare noen få år som lærer, er det helt utrolig hva hun har klart å produsere av læringsmateriell, både skriftlige oppgaver og høykvalitets læringsvideoer for å nevne noe. Det er klart at hennes ekstreme hurtighet på tastaturet hjelper den hyperraske hjernen til å gjennomføre alt hun setter seg fore. Jeg har aldri jobbet med en mer produktiv lærer, og jeg trodde at JEG var produktiv. Jeg rekker henne ikke til anklene engang.

Det var skikkelig kreativt og herlig barnlig av dem å invitere hele kollegiet til hoppebursdag i trampolineparken, og selv om jeg var den eneste av de “gamle” fra skolen som deltok, så ble det en flott opplevelse og en skikkelig treningsøkt, dog ikke helt uten dramatikk, og det kan du lese om her.

Gjett om det var koselig å se at Kari og jeg i dag har akkurat like mange lesere og har fått bildene våre ved siden av hverandre. Kari er den eneste av bloggerne jeg har hatt “live” kontakt med, ettersom hun har leilighet like i nærheten av der jeg bor her i Spania. Det var tilfeldighetene som ville ha det til at vi møttes. Hun var på juleferie her, og jeg hadde akkurat skrevet et innlegg om at jeg hadde kjøpt altfor mye pinnekjøtt. Hun ville gjerne kjøpe litt av meg, og kom innom. Dermed var et vennskap i gang. Et vennskap jeg setter stor pris på. Her kan du lese bloggen hennes.

Vi kan sitte og prate om skriving og livet ellers i timesvis. Kari er en flott dame med et godt hjerte. Hun er veldig aktiv på bloggen og superflink til å finne nye ting å skrive om. Hun tar bilder overalt hvor hun ferdes og i det hele tatt er hun innom mange temaer når hun skriver. Hun er en god ambassadør for ME, en sykdom som hun selv lever med og innretter dagene etter. Hennes føljetong om rampenissene i desember måned er ekstra artig å følge med på, og hun er både morsom og kreativ i hva disse to krabatene finner på.

Nå er det en stund siden hun har vært her nede i Málaga, så det begynner å bli på tide å få henne nedover snart, slik at vi kan sitte i sola på terrassen og oppdatere hverandre på de siste måneders hendelser og nyte dagen og kvelden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva gjør man når man like rundt hjørnet blir 52 år og blir invitert i hoppebursdag til to av kollegaene sine som er halvparten så gammel som deg? Jo, da tar man sats fra trampolinen og lander trygt og litt for godt i skumgummi-bassenget og blir liggende.

To av kollegaene mine fylte altså år i desember og på nyåret inviterte de hele personalet til hoppebursdag i trampolineparken “Altitude” i Málaga, med påfølgende middag på kvelden. Den ene etter den andre falt av lasset og droppet hoppingen. En av kollegaene mine, som også er 51 år, skrev at han var for gammel til å hoppe, så det ble bare spising på han. Jeg derimot skrev: Jeg skal hoppe til tross for at jeg er for gammel. Og slik ble det.

Sammen med de to “bursdagsbarna” som nettopp har bikket 27 år, tre andre kollegaer, samt kjærester og ei venninne, var vi et følge på ni som entusiastisk tredde på oss Altitude sine egne antisklisokker og kastet oss ut i trampoline-jungelen med barnlig fryd og jubel. Det var altså åtte personer som alle vel er under 30 år og så meg, gamla på 51.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med en gang jeg tok mine første forsiktige hopp så jeg dem. To jenter i barneskolealder som glante og lurte på hva bestemor gjorde i trampolineparken. Jeg angrep situasjonen raskt.

“Jada, jeg ligner på en bestemor, men jeg er det ikke”, sa jeg mens det grå lange håret flagret til alle kanter.

Mens bursdagsbarna fløy til værs i ulike typer splitthopp, nøyde jeg meg med noen få “bestemor-splitthopp” en knapp meter over bakken. Vi tok runden og prøvde det som var av trampoliner og etter hvert var det tid for dagens høydepunkt, nemlig trampolinen som endte opp i det store skumgummi-bassenget. Det er noe jeg alltid har hatt lyst til å prøve, men samtidig har jeg veldig respekt for det bassenget, da jeg har sett video av spreke ungdommer som kaver verre for å komme seg ut av det. Hvordan skulle det da gå med “gamla” og alle de ekstra kiloene?

Jeg hoppet en fire, fem ganger fremover på trampolinen før jeg tok sats og formelig snublet over kanten og ut i bassenget. Ikke mye høyde å spore på det “svevet” gitt.

Vel uti bassenget tenkte jeg å prøve en metode jeg trodde ville funke for å komme meg ut, nemlig å rulle rundt oppå skumgummien. DET var det dummeste jeg kunne gjøre, for dermed ble jeg liggende flat midt inni alle skumgummi-bitene og kave med alle fire. Det vil si, det ble ikke mye bevegelse på den kavingen, for jeg lå temmelig fastklemt. Det var et svare strev med å kaste unna skumgummi-bitene og jeg klarte ikke å komme meg av flekken. Flere av følget vårt kom til og skulle hjelpe “hvalen” som var strandet i vannkanten, men det hjalp ikke stort. Til slutt hoppet en av personalet uti, og jeg så for meg at de måtte sende bud etter kranbil, for dette tok sin tid. Det så visst nokså dramatisk ut fra sidelinjen og flere lurte på om jeg hadde panikk, mens jeg bare lå der og kavet og lo av hele dette absurde scenariet som utspant seg med meg selv i hovedrollen.

Etter en par timers… ok da, det var sikkert ikke mer enn 5 minutter, kaving og hjelp, klarte jeg endelig å få beina under meg og jeg klatret opp ved hjelp av den ansattes kne og ble liggende på fast grunn og le og puste og pese. Det var den rene hardtreningsøkten jeg hadde gjennomført.

Vel, – aldri mer bassenget! Men nå vet jeg i hvert fall hvordan det er. Andre drømmer om å hoppe i fallskjerm eller strikk, mens jeg drømte om å prøve et skumgummibasseng. Akkurat passe med adrenalin for meg, men altfor kavete til at jeg skal prøve det igjen.

I dag har jeg hatt en koselig dag sammen med en tidligere lærer fra gymnastiden og hans kone. Omtrent hvert år i januar ferierer de i Málaga, og for noen år siden møtte jeg dem også, men denne gangen fikk vi litt bedre tid sammen. Jeg tok dem med til skolen min så de kunne få se den norske skolen i Málaga og hvor jeg jobber. Deretter ble det et besøk på Castillo de Colomares, som består av nydelige sandslott-lignende bygninger til minne om Kristoffer Colombus. Dette har jeg skrevet om i et tidligere innlegg som du kan lese her.

Odd Sætre var engelsklæreren min i 1. klasse på Laksevåg Gymnas på slutten av 80-tallet, og han var en fantastisk kreativ og flink lærer. Han gjorde alt skikkelig gøy og interessant. Han startet året med å sende oss to og to til byen, altså Bergen, for å intervjue turister. Møtet med amerikaneren Paul Logan som vandret rundt på fisketorget husker jeg fortsatt, og i etterkant skrev vi ned intervjuet og var virkelig stolte av produktet vi hadde laget. Det var i det hele tatt mange slike kreative oppgaver, og jeg husker særlig den gangen vi kunne velge hvilken type tekst vi skulle lage, og jeg sammen med to andre jenter laget et lite skuespill om “evesdropping”. Dette spilte vi for de andre i klassen. Vi fikk også kopi av tekstene de andre hadde laget, så jeg kan nok si at jeg har hentet noen av idéene mine til lærergjerningen fra Odd. Dessverre fikk vi ikke ha Odd i 2. og 3. klasse. Det var en skikkelig nedtur, og vi savnet de kreative timene hans.

I tillegg til Odd hadde jeg en spansklærer på gymnaset som også var fantastisk flink. Geir Berge lærte oss en hel masse. Vi var nok stort sett en veldig flink spansk-klasse, så han kunne pøse på med “snacks” som konjunktiv det første året. Til det brukte han en spansk sang, No hace falta, fra en argentinsk musiker som heter Alejandro Lerner. En annen lærer som også var flink til å bruke sanger i undervisningen var Mette Jacobsen. Jeg lærte mye fransk av henne, selv om jeg dessverre ikke gav 100% innsats i arbeidet mitt. Men jeg husker fortsatt deler av tekstene til sangene hun hadde med oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På ungdomsskolen (Sandgotna) hadde jeg to veldig flinke lærere som klarte å “takle” vår krevende klasse. Hun ene var egentlig bare vikar, men overtak ansvaret for oss da en annen lærer ikke klarte å hanskes med oss. Stakkars, hun hadde fortjent bedre. Vi var en ganske ufyselig gjeng. Men Eva Sælemyr tok det hele på strak arm, og sammen med Stig Ove Skjelstad drev hun klassen vår i nærmere to år med en lite selvhøytidelig væremåte, samtidig som hun absolutt gjorde det lille ekstra for å hjelpe de som ramlet utenfor. Blant annet hentet hun i hvert fall én av elevene hjemme for å få ham på skolen.

Men aller best minnes jeg klasseforstanderen min fra 3.-6. klasse på Vadmyra. Elin Knudtsen, senere Espe, var en rolig, men tydelig lærer som var både dyktig og hyggelig. Hun var akkurat passe streng der det trengtes, men var likevel stort sett blid og smilende. En opplevelse husker jeg ekstra godt. Alle lærerne på skolen streiket en dag, alle bortsett fra Elin, så vår klasse måtte på skolen. Det kan man tenke føltes urettferdig, men jeg minnes bare at vi syntes det var kult å være den eneste klassen på hele skolen. Dessuten fikk vi spille bordtennis etter tur i gangen utenfor klasserommet, så det ble virkelig en gøy og fin dag. Mot slutten av skoleløpet inviterte hun oss også hjem til seg. “Hele” klassen tok bussen inn til Laksevåg og ramlet inn i leiligheten hennes. Der fikk vi boller og saft. Tenk å få være på besøk hos læreren. Det var stort.

Det er nok delvis på grunn av Elin at jeg selv valgte å bli lærer, og hennes væremåte med “akkurat passe streng”, men hyggelig, har jeg tatt med meg. Jeg tror jeg har klart å leve opp til dette, i tillegg til at jeg nok er litt mer “tullete” enn det Elin var. I arbeidsuken på ungdomsskolen var jeg så heldig å få være i klassen hennes, og koste meg sammen med elevene i 2. klasse som hun hadde den gang. Etter at jeg selv ble lærer dro jeg innom henne på Vadmyra skole et par ganger. Det var koselig å møte henne igjen, og få fortelle henne at hun var en stor inspirasjon for meg som lærer. Dessverre fikk jeg høre i fjor at hun gikk bort for en tid tilbake. Det var trist å høre. Jeg skulle gjerne møtt henne igjen enda en gang, men slik ble det ikke.

Det er fint å tenke tilbake og minnes personer i livet som har gjort inntrykk på en på ulike måter. Jeg har selvfølgelig møtt mange andre mennesker som har betydd mye for meg, men når det gjelder skolegangen min i Bergen, så er det disse jeg har gjort størst inntrykk. Kanskje du også har hatt noen lærere som har betydd noe for deg? Bruk litt tid og tenk over hver enkelt, og kanskje er det noen av dem som fortjener en oppmerksomhet eller i hvert fall en liten tilbakemelding om hva de har betydd for deg.

Tidligere var jeg veldig flink til å trene og holde meg i form. I noen år gikk jeg på treningsstudio 3-4 ganger i uken. Samtidig dømte jeg noen håndballkamper i helgene. Da jeg startet med å trene håndball 2-3 ganger i uken droppet jeg treningsstudioet, men gikk turer eller jogget i tillegg til håndballen. I det hele tatt holdt jeg det gående de fleste dagene i uken og var i rimelig god form.

Så sluttet jeg med håndballen og holdt meg til noen joggeturer i ny og ne. Det ble tyngre å motivere seg for å komme seg ut, men jeg gjorde det og holdt formen sånn noenlunde ved like.

Så kom Coronaen. Jeg fikk verdens beste unnskyldning til ikke å trene. Her i Spania hadde vi ikke lov til å gå ut de første tre månedene, kun for å dra og handle i butikken, og det ble gjort maksimum en gang i uken. Det var helt dødt i gatene. Ingen var ute og løp eller syklet. På nyhetene hørte jeg om en mann på Gran Canaria (tror jeg det var) som fikk 6000 euro i bot for å ha være ute og trent med sykkelen sin. Som sagt, – dette ble den perfekte unnskyldning til å la helsen og kroppen forfalle.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og siden den gang har jeg ikke kommet i gang med noen trening. Jeg har vært på kanskje tre frivillige gåturer siden sanksjonene ble opphevet, samt noen ufrivillige fjellturer med skolen. Da snakker vi om mange hundre høydemeter og pust og pes og svette hele veien.

Men i går tok jeg endelig grep. Jeg fant frivillig frem joggeskoene, tok sekken på ryggen og gjorde klar en podcast som jeg kunne høre på underveis, og kom meg ut. Det var nydelig vær og i underkant av 20 grader, helt perfekt til å gå i. Jeg tenker jeg skal starte i det små, og ha som mål at jeg i hvert fall skal gå hver lørdag, og så tar jeg det som en bonus om jeg kommer meg ut en gang eller to til i løpet av uken. Så får vi se om jeg puster og peser og svetter litt mindre på den neste obligatoriske fjellturen med skolen hehe…