I går hadde jeg bursdag. Ingenting å rope hurra for egentlig, for det var ingen rund dag, – bare en helt alminnelig 52 årsdag. Men det ble da litt feiring likevel. Ikke at jeg gjorde noe for det, men det bare ble sånn.

På arbeidsrommet stemte flere av mine kollegaer i “Hurra for deg” tidlig på morgenen, og i klasserommet da jeg hilste på elevene så ble det “Gratulerer med dagen” syv ganger på vei inn døren. På skolen vår har vi kantine som vi spiser i, og nå for tiden er det 1.-3. trinn som spiser sammen der. Jeg er den som pleier å opplyse om ulike regler og lede an når vi skal synge bursdagssangen for en av elevene som har bursdag. Dermed stilte jeg meg opp som vanlig og klappet i hendene og fortalte at “I dag har jeg bursdag, så nå må dere synge bursdagssangen for meg” hihi… Flott sang av herlige elever og kollegaer, – litt moro må man ha det, og jeg bryr meg ikke døyten om at det skulle være pinlig å stille seg opp slik å be om bursdagssang hihi… Men så var jeg altså ferdig med bursdagen min… tenkte jeg…

Men der tok jeg feil, for da jeg kom inn døren hjemme, så hadde de to venezuelanske damene som bor hos meg for tiden pyntet med ballonger og “Feliz cumpleaños” på veggen, og det ble både pizza, dessert og kake med lys på. Lysene ville forresten ikke bli blåst ut. Jeg blåste dem ut 6-7 ganger, men de tente seg selv igjen like etterpå. Virkelig skummelt, egentlig, selv om det ble en veldig morsom opplevelse. Men tenk om man hadde kastet dem i søppelet og de hadde antent seg selv, – det kunne fått et katastrofalt utfall. Vi måtte sørge for å væte dem før de gikk i søppelet, så det gikk bra.

Altså ble det en veldig koselig bursdag, og med noen hundre hilsener på Facebook i tillegg, som jeg brukte kvelden på å svare på, så ble det en fin dag, selv om jeg egentlig tenker at det holder å feire de runde dagene 😉