Noen av “screenshotene” som mobilen har tatt på egenhånd.
Er det flere enn meg som har en mobil som lever sitt eget liv i bukselommen i løpet av dagen? En mobil som installerer seg med sofa og kaffemaskin, og som sveiper etter de beste filmene på Netflix og koser seg? Nei, så ille er det ikke med min mobil heller, men jeg fatter ikke hvordan den stadig vekk slår seg på og trykker på siffertastene for å ringe til tante Floke i Førde eller politimester Fix i Fredrikstad eller hvem det nå er som eier disse telefonnumrene som den av seg selv prøver å taste.
Ikke nok med det forresten, – de siste månedene har mobilen begynt å ta screenshot av alle tastetrykkene den gjør, og dermed fylles bildebiblioteket mitt raskere enn badestampen fylles med vanndråper til årets julebad hos bygda som glømte at det var jul. Bare i går, etter en vanlig arbeidsdag, var det over 50 slike bilder på telefonen min. Så som du skjønner, – den mobilen min er en skikkelig plageånd.
Jeg har selvfølgelig kode og opplåsing med tommelavtrykk, så heldigvis kommer ikke disse samtalene frem til noen. Skulle tro mobilen hadde skjønt det etter to-tusen-fire-hundre-og-tolv forsøk. Men neida, – disse Smart-telefonene ser virkelig ikke ut til å være så smart som de høres ut.
Jeg skriver dette innlegget med en viss skamfullhet. Jeg skammer meg for at jeg i løpet av min lærerkarriere på snart 28 år ikke har funnet plass til å lese den vel viktigste skjønnlitterære boken som en lærer bør lese, nemlig “Jonas” av Jens Bjørneboe fra 1955.
Jeg har stadig hørt den nevnt, og har alltid visst at den handler om en gutt som ikke kan lese og at boken er samfunnskritisk til det norske skolesystemet. Men som sagt har jeg aldri kommet til å lese den. Før nå.
Jeg var hjemme hos min mor i julen og streifet over titlene hun har i bokhyllene. Alle bøkene hennes er sånn lite innbydende gamle bokklubb-bøker uten bilder på coveret fra tidlig 70-tall eller enda eldre, så jeg interesserte meg aldri for de bøkene da jeg bodde hjemme. Men nå fant jeg altså et par klassikere som jeg bare måtte lese. Den ene er “Farvel til våpnene” av Ernest Hemingway. Jeg har aldri lest noe av Hemingway, så det er på tide. Men ikke minst var det på tide at jeg fikk lest “Jonas” av Bjørneboe.
Mens jeg lest boka syntes jeg i grunnen den favnet om litt vel personer og gikk i dybden på deres bakgrunn, i forhold til hva jeg forventet meg av historien om den lille gutten Jonas, men etter hvert “it made sence” da persongalleriet hang sammen og ble knyttet fint til historien. Men som sagt, selve historien om “Jonas” var mye mindre omtalt enn det jeg forventet, med tanke på den oppmerksomheten boken har hatt i løpet av mange år. Likevel er det tydelig at boken også er et oppgjør mot et lærebokstyrt skolesystem der lærerne er opptatt av at alle elevene skal være like og der hele skoledagen er “instrumentell” og unaturlig delt inn i fag. Ikke ulikt dagens system, og jeg ble i grunnen sjokkert over at vi ikke har kommet lenger siden den gang.
Fortsatt er skoledagen delt inn i fag, selv om man, særlig i barneskolen, prøver, med delvis suksess, å samle innholdet mer i tema enn i fag. Hverdagen vår er ikke delt inn i fag, og skolesystemet burde omfavne det mer enn det gjør. Boken “Jonas” ble utgitt i 1955. Det er 68 år siden. Det er i grunnen hårreisende at ikke systemet har utviklet seg mer enn det har gjort på så mange år.
Jeg legger ved et bilde med en tekst fra en scene i boken. Her er det en “ikke-lærer” (eller tidligere lærer) som er vikar i et fag han ikke har noe særlig kompetanse i, og han er skeptisk til hvordan det skal gå. Han ender opp med å undervise om et tema som gjør at klassen er innom flere ulike fag, og på den måten utgjør undervisningen en mer helhetlig opplevelse av innholdet i tema enn i fag. Ikke ulikt slik jeg selv liker å jobbe, og som jeg vet mange er flinke til å gjøre som lærere. Men selv om den norske lærerstanden består av veldig mange gode lærere og litt færre “salamandere” enn på “Jonas´” tid, så er selve systemet med inndeling i fag tilnærmet uforandret siden den gang.
Etter nesten tre uker på glatten i Norge var det deilig endelig å få fast grunn under føttene da jeg stakk skoene utenfor døren. Ved nærmere ettertanke er det vel tre år siden sist jeg var i Norge på vinterstid og opplevde snø og is, så det er kanskje ikke så rart at jeg merker så stor forskjell på den stotrende balansekunsten jeg utførte i gamlelandet og den slentrende trygge gangen i småsko jeg kan ha her i Málaga.
Det er ikke akkurat feil med 21-22 grader om ettermiddagen enten det er sol eller overskyet heller. Ekstremt deilig vær til januar å være. Men i dag blåser det i grunnen kraftig, og verre skal det bli, så her er det bare å holde på hatten, – eller brillene 😉
Dagen før jeg skulle reise hjem til Spania gikk jeg inn på mailen for å finne frem billetten for å sjekke inn med Ryanair. Jeg tenkte at jeg ville ha fått en påminnelse om å sjekke inn, men ingen nye mailer fra Ryanair var å se. Merkelig, tenkte jeg, men søkte da tilbake til datoen der jeg fikk bekreftelse på bestillingene av alle de tre flyvningene. Men her fant jeg bare bekreftelse fra SAS om turen fra Málaga til Bergen, samt med Widerøe fra Bergen til Sandefjord. Hæ?! Hadde jeg ikke kjøpt billett tilbake fra Torp til Málaga? Jeg visste at jeg hadde vært innom nettsiden og jeg visste at jeg skulle reise lørdag 7. januar, så jeg var i grunnen sikker på at jeg hadde kjøpt billett, men beviset klasket meg hardt i ansiktet med den manglende bekreftende mailen.
Da var det ingen annen råd enn å kjøpe billetten på nytt. Tanken på at det kanskje var fullt på flyet slo meg, men jeg lot meg ikke stresse av det. Det var vel ikke så mange som tok turen sørover på denne tiden, tenkte jeg. Heldigvis var det godt med plasser igjen, og billetten var like billig som den forrige, så økonomisk ble det ikke så ille. Når innsjekket bagasje koster nesten dobbelt så mye som billetten, så vet du at du har fått en billig flybillett. Det var i grunnen ganske greit å få velge sete også. Siden jeg hadde “Plus”-billett, så var det inkludert i prisen å velge seg sete, og siden det nå bare var et døgn til vi skulle fly, så fant jeg meg en ledig seterad langt bak i flyet og valgte meg setet ved vinduet, med håp om at det ikke ville komme andre passasjerer ved siden av meg.
Lørdagen kom og avreise-tidspunktet nærmet seg. Jeg kunne fortsatt ikke skjønne hvordan jeg kunne glemme å kjøpe billett, og jeg tenkte stadig tilbake på noe som skjedde for ikke så altfor lenge siden da jeg hadde sjekket det på samme måte, og måtte kjøpe ny billett som jeg likevel hadde kjøpt. Så det var ikke første gangen jeg strevde med hukommelsen min på dette området. Det eneste jeg ikke hadde sjekket denne gangen var kontoen, – om jeg hadde blitt trukket for billetten i begynnelsen av november da jeg kjøpte de to andre flyreisene. Jeg skulle akkurat til å sjekke kontoen, men så plutselig demret det…
JEG HADDE KJØPT BILLETT. Jeg kom på at jeg allerede i starten av november stusset over at jeg ikke fikk bekreftelse på bestillingen fra Ryanair da jeg hadde kjøpt billetten, men jeg ventet noen dager med å kontakte dem for å sjekke om billetten var trukket fra kontoen, og det hadde den blitt, så da kontaktet jeg Ryanair. Ved litt om og men, så viste det seg at jeg på en eller annen måte, vet ikke hvordan, – kanskje jeg hadde valgt å logge inn via Facebook, så hadde jeg bestilt via en mailadresse som jeg brukte da jeg jobbet på i Nøtterøy kommune for over 9 år siden!!! Den kontoen hadde jeg ikke tilgang til lenger, og det var umulig for meg å bruke den, men kundebehandleren i Ryanair forklarte meg hvordan jeg skulle gjøre det, så det skulle ikke være noe problem. Han var virkelig service-innstilt og hjelpsom, så det virket som om dette skulle gå bra.
Og det hadde det sikkert gjort også, hadde det ikke vært for at hukommelsen min hadde tatt drabelig ferie. Muligens var den blitt ekstremt forvirret over å ha bodd i koffert i nærmere tre uker. Kanskje den ble liggende litt for lenge i sur nedbør blant skittentøyet i kofferten.
Men det betydde i hvert fall at jeg fortjente å ha god plass på flyet, og jeg var faktisk så heldig, – det var vel en 7-9 personer til sammen som satt på de fire bakerste radene, så det var helt luksus å breie seg med en hel rad på høyre side. Jeg strødde om meg med jakke, ullgenser, hekletøy, kryssord, en god bok, mat, drikke og resten av håndbagasjen, og nøt flyturen hjem til Málaga.
Jeg må si jeg er imponert over hva man kan finne på norske flyplasser. Jeg tenker ikke på taxfree-butikker og dyre kaféer. Ei heller pent utformede toaletter med bevegelsessensorer overalt. Jeg snakker om ekstra service for kundene. De reisende. Da jeg landet på Gardermoen før jul ble jeg møtt av nydelig taffelmusikk i avgangshallen for innenlandsreiser. En ung jente satt og spilte på det store, svarte flygelet like ved det minst fem meter høye juletreet pyntet med glitter i alle julefargene.
På vei til gaten gikk jeg forbi et lekefly som barna kunne skli ut av. Tenk, til og med barna er det tenkt på. De kan leke og utfolde seg mens de venter på flyet.
Den siste service-overraskelsen oppdaget jeg på Flesland i Bergen da jeg ventet på flyet til Torp. Her har de satt opp liggestoler der du kan legge både deg selv og mobilen på lading.
Det er jammen ikke verst, Norge 🙂
Her kan både jeg og mobilen ligge til lading.Noe så gøy for barna på flyplassen.
Jeg er jo mer enn middels opptatt av strikking og hekling, selv om ferdighetene begrenser seg til noen få utvalgte teknikker. Det betyr også at jeg alltid oppsøker garn-avdelinger når jeg er i butikker som har garn. Noen få ganger får jeg vært i egne garnbutikker, og jeg liker godt “Anettes Hobbygleder” på Nøtterøy, men det er en stund siden jeg har vært både der og i andre garnbutikker. Kanskje det var derfor jeg ble så overbegeistret for “Tjorven” i Sandefjord da jeg stakk nesen innom butikken her om dagen. Det var garn på alle vegger og helt opp til det tre meter høye taket. Et virkelig fargerikt eldorado for en som elsker å strikke og hekle. En virkelig innbydende butikk.
Det har vært noen skikkelig snørike dager på Østlandet nå i det siste. Forrige helg med islagte parkeringsplasser og veier der brodder burde være obligatorisk, skled jeg rundt på isen med hjertet i halsen. Men de siste dagene er det et flott skue med nydelig snø jeg har kunnet titte på ut av vinduet. Det blir mye måking med så mye snø, men det er greit med litt trim for noen og hver. Da er det gøy å avslutte måkingen med litt “basing” i snøen.
Men jeg merker at jeg ikke lenger er like tøff til å sette meg i bilen og kjøre på glatten slik jeg var før. Bilen sklir og det er stor fare for å sette seg fast. For ikke å snakke om risikoen for å krasje med andre biler. Jeg har hatt min dose med krasj på glatten i Norge, og har truffet både murer, autovern og andre biler, men det er heldigvis mange år siden. Jeg trives mye bedre med det faste underlaget jeg kjører på i Spania, og kommer til å holde meg der på vinteren fremover, tror jeg.
Nok om kjøring og glatten. Nå vil jeg fortelle om noe jeg opplevde som jeg ikke trodde var mulig nå midt på vinteren.
I natt klokken 02.00 var det et merkelig skue ut av vinduet. Himmelen lyste som om det skulle vært tidlig på ettermiddagen. Antakelig var det snø i luften langt borte som lyste opp, – kanskje blandet med skinn fra månen? Se bildet jeg tok ut av vinduet, – det ser virkelig ut som om det er midt på dagen.
Jo, det er sant. Dette bildet er tatt klokken to på natten, natt til fredag 6. januar, i Sandefjord.
Det er kanskje litt sent å skrive om, men jeg tenker at det er bedre sent enn aldri, og jeg synes det var såpass spesielt og komisk, at jeg ville dele noe fra jobben, selv om jeg prøver å begrense innslag fra skolen.
Noen få dager før juleferien opplevde jeg den på en måte litt komiske situasjonen å ha bare 3 elever fra klassen en dag og 2 elever en annen dag, – resten var syke. Du kan si det var rimelig glissent da vi skulle synge julesanger på avslutningen om kvelden. Heldigvis sang vi sammen med 1. trinn, – ellers hadde det bare blitt duett 😉 Ikke for det, – de to jentene hadde helt sikkert klart å fremføre sangen nydelig “alene”, men det er hyggeligere å være litt flere når man skal holde lys i hendene og synge “Tenn lys“.
Det ble to litt spesielle skoledager der vi satte oss sammen og jobbet med det vi skulle, men i tillegg tok vi oss tid til å spille spill som det ikke er så lett å gjøre med mange elever, så vi koste oss mens vi ristet på hodet og smilte litt av den merkelige og artige situasjonen.
Her er bilder fra flere av familiene i Venezuela som vi har hjulpet slik at de kan feire en tilnærmet normal jul med både “Pan de jamón” (skinkebrød) og “Hayacas”, som jeg forklarte i DETTE innlegget hva er for noe.
Ønsker du å bidra? Send meg en mail på [email protected] for informasjon.
Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si at Norge er billig, for det er det jo ikke. Men i går opplevde jeg virkelig et billig Norge. Jeg snakker om offentlige transportmidler i Bergen.
Jeg skulle dra på besøk til min gamle far som bor på Tysnes, og det er en lang reisevei fra Vadmyra i Bergen Vest. Jeg tok buss til Bergen sentrum (omtrent 15 minutter), bybanen to stopp til Bystasjonen, buss til Halhjem fergekai (omtrent 40 minutter) og ferge til Tysnes (omtrent 30 minutter). Og hva betalte jeg for hele reisen tur-retur? 80 kroner.
Med ordningen om at man kan reise så langt man vil med buss og bybane innen halvannen time for 40 kroner, så ble dette en positiv overraskelse over hvordan det står til med den offentlige transporten i gamlelandet. På toppen av det hele var det gratis å ta fergen. Kun biler som må betale. Det er virkelig bemerkelsesverdig.
Ikke måtte jeg vente lenge heller. Bare på én av de åtte transportetappene måtte jeg vente i 20 minutter på bussen, – ellers var det bare 0-5 minutter å vente på de ulike stedene, så det var også fantastisk.
Så jeg har altså avlagt en avstand på rundt 100 kilometer i dag med rundt 5 timer i reisetid inkludert venting, og har betalt skarve 80 kroner. Og dette attpåtil på 1. juledag, – den vanskeligste reisedagen i året. Det synes jeg er imponerende!
Jeg benyttet selvfølgelig tiden på buss og ferge til å hekle.
