Takket være en god del bidragsytere i Norge og noen i Spania, så har flere familier i Maracaibo, Venezuela, kunnet feire jul med tradisjonell julemat. Vi har kjøpt inn “pan de jamón”, som er et brød med skinke og oliven inni, og ingredienser til å laga “hayacas”. Begge deler er typisk mat for julen, men veldig kostbart for familier i Venezuela å kjøpe, ettersom den humanitære situasjonen og økonomien ikke ser ut til å bedre seg med det første.
“Hayacas” er en rett som oppstod for flere hundre år siden da de innfødte i Venezuela arbeidet for de spanske “koloniherrene” og familiene deres. Restene som var til overs fra “de rikes bord” ble samlet sammen og brukt til å fylle deigmassen som ble laget av maismel. Denne massen ble så pakket inn i bananblader som surres inn med hyssing og kokes.
Det som en gang oppstod som en fattigmannsrett er nå altså den viktigste retten til jul for venezuelanerne. På bildene ser du Yarisol, som en av de vi har hjulpet med ingredienser, tilberede julematen til familien sin.
Hjertelig takk til alle dere som har støttet prosjektet vårt som snart nærmer seg to år. Det er til uvurderlig hjelp for mange i Maracaibo, Venezuela. Dersom noen flere ønsker å støtte prosjektet vårt “En dråpe i havet”, så setter vi umåtelig pris på det. Da kan du enten kontakte meg (Linda Sakseide) via Messenger eller på e-post: [email protected], eller du kan selvfølgelig skrive her i kommentarfeltet, – så sender jeg mer informasjon om hvordan det hele foregår.
Ha en fortsatt riktig god jul, alle sammen 🙂
Ferdiglagde “Hayacas” innpakket i bananblader.Barna til Yarisol og Gustavo med samlingen av hilsener fra deres norske “faddere”.
Nå er ikke jeg den som titt og ofte tenner i peisen. Faktisk har jeg kun tent i peisen én gang på de ni årene jeg har bodd i rekkehuset mitt i Spania. Like fullt er det virkelig en egen stemning med knitringen, lyset og varmen som strømmer fra ildstedet på vinterstid, og da særlig i julen.
Men selv om jeg ikke tenner i peisen selv, så forhindrer det meg ikke fra å tegne på et skikkelig koselig julebilde der man formelig lukter ilden fra peisen og kjenner forventningen til barna for hva både julestrømper og gaver vil inneholde.
Det blir litt julestemning i Spania også, til tross for at snøen glimrer med sitt fravær. De strålende belyste gatene, trærne og alt annet gjør at man kjenner at det blir jul i år også. Nå skal jeg selv ta turen til Norge i julen for en gangs skyld, så jeg får nok se snø i løpet av dagene jeg skal være i gamlelandet, men det er heller tvilsomt om det blir på julaften. Jeg har nemlig nettopp fått rapport om at den nydelige snøen som hadde kommet i Bergen, regnet bort i dag. Men, men…
Jeg håper på en jul med rolig stemning, og med god tid til å strikke, hekle, tegne og skrive. Jeg ønsker alle andre også en strålende fin julefeiring.
I går tok jeg turen til Mijas Pueblo. Det er ikke første gangen, heller ikke syttende gangen, og langt ifra siste gangen. Den hvite landsbyen ligger 4-5 kilometer oppi fjellsiden her jeg bor, og er den mest fantastiske, koselige og rolige landsbyen jeg vet om. Og at den ligger noen få minutters kjøretur fra huset mitt passer meg midt i blinken. Jeg blir aldri lei av å ta med meg nye gjester dit.
Denne gangen var det en dame fra Chile som skulle bli vist mitt nabolags stolthet, og været kunne ikke blitt bedre etter en hel måned med stort sett et ganske uvanlig plaskregn.
Etter en enkel frokost på en kul og populær “bodega”-kafé og litt sightseeing og shopping, tok vi turen innom verdens største miniatyrmuseum. Jeg har vært der en gang før, for flere år siden, så det var på tide å stikke nesen innom igjen. Med en inngangsbillett på bare 3 euro, er det absolutt verdt det for alle å legge turen innom museet om du skulle være i Mijas pueblo litt sydvest for Málaga.
“Verdens syv underverker” malt på en tannpirker, en kopi av maleriet “Nattverden” på et riskorn, en bibel på 3-4 centimeter i høyde og et “visdomsord” skrevet på hodet av en spiker er noen av de fantastiske tingene som er utstilt i museet. Mange av tingene kan man studere nøye gjennom lupe, og heldigvis for det, – for ellers hadde man ikke klart å se det som er malt. Hvordan i all verden man har klart å lage alt dette er over min fatteevne, men at det har tatt en god dose med tålmodighet er helt sikkert.
Tannpirkeren med “verdens syv vidunder” malt.Her ser man tannpirkeren gjennom lupen.
Tro om det er nissevennen min som har fjernet noen av hjertene i julekalenderen også, hm…
Hvert år i desember er det duket for at alle i personalet på skolen får sin egen nissevenn. I år er intet unntak. Tidligere år har jeg virkelig hatt fantasien på plass og laget morsomme ablegøyer, eller nissestreker, mot den jeg har trukket. I år har jeg ikke hatt helt den samme piffen til å finne på ting. Men det har likevel vært gøy å se hvilke nissestreker jeg og andre “har blitt utsatt for”.
Som for eksempel at assisterende rektor ble “frastjålet” kontorstolen sin helt i starten av måneden. Han har fortsatt ikke funnet den, men i går på fellestid ble vi presentert for en video av stolen mens den var på vandring rundt på skolen. Det var så utrolig morsomt laget, og jeg lo høyt. Makulert papir som snø er tydelig veldig populært, og flere har fått pultene sine dekorert med dette, i tillegg er ting limt fast til kontorpulten og bilder av ansatte hengt opp som julepynt på juletreet, så fantasien til kollegaene mine har blomstret.
Selv har jeg hatt en nissevenn som ikke har gjort de aller verste ablegøyene. Egentlig bare ganske koselig, og litt morsomt. Første desemberdagen var det hengt opp A4-ark med bilde av meg med nisselue osv rundt om på hele skolen. Vedkommende trodde kanskje jeg skulle bli flau, men det skal nok mer til for å sjenere meg 😉 Videre fikk jeg en stor, koselig julenisse festet på frontruten på bilen. Jeg flyttet den over til sidevinduet for at ikke sikten skulle forstyrres, men da jeg kjørte av gårde, flagret den sånn på sidevinduet at jeg måtte stoppe og feste den på bakruten før jeg kjørte ut på motorveien. Siden har jeg ikke sett snurten av julenissen. Det er godt mulig han hoppet av i fart da vi kom opp i fartsgrensen 120km/t.
Noen sjokolader, en liten julestjerne-blomst og et duftlys har det også blitt, men den største nissestreken oppdaget jeg nok i morges. Da hadde nissevennen min lagt mose med snø på kateteret mitt i klasserommet, – oppå alt rotet mitt selvfølgelig. Jeg er jo ikke så flink til å holde arbeidsplassen min ryddig og tom. På mosen var det en søt liten julekrybbe, så det var skikkelig koselig. Elevene ble så klart nysgjerrige på hva dette var, og jeg måtte forklare hva vi voksne holder på med nå i julemåneden.
Da vi etterpå skulle fortsette med å lære oss klokka og jeg trengte tavlen til å skrive på, dro jeg opp lerretet som henger foran tavla. Elevene begynte straks å peke, rope og le. “Linda, du er på tavla”, sa de. Og jammen var jeg det. En hel haug med de samme bildene som tidligere hang på arbeidsrommet vårt osv hadde nå blitt festet på tavlen. Da vi senere skulle ha litt tegnetid, spurte elevene om de kunne få tegne på meg, og selvfølgelig kunne de det. Det ble mange Lindaer med både bart og skjegg.
Det er ikke mange dagene igjen. Tirsdag skal det avsløres hvem nissevennen vår er. Jeg har foreløpig ingen peiling, men skal nok klare å gjette på et par navn likevel.
Jeg gjennomførte som planlagt live-sending på Facebook klokken 17.00 i dag i forbindelse med loddtrekning av det heklede hjerteteppet jeg har laget. Det kom inn 5550 kroner på loddsalget fordelt på 39 unike personer som har kjøpt lodd, så det var spennende å finne ut av hvem som ville stikke av med premien til slutt.
Jeg trakk først ut syv lapper for å gjøre det ekstra spennende, og det var gøy at et par av de som hadde kjøpt lodd og som fulgte trekningen live, ble trukket ut blant de syv. Dessverre nådde de ikke helt opp. Vinneren hadde kjøpt flere lodd, og to av loddene hennes ble trukket ut blant de syv, så sjansen hennes var større enn de andre til å vinne, og til slutt ble det altså Maria Espegard Holst som vant.
Hvis du ønsker å se trekningen jeg hadde hjemme i stuen min, så kan du klikke her.
Det er koselig med jul. Med huset pyntet i rødt, gull og glitter, og med både levende lys og LED-lys, blir det “stemning i heimen”. Et lite juletre laget på juleverksted, Betlehemsstjernen i vinduet og røde julekuler som glinser sprer glede og ro rundt seg. Stresset forsvinner og freden senker seg når alt er på plass. Julekrybben laget av en 11-åring som jeg fikk til jul for omtrent 25 år siden er selvskreven, – den må frem hvert eneste år. Det samme må jule-løperen jeg broderte da jeg hadde sommerjobb i en suvenir-/strikke-/brodeributikk som ung i Bergen.
Også den broderte julepost-holderen får sin plass på veggen, selv om det blir begrenset med julekort i disse digitale tider. Noen kort blir det faktisk hvert år likevel. Det er fantastisk at venner og familie i Norge tenker på meg i juletiden, til tross for den lange avstanden og så lite kontakt man har med hverandre til vanlig. Selv har jeg ikke skrevet julekort på mange år, og i hvert fall ikke siden jeg flyttet til Spania. Men det var en periode jeg skrev minst 30 julekort hvert år. Det var virkelig koselig. Så det er helt klart at jeg absolutt setter pris på de kortene jeg får. Jeg burde kanskje ta opp igjen den tradisjonen? Vi får se om jeg husker på det til neste år. Nå er det nok litt for sent å starte, – særlig siden det er så mye som skjer.
Ja, jul blir det hvert år. Men julefreden senker seg ikke her hos meg når jeg bare sitter og stirrer på julen som venter i boksen. Til aksjon!
Hjertelig takk til de som har kjøpt lodd av meg til inntekt for trengende venezuelanere. Dessverre har jeg ikke fått solgt nok lodd ennå til at det blir trekning på mandag (5. desember) direkte på Facebook kl. 17.00, men jeg håper at denne lille påminnelsen hjelper på.
Se påminnelses-videoen som ligger på Facebook ved å klikke her.
50 kroner per lodd (eller 5 euro). Vipps til Eldrid: 90120115 eller Bizum til meg (i Spania): 655558743
Da jeg forlot kontoret hadde korridoren blitt fylt opp.
Her om dagen hadde jeg time hos politiet i Málaga for å få fornyet identitetskortet mitt, NIE, som det heter for utlendinger. Jeg hadde hatt den lille grønne papirlappen, som delvis var plastbelagt på baksiden, i ni år, og siden jeg fikk se mine venner fra Venezuela som fikk sine flotte identitetskort med bilde og i hard plast, så syntes jeg det var på tide å fornye mitt også. Særlig siden det nærmest var umulig å lese NIE-nummeret mitt. Det står på kortet at det er ulovlig å laminere kortet, så det er ikke rart at de blir slitte, og etter bare et par år var mitt nummer altså knapt leselig. Jeg fant en liten plastbeholder å ha den i, slik at den ikke skulle bli verre, og det fungerte i grunnen bra, og kortet har holdt seg godt i beholderen.
De siste par årene er det sjelden jeg har trengt å vise kortet. Siden jeg har spansk førerkort der NIE-nummeret mitt står, så er det som regel helt i orden å bruke dette. Men… Jeg hadde altså lyst på et sånt “ordentlig” id-kort som mine venezuelanske venner hadde fått.
Jeg fikk hjelp av en venninne med å bestille time hos politiet. Med uhorvelig lang ventetid, var det ledig i Málaga to måneder etter at vi bestilte. Deretter fylte vi ut søknadspapirene online. Disse printet jeg så ut, før jeg dro til banken for å betale 12 euro for “jobben”. Senere dro jeg til en fotobutikk for å ta “passbilder”, da jeg ble fortalt av venninnen min at jeg antakelig måtte ha med meg to slike bilder. Endelig tirsdag 29. november dro jeg med de stemplede søknadspapirene mine til politihuset i Málaga. Jeg var heldig og hadde time til kl. 09.00, og var på plass et kvarter før åpningstid. Det hadde allerede dannet seg køer av andre utlendinger og spanjoler som var ute i tilsvarende ærender.
Fem minutter før åpningstid bad de alle utlendinger som hadde time klokka 09.00 og frem til 09.10 om å komme frem. Deretter pekte politibetjenten til høyre, venstre og rett frem og delte inn alle som hadde like ærend i grupper. Så ble vi geleidet av en person til kontoret for de som skulle ordne med NIE-kort. Jeg kom raskt inn, og jeg hadde klart både pass, det gamle NIE-kortet, førerkortet, søknadspapirene og de to passbildene. Jeg la alt på bordet foran mannen i luka og satt tålmodig og ventet på at han skulle gjøre jobben sin. Han bad meg fylle inn personopplysningene min nok en gang, – det var visst ikke nok med det jeg hadde skrevet på søknadspapirene. De måtte vel kanskje ha det håndskrevet også da eller??? Deretter tastet han inn alle opplysningene mine.
Så mye styr for så lite hahahihi 😀
Ganske mye styr og mange ledd i hele denne prosessen, men det ville snart være verdt det når jeg ville få det nye ID-kortet i hard plast og med bilde, i hendene.
Plutselig skjøv politimannen de to bildene tilbake til meg. Hæ? Trenger han ikke dem? Skal de ta bilde av meg her i stedet? Jeg fortsatte å observere han mens han brettet papirer, tastet inn på PCen osv, men jeg sa ikke noe. Ikke før jeg plutselig fikk se den velkjente grønne papirlappen med plast kun på baksiden som han rev løs fra et ark for å gi til meg.
Hva??? Hadde jeg gått gjennom hele denne prosessen bare for å komme ut med samme type papirlapp??? Da følte jeg meg rimelig snytt hahaha… Vel, nå går det i hvert fall an å lese NIE-nummeret uten å bruke lupe, og jeg puttet det tilbake i den lille plastlommen jeg har brukt i sju år. Men hadde jeg visst at det kun ble en “grønn lapp” på meg, så hadde jeg ikke tatt meg bryet med alt dette.
Men hvorfor var det sånn at venezuelanere får ordentlig ID-kort og ikke jeg? Jo, kunne politimannen forklare, – jeg har passet mitt med bilde, og det holder som dokumentasjon.
Venezuelanere har problemer med å få fornyet passet sitt, og har dessuten blitt påkrevd å fornye det annethvert år og betale dyrt for det. Så i grunnen forstår jeg, og støtter, at det er forskjell.
Om ikke annet, så må man si at med alt dette byråkratiet her i Spania, så holder man i hvert fall sysselsettingen oppe.
Lenge før åpningstid var det allerede mange på plass utenfor politihuset i Málaga.
Som mange vet så har jeg et prosjekt der jeg hjelper mennesker i Venezuela. Nå har jeg et stort teppe jeg har heklet som jeg har lyst til å lodde ut til inntekt for dette formålet. Teppet er i rent bomull og er omtrent 165×90 cm.
Det koster 50 kr per lodd, og mine norske venner og kjente kan bruke Vipps til min hjelper Eldrid i Norge på 90120115. Jeg har dessverre ikke norsk telefon selv.
For mine venner i Spania koster det 5 euro per lodd og da kan dere sende Bizum til meg på 655558743.
NB! Husk å merke med fullt navn.
Jeg håper å kunne ha trekning mandag 5. desember, men jeg må selge minimum 50 lodd for å få igjen for noe av arbeidet og materialet som ligger bak dette. Det er altså mulig at trekningsdato blir noe forskjøvet, men det kommer jo an på dere mine fine venner og bekjente. Det gikk strålende sist jeg loddet ut et likt teppe, bare i rosa-toner, så jeg regner med at det blir live trekning neste mandag kl. 17.00 på Facebook. Jeg kommer naturligvis til å lenke til videoen i etterkant her på bloggen, slik at dere alle kan følge med på spenningen.
Teppet blir selvfølgelig tilsendt vinneren gratis.
Du kan lese mer blant annet her om du vil finne ut mer om prosjektet “En dråpe i havet” som startet i april i 2021.
