Verdens største miniatyrmuseum

I går tok jeg turen til Mijas Pueblo. Det er ikke første gangen, heller ikke syttende gangen, og langt ifra siste gangen. Den hvite landsbyen ligger 4-5 kilometer oppi fjellsiden her jeg bor, og er den mest fantastiske, koselige og rolige landsbyen jeg vet om. Og at den ligger noen få minutters kjøretur fra huset mitt passer meg midt i blinken. Jeg blir aldri lei av å ta med meg nye gjester dit.

Denne gangen var det en dame fra Chile som skulle bli vist mitt nabolags stolthet, og været kunne ikke blitt bedre etter en hel måned med stort sett et ganske uvanlig plaskregn.

Etter en enkel frokost på en kul og populær “bodega”-kafé og litt sightseeing og shopping, tok vi turen innom verdens største miniatyrmuseum. Jeg har vært der en gang før, for flere år siden, så det var på tide å stikke nesen innom igjen. Med en inngangsbillett på bare 3 euro, er det absolutt verdt det for alle å legge turen innom museet om du skulle være i Mijas pueblo litt sydvest for Málaga.

“Verdens syv underverker” malt på en tannpirker, en kopi av maleriet “Nattverden” på et riskorn, en bibel på 3-4 centimeter i høyde og et “visdomsord” skrevet på hodet av en spiker er noen av de fantastiske tingene som er utstilt i museet. Mange av tingene kan man studere nøye gjennom lupe, og heldigvis for det, – for ellers hadde man ikke klart å se det som er malt. Hvordan i all verden man har klart å lage alt dette er over min fatteevne, men at det har tatt en god dose med tålmodighet er helt sikkert.

Tannpirkeren med “verdens syv vidunder” malt.
Her ser man tannpirkeren gjennom lupen.

1 kommentar
    1. Hei, jeg bodde i Mijas fra 1974 til 1980, dengang det var en liten koselig pueblo, som ble kalt “el publo blanca”,med lite turisme. Min datter gikk på skole der, og nesten alle i hennes klasse var i familie. Det var vel ikke mer enn ca. 3000 innbyggere i det vi kalte el casco,”sentrum”. Besøkte byen for ca. 15 år siden, og kjente den nesten ikke igjen, krydde med turister over alt, det gamle koselige Mijas var borte. Men min gamle stambar, El Nino, var der fortsatt, og den var som før, men nå var det barnebarnet som drev den. Og det koselig var at han kjente meg igjen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg