Det har vært noen skikkelig snørike dager på Østlandet nå i det siste. Forrige helg med islagte parkeringsplasser og veier der brodder burde være obligatorisk, skled jeg rundt på isen med hjertet i halsen. Men de siste dagene er det et flott skue med nydelig snø jeg har kunnet titte på ut av vinduet. Det blir mye måking med så mye snø, men det er greit med litt trim for noen og hver. Da er det gøy å avslutte måkingen med litt “basing” i snøen.

Men jeg merker at jeg ikke lenger er like tøff til å sette meg i bilen og kjøre på glatten slik jeg var før. Bilen sklir og det er stor fare for å sette seg fast. For ikke å snakke om risikoen for å krasje med andre biler. Jeg har hatt min dose med krasj på glatten i Norge, og har truffet både murer, autovern og andre biler, men det er heldigvis mange år siden. Jeg trives mye bedre med det faste underlaget jeg kjører på i Spania, og kommer til å holde meg der på vinteren fremover, tror jeg.

Nok om kjøring og glatten. Nå vil jeg fortelle om noe jeg opplevde som jeg ikke trodde var mulig nå midt på vinteren.

I natt klokken 02.00 var det et merkelig skue ut av vinduet. Himmelen lyste som om det skulle vært tidlig på ettermiddagen. Antakelig var det snø i luften langt borte som lyste opp, – kanskje blandet med skinn fra månen? Se bildet jeg tok ut av vinduet, – det ser virkelig ut som om det er midt på dagen.