For noen år siden da venninnen min fortsatt bodde i Venezuela, kom en av hennes venninner som hadde flyttet til USA, på besøk til familien sin i Venezuela. Da de skulle avtale å møtes opplevde hun at venninnen hennes var ekstremt redd og engstelig, og hun ville ikke møtes verken på det ene eller det andre stedet. Venninnen min syntes det var voldsomt overdrevent å være så engstelig…
Nå har hun bodd her i Spania i snart tre år, og innstillingen har forandret seg totalt. Hun kan tenke seg å besøke Venezuela en gang i fremtiden, men eventuelt bare på besøk, og hun kommer ikke til å gå ut av huset. De som vil se og snakke med henne får komme hjem til dem for å hilse på, for hun tør ikke å bevege seg utenfor husets fire veggen mer enn strengt tatt nødvendig.
Rart hvordan man tilpasser seg det samfunnet man lever i. Da hun kom hit skvatt hun hver gang en motorsykkel kom kjørende, i likhet med de fleste venezuelanere, livredd for å bli ranet. Nå vet hun at dette “ikke” skjer i Spania. I Venezuela prøvde hun å unngå politiet så godt hun kunne, av frykt for at de skulle “bøtelegge henne” for en eller annen minimal kreativ formalitet, mens her i Europa har hun opplevd at politiet er her for å hjelpe oss.
Det å skulle forlate den tryggheten hun nå har opplevd i Spania, og nok en gang tre inn i en hverdag preget av redsel, er fryktinngytende. La oss håpe at forholdene i Venezuela bedrer seg med tiden, slik at man kan reise på besøk dit uten å frykte for sitt eget ve og vel.
I forrige innlegg fortalte jeg om da jeg jobbet i suvenirbutikk i Bergen i min ungdom. Jeg solgte lusekofter og troll, og koste meg med å snakke engelsk, fransk og spansk. Hver dag rullet det inn nye horder av japanere som skulle kjøpe suvenirer fra Norges vakreste by med seg hjem. De “svisjet” over gulvet “tsj-tsj…” og plukket med seg det de skulle ha. Noen lesset på disken den ene lusekoften etter den andre, mens andre nøyde seg med et lite fingerbøl med bildet av “Fløibanen” på.
En av disse eldre japanske damene ville kjøpe seg en lue med typisk norsk mønster, altså en “lusekofte-lue”. Den kostet 198 kroner og samtalen mellom henne og meg selv forløp seg omtrent som følger…
Damen fisket opp en 1000-lapp i yen og la den på disken. 1000 yen var omtrent 100 kroner, så jeg var raskt ute med å be om en til. “One more!”
Damen så på meg som et stort spørsmålstegn, og jeg måtte gjenta opptil flere ganger at hun måtte betale en 1000-lapp til: “One more”, sa jeg og pekte på pengeseddelen som allerede lå på disken.
Den lille og forsiktige japanske damen ble litt rar i ansiktet, men med motvillige fingre fisket hun opp en ny 1000-lapp og la den på disken. Jeg snappet dem til meg, slå inn i kassen de 198 kronene det kostet og gav henne tilbake i overkant av 2 kroner, tror jeg det var. Jeg la luen i en pose og gav den til henne og ønsket henne god tur videre.
Snart var damen glemt, og jeg var opptatt med andre kunder fra Frankrike, Tyskland, Italia og noen få spanjoler, i tillegg til flere japanere, selvfølgelig. Da vi skulle telle opp kassen denne dagen var det noe som ikke stemte i min kasse. Det var nesten 2000 kroner for mye i kassen, – nærmere bestemt 1800 kroner for mye. Vi fant ikke ut hvordan i all verden det var mulig. Til slutt måtte vi bare la oppgjøret være som det var, uten at vi fant ut av hva som var feilen. Vi låste posen inn i safen og dro hjem.
Jeg satt på bussen og grublet på dette her med denne feilen i kassen. Da plutselig slo det meg… Hadde den søte, japanske damen betalt med 10 000-lapper i stedet for 1000-lapper??? Tankene fløy rundt i hodet på meg og jeg klarte ikke å la være å tenke på det. Men det var ikke noe jeg kunne gjøre med dette før neste dag likevel, for alle hadde dratt for dagen.
Dagen etter var det første jeg gjorde å låse meg inn i safen og finne posen med oppgjøret fra dagen før. Og hva var det som lå i posen, – jo, der lå det to pengesedler med verdi av 10 000 yen hver!!! :-O HJELP!!! Jeg hadde ubevisst svindlet en stakkars liten eldre dame fra Japan for 1800 kroner!!! Hun hadde sikkert brukt opp alle sparepengene sine på den ene luen, stakkars! Jeg var MER ENN fortvilet! Det var totalt kaos inni meg, jeg kjente meg rød i ansiktet og urolig i kroppen, og hele dagen gikk jeg og kikket ut døren for å se om jeg kunne få øye på denne søte, gamle damen, selv om jeg visste at det var helt umulig.
For det første så ser japanerne for meg helt like ut, så jeg ville ikke klart å kjenne henne igjen. Dessuten var disse japanerne ikke lenge på ett sted. De skulle oppleve mest mulig, så det var fly til Bergen, rett i bussen med en guide, besøke Fløien og sentrum, tilbake til bussen, finne hotellet og neste dag kjøre videre mot Oslo over fjellet med ulike stopp underveis. Slik var omtrent alle de japanske turistenes turer lagt opp.
Jeg vurderte å sette inn en annonse i “Tokyo Tidende” eller hva i all verden en avis i Japan het??? Dette var før både mobiltelefoner og internett, så det ville vært verre enn å lete etter nålen i høystakken å klare å finne henne. Dessuten med skrifttegn som jeg aldri vil ha sjanse til å forstå, var dette alternativet dødfødt. Jeg har slitt med dårlig samvittighet for denne hendelsen i mange år, og jeg syntes så synd på denne damen. Kanskje var det hele pensjonen hennes som gikk med???
Faktisk kjenner jeg fortsatt på vonde følelser når jeg ripper opp i det igjen nå. Dette skjedde på begynnelsen av 90-tallet, så damen er nok for lengst død, hvis ikke hun fortsatt lever som en av verdens eldste mennesker på den andre siden av jordkloden, og sitter i gyngestolen og forteller tipp-oldebarna sine om den gangen hun betalte blodpris for en lue i Norge.
Dette bildet tok jeg sist gang jeg var på Fløien. Nydelig utsikt over Bergen.
Bergen er en aldeles nydelig by… i solskinn 😉 Men som “alle” vet, regner det ekstremt mye. Du kan ikke gå ut uten å ta med deg paraply om det er aldri så fint vær idet du drar hjemmefra. Du vet aldri når en regnskur kommer kastende over deg, så det er viktig å være forberedt. Jeg tviler på at det selges like mange paraplyer noe annet sted i hele verden enn i Bergen.
I min ungdom jobbet jeg i en suvenir/lusekofte-butikk om somrene. Det var en utrolig koselig jobb der jeg fikk utfolde meg og praktisert språk. Engelsk, fransk, spansk, – det var virkelig spennende endelig å få snakke med ekte mennesker fra disse landene på deres eget språk. Jeg snappet også opp noen fraser på andre språk, og plutselig fant jeg meg selv forklarende tyskere hvordan de skulle kreve tilbake momsen på flyplassen på mer eller mindre “flytende” tysk!!! Vel, i hvert fall de fire setningene jeg lærte meg 😉
Japanerne var et eget folkeslag. De slepte med seg føttene over gulvet “svis-svisj”, pekte på noe på øverste hylle og sa “korre-korre”, og så stimlet alle japanerne sammen “svisj-svisj” for å se hva dette spennende var som befant seg på øverste hylle. I et annet innlegg skal jeg fortelle dere om hva som skjedde en gang da en av disse søte eldre damene skulle kjøpe en strikkelue av meg. Det ble en traumatisk opplevelse i etterkant av salget…
Men tilbake til regnet. Grunnen til at jeg dro inn jobben min i suvenirbutikken i dette, er fordi jeg oppdaget at vi hadde en skikkelig “kul” suvenir til salgs, nemlig en liten grønn flaske med “Raindrops from Bergen”. Det syntes jeg altså var en så aldeles kreativ og passende suvenir for en av verdens mest regnfulle byer, om ikke den ABSOLUTT mest regnfulle, så jeg kjøpte meg faktisk en egen flaske av den.
Jeg er stolt over å være bergenser, selv om jeg har vært både “Tønsbergenser”, “Harstadværing”, “Nøttlending” og “Spanjol” i mange år. Stolt av Bergen by, selv om jeg flyttet derfra og ikke kan tenke meg tilbake til regnet der. Stolt av dialekten, selv om dialekten min nå som regel er en blanding av østlandsk og bergensk, og vel ligner mer på Arendals-dialekt eller noe i den duren. Men blir jeg ivrig og skal snakke om noe alvorlig, – da blir jeg bergenser, og skal jeg tulle og tøyse ender jeg som regel opp som østlending.
I forrige artikkel om Venezuela fortalte jeg om hvordan europeere opplever det venezuelanerne forteller om de grufulle forholdene i hjemlandet sitt. Da nevnte jeg også at det er de som en gang var fra middelklassen som har dratt fra landet. Langt over 5 millioner mennesker der de fleste har utdannelse som leger, advokater, lærere, arkitekter og ingeniører, for å nevne noen yrker.
Venninnen min er en av de som har opplevd hvordan spanjoler ikke tror på det venezuelanerne sier. Hun hadde vaskejobb hos en ganske nedlatende spansk eldre dame som skulle forklare henne hvordan ulike ting fungerte. De gikk rundt i leiligheten og den eldre damen forklarte med sin ovenfra-og-ned holdning om flere ting.
“Dette er en tørketrommel. Vet du hva det er”, spurte den eldre damen i en lettere spydig tone, som om venninnen min kom fra et utviklingsland. Saken er at Venezuela i mange år har vært (eller var) et velfungerende industriland, – det rikeste landet i Sør-Amerika, og kunne sammenlignes med flere europeiske land, Spania et av dem. “Ja, jeg vet det. Jeg hadde en i huset mitt i Venezuela.” Den eldre damen så skeptisk på henne, og venninnen min så at hun ikke trodde på henne. “Jeg forstår det du forteller meg om tingene i huset ditt. Det at jeg er her og vasker hos deg betyr ikke at jeg ikke har erfaring med ting og utdannelse.”
Den eldre spanske damen så på venninnen min og sa sarkastisk: “Ja, selvfølgelig, – alle dere venezuelanere er utdannet leger og advokater, for dere kjøper disse titlene”.
Det er uforståelig for mange spanjoler at så mange utdannede mennesker fra Venezuela flykter fra landet. Det sier litt når det faktisk er høyt utdannede mennesker med jobb i hjemlandet som kommer til Spania. Det kan bare bety at det virkelig er ille i hjemlandet, for med et normalt liv hadde de blitt værende i Venezuela uten tvil.
En annen opplevelse hos en annen familie hun skulle vaske hos, var annerledes. Huseieren hadde ikke tørketrommel og viste henne raskt hvordan hun skulle henge opp klær på tørkesnoren som gikk fra vinduet og mot den motsatte veggen. Venninnen min fulgte godt med, for hun hadde aldri sett denne typen tørkesnor før der hun måtte dra snoren til seg.
“Du forstår sikkert hvordan det fungerer, så jeg trenger vel ikke å forklare det til deg”, sa huseieren. “Nei, jeg har faktisk aldri sett en sånn før, så det er fint at du forklarer meg det”, svarte venninnen min. “Hæ, – hvordan tørket dere klærne deres da?” “Vi hadde tørketrommel.”
Huseieren ble forfjamset og tankefull over å høre at vaskehjelpen hennes var en som materialistisk sett virket å ha det like bra som eller bedre enn henne selv, da hun bodde i Venezuela. Til tross for forfjamselsen var holdningen hennes mot venninnen min likevel ikke nedlatende, slik tilfellet var med den eldre spanske damen.
Jeg er opptatt av å bekjempe urettferdighet, og at vi må slutte å være så egoistiske. Da må jeg starte med meg selv. Jeg må vise i mitt liv at jeg er jobber for å hjelpe andre på ulike måter, og ikke mæle min egen kake, særlig ikke på bekostning av andre.
Jeg har et utsagn fra den amerikanske forfatteren Charles Bukowski på headingen min i bloggen som jeg synes er ganske betegnende og talende. Jeg presenterer det for dere her nå. Jeg synes det er verdt å reflektere over, og tenke etter om det er noe jeg kan gjøre for at dette ikke skal være sant for min del.
Sommeren er tid for så mangt. Sole seg, bade, spise is, gå turer, besøke venner, slappe av, lese bøker, strikke, – ja… Så mangt. En annen ting jeg liker å gjøre når jeg har mye tid er å legge puslespill. Jeg har en hel haug med ulike puslespill som jeg ligger her i “Baden-baden”-stolen min og skuler mot på øverste hylle.
Men med den vonde ryggen jeg har for tiden, er det lite sannsynlig at det blir lagt et eneste puslespill hele sommeren. Det blir i hvert fall “mot normalt”, for vanligvis blir det både to og tre puslespill i løpet av en ferie.
I tillegg til strikking, så finner jeg det veldig avslappende å legge et puslespill som regel på 1000 brikker. Men det må være med motiv der jeg kan se hvor brikkene skal. Med altfor mye lik himmel eller gress, blir det en gjettelek, og det er jeg ikke interessert i. Jeg vil vite hvor brikken skal plasseres ved å se på motivet.
Bybilder, ulike bilder i samme puslespill, masse krims-krams, ah, – da koser jeg meg. Men sukk… Det er kjedelig at det ikke blir puslespill på meg nå i sommer, men sånn er det med denne ryggen. For å omskrive et uttrykk, så sier jeg: “Høyt ligger de, og søte er de!” Sukk…
“Vakre Venezuela vrir seg i veer, og verden vet ikke hva som skjer.”
Bildet er “screen-shot” fra en nyhetsvideo fra Euronews på YouTube.com: https://youtu.be/dhySET9vkxY
Det er vanskelig å tro på det som skjer i Venezuela. At det er så ille og tragisk som venezuelanerne forteller. Det må være løgn, eller i beste fall overdrivelse. Det er altfor absurd til at det kan stemme. At folk sitter i bilen sin i dagevis i kø for å fylle bensin, – neppe. At du må ta bilde av at du har stemt på det “riktige” partiet ved valg og vise dette til arbeidsgiveren din for å beholde jobben, – særlig. At du må ha med deg hansker og alt annet av utstyr som legene trenger for å behandle deg på sykehuset, – slutt med disse løgnene dine!!!
Det er helt absurd at dette skjer, og jeg forstår at det kan være vanskelig å tro, for det er så langt borte fra vår virkelighet som man kan komme. Men det er fakta. Jeg kjenner flere venezuelanere personlig som har opplevd det som for oss er helt uforståelige ting. Hvis dette ikke var sant, – hvorfor er det da over 5 millioner mennesker som har dratt fra landet? Et antall som stadig øker, og som vi de siste ukene har sett krysser Rio Grande på grensen mellom Mexico og USA.
Det er ikke de fattigste som har dratt. De har ikke anledning til det, – de har ikke penger til det. Det er det som en gang var middelklassen. De har gjerne et fint hus og bil, men de har ingen penger til å reparere bilen med eller til å kjøpe mat for. De kan selge huset sitt for en billig penge og kanskje få nok til en flybillett eller flere bussbilletter for å komme seg ut av landet, og mange av dem har nettopp tatt det skrittet.
De venezuelanerne jeg kjenner i Spania, og noen få i Norge, opplever stadig at folk ikke tror på dem, eller at de i hvert fall ikke klarer å fatte det som blir fortalt. Fortvilet snakker de til “døve ører”. De trenger flere som kan forstå forholdene deres landsmenn lever under, og som kan tale deres sak, og få den frem i lyset og inn i samfunnsdebatten igjen. Jeg har satt det på min dagsorden å være en av disse som taler venezuelanerne sak. De humanitære forholdene i Venezuela må bedres, – vi må gjøre noe, vi kan ikke lenger bare sitte og se på med “blinde øyne”.
Jeg håper flere med meg ønsker å få åpnet både øyne og ører for hva som virkelig skjer i Venezuela, og at flere melder seg på for å tale venezuelanerne sak i Norge, slik at vi sammen kan påvirke de riktige organisasjonene så noe konkret kan gjøres for å bedre de humanitære forholdene i dette stakkars landet.
Her kan du se en kort video-reportasje laget av BBC om en kirurg som sitter 13 timer i kø for å fylle bensin og så må gå rett på jobb for å gjøre livreddende arbeid uten hvile. Du får også se litt av de elendige forholdene på sykehuset.
Jeg fikk tips av Frodith og BforB om å være litt mer personlig i bloggen min, – la folk bli kjent med meg. Det kan nok bli for mye om Venezuela, selv om det ABSOLUTT er hovedtemaet mitt og jeg fortsatt kommer til å skrive om situasjonen i landet. Men det krever så mye konsentrasjon og research, at det tar opp mye av tiden min. Da er det enklere å kunne skrive om litt mer trivielle ting, så det skal jeg gjøre.
Nå skal jeg rett og slett slå meg på “trenden” som “Vestfroken” har startet, og som “Mettejosteinsdatter” og “Frodith” har slengt seg på, og svare på 13 spørsmål…
Hvor var du for tre timer siden? Da snakket jeg på telefonen med naboen min, angående utleie, slik at venninnen min og familien hennes kan flytte inn der og bli mine naboer.
Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen? Jeg har vanskelig for å huske hvilke ord det er, – jeg er sikker på at jeg har noen, men siden det er lenge siden skoleslutt, så blir det nesten bare spansk på meg, men jeg er sikker på at jeg har noen ord jeg bruker stadig i skolen. Hm… Jo, – nå kommer jeg på en ting… Når en av elevene sier til meg at de ikke finner blyanten, matteboken eller genseren sin, sikkert med tanke på at det må JEG klare å finne, så tar jeg på meg rollen som om de mener jeg er den skyldige og så sier jeg: “Jeg har ikke spist den.”
Hva er din favorittby? Bergen, – ingen over, ingen ved siden… I SOLSKINN, men jeg vil ikke bo der hehe. Født og oppvokst der, men flyttet fra Bergen da jeg var 20. Ålesund er absolutt en utfordrer, men jeg har aldri vært der.
Hva klarer du ikke å la være? Å bite negler. Er nødt. Klarer ikke å ha lange negler. De blir myke og jeg får en “klaustrofobisk” fornemmelse, så de må bort NÅ. Umulig å klippe med venstrehånd, så da kan jeg like greit bite neglene på begge hendene.
Hva er det første du legger merke til når du møter en ny person? Tror det må være hvorvidt de er åpne for kontakt, kall det utstråling, – at det er en gjensidig interesse for å samtale og bli kjent. Smil og øyne.
Din favorittalder så langt i livet Jeg føler det er så klisje å si at jeg er i favorittalderen min nå, men det er jo sånn det er, at vi lever NÅ, og da er det best. Jeg tenker i grunnen ikke over dette med alder, – jeg lever og trives slik tingene er uansett.
Velg mellom en million kroner og evnen til å fly. Jeg har veldig ofte hatt drømmer om at jeg kan fly, – veldig levende drømmer. Jeg som har høydeskrekk vil i utgangspunktet ikke fly så høyt, men det å kunne være vektløs, hoppe/fly en 8-10 meter om gangen, det hadde vært fantastisk tror jeg. Men jeg hadde nok valgt pengene, slik at jeg kunne hjulpet andre, og da særlig venezuelanere. Det er Venezuelas innbyggere (og flyktninger) som ligger mitt hjerte nærmest, og hadde jeg hatt så mye ekstra, så kunne vi gjort hverdagen mye bedre for forholdsvis mange mennesker.
Hva hører du på akkurat nå? Aircondition som suser og moren til venninnen min som snakker i telefonen med familie i Venezuela.
Siste sangen du hørte på Husker dårlig akkurat hvilken sang, men det må har vært en kristen sang. Ellers er jeg glad i noen sanger av den spanske artisten “Malu”, f.eks. “Invisible”, “Blanco y negro” og “Desaparecer”.
Hva irriterer deg mest? Jeg jobber mest med å la være å la ting irritere meg, så jeg har lyst til å si “ingenting”, men hvis jeg skal si noe jeg ikke liker, så er det hvis noen lyger og at noen ikke holder avtaler uten å gi beskjed.
Har du noen rare vaner? Nå må jeg tenke… Jo, – når jeg spiser så MÅ jeg ha drikke, om det er skummet melk, Cola Zero eller vann. Dersom glasset nærmer seg tomt, så MÅ jeg fylle det før det blir tomt. Jeg gjør det helt automatisk. Jeg tror det har med en frykt for å sette ting i halsen og ikke ha drikke i nærheten for å skylle det ned med å gjøre, uten at jeg har hatt noen voldsomt traumatisk opplevelse om dette fra før, det jeg vet… Kanskje jeg har fortrengt det? 😉
Har du sokker på deg akkurat nå? Nei. Sokkene kastes av en gang i mai og taes ikke på igjen før uti oktober en gang. Her er det sandaler som gjelder i månedsvis.
Føler du deg ung eller gammel for alderen? Dette er et sammensatt spørsmål. Jeg kjenner på kroppen at den er “gammel”. Vond rygg, vanskelig å sette seg på huk på grunn av knærne ekstra kilo osv. Men til sinns er jeg til dels 14 år i hodet, men mest sånn rundt 25, – akkurat så fornuftig at jeg ikke gjør noe dumt som er farlig, men tøysete ellers, så absolutt. Fremdeles synes jeg det er rart å høre folk snakke om meg som “señora”. Det høres eldgammelt ut, og jeg tror jeg skrev i et innlegg akkurat nå om meg selv og skrev ordet “dame”. Det hørtes helt malplassert ut. Tenk det, – 50 år og så ser jeg ikke på meg selv som en dame, hm… Men det er jo det jeg er. En barnlig (barnslig???) dame som er glad for hver dag jeg får. Jeg er overhode ikke redd for at alderen kommer krypende på. Det er bare en del av livet. Da jeg ble 40 år laget jeg meg min egen krone til å ha på hodet og hadde den på meg hele dagen, på jobb og i byen. Det skulle ikke gå noen forbi at jeg ble 40. Folk lo og syntes det var artig. Da jeg ble 50 STRIKKET jeg meg en lue med “Linda – 50 år” på. Da var jeg i karantene med Corona-smitte, så jeg fikk ikke brukt den ute, men jeg hadde “møte” med kollegaene mine online som sang for meg og bursdagsfest online med over 50 venner, og da ble luen selvfølgelig flittig brukt 😉
To barn opprinnelig fra Venezuela som har fått seg hver sin norske genser.
Strikking har blitt min viktigste og mest avslappende hobby de siste årene. Etter at jeg ble introdusert for rundfelling for noen år siden ble strikkingen en ny verden for meg. Tidligere kunne jeg strikke bolen og ermene hver for seg, og så ble det liggende og vente på at en eller annen Skybert skulle dukke opp og montere dem. Elsket å strikke, men å montere var et mareritt. Derfor ble det pause på rundt 10 år.
Takk og lov og pris for rundfelling. Da kan jeg strikke hele genseren i ett, og trenger bare å feste tråder og sy sammen under armene. Helt genialt. Nå har jeg i det siste til og med prøvd meg på Ragland-felling, og det blir skikkelig fint. For tiden har jeg slått meg på Islendere, og jeg holder nå på med min femte Islender på et par-tre måneder. Den røde ble premiert bort i en quiz her på bloggen, mens den blå ble loddet ut på 17. mai på skolen. Nå har jeg to mørke-grå ferdige og holder på med en lilla. Alle er i barnestørrelse, fra 4 til 12 år, så det går fort å strikke. Har ikke så mange nøster av hver farge, så det er greit å ikke gå tom underveis. Derfor disse små størrelsene. Vi får se hvem som ender opp med disse til slutt.
Det høres helt sprøtt ut bare å strikke for å strikke, men det er skikkelig avslappende. Når jeg ser på TV eller er på besøk, så er det deilig å kunne la fingrene løpe, og jeg kan ikke la fingrene løpe over tastaturet, for da må jeg konsentrere meg om både skjerm og tanker samtidig. Så da lar vi dem løpe over strikketøyet. Jeg burde kanskje latt dem løpe litt mer over piano-tangentene, – det blir det altfor lite av. Jeg har et flott piano som står litt for mye til pynt.
Merkelig også å bare strikke Islendere? Jada, – jeg vet det. Jeg er et skikkelig vanedyr. Når jeg har fått sansen for noe, så blir det mye av det samme. Det startet med Fana-genseren. Så var det Marius og nå er det altså Islendere. Jeg har strikket noen andre innimellom, men i hovedsak er jeg veldig glad i disse mønstrene, så da blir det gjerne disse.
En god venninne opprinnelig fra Ecuador med sin Marius-genser.
En annen ting som vel er litt merkelig, er at jeg sitter og strikker her i Spania når det er 30 varmegrader ute. Da kan jeg heldigvis si at jeg som regel holder meg innendørs med aircondition. Det hadde ikke gått å skulle sitte ute med det arbeidet. Om kvelden hender det at jeg tar det med meg ut på terrassen, men om dagen blir det altså innendørs.
Det nærmer seg slutten på garnet mitt, så jeg må nok snart bestille en ny ladning. Det er enkelt å bestille online fra Madrid (eller hvor det nå er???). Det kommer innen to dager og leveres med å bli kastet opp på terrassen min. Helt konge!
Nå er det Islendere jeg strikker på.Mor til venninnen min med sin Fana-genser.
Leste om Frodith som fant en død rotte i kjelleren. Det fikk meg til å tenke på mine egne opplevelser med dyr og insekter som jeg er redd for. Frodith skriver at hun er redd for edderkopper. Det er ikke jeg. Etter å ha bodd nærmere fem år i en kjellerleilighet på Østlandet ble jeg virkelig kurert. Det gikk ikke en dag uten at jeg måtte fjerne en eller flere edderkopper.
Men en av opplevelsene var litt utenom det vanlige. Jeg fant en ganske stor edderkopp midt på badegulvet. Som vanlig fant jeg litt papir som jeg skulle skvise den med, – men hva skjedde??? Millioner av bittesmå baby-edderkopper piplet ut av den store edderkoppen og fløy til alle kanter. Ja, ja, – jeg vet at dette er en overdrivelse. Det var selvfølgelig ikke millioner, men 40 var det i hvert fall. Jeg fikk et svare strev med å jakte på alle disse små prikkene som var i fullt firsprang mot alle kriker og kroker de kunne finne. Jeg fikk heldigvis bukt med de aller fleste. Ellers hadde jeg nok hatt en voldsom “befolkningsøkning” på badet mitt som jeg ville strevd med i lange tider.
Her i Spania derimot, er det ikke edderkopper som er problemet, men kakerlakker. Og jeg kan forsikre dere om at disse er mye eklere og skumlere enn edderkopper. Hver gang jeg finner en kakerlakk på baderomsgulvet mitt setter jeg i et skrik, – eller… Det kan kanskje bedre beskrives som et halvkvalt brøl. Da må jeg finne en tom dorullhylse å skvise den med. De er altfor store og skumle til at jeg tør å ta dem direkte med papir. Tenk om jeg får kontakt med dem på fingrene!!!
I det siste har jeg brukt et effektivt insektmiddel og sprayet dem, slik at jeg har sluppet å jakte på dem mens de løper over gulvet og gjemmer seg bak hyller. Preventivt har jeg også sprayet luftekanalen i taket, så nå er det faktisk over en uke siden jeg har sett en kakerlakk. Jeg har nå en fin samling tomme dorullhylser som står klare til å brukes. La oss håpe at dette var løsningen på å holde dem unna huset mitt. Da kan det bli en fin samling med dorull-nisser til jul 😉
