Jeg var veldig glad i å skrive fortellinger både hjemme og på skolen, såkalte “stiler”. Fantasien fikk boltre seg, særlig på barne- og ungdomsskolen. Verre var det da vi på videregående skulle analysere dikt og skrive resonnerende stiler. Jeg forstod ikke helt greia. Jeg var nok i det store og hele ganske ignorant og umoden på slike områder, for jeg skjønte heller ikke vitsen med å lære historie, – vi skulle da se og leve fremover, ikke bakover!!!
Dette med kreativ skriving har jeg alltid likt, og jeg prøvde ved ett tilfelle å sende inn én av tekstene mine til et forlag. Det var en barnebok om to små tvillinger. Jeg syntes selv historien var veldig god, så jeg forstod i grunnen ikke hvorfor den ble refusert, bortsett fra at de fleste manus blir forkastet sånn på generell basis. Men da jeg leste gjennom manuset her i fjor, omtrent 20 år etter at jeg hadde sendt det inn, så var det tydelig at selv om historien i seg selv har en god idé, så hadde jeg mye å gå på i utførelsen når det gjelder både språk og skrivemåte.
De siste 20 årene har det ikke blitt så mye skriving på meg. Det er vel noe med det å bli avvist. “Dette mestrer du ikke! Hold deg til det du kan! Vær lærer!” Man er sin egen største kritiker. Derfor ble det ikke noe mer skriving på meg. Bortsett fra sammen med elevene mine på skolen da. Det har vært fantastisk å kunne dikte historier sammen med 7-8-åringer, og lage små bøker av dem. Men utover dette har jeg altså ikke skrevet noe. Helt til nå…
Nå har jeg et prosjekt på gang med en bok som ikke er fiction, så dette er et nytt felt for meg. Det å skulle skrive en slags biografisk bok om opplevelsene til en annen person krever så mye mer enn min egen fantasi. Research, intervjuer, telefonsamtaler, oppfølgingsspørsmål osv… Men historien er så viktig å få fortalt at jeg har lagt det på mine skuldre å få gjennomført dette bokprosjektet.
De første 40-50 sidene gikk rimelig greit å få ned på papiret, men nå er jeg “stuck in the middle”. Her kjennes det som om jeg går i kvikksand. Jeg kommer ikke av flekken, og det er vanskelig å få skrevet noe særlig. Det er et skikkelig maratonløp, som forfatterne kaller denne fasen av skrivingen. Men jeg skal nok komme meg gjennom.
Helst skulle jeg nok også oppsøkt stedet boken handler om, for virkelig å kjenne på lukter, samt se og oppleve elendigheten på sykehus i Venezuela med egne øyne, men det lar seg ikke gjøre. Jeg får nøye meg med den muntlige overleveringen til venninnen min som denne boken handler om. Hun tilbrakte en måned på en fødeklinikk og opplevde så utrolig mye som man ikke kan tro er mulig å oppleve på et sykehus.
Det er så viktig å få denne historien ut til folket. Venezuela som tidligere var et velstående land, med både utdanning og helsevesen av høy klasse, er redusert til en humanitær katastrofe der befolkningen som fortsatt er igjen i landet bruker all sin tid og alle sine ressurser til å prøve å skaffe seg sitt neste måltid.
