Verden i et nøtteskall…

For et par innlegg siden skrev jeg om min traumatiske “svindelopplevelse” da jeg solgte en strikkelue til en japansk dame. Jeg skal holde meg i Bergen og denne suvenirbutikken jeg jobbet i flere somre på rad, men neste historie begynner i Spania.

En studievenninne og jeg studerte spansk på Universitetet i Bergen, og bestemte oss for å dra til Málaga en måneds tid før eksamen for å forbedre spansken. Mens vi var der dro vi på ulike utflukter, blant annet til Ceuta. Ceuta er en spansk enklave (“by”) som ligger i Afrika, omsluttet av Marokko.

Vi tok bussen til Algeciras og deretter en hurtigbåt over til Ceuta. På denne båten ble vi kjent med to jenter som var noen år yngre enn oss. Vi var 19 og de var 16 år gamle og kusiner. Vi kom i prat og det endte opp med at de inviterte oss hjem til seg. Faren til hun ene kom og hentet oss, og vi ble altså med hjem. Deretter kjørte han oss rundt i byen på en liten sightseeing, før han slapp oss av ved en restaurant der vi fire jentene spiste.

Det var en veldig koselig dag, og vi pratet og lo på restauranten. Da vi hadde spist måtte jentene dra, og vi takket for dagen og omvisningen. Deretter satte vi oss og nøt havutsikten og ventet på at fergen skulle ta oss tilbake til Europa.

Et par måneder senere var jeg på plass i suvenirbutikken og tok imot kunder som ville kjøpe lusekofter og suvenirer på sin ferie i Norges vakreste by 😉 Det var ikke så mange spanske turister i Bergen på den tiden, men noen var det. En dag var det et spansk ektepar som var på jakt etter en typisk norsk strikkegenser. De var nok litt overrasket at jeg snakket til dem på spansk, så mannen spurte meg hvordan jeg hadde lært meg språket. Jeg fortalte at jeg hadde hatt det et par år på skolen før jeg studerte det på universitetet, og at jeg hadde vært en måned i Málaga.

“Málaga, der er jeg fra”, sa han og pekte på konen.

Da tenkte jeg at jeg kunne nevne at vi hadde vært på utflukt til Granada og Ceuta.

“Ceuta?! Der er konen min fra, og der bor vi”, sa han og smilte overrasket.

Så artig, tenkte jeg, og så nevnte jeg at vi på båten over til Ceuta ble kjent med to jenter som het Fanny og…

“Stefani” spurte han før jeg fikk fullført setningen.

“Hæ?! Ja! Hvordan visste du det?”

“Jo, det er naboen vår”, fortalte han.

Dette var virkelig et vanvittig sammentreff. Vi møtte altså naboen til noen vi hadde møtt i Afrika et par måneder tidligere. Verden føltes plutselig mye mindre. Som de sier her i Spania: “El mundo en un pañuelo” (Verden i et lommetørkle). Dette var en opplevelse som virkelig gjorde inntrykk på meg.

I bygningen til venstre jobbet jeg i en suvenirbutikk, Nilssen på Bryggen. I tillegg til suvenirer og lusekofter solgte vi broderier og garn.
0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg