Jeg orker ikke å gå i detalj, men jeg er lei meg på vegne av mine fantastisk flotte, ydmyke, varme og gode venner. Å bli behandlet så nedlatende som de gjør unner jeg ingen å oppleve. Så må vi bare lære å heve oss over dette, da vi vet selv hvem vi er og hva vi står for.
Skulle ønske jeg hadde et svært hus, kanskje et slags pensjonat. Da skulle jeg jammen sørget for at “ordentlige” mennesker som sliter med å finne bolig skulle fått bodd billig eller gratis hos meg.
Jeg er sliten. Tiltaksløs. Apatisk… Tilbake til strikketøyet mitt…