Bergen er en aldeles nydelig by… i solskinn 😉 Men som “alle” vet, regner det ekstremt mye. Du kan ikke gå ut uten å ta med deg paraply om det er aldri så fint vær idet du drar hjemmefra. Du vet aldri når en regnskur kommer kastende over deg, så det er viktig å være forberedt. Jeg tviler på at det selges like mange paraplyer noe annet sted i hele verden enn i Bergen.
I min ungdom jobbet jeg i en suvenir/lusekofte-butikk om somrene. Det var en utrolig koselig jobb der jeg fikk utfolde meg og praktisert språk. Engelsk, fransk, spansk, – det var virkelig spennende endelig å få snakke med ekte mennesker fra disse landene på deres eget språk. Jeg snappet også opp noen fraser på andre språk, og plutselig fant jeg meg selv forklarende tyskere hvordan de skulle kreve tilbake momsen på flyplassen på mer eller mindre “flytende” tysk!!! Vel, i hvert fall de fire setningene jeg lærte meg 😉
Japanerne var et eget folkeslag. De slepte med seg føttene over gulvet “svis-svisj”, pekte på noe på øverste hylle og sa “korre-korre”, og så stimlet alle japanerne sammen “svisj-svisj” for å se hva dette spennende var som befant seg på øverste hylle. I et annet innlegg skal jeg fortelle dere om hva som skjedde en gang da en av disse søte eldre damene skulle kjøpe en strikkelue av meg. Det ble en traumatisk opplevelse i etterkant av salget…
Men tilbake til regnet. Grunnen til at jeg dro inn jobben min i suvenirbutikken i dette, er fordi jeg oppdaget at vi hadde en skikkelig “kul” suvenir til salgs, nemlig en liten grønn flaske med “Raindrops from Bergen”. Det syntes jeg altså var en så aldeles kreativ og passende suvenir for en av verdens mest regnfulle byer, om ikke den ABSOLUTT mest regnfulle, så jeg kjøpte meg faktisk en egen flaske av den.
Jeg er stolt over å være bergenser, selv om jeg har vært både “Tønsbergenser”, “Harstadværing”, “Nøttlending” og “Spanjol” i mange år. Stolt av Bergen by, selv om jeg flyttet derfra og ikke kan tenke meg tilbake til regnet der. Stolt av dialekten, selv om dialekten min nå som regel er en blanding av østlandsk og bergensk, og vel ligner mer på Arendals-dialekt eller noe i den duren. Men blir jeg ivrig og skal snakke om noe alvorlig, – da blir jeg bergenser, og skal jeg tulle og tøyse ender jeg som regel opp som østlending.
