Jeg “svindlet” en japaner for 1800 kroner :-O

I forrige innlegg fortalte jeg om da jeg jobbet i suvenirbutikk i Bergen i min ungdom. Jeg solgte lusekofter og troll, og koste meg med å snakke engelsk, fransk og spansk. Hver dag rullet det inn nye horder av japanere som skulle kjøpe suvenirer fra Norges vakreste by med seg hjem. De “svisjet” over gulvet “tsj-tsj…” og plukket med seg det de skulle ha. Noen lesset på disken den ene lusekoften etter den andre, mens andre nøyde seg med et lite fingerbøl med bildet av “Fløibanen” på.

En av disse eldre japanske damene ville kjøpe seg en lue med typisk norsk mønster, altså en “lusekofte-lue”. Den kostet 198 kroner og samtalen mellom henne og meg selv forløp seg omtrent som følger…

“Japanese yen, ok?”

“Yes, you can pay with Japanese yen.”

Damen fisket opp en 1000-lapp i yen og la den på disken. 1000 yen var omtrent 100 kroner, så jeg var raskt ute med å be om en til. “One more!”

Damen så på meg som et stort spørsmålstegn, og jeg måtte gjenta opptil flere ganger at hun måtte betale en 1000-lapp til: “One more”, sa jeg og pekte på pengeseddelen som allerede lå på disken.

Den lille og forsiktige japanske damen ble litt rar i ansiktet, men med motvillige fingre fisket hun opp en ny 1000-lapp og la den på disken. Jeg snappet dem til meg, slå inn i kassen de 198 kronene det kostet og gav henne tilbake i overkant av 2 kroner, tror jeg det var. Jeg la luen i en pose og gav den til henne og ønsket henne god tur videre.

Snart var damen glemt, og jeg var opptatt med andre kunder fra Frankrike, Tyskland, Italia og noen få spanjoler, i tillegg til flere japanere, selvfølgelig. Da vi skulle telle opp kassen denne dagen var det noe som ikke stemte i min kasse. Det var nesten 2000 kroner for mye i kassen, – nærmere bestemt 1800 kroner for mye. Vi fant ikke ut hvordan i all verden det var mulig. Til slutt måtte vi bare la oppgjøret være som det var, uten at vi fant ut av hva som var feilen. Vi låste posen inn i safen og dro hjem.

Jeg satt på bussen og grublet på dette her med denne feilen i kassen. Da plutselig slo det meg… Hadde den søte, japanske damen betalt med 10 000-lapper i stedet for 1000-lapper??? Tankene fløy rundt i hodet på meg og jeg klarte ikke å la være å tenke på det. Men det var ikke noe jeg kunne gjøre med dette før neste dag likevel, for alle hadde dratt for dagen.

Dagen etter var det første jeg gjorde å låse meg inn i safen og finne posen med oppgjøret fra dagen før. Og hva var det som lå i posen, – jo, der lå det to pengesedler med verdi av 10 000 yen hver!!! :-O HJELP!!! Jeg hadde ubevisst svindlet en stakkars liten eldre dame fra Japan for 1800 kroner!!! Hun hadde sikkert brukt opp alle sparepengene sine på den ene luen, stakkars! Jeg var MER ENN fortvilet! Det var totalt kaos inni meg, jeg kjente meg rød i ansiktet og urolig i kroppen, og hele dagen gikk jeg og kikket ut døren for å se om jeg kunne få øye på denne søte, gamle damen, selv om jeg visste at det var helt umulig.

For det første så ser japanerne for meg helt like ut, så jeg ville ikke klart å kjenne henne igjen. Dessuten var disse japanerne ikke lenge på ett sted. De skulle oppleve mest mulig, så det var fly til Bergen, rett i bussen med en guide, besøke Fløien og sentrum, tilbake til bussen, finne hotellet og neste dag kjøre videre mot Oslo over fjellet med ulike stopp underveis. Slik var omtrent alle de japanske turistenes turer lagt opp.

Jeg vurderte å sette inn en annonse i “Tokyo Tidende” eller hva i all verden en avis i Japan het??? Dette var før både mobiltelefoner og internett, så det ville vært verre enn å lete etter nålen i høystakken å klare å finne henne. Dessuten med skrifttegn som jeg aldri vil ha sjanse til å forstå, var dette alternativet dødfødt. Jeg har slitt med dårlig samvittighet for denne hendelsen i mange år, og jeg syntes så synd på denne damen. Kanskje var det hele pensjonen hennes som gikk med???

Faktisk kjenner jeg fortsatt på vonde følelser når jeg ripper opp i det igjen nå. Dette skjedde på begynnelsen av 90-tallet, så damen er nok for lengst død, hvis ikke hun fortsatt lever som en av verdens eldste mennesker på den andre siden av jordkloden, og sitter i gyngestolen og forteller tipp-oldebarna sine om den gangen hun betalte blodpris for en lue i Norge.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg