For noen år siden da venninnen min fortsatt bodde i Venezuela, kom en av hennes venninner som hadde flyttet til USA, på besøk til familien sin i Venezuela. Da de skulle avtale å møtes opplevde hun at venninnen hennes var ekstremt redd og engstelig, og hun ville ikke møtes verken på det ene eller det andre stedet. Venninnen min syntes det var voldsomt overdrevent å være så engstelig…

Nå har hun bodd her i Spania i snart tre år, og innstillingen har forandret seg totalt. Hun kan tenke seg å besøke Venezuela en gang i fremtiden, men eventuelt bare på besøk, og hun kommer ikke til å gå ut av huset. De som vil se og snakke med henne får komme hjem til dem for å hilse på, for hun tør ikke å bevege seg utenfor husets fire veggen mer enn strengt tatt nødvendig.

Rart hvordan man tilpasser seg det samfunnet man lever i. Da hun kom hit skvatt hun hver gang en motorsykkel kom kjørende, i likhet med de fleste venezuelanere, livredd for å bli ranet. Nå vet hun at dette “ikke” skjer i Spania. I Venezuela prøvde hun å unngå politiet så godt hun kunne, av frykt for at de skulle “bøtelegge henne” for en eller annen minimal kreativ formalitet, mens her i Europa har hun opplevd at politiet er her for å hjelpe oss.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det å skulle forlate den tryggheten hun nå har opplevd i Spania, og nok en gang tre inn i en hverdag preget av redsel, er fryktinngytende. La oss håpe at forholdene i Venezuela bedrer seg med tiden, slik at man kan reise på besøk dit uten å frykte for sitt eget ve og vel.