Det er tøft for menneskene i Venezuela å leve under de forholdene de gjør. Enda tøffere er det for den enkelte når den ene etter den andre av familiemedlemmene deres forlater landet.
María Eugenia holder ut, til tross for at hun nå bare har sønnen sin på 16 år igjen av familien sin i Venezuela.
Slik er det også for María Eugenia som vi har hjulpet med mat i et par måneder nå. Med jevne mellomrom har alle i familien hennes dratt fra Venezuela. Nå er det bare hun og sønnen på 16 år igjen. Hun føler på presset til å pakke sekken sin og dra hun også, men hun holder igjen. Nå som hun får hjelp med matvarer, er situasjonen hennes ikke like prekær som den var tidligere. Om hun ikke hadde hatt den hjelpen, så spørs det nok om ikke også hun hadde forlatt sitt kjære Venezuela.
Mange av de som blir igjen i Venezuela er avhengige av at deres familiemedlemmer sender dem mat jevnlig, men jo flere som har dratt ut av landet, desto vanskeligere har det vært for dem å skaffe seg arbeid der de har kommet. Med millioner av venezuelanere på jakt etter et bedre liv i nabolandene eller Spania, så har det etter hvert blitt omtrent umulig å finne jobb.
Mange av de sommar prøvd lykken i nabolandene har mislykkes og drar heller tilbake til Venezuela, til tross for at de vet at det ikke finnes noen fremtid der, og situasjonen er enda verre enn den var da de dro. Der kjenner de i hvert fall en tilhørighet, og de ønsker heller å være blant sine landsmenn og sulte og streve for å skaffe seg mat, enn å streve med det samme i et annet land og i tillegg bli sett ned på og sjikanert av innbyggerne der.
María Eugenia savner familien sin og tenker på dem hver dag, men hun er likevel fast bestemt på å bli i Venezuela, til tross for den vanskelige situasjonen hun står i. Heldigvis har hun noen gode naboer, og ingen kan ta fra henne håpet om en bedre fremtid.
I går kveld leste jeg innlegget til “Kjerringtanker” som refererte til “Vibbedille” sitt innlegg om kollapsen som foregår i Libanon. Det var altså så kjent innhold dette med denne humanitære krisesituasjonen i Libanon. Det var som å lese om Venezuela, – bortsett fra at Venezuela har vært forskånet for krig i mange år. Uro med demonstrasjoner og at myndighetene har arrestert politiske aktivister uten grunn, ja, – men krigshandlinger har de ikke hatt på lange tider.
“Vibbedille” er fortvilet over situasjonen, og vet ikke hvordan hun skal klare å hjelpe. Jeg forstår det sånn at mannen hennes er fra Libanon, og at de stadig får telefoner fra fortvilte familiemedlemmer. Jeg føler virkelig med dem i den situasjonen de står i. Det er forferdelig ikke å klare å gjøre noe. Og dessuten når det du samler inn av penger og sender av gårde ikke kommer frem i sin helhet, – da er det lett å bli demotivert og gi opp.
Jeg vil oppfordre alle som kjenner til noen som har det vanskelig, enten det er noen rundt deg eller det er familie eller bekjente i andre land, slik som det gjelder for “Vibbedille” og for meg selv, å hjelpe med det du kan. Om det så bare er å stille opp som barnevakt for naboen så hen kan få et pusterom, eller det er å si noen positive ord til de rundt deg. Alt positivt hjelper.
Det er ikke naturlig for alle å skulle gjøre de store tingene og plutselig hjelpe mennesker i andre land, men har man anledning, enten du har en god idé du kan gi videre til noen som driver hjelpearbeid på et eller annet vis, eller det er å bidra økonomisk, så er det til uvurderlig hjelp.
Prosjektet jeg har startet sammen med venninnen min har vi kalt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”. Det lille jeg bidrar med virker så lite og kan ikke hjelpe stort, tenker vi, men for den som mottar hjelpen er dette uvurderlig. Som noen av mottakerne våre sier: “For oss er det hele havet”.
Jeg ønsker at flere kan se forbi egne behov og finne en måte de kan være med på å hjelpe andre. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!
Politiet snakker med Joel og mannen til varebilen. Bilen til Joel står helt på tvers mellom to biler.
I dag ble jeg avbrutt midt i bloggskrivingen av en dramatisk hendelse. En varebil hadde parkert øverst i bakken her jeg bor, men med håndbrekket for slakt på, slik at bilen begynte å rulle bakover ned bakken da sjåføren hadde forlatt bilen for å levere noe til en husstand.
Bilen rullet og svingte svakt mot venstre, slik at den traff bilen til Joel, mannen til venninnen min, og snudde den på tvers, samtidig som bilen til Joel traff neste bil som fikk smadret døren og vinduet foran på passasjersiden. Bilen til Joel ble altså stående på tvers mellom to biler uten mulighet til å komme seg verken fremover eller bakover.
Vi hørte i grunnen et brak, men trodde det var noe som falt ned. Sjåføren, som var på jobb, skulle visstnok til å kjøre av gårde, – han kjørte bilen opp bakken for å snu, men en nabo fikk stoppet han. Han selv sa at han skulle legge en lapp på bilene med telefonnummeret sitt, men naboen vår var skeptisk til dette. Varebilen fikk ikke mer en noen skrammer og et par baklys ødelagt, mens bilen til Joel er rimelig smadret på den ene siden og bak.
Naboen fikk stoppet mannen og ringte til politiet. Joel var på jobb, så jeg og noen flere gikk ut for å snakke med fyren til politiet kom. Deretter tok de heldigvis over. Mannen virket i grunnen grei nok, og det var ikke før senere jeg fikk høre at han antakelig var på vei til å stikke av.
“Hele” nabolaget ble i grunnen involvert, for plutselig sto “han som vet alt, kjenner og hjelper alle” på terrassen til de svenske naboene mine for å vanne blomster. Jeg spurte om han visste hvem som eide den andre bilen som var rammet. Han kunne fortelle at eierne av den bilen døde for et år siden, da de ble meid ned i et fotgjengerfelt, og tamilen deres hadde vært her for en måneds tid siden og ordnet med EU-kontroll på bilen. Deretter parkerte de bilen litt lenger opp på parkeringsplassen. For et tragisk sammentreff. Nå har bilen deres lidd samme skjebne som eierne dens.
Vi ringte etter Joel som ikke trodde sine egne ører. Han forlot jobben en liten halvtime for slutt og kom rett hjem for å ordne opp resten med mannen med varebilen og politiet. Heldigvis virker alt å ordne seg med forsikring og frakting til verksted, men det spørs om ikke bilen til Joel må kondemneres. Det vil nok koste mer å fikse bilen enn det bilen er verdt, så vi får se hvordan dette ender.
Joel kom kjørende hjem på scooteren til litt av et syn.Politiet var raskt på plass for å ordne opp. Veldig betryggende og ordentlig gjennomført.Varebilen sto parkert med “baken” pekende nedover, og rullet svakt over mot venstre og traff bilen til Joel omtrent i høyden der jeg tar dette bildet.
De siste årene har langt over 5 millioner mennesker forlatt Venezuela i håp om en bedre fremtid. De fleste har dratt til nabolandene Colombia og Brasil, men mange har også dratt videre til Ecuador, Peru og Chile. Atter andre har hatt muligheten til å fly til Europa, og da fortrinnsvis Spania, som tar imot disse humanitære flyktningene og gir dem oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Ganske mange har også dratt til USA, og nettopp dette gigant-landet i nord er førstevalget til de fleste venezuelanere om de får velge fritt hvor de vil dra. Venezuelanerne har fra tidligere vært velkomne til USA. Venezuela var som nevnt i tidligere artikler det mest velstående landet i Latin-Amerika. Man måtte søke om visum for å komme inn i USA, men det var stort sett en formalitet. Men for noen år siden ble det slutt på dette. USA trakk ut ambassaden sin av Venezuela, og dermed ble denne destinasjonen mer eller mindre uoppnåelig for de som flyktet fra Venezuela. På bakgrunn av dette ble det Spania og ikke USA som ble destinasjonen til Eilyn og familien. For dem hadde det vært mer naturlig å dra til USA, om muligheten var der, ettersom mannen hennes spilte profesjonell baseball der i flere år.
Men til tross for at man ikke får visum til USA lenger, så vedkjenner de at den prekære humanitære situasjonen som den vanlige befolkningen lider under i Venezuela er så forferdelig at dersom man likevel klarer å komme seg til USA på ulovlig vis, så får de bli i landet. Det er ingen hemmelighet at USA ikke støtter den politiske ledelsen i Venezuela, og de holder fortsatt fast på handelssanksjonene ovenfor landet, med ønske om en politisk endring, slik at folket i Venezuela kan få en bedre fremtid.
Nå har derimot menneskesmuglere tatt på seg oppgaven å få desperate venezuelanere til USA. Selvfølgelig ikke med flyktningenes beste i tankene, men profitt. Dette er likt mange andre steder i verden. Der man kan tjene penger, finnes det blodsugere som er villige til å utsette sine likemenn for det det skulle være bare de selv profitterer økonomisk på det.
For 3500 dollar kan du bestille hjelp fra disse “coyotene”, som de blir kalt. De legger det frem så fint at det er “all-inclusive”. De får all transport og mat dekket på veien til elven Rio Grande, som markerer grensen mellom Mexico og USA. Derfra må de klare seg selv. Flere tusen har kommet seg til USA på denne måten, og har de først klart å komme seg over elven, så blir de tatt godt imot at amerikanerne. Dette gir håp for flere desperate venezuelanere. Men det er et stort sjansespill…
La oss se for oss scenariet med en familie på fire som er desperate etter å komme seg til USA. De får kontakt med menneskesmuglerne og betaler det lille de kan kontant, men setter seg også i stor gjeld og skylder bortimot 14 000 dollar når de har kommet frem til “mulighetenes land”. Det er hvis de i det hele tatt kommer frem. De kommer til USA uten noe annet enn pass og en liten sekk med klær og skal søke lykken med å finne både bolig og jobb, både så familien kan ha noe å leve av, men ikke minst for å betale tilbake den kolossale gjelden.
Familien på fire blir fraktet med buss fra Maracaibo, ikke så langt fra grensen til Colombia, til byen Baranquilla i Colombia. Maten de får på reisen er noe helt annet enn det de har blitt forespeilet i forkant. Det er knapt spiselig. I Baranquilla blir de satt på fly til Mexico City. Nå nærmer de seg målet. De har bare nok en lang busstur foran seg, før de når elven som skal føre dem til en bedre fremtid.
Men myndighetene i Mexico har fått nyss om at det drives omfattende menneskesmugling, og at venezuelanere som kommer til Mexico har planer om å dra videre nordover til USA. Her kommer mine egne betraktninger… For ikke å sette forholdet sitt til USA enda mer i fare enn det i utgangspunktet er med all migrasjonen, er meksikanerne opptatt av å holde antallet migranter nede, og vil i hvert fall ikke hjelpe andre nasjoners innbyggere til å bruke deres land på vei til USA.
Familien på fire blir sammen med rundt 40 andre venezuelanere sendt tilbake til Venezuela. Nå er de tilbake til start, bare 14 000 dollar fattigere, for gjelden står seg og må betales.
Dette er et tenkt scenario, men nettopp dette skjedde med minst 27 venezuelanere i slutten av mai da de tok fly fra hovedstaden Caracas til Cancún i Mexico på vei til USA. De ble sendt hjem til start, flere tusen dollar fattigere.
Vi har nå sendt mat til ganske mange familier i Maracaibo, Venezuela, i snart tre måneder, selv om det selvfølgelig bare er en liten brøkdel av alle familiene som bor der og som er i stor nød humanitært sett. Noen kjenner noen som har fått hjelp ved oss, og har ydmykt spurt om det er mulig å stå på venteliste for å få hjelp, mens andre som har fått hjelp, har spurt oss på vegne av andre som er i stor nød, om ikke også de kan bli vurdert av oss som mottakere av denne hjelpen.
Sereval og barna hennes.
En dame som heter Sereval var i stor nød og hadde ikke noe mat å gi barna sine. Hun fortalte det til en av kollegaene sine som uttrykte sin sympati med henne. “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”, fortalte Sereval, omtrent på gråten. Denne kollegaen hennes hadde fått matvarer fra prosjektet vårt, og fortalte at han skulle høre om hun også kunne få hjelp av oss. Sereval takket for omsorgen og hjelpen, men hadde ikke store forhåpninger om at hun ville bli vurdert for hjelp. Hun kjente jo ikke til oss selv.
Da denne kollegaen tok kontakt med Eilyn, viste det seg at vi akkurat hadde fått flere givere samme dag. Det gjorde sitt til at vi kunne sende mat til henne allerede dagen etter, så det gjorde vi.
Da transporten fra “Tu Choza Online” kom hjem til henne med matvarer, kunne ikke Sereval tro det var sant. Hun gråt og var fra seg av fortvilelse og skam for sin egen del. Hun hadde vært så fortvilet at hun ikke ville stå opp og forlate rommet sitt, for hun orket ikke tanken på å se barna sine og måtte si at hun ikke hadde noe mat å gi dem. At den forsendelsen med matvarer var kjærkommen for familien er hevet over enhver tvil. Hun hadde vanskelig for å tro at dette virkelig skjedde. For det første at hun hadde blitt vurdert som mottaker, men enda mer overrasket var hun over at hjelpen kom så raskt. Bare et par dager etter at hun hadde uttrykt sin fortvilelse til kollegaen sin, så kom matvarene på døren.
Det er slike videoer som hennes som virkelig viser oss hvor stort behovet er. Det er en helt forferdelig situasjon humanitært sett for de fleste familier i Venezuela. Vi vet at vi ikke kan hjelpe alle, men om vi kan hjelpe 0,1% av alle familier i Maracaibo, så er det verdt den innsatsen vi legger ned. Kanskje det bare er 0,01%, – jeg aner ikke. Disse tallene gjør at hjelpen vår i enda større grad føles som en dråpe i havet, men denne dråpen er “hele havet” for den som mottar den, og derfor kan vi ikke stoppe å hjelpe i motløshet over at det er så få vi hjelper i det store perspektivet. Nei, – vi vil være den dråpen!
I går skrev jeg om at man kan annullere parkeringsbøtene her i Spania, slik at man slipper unna med å betale kun 10% av boten. Men overraskelsene stanser ikke der. Også når det gjelder fartsbøter får man rabatt dersom man betaler innen 7 eller 10 dager. I motsetning til den ene parkeringsboten jeg har fått her i Spania, så har jeg dessverre fått noen flere fartsbøter. Ingenting å skryte av, – jeg skammer meg heller litt.
De fleste bøtene er på 100 euro, altså rundt 1000 kroner, for å kjøre i 95 km/t i 80-sonen. Men dersom du betaler den innen tidsfristen, så får du 50% rabatt, og slipper unna med å betale bare 50 euro. Dette er i grunnen ganske fantastisk for den enkelte, selv om man kan lure på hva som ligger bak disse ordningene.
Jeg tror i hovedsak de har gått inn for denne ordningen i Spania for å få folk til å betale. Mange velger nok ikke å betale, og det skaper store forstyrrelser i et allerede kaotisk byråkrati. Når man da må sende krav på krav opptil flere ganger, så stjeler dette tid og ressurser som skulle vært brukt på andre ting. Men når man gir denne rabatten til raske betalere, så sørger systemet for at de aller fleste bøtene blir betalt raskt, og dermed unngår man mer byråkrati enn nødvendig. Jeg er ikke sikker på at dette er grunnen, – dette er min teori om hvorfor det er sånn.
Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om et system her i Spania som jeg i grunnen synes er skikkelig ålreit. Opplevelsen min hendte for mange år siden. Jeg hadde ikke bodd her mer enn en måneds tid da jeg fikk min første (og foreløpig eneste) parkeringsbot i Spania. Jeg var ikke helt fortrolig med hvordan det fungerte med hvor det var gratis og hvor man måtte betale, men visste at man måtte følge fargen på stripene på bakken.
Ved gule striper er det forbudt å parkere, ved hvite striper er det gratis og ved blå streker må man betale. Dette visste jeg. Jeg skulle til kiropraktor i Fuengirola og parkerte ved strandpromenaden. Det var mange ledige plasser og jeg syntes det så ut som om det var hvite striper der hvor jeg parkerte. Mulig sanden hadde dekket over de blå stripene, jeg er ikke helt sikker. Uansett så kom jeg i vanvare for å parkere ved blå striper der jeg burde ha betalt. Det gjorde jeg da altså ikke.
Da jeg satte meg inn i bilen etterpå og kjørte avgårde, la jeg merke til en lapp på vinduet mitt. “Hm, – er det noe reklame, tro?” Vel, den var ikke i vinduet på førersiden, så den forstyrret meg ikke. Derfor ventet jeg til jeg var fremme ved skolen med å fjerne den. Det var selvfølgelig ikke reklame, men en bot.
“Nei, så kjedelig”, tenkte jeg. Jeg som trodde jeg hadde parkert riktig. 60 euro var boten på. Det var i grunnen ganske mye for meg som nettopp hadde flyttet til Spania og hadde en del uforutsette utgifter. Men det var ikke noe å gjøre ved det. Men likevel lurte jeg på: “Hvordan i all verden skal jeg betale denne boten?” Jeg ante ikke hvordan man skulle gå frem. Var det et kontonummer man skulle sette pengene inn på, eller måtte man gå i banken? Derfor leste jeg nøye på lappen. Heldigvis snakket jeg spansk allerede den gangen, så jeg forstod det meste av det som stod på lappen, men det var noe merkelig som stod der. Det måtte være feil…
Det stod at jeg kunne annullere boten innen 24 eller 48 timer!!! “Hæ???” Dersom jeg oppsøkte en av parkeringsautomatene innen dette tidsrommet, så ville jeg slippe unna med å betale 6 euro, altså i underkant av 60 kroner. Det hørtes for godt ut til å være sant, men sant var det.
Rett etter arbeidsslutt bar det tilbake til Fuengirola for å oppsøke en av disse automatene. Men selv om spansken min var ganske bra, så var frykten for å trykke feil på slike maskiner større, og jeg forstod rett og slett ikke hvordan jeg skulle få annullert boten. Til min store glede så jeg en parkeringsvakt like ved, så jeg spurte henne hvordan man fikk annulert den. Hun var velvilligheten selv og hjalp meg med hele annulleringen. Det var så enkelt som at i stedet for å trykke 1 for parkering, så måtte jeg trykke 2 for annullering.
Det må jeg si… Tenk å slippe unna med å betale bare 10% av parkeringsboten. Et glimrende system, spør du meg.
Som jeg har skrevet i en artikkel tidligere (15. april: “Livredd for motorsykler”), så er de aller fleste venezuelanere livredd når de ser en motorsykkel. De fleste ran blir begått av folk som kjører motorsykkel, slik at de raskt kan komme seg unna. Det er ikke uvanlig å få rettet en pistol mot tinningen med ordre om å gi fra deg mobiltelefonen sin og andre eiendeler.
Dette skjedde også med en gravid dame for et par uker siden. Hun ble frastjålet mobilen av en mann på motorsykkel. Derfor er det ikke rart at hun blir nervøs og er livredd når det kjører en motorsykkel forbi henne. Og her om dagen så hun for seg at det samme skulle skje igjen, bare at denne gangen hadde hun ikke noen telefon å gi fra seg, – hva ville de gjøre da? Skyte henne og barna hennes siden de ikke hadde noe av verdi de kunne ta fra dem???
Ruth, som hun het, hadde gått langt til en fødeklinikk for undersøkelse av fosteret. Hun hadde med seg to sønner på 10 og 16 år. Undersøkelsen viste at det stod bra til med babyen, men at den ikke hadde vokst så mye som den burde. Hun var i syvende måned og babyen burde veid en del mer. Det var i grunnen forventet, siden det hadde blitt lite mat på både henne og barna hennes i det siste. Pengene strakk ikke til og det hørte med til sjeldenhetene at de kunne spise seg mette.
Ruth med de to sønnene sine er overveldet over å bli “overfalt” på gaten av “Tu Choza Online”.
Veien hjem var lang og solen stekte. Enda hadde de flere kilometer å gå. En motorsykkel nærmet seg dem. Ruth skulte mot den, men prøvde å late som om hun ikke brydde seg om den, selv om hun innvendig skalv og tenkte det verste. Det var ikke mer enn et par uker siden den gufne hendelsen der de ranet henne for mobiltelefonen.
Motorsykkelen stoppet. Ruth stivnet til. “Nei, nå skjer det igjen!” Det var to personer på motorsykkelen. En dame og en mann.
“Unnskyld”, hørte hun damen si, men Ruth gjorde tegn til guttene sine at de bare skulle fortsette å gå.
“Vi har noe til dere”, fortsatte damen. “Kan dere komme hit?”
Ruth stanset og så på dem, men beveget seg ikke mot dem. Tvert imot. De tok noen skritt til bakover. “Hva i all verden var det de ville?”
Damen på motorsykkelen var Mariangel fra “Tu Choza Online”. Hun var på utdelingsrunde med noen gavepakker med matvarer til ulike familier, og nå var det en familie de ikke hadde fått tak i. De hadde ikke skrevet navnet til familien på brevet, siden de var usikre på å finne familien, og siden de nå ikke fant dem, hadde Eilyn, venninnen min, gikk beskjed til dem å dele ut den siste pakken med matvarer til noen de så langs veien, dersom de så en mor med barn.
Det kunne ikke vært bedre timing for noen av partene. Ikke bare hadde Ruth barn, men hun ventet også baby om et par måneder. Og siden fosteret var underernært ble denne gaven med mat uvurderlig kjærkommen for henne og familien. En forunderlig opplevelse for dem, til stor hjelp i en vanskelig hverdag.
En liten anekdote i fortsettelsen av historien om Dayana og barna hennes som Eilyn hjalp og utviklet et vennskap med…
Som jeg nevnte, ble både Dayana og alle de fem barna med til kirken den påfølgende søndagen, men de hadde et lite problem. Bilene til både Eilyn og Joel var ødelagte og kunne ikke kjøres. Men heldigvis er Joel flink til å reparere biler, – han er rett og slett en hobby-mekaniker, så han fikk til å fikse motoren på den lille bilen sin. Det var verre med Eilyn sin bil. Det var en en litt større bil og hadde vært bedre å bruke med tanke på størrelsen, men den var uten batteri siden det var stjålet, og ikke hadde de penger til å kjøpe nytt batteri på dette tidspunktet.
Dette er en lille bilen til Joel, en Hyundai Atoz.
Dermed var det Joel sin lille Hyundai Atoz som ble søndagens transportmiddel til kirken. Joel, Eilyn, svigermor, Gabriel, Dayana og de fem barna hennes ble stuet inn i bilen, og så bar det av gårde til dagens møte og måltid. Dayana og barna fortsatte å bli med nesten hver søndag, og hver søndag ramlet det ut store og små av den knøtt-lille bilen til Joel.
En dag ville ikke bilen starte da de skulle hjem igjen om ettermiddagen. Da måtte Eilyn ringe til faren sin og be han om å hente dem. Han hentet dem i to omganger, og så bar det hjem til foreldrene til Eilyn med hele gjengen for å spise middag. De hadde ikke laget middag med tanke på så mange ekstra gjester, men det ordnet seg som alltid. Der det er hjerterom er det husrom, eller i denne forbindelse… “Der hvor hjertene er store er det alltid mat på bordet”.
Jeg satte meg ned og skulle se kvartfinalen mellom Sveits og Spania i fotball-EM. Terrassedøren stod åpen like ved siden av TVen. Mens jeg så på kampen kom det en veps (eller bie) flygende inn terrassedøren. Jeg gjorde ikke noen særlig notis av det. Jeg synes i grunnen det har vært en god del vepser i det siste, og de har flydd inn i både stuen og soverommet mitt.
Mellom denne genseren og en lilla genser holdt vepsen på å slå seg til ro.
For et par uker siden husker jeg at jeg hørte en merkelig surrende lyd av en flue som var “innesperret” i en plastkopp eller noe. Lyden varte og rakk, så etter en stund tenkte jeg at jeg måtte finne ut hva det var. Inni en julekrybbe, som jeg fortsatt ikke har fått pakket ordentlig bort, surret en veps og så i grunnen ut som om den ville slå seg til ro der. Jeg fikk heldigvis jaget den ut, og surringen ble borte.
Men her i kveld altså kom det som sagt flygende inn en veps. Først brydde jeg meg ikke om det og lot deg fly som den ønsket. Jeg var sikker på at den ville finne veien ut selv. Men så plutselig fikk jeg se at den forsvant inn i et lite slags “hull” i en stabel hjemmestrikkede gensere jeg hadde lagt i hyllen under TV. Mellom to gensere var det som en åpning og inn der forsvant altså vepsen, og den kom ikke ut igjen.
Da ble jeg rimelig engstelig og lurte på hva som skjedde der inne. Var det et vepsebol med et mylder av veps der? Eller var det bare denne ene? Da den ikke kom ut av “hulen sin” måtte jeg finne ut av hva dette dreide seg om. Jeg løftet opp genseren og fikk skjøvet vepsen terrassedøren. Heldigvis var den alene, men hjelpe meg for en jobb den hadde gjort. Det som så ut som en begynnelse på et vepsebol eller en “bikube” kom til syne på begge genserne. Det var noe klissete honningaktige greier, sikkert nektar og med noen bomullaktig tynne tråder.
Jeg visste ikke at ull var en favoritt blant veps eller bier. Men heretter skal jeg i hvert fall holde ullgenserne mine langt unna åpne områder, og terrassedøren skal være stengt for en periode. Da får jeg heller sette på aircondition når det er for varmt.
