Det føles rart å sette seg ned for å skrive innlegg igjen. Det er nesten to uker siden forrige gang, og etter å ha postet daglig 1-3 innlegg i nesten fire måneder med kun én dags opphold et par ganger, så føles det nå nesten som å starte på nytt. Det knirker i fingrene og tankene flakker hit og dit. Jeg som var så fokusert i månedsvis må på nytt finne riktig fokus og komme i gang.
Når det gjelder trening, så snakker man om at dørstokkmila er så lang. Det er litt sånn det har føltes for meg etter hvert som denne pausen ble lenger og lenger. Jeg skulle innvilge meg selv et par dagers pause, eller kanskje 4-5, men at det skulle bli en “ferie” på to uker var ikke i planen, men det endte opp med det.
Heldigvis har hjelpen til familier i Venezuela fortsatt selv om jeg ikke har skrevet om dette. I tillegg er vi godt i gang med å opprette en “asociación”, altså en hjelpeorganisasjon, slik at dette kommer inn i formelle former.
Den venezuelanske familien som bodde hos meg har etter veldig mye styr endelig funnet en leilighet og har flyttet, og mannen til venninnen min har malt alle rommene mine, så veggene er nå rene for merker og i fine lyse farger. Det føles nesten som en ny leilighet. Venninnen min og jeg fortsetter selvfølgelig samarbeidet med både hjelp til Venezuela og skriving av bok, selv om samarbeidet nå blir med litt avstand. Det er ikke mer enn fire kilometer, og dessuten foregår det meste på telefonen 😉
August er rett rundt hjørnet og det nærmer seg slutt på ferien, og jeg har ikke fått gjort det jeg hadde planlagt å gjøre, – nemlig å fullføre førsteutkastet av boken jeg skriver på. Jeg har fått skrevet litt, men med denne vonde ryggen, samt all bloggskrivingen, så ble det litt nedprioritert. Siste uken har det også blitt litt mye OL på meg… Det var kanskje dumt av meg å utbasunere at jeg skulle skrive førsteutkastet ferdig i sommer, når det nå viser seg at jeg ikke har fått gjort det. Men det betyr ikke at jeg gir opp prosjektet. Det får heller ta litt lenger tid.
Dørene ser nesten nymalte ut siden veggene har fått en ny og litt mørkere farge.Begge soverommene og boden har fått denne lyse fargen. Veldig fornøyd.
Den nye genseren som ble litt større og akkurat passe.
Det er ikke bare de to-beinte man kan strikke til. En venninne av meg har en hund og jeg strikket en “genser” til den som en overraskelse. En genser til henne og en til hunder hennes, så de matchet, bare med motsatte farger, – Marius-mønster. Hunde-genseren på det nederste bildet ble litt i minste laget, så jeg måtte strikke en ny som var helt lik, bare litt større. Den ser du på hovedbildet der hunden er rett forfra.
Det ble supre julegaver til dem begge, da vi også feiret jul sammen. Det var heldigvis lov til å være inntil 10 personer samlet på julaften, så da gikk det bra…
Denne hundegenseren ble litt i korteste laget, samt litt for stram rundt forbeina.
Forrige gang vi delte ut matvarer til venezuelanske familier spurte vi dem om hvordan de opplevde det første gang de fikk denne hjelpen. Svarene vi får tilbake på video er rørende. Her følger det en av disse, den unge moren Geisel, fortalte…
Dette er historien til Geisel om hvordan hun “Payed it forward”.
“Jeg fikk en telefon av bestemoren min som sa at jeg måtte komme hjem med en gang. Hun sa ikke hva det gjaldt. Jeg trodde det var noe galt, så jeg var litt redd. Da jeg kom hjem, så jeg pakken med matvarer som lå på bordet. Jeg var sikker på at det var propaganda…”
Myndighetene i Venezuela har det med av og til å dra hjem til enkelte med f.eks. matvarer for å dokumentere med bilder og film at de hjelper folket sitt. Men det er som regel bare for syns skyld, og det er få som får nyte godt av det.
“De sa at det ikke var propaganda, men jeg skjønte fortsatt ikke at dette var til meg. Så jeg trodde det var løgn, – eller ikke løgn, men at det ikke var til meg i hvert fall. Jeg trodde fortsatt det var propaganda. Men så var det fra Gud. De fortalte at det var til meg.”
De som delte ut matvarene fra “Tu Choza Online” brøt inn og sa at det var sant og de gav henne brevet fra den norske familien som hadde sendt henne matvarene.
“Jeg vil takke dere så masse, og jeg gjorde det som stod i brevet første gangen…”
Vi hadde skrevet en hilsen med noe sånt som at hun måtte lage seg noen gode “arepas” (typisk venezuelansk mat, ligner pitabrød, men laget av maismel).
“Jeg lagde noen gode “arepas”. Dette blir som en kjede, ikke sant? Jeg fikk en velsignelse, men den ble ikke værende hos meg, – den fordoblet seg og spredte til flere enn meg, for jeg lagde “arepas” og gikk ut i gaten og fant barn som trengte mat og gav til dem.”
Slik er det jeg opplever mentaliteten til mange av de vi hjelper, og i grunnen til den “jevne” venezuelaner, at de ønsker å hjelpe andre, selv om de har lite selv.
Nå kjenner jeg at jeg er sliten. Tiltaksløs. Apatisk. Sitte-ligger her i “Baden-Baden”-stolen min og bare strikker og gidder ingenting. Har vært på utallige visninger med noen venner av meg som trenger å leie seg en leilighet fra august, men det er uhyre vanskelig for disse eiendomsfolkene å godta at man ønsker å hjelpe andre.
Jeg orker ikke å gå i detalj, men jeg er lei meg på vegne av mine fantastisk flotte, ydmyke, varme og gode venner. Å bli behandlet så nedlatende som de gjør unner jeg ingen å oppleve. Så må vi bare lære å heve oss over dette, da vi vet selv hvem vi er og hva vi står for.
Skulle ønske jeg hadde et svært hus, kanskje et slags pensjonat. Da skulle jeg jammen sørget for at “ordentlige” mennesker som sliter med å finne bolig skulle fått bodd billig eller gratis hos meg.
For et par innlegg siden skrev jeg om min traumatiske “svindelopplevelse” da jeg solgte en strikkelue til en japansk dame. Jeg skal holde meg i Bergen og denne suvenirbutikken jeg jobbet i flere somre på rad, men neste historie begynner i Spania.
En studievenninne og jeg studerte spansk på Universitetet i Bergen, og bestemte oss for å dra til Málaga en måneds tid før eksamen for å forbedre spansken. Mens vi var der dro vi på ulike utflukter, blant annet til Ceuta. Ceuta er en spansk enklave (“by”) som ligger i Afrika, omsluttet av Marokko.
Vi tok bussen til Algeciras og deretter en hurtigbåt over til Ceuta. På denne båten ble vi kjent med to jenter som var noen år yngre enn oss. Vi var 19 og de var 16 år gamle og kusiner. Vi kom i prat og det endte opp med at de inviterte oss hjem til seg. Faren til hun ene kom og hentet oss, og vi ble altså med hjem. Deretter kjørte han oss rundt i byen på en liten sightseeing, før han slapp oss av ved en restaurant der vi fire jentene spiste.
Det var en veldig koselig dag, og vi pratet og lo på restauranten. Da vi hadde spist måtte jentene dra, og vi takket for dagen og omvisningen. Deretter satte vi oss og nøt havutsikten og ventet på at fergen skulle ta oss tilbake til Europa.
Et par måneder senere var jeg på plass i suvenirbutikken og tok imot kunder som ville kjøpe lusekofter og suvenirer på sin ferie i Norges vakreste by 😉 Det var ikke så mange spanske turister i Bergen på den tiden, men noen var det. En dag var det et spansk ektepar som var på jakt etter en typisk norsk strikkegenser. De var nok litt overrasket at jeg snakket til dem på spansk, så mannen spurte meg hvordan jeg hadde lært meg språket. Jeg fortalte at jeg hadde hatt det et par år på skolen før jeg studerte det på universitetet, og at jeg hadde vært en måned i Málaga.
“Málaga, der er jeg fra”, sa han og pekte på konen.
Da tenkte jeg at jeg kunne nevne at vi hadde vært på utflukt til Granada og Ceuta.
“Ceuta?! Der er konen min fra, og der bor vi”, sa han og smilte overrasket.
Så artig, tenkte jeg, og så nevnte jeg at vi på båten over til Ceuta ble kjent med to jenter som het Fanny og…
“Stefani” spurte han før jeg fikk fullført setningen.
“Hæ?! Ja! Hvordan visste du det?”
“Jo, det er naboen vår”, fortalte han.
Dette var virkelig et vanvittig sammentreff. Vi møtte altså naboen til noen vi hadde møtt i Afrika et par måneder tidligere. Verden føltes plutselig mye mindre. Som de sier her i Spania: “El mundo en un pañuelo” (Verden i et lommetørkle). Dette var en opplevelse som virkelig gjorde inntrykk på meg.
I bygningen til venstre jobbet jeg i en suvenirbutikk, Nilssen på Bryggen. I tillegg til suvenirer og lusekofter solgte vi broderier og garn.
For noen år siden da venninnen min fortsatt bodde i Venezuela, kom en av hennes venninner som hadde flyttet til USA, på besøk til familien sin i Venezuela. Da de skulle avtale å møtes opplevde hun at venninnen hennes var ekstremt redd og engstelig, og hun ville ikke møtes verken på det ene eller det andre stedet. Venninnen min syntes det var voldsomt overdrevent å være så engstelig…
Nå har hun bodd her i Spania i snart tre år, og innstillingen har forandret seg totalt. Hun kan tenke seg å besøke Venezuela en gang i fremtiden, men eventuelt bare på besøk, og hun kommer ikke til å gå ut av huset. De som vil se og snakke med henne får komme hjem til dem for å hilse på, for hun tør ikke å bevege seg utenfor husets fire veggen mer enn strengt tatt nødvendig.
Rart hvordan man tilpasser seg det samfunnet man lever i. Da hun kom hit skvatt hun hver gang en motorsykkel kom kjørende, i likhet med de fleste venezuelanere, livredd for å bli ranet. Nå vet hun at dette “ikke” skjer i Spania. I Venezuela prøvde hun å unngå politiet så godt hun kunne, av frykt for at de skulle “bøtelegge henne” for en eller annen minimal kreativ formalitet, mens her i Europa har hun opplevd at politiet er her for å hjelpe oss.
Det å skulle forlate den tryggheten hun nå har opplevd i Spania, og nok en gang tre inn i en hverdag preget av redsel, er fryktinngytende. La oss håpe at forholdene i Venezuela bedrer seg med tiden, slik at man kan reise på besøk dit uten å frykte for sitt eget ve og vel.
I forrige innlegg fortalte jeg om da jeg jobbet i suvenirbutikk i Bergen i min ungdom. Jeg solgte lusekofter og troll, og koste meg med å snakke engelsk, fransk og spansk. Hver dag rullet det inn nye horder av japanere som skulle kjøpe suvenirer fra Norges vakreste by med seg hjem. De “svisjet” over gulvet “tsj-tsj…” og plukket med seg det de skulle ha. Noen lesset på disken den ene lusekoften etter den andre, mens andre nøyde seg med et lite fingerbøl med bildet av “Fløibanen” på.
En av disse eldre japanske damene ville kjøpe seg en lue med typisk norsk mønster, altså en “lusekofte-lue”. Den kostet 198 kroner og samtalen mellom henne og meg selv forløp seg omtrent som følger…
Damen fisket opp en 1000-lapp i yen og la den på disken. 1000 yen var omtrent 100 kroner, så jeg var raskt ute med å be om en til. “One more!”
Damen så på meg som et stort spørsmålstegn, og jeg måtte gjenta opptil flere ganger at hun måtte betale en 1000-lapp til: “One more”, sa jeg og pekte på pengeseddelen som allerede lå på disken.
Den lille og forsiktige japanske damen ble litt rar i ansiktet, men med motvillige fingre fisket hun opp en ny 1000-lapp og la den på disken. Jeg snappet dem til meg, slå inn i kassen de 198 kronene det kostet og gav henne tilbake i overkant av 2 kroner, tror jeg det var. Jeg la luen i en pose og gav den til henne og ønsket henne god tur videre.
Snart var damen glemt, og jeg var opptatt med andre kunder fra Frankrike, Tyskland, Italia og noen få spanjoler, i tillegg til flere japanere, selvfølgelig. Da vi skulle telle opp kassen denne dagen var det noe som ikke stemte i min kasse. Det var nesten 2000 kroner for mye i kassen, – nærmere bestemt 1800 kroner for mye. Vi fant ikke ut hvordan i all verden det var mulig. Til slutt måtte vi bare la oppgjøret være som det var, uten at vi fant ut av hva som var feilen. Vi låste posen inn i safen og dro hjem.
Jeg satt på bussen og grublet på dette her med denne feilen i kassen. Da plutselig slo det meg… Hadde den søte, japanske damen betalt med 10 000-lapper i stedet for 1000-lapper??? Tankene fløy rundt i hodet på meg og jeg klarte ikke å la være å tenke på det. Men det var ikke noe jeg kunne gjøre med dette før neste dag likevel, for alle hadde dratt for dagen.
Dagen etter var det første jeg gjorde å låse meg inn i safen og finne posen med oppgjøret fra dagen før. Og hva var det som lå i posen, – jo, der lå det to pengesedler med verdi av 10 000 yen hver!!! :-O HJELP!!! Jeg hadde ubevisst svindlet en stakkars liten eldre dame fra Japan for 1800 kroner!!! Hun hadde sikkert brukt opp alle sparepengene sine på den ene luen, stakkars! Jeg var MER ENN fortvilet! Det var totalt kaos inni meg, jeg kjente meg rød i ansiktet og urolig i kroppen, og hele dagen gikk jeg og kikket ut døren for å se om jeg kunne få øye på denne søte, gamle damen, selv om jeg visste at det var helt umulig.
For det første så ser japanerne for meg helt like ut, så jeg ville ikke klart å kjenne henne igjen. Dessuten var disse japanerne ikke lenge på ett sted. De skulle oppleve mest mulig, så det var fly til Bergen, rett i bussen med en guide, besøke Fløien og sentrum, tilbake til bussen, finne hotellet og neste dag kjøre videre mot Oslo over fjellet med ulike stopp underveis. Slik var omtrent alle de japanske turistenes turer lagt opp.
Jeg vurderte å sette inn en annonse i “Tokyo Tidende” eller hva i all verden en avis i Japan het??? Dette var før både mobiltelefoner og internett, så det ville vært verre enn å lete etter nålen i høystakken å klare å finne henne. Dessuten med skrifttegn som jeg aldri vil ha sjanse til å forstå, var dette alternativet dødfødt. Jeg har slitt med dårlig samvittighet for denne hendelsen i mange år, og jeg syntes så synd på denne damen. Kanskje var det hele pensjonen hennes som gikk med???
Faktisk kjenner jeg fortsatt på vonde følelser når jeg ripper opp i det igjen nå. Dette skjedde på begynnelsen av 90-tallet, så damen er nok for lengst død, hvis ikke hun fortsatt lever som en av verdens eldste mennesker på den andre siden av jordkloden, og sitter i gyngestolen og forteller tipp-oldebarna sine om den gangen hun betalte blodpris for en lue i Norge.
Dette bildet tok jeg sist gang jeg var på Fløien. Nydelig utsikt over Bergen.
Bergen er en aldeles nydelig by… i solskinn 😉 Men som “alle” vet, regner det ekstremt mye. Du kan ikke gå ut uten å ta med deg paraply om det er aldri så fint vær idet du drar hjemmefra. Du vet aldri når en regnskur kommer kastende over deg, så det er viktig å være forberedt. Jeg tviler på at det selges like mange paraplyer noe annet sted i hele verden enn i Bergen.
I min ungdom jobbet jeg i en suvenir/lusekofte-butikk om somrene. Det var en utrolig koselig jobb der jeg fikk utfolde meg og praktisert språk. Engelsk, fransk, spansk, – det var virkelig spennende endelig å få snakke med ekte mennesker fra disse landene på deres eget språk. Jeg snappet også opp noen fraser på andre språk, og plutselig fant jeg meg selv forklarende tyskere hvordan de skulle kreve tilbake momsen på flyplassen på mer eller mindre “flytende” tysk!!! Vel, i hvert fall de fire setningene jeg lærte meg 😉
Japanerne var et eget folkeslag. De slepte med seg føttene over gulvet “svis-svisj”, pekte på noe på øverste hylle og sa “korre-korre”, og så stimlet alle japanerne sammen “svisj-svisj” for å se hva dette spennende var som befant seg på øverste hylle. I et annet innlegg skal jeg fortelle dere om hva som skjedde en gang da en av disse søte eldre damene skulle kjøpe en strikkelue av meg. Det ble en traumatisk opplevelse i etterkant av salget…
Men tilbake til regnet. Grunnen til at jeg dro inn jobben min i suvenirbutikken i dette, er fordi jeg oppdaget at vi hadde en skikkelig “kul” suvenir til salgs, nemlig en liten grønn flaske med “Raindrops from Bergen”. Det syntes jeg altså var en så aldeles kreativ og passende suvenir for en av verdens mest regnfulle byer, om ikke den ABSOLUTT mest regnfulle, så jeg kjøpte meg faktisk en egen flaske av den.
Jeg er stolt over å være bergenser, selv om jeg har vært både “Tønsbergenser”, “Harstadværing”, “Nøttlending” og “Spanjol” i mange år. Stolt av Bergen by, selv om jeg flyttet derfra og ikke kan tenke meg tilbake til regnet der. Stolt av dialekten, selv om dialekten min nå som regel er en blanding av østlandsk og bergensk, og vel ligner mer på Arendals-dialekt eller noe i den duren. Men blir jeg ivrig og skal snakke om noe alvorlig, – da blir jeg bergenser, og skal jeg tulle og tøyse ender jeg som regel opp som østlending.
I forrige artikkel om Venezuela fortalte jeg om hvordan europeere opplever det venezuelanerne forteller om de grufulle forholdene i hjemlandet sitt. Da nevnte jeg også at det er de som en gang var fra middelklassen som har dratt fra landet. Langt over 5 millioner mennesker der de fleste har utdannelse som leger, advokater, lærere, arkitekter og ingeniører, for å nevne noen yrker.
Venninnen min er en av de som har opplevd hvordan spanjoler ikke tror på det venezuelanerne sier. Hun hadde vaskejobb hos en ganske nedlatende spansk eldre dame som skulle forklare henne hvordan ulike ting fungerte. De gikk rundt i leiligheten og den eldre damen forklarte med sin ovenfra-og-ned holdning om flere ting.
“Dette er en tørketrommel. Vet du hva det er”, spurte den eldre damen i en lettere spydig tone, som om venninnen min kom fra et utviklingsland. Saken er at Venezuela i mange år har vært (eller var) et velfungerende industriland, – det rikeste landet i Sør-Amerika, og kunne sammenlignes med flere europeiske land, Spania et av dem.
“Ja, jeg vet det. Jeg hadde en i huset mitt i Venezuela.”
Den eldre damen så skeptisk på henne, og venninnen min så at hun ikke trodde på henne.
“Jeg forstår det du forteller meg om tingene i huset ditt. Det at jeg er her og vasker hos deg betyr ikke at jeg ikke har erfaring med ting og utdannelse.”
Den eldre spanske damen så på venninnen min og sa sarkastisk: “Ja, selvfølgelig, – alle dere venezuelanere er utdannet leger og advokater, for dere kjøper disse titlene”.
Det er uforståelig for mange spanjoler at så mange utdannede mennesker fra Venezuela flykter fra landet. Det sier litt når det faktisk er høyt utdannede mennesker med jobb i hjemlandet som kommer til Spania. Det kan bare bety at det virkelig er ille i hjemlandet, for med et normalt liv hadde de blitt værende i Venezuela uten tvil.
En annen opplevelse hos en annen familie hun skulle vaske hos, var annerledes. Huseieren hadde ikke tørketrommel og viste henne raskt hvordan hun skulle henge opp klær på tørkesnoren som gikk fra vinduet og mot den motsatte veggen. Venninnen min fulgte godt med, for hun hadde aldri sett denne typen tørkesnor før der hun måtte dra snoren til seg.
“Du forstår sikkert hvordan det fungerer, så jeg trenger vel ikke å forklare det til deg”, sa huseieren.
“Nei, jeg har faktisk aldri sett en sånn før, så det er fint at du forklarer meg det”, svarte venninnen min.
“Hæ, – hvordan tørket dere klærne deres da?”
“Vi hadde tørketrommel.”
Huseieren ble forfjamset og tankefull over å høre at vaskehjelpen hennes var en som materialistisk sett virket å ha det like bra som eller bedre enn henne selv, da hun bodde i Venezuela. Til tross for forfjamselsen var holdningen hennes mot venninnen min likevel ikke nedlatende, slik tilfellet var med den eldre spanske damen.
Jeg er opptatt av å bekjempe urettferdighet, og at vi må slutte å være så egoistiske. Da må jeg starte med meg selv. Jeg må vise i mitt liv at jeg er jobber for å hjelpe andre på ulike måter, og ikke mæle min egen kake, særlig ikke på bekostning av andre.
Jeg har et utsagn fra den amerikanske forfatteren Charles Bukowski på headingen min i bloggen som jeg synes er ganske betegnende og talende. Jeg presenterer det for dere her nå. Jeg synes det er verdt å reflektere over, og tenke etter om det er noe jeg kan gjøre for at dette ikke skal være sant for min del.
