Det er tøft for menneskene i Venezuela å leve under de forholdene de gjør. Enda tøffere er det for den enkelte når den ene etter den andre av familiemedlemmene deres forlater landet.

Slik er det også for María Eugenia som vi har hjulpet med mat i et par måneder nå. Med jevne mellomrom har alle i familien hennes dratt fra Venezuela. Nå er det bare hun og sønnen på 16 år igjen. Hun føler på presset til å pakke sekken sin og dra hun også, men hun holder igjen. Nå som hun får hjelp med matvarer, er situasjonen hennes ikke like prekær som den var tidligere. Om hun ikke hadde hatt den hjelpen, så spørs det nok om ikke også hun hadde forlatt sitt kjære Venezuela.

Mange av de som blir igjen i Venezuela er avhengige av at deres familiemedlemmer sender dem mat jevnlig, men jo flere som har dratt ut av landet, desto vanskeligere har det vært for dem å skaffe seg arbeid der de har kommet. Med millioner av venezuelanere på jakt etter et bedre liv i nabolandene eller Spania, så har det etter hvert blitt omtrent umulig å finne jobb.

Mange av de sommar prøvd lykken i nabolandene har mislykkes og drar heller tilbake til Venezuela, til tross for at de vet at det ikke finnes noen fremtid der, og situasjonen er enda verre enn den var da de dro. Der kjenner de i hvert fall en tilhørighet, og de ønsker heller å være blant sine landsmenn og sulte og streve for å skaffe seg mat, enn å streve med det samme i et annet land og i tillegg bli sett ned på og sjikanert av innbyggerne der.

María Eugenia savner familien sin og tenker på dem hver dag, men hun er likevel fast bestemt på å bli i Venezuela, til tross for den vanskelige situasjonen hun står i. Heldigvis har hun noen gode naboer, og ingen kan ta fra henne håpet om en bedre fremtid.