Vi har nå sendt mat til ganske mange familier i Maracaibo, Venezuela, i snart tre måneder, selv om det selvfølgelig bare er en liten brøkdel av alle familiene som bor der og som er i stor nød humanitært sett. Noen kjenner noen som har fått hjelp ved oss, og har ydmykt spurt om det er mulig å stå på venteliste for å få hjelp, mens andre som har fått hjelp, har spurt oss på vegne av andre som er i stor nød, om ikke også de kan bli vurdert av oss som mottakere av denne hjelpen.

En dame som heter Sereval var i stor nød og hadde ikke noe mat å gi barna sine. Hun fortalte det til en av kollegaene sine som uttrykte sin sympati med henne. “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”, fortalte Sereval, omtrent på gråten. Denne kollegaen hennes hadde fått matvarer fra prosjektet vårt, og fortalte at han skulle høre om hun også kunne få hjelp av oss. Sereval takket for omsorgen og hjelpen, men hadde ikke store forhåpninger om at hun ville bli vurdert for hjelp. Hun kjente jo ikke til oss selv.

Da denne kollegaen tok kontakt med Eilyn, viste det seg at vi akkurat hadde fått flere givere samme dag. Det gjorde sitt til at vi kunne sende mat til henne allerede dagen etter, så det gjorde vi.

Da transporten fra “Tu Choza Online” kom hjem til henne med matvarer, kunne ikke Sereval tro det var sant. Hun gråt og var fra seg av fortvilelse og skam for sin egen del. Hun hadde vært så fortvilet at hun ikke ville stå opp og forlate rommet sitt, for hun orket ikke tanken på å se barna sine og måtte si at hun ikke hadde noe mat å gi dem. At den forsendelsen med matvarer var kjærkommen for familien er hevet over enhver tvil. Hun hadde vanskelig for å tro at dette virkelig skjedde. For det første at hun hadde blitt vurdert som mottaker, men enda mer overrasket var hun over at hjelpen kom så raskt. Bare et par dager etter at hun hadde uttrykt sin fortvilelse til kollegaen sin, så kom matvarene på døren.

Det er slike videoer som hennes som virkelig viser oss hvor stort behovet er. Det er en helt forferdelig situasjon humanitært sett for de fleste familier i Venezuela. Vi vet at vi ikke kan hjelpe alle, men om vi kan hjelpe 0,1% av alle familier i Maracaibo, så er det verdt den innsatsen vi legger ned. Kanskje det bare er 0,01%, – jeg aner ikke. Disse tallene gjør at hjelpen vår i enda større grad føles som en dråpe i havet, men denne dråpen er “hele havet” for den som mottar den, og derfor kan vi ikke stoppe å hjelpe i motløshet over at det er så få vi hjelper i det store perspektivet. Nei, – vi vil være den dråpen!