I dag kom jeg meg endelig en tur til stranden på formiddagen. Til tross for at det var ganske disig tidlig i morges, så visste jeg at det ikke tar lang tid før disen letter, så det ville bli en nydelig dag på stranden.
Det var deilig å ligge å høre på bølgene skylle inn mot land mens jeg slikket sol og holdt på å sovne. Jeg er forresten veldig imponert over det hygieniske med tanke på madrassene på solsengene man kan leie på stranden. Det var tydelig at alle madrassene var helt nye, og da jeg kom pakket de madrassen min inn i en gjennomsiktig plastpose som hadde form som et dynetrekk og passet perfekt rundt madrassen. I disse Corona-tider var det veldig fint å se at de tar smitterisikoen på alvor.
Vannet var forfriskende, – litt i kaldeste laget for min del, men når det er så varmt i luften med over 30 grader, så må man jo kaste seg uti havet, til tross for at jeg da hyler som en stukken gris idet jeg får vann opptil halsen. Jeg kan ikke for det, – jeg “pruster” og “hyler” som en galning, og folk snur seg, men det får så være. Jeg bryr meg ikke. Jeg kan ikke la være å ta et bad bare fordi jeg ikke vil at noen skal høre for en “pyse” jeg er.
Jeg ble ikke lenge uti vannet. Det var altfor kaldt for en frossenpinn, så jeg spratt fort opp og la meg på madrassen igjen og tillot meg å sove en liten stund til. Aldeles nydelig…
Hele den tiden Eilyn har bodd i Spania har hun tenkt på hvordan det går med Dayana, moren hennes som har hatt opptil flere slag og hennes fem barn. Hun fikk ikke sagt farvel til dem før hun dro til Spania, og ettersom Dayana ikke har telefon har det ikke vært mulig å ha kontakt med henne.
Da Eilyn og jeg startet opp prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” der vi ved hjelp av gavmilde mennesker i Norge og Spania hjelper trengende familier, kom Dayana og barna enda sterkere for Eilyn. Nå som vi hjalp flere familier i Maracaibo hadde det vært mulig for oss å inkludere Dayana også i denne hjelpen. Det var bare et problem. Hvordan skulle vi få tak i henne?
Ikke hadde hun telefon og Eilyn visste heller ikke helt hvem hun kjente som kunne vite om Dayana og familien fortsatt var i området der hun hadde bodd. Men etter nesten to måneders jakt fikk Eilyn fatt i telefonnummeret til en av de tidligere naboene sine, og fikk spurt om hun hadde sett noe til Dayana og barna i det siste. Og det hadde hun. Faktisk hadde hun sett henne senest samme morgen.
Dette skapte et stort håp i Eilyn om at vi endelig nå skulle klare å lokalisere henne og få gitt henne en stor gave med matvarer i forbindelse med prosjektet. Ettersom Dayana bor i et veldig farlig strøk der ingen andre enn de som bor der våger å ta seg inn dit, avtalte butikken “Tu Choza Online” med den tidligere naboen til Eilyn at de skulle møte Dayana og barna hos henne. Fortsatt tok det noen dager før avtalen ble klar, men endelig onsdag 29. juni fikk vi gjennomført en videosamtale med henne via telefonen til “Tu Choza Online”. Det var rørende både for Eilyn og Dayana å se hverandre igjen. Dayana fikk pakken med mat, og med beskjed om at hun vil motta en slik pakke to ganger i måneden.
Dayana kunne fortelle at den eldste sønnen ikke lenger bor med dem. Han meldte seg til tjeneste i hæren med lovnad om at der skulle han få mat. Han er ikke mer enn 16-17 år gammel. Nummer to har fått en jobb på et slakteri eller en kjøttvare der han får betalt med litt mat. Dermed var det de tre minste barna som var til stede ved utdelingen av matvarene som ble sendt til dem på vegne av en norsk familie.
Både Eilyn og Dayana gleder seg over at de har fått gjenopprettet kontakten, og Dayana er umåtelig takknemlig for den hjelpen de nå har blitt til del.
De siste dagene har vi delt ut mat til mange familier i Maracaibo, Venezuela, og flere av disse fikk hjelp for første gang. Det er forferdelig å høre historiene deres om hvor vanskelig de har det, men samtidig rørende å se at vi virkelig hjelper dem med den gaven med mat vi sender dem på vegne av gavmilde givere i Norge og Spania.
De neste dagene skal jeg sette sammen en ny video med noen av disse videoene så dere kan få med dere at denne hjelpen virkelig er såre nødvendig for dem.
Da Eilyn fikk se hele barneflokken stå på trappen sammen med moren sin, ble hun først litt engstelig. Hadde hun tatt seg vann over hodet eller hadde hun sagt noe galt? Hun smilte til dem og bad dem komme inn, alle sammen.
Dayana, som moren het, kunne fortelle at barna hennes ikke var såkalte gatebarn. De var ikke vant til å gå rundt og tigge. Faktisk var dagen i forveien den første dagen hun hadde sendt dem ut for å prøve å skaffe noe mat. Og det at de nå var blitt invitert til å bli med i kirken på søndag hørtes veldig flott ut, men hun kunne ikke bare godta at barna hennes ble med hvem som helst rundt omkring. Dayana måtte forsikre seg om at dette var ordentlig omsorgsfulle mennesker.
Her er Eilyn med to av fem barna til Dayana (til venstre) og en annen familie hun også hjalp.
Dayana fortalte videre at mannen hennes hadde forlatt henne og barna da den minste var baby, og den eldste var heller ikke mer enn 7-8 år gammel. Dermed måtte hun flytte hjem til foreldrene sine med alle barna. Mannen hennes hadde tatt seg av det økonomiske, for hun hadde ikke noen jobb, – hun hadde mer enn nok med å ta seg av barna sine. Slik var det også med hennes egne foreldre. Faren til Dayana var hjemmets forsørger, mens moren stelte huset og tok seg av det.
Et par år etter døde plutselig faren hennes, og Dayana og moren stod alene med hele barneflokken uten noen form for inntekt. Dessuten viste det seg at faren hennes hadde opparbeidet seg en stor gjeld, så det endte med at de mistet huset og stod helt på bar bakke. Dermed måtte de oppsøke et område der de kunne ta seg til rette med et lite stykke land og sette opp et provisorisk “hus” av blikkplater og andre materialer de klarte å oppdrive.
Eilyn syntes det var fælt å høre den triste historien deres, og det endte opp med at både Dayana og alle barna ble med til kirken om søndagen. Siden ble barna fast med omtrent hver søndag, og dermed fikk de i hvert fall mat den dagen i uken. Eilyn og Dayana utviklet etter hvert et godt vennskap, og barna hennes var alltid velkomne hjem til dem. Etter en tid fikk de litt bedre råd igjen, slik at Eilyn kunne gi dem litt mat nå og da hjemme også.
Jeg har også skrevet en artikkel om en gang hun og mannen hjalp bestemoren deres til sykehuset i forbindelse med et slag hun fikk. Om du ønsker kan du finne den i arkivet under april (27. april – “Du må ha med deg PC, så vi kan undersøke MR-bildene dine”).
Etter et par år med kontakt flere ganger i uken mistet Eilyn kontakten med dem da hun i forbindelse med sitt andre svangerskap måtte flytte hjem til foreldrene sine for at moren hennes kunne ta seg av henne. Dermed ble det flere måneder hun ikke så dem, og ikke lenge etter det ble bestemmelsen tatt om å flytte til Spania, så da mistet hun all kontakt. Men hele tiden mens hun har bodd her i Fuengirola har hun tenkt på hvordan det går med dem, og nå i forbindelse med prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” har hun virkelig ønsket å komme i kontakt med dem igjen for å hjelpe dem.
Men det er lettere sagt enn gjort når Dayana ikke har telefon…
