Fortsettelse fra i går…
Da Eilyn fikk se hele barneflokken stå på trappen sammen med moren sin, ble hun først litt engstelig. Hadde hun tatt seg vann over hodet eller hadde hun sagt noe galt? Hun smilte til dem og bad dem komme inn, alle sammen.
Dayana, som moren het, kunne fortelle at barna hennes ikke var såkalte gatebarn. De var ikke vant til å gå rundt og tigge. Faktisk var dagen i forveien den første dagen hun hadde sendt dem ut for å prøve å skaffe noe mat. Og det at de nå var blitt invitert til å bli med i kirken på søndag hørtes veldig flott ut, men hun kunne ikke bare godta at barna hennes ble med hvem som helst rundt omkring. Dayana måtte forsikre seg om at dette var ordentlig omsorgsfulle mennesker.
Dayana fortalte videre at mannen hennes hadde forlatt henne og barna da den minste var baby, og den eldste var heller ikke mer enn 7-8 år gammel. Dermed måtte hun flytte hjem til foreldrene sine med alle barna. Mannen hennes hadde tatt seg av det økonomiske, for hun hadde ikke noen jobb, – hun hadde mer enn nok med å ta seg av barna sine. Slik var det også med hennes egne foreldre. Faren til Dayana var hjemmets forsørger, mens moren stelte huset og tok seg av det.
Et par år etter døde plutselig faren hennes, og Dayana og moren stod alene med hele barneflokken uten noen form for inntekt. Dessuten viste det seg at faren hennes hadde opparbeidet seg en stor gjeld, så det endte med at de mistet huset og stod helt på bar bakke. Dermed måtte de oppsøke et område der de kunne ta seg til rette med et lite stykke land og sette opp et provisorisk “hus” av blikkplater og andre materialer de klarte å oppdrive.
Eilyn syntes det var fælt å høre den triste historien deres, og det endte opp med at både Dayana og alle barna ble med til kirken om søndagen. Siden ble barna fast med omtrent hver søndag, og dermed fikk de i hvert fall mat den dagen i uken. Eilyn og Dayana utviklet etter hvert et godt vennskap, og barna hennes var alltid velkomne hjem til dem. Etter en tid fikk de litt bedre råd igjen, slik at Eilyn kunne gi dem litt mat nå og da hjemme også.
Jeg har også skrevet en artikkel om en gang hun og mannen hjalp bestemoren deres til sykehuset i forbindelse med et slag hun fikk. Om du ønsker kan du finne den i arkivet under april (27. april – “Du må ha med deg PC, så vi kan undersøke MR-bildene dine”).
Etter et par år med kontakt flere ganger i uken mistet Eilyn kontakten med dem da hun i forbindelse med sitt andre svangerskap måtte flytte hjem til foreldrene sine for at moren hennes kunne ta seg av henne. Dermed ble det flere måneder hun ikke så dem, og ikke lenge etter det ble bestemmelsen tatt om å flytte til Spania, så da mistet hun all kontakt. Men hele tiden mens hun har bodd her i Fuengirola har hun tenkt på hvordan det går med dem, og nå i forbindelse med prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” har hun virkelig ønsket å komme i kontakt med dem igjen for å hjelpe dem.
Men det er lettere sagt enn gjort når Dayana ikke har telefon…
Fortsettelse følger i morgen…
Heia, her leser jeg så øyet blir “stort og vått”. Har du skrevet om organisasjonen i ett av innlegga dine? Jeg har ikke hatt tid til å gå innom alle innlegga. Tenker jeg skal framsnakke bloggen din etter hvert, men må vite mer først.
Så flott at du blir beveget av dette og ønsker å framsnakke bloggen. Det setter jeg og Eilyn STOR pris på 🙂 Hjertelig takk 😀
Jeg har skrevet om prosjektet i flere omganger, den første gangen 19. april. Prøver å lime inn tittelen som en lenke her, – vet ikke om det fungerer, men prøver: KJØPTE MAT TIL TRENGENDE I VENEZUELA
Vi har bare holdt på siden midten av april, så vi er i startgropen, men vi har tatt kontakt med en advokat for å hjelpe oss med å opprette dette som en “stiftelse” eller noe sånn, “asociación” som det heter her i Spania. Slik at det kommer inn i enda mer formelle former. Den 12. mai la jeg også ut om opplegget: VIL DU VÆRE MED?
Disse to artiklene gir god informasjon om hva man kan gjøre for å bidra.
Ellers er bloggen en blanding av informasjon om den humanitære situasjonen i Venezuela, politikken i landet, venninnen min sine opplevelser både i Venezuela og Spania, konkrete historier om de vi har hjulpet og selve hjelpearbeidet med utdeling av mat. Pluss at jeg har prøvd å bli litt mer personlig om meg selv, så folk “blir kjent med” meg.