Sommeren er tid for så mangt. Sole seg, bade, spise is, gå turer, besøke venner, slappe av, lese bøker, strikke, – ja… Så mangt. En annen ting jeg liker å gjøre når jeg har mye tid er å legge puslespill. Jeg har en hel haug med ulike puslespill som jeg ligger her i “Baden-baden”-stolen min og skuler mot på øverste hylle.
Men med den vonde ryggen jeg har for tiden, er det lite sannsynlig at det blir lagt et eneste puslespill hele sommeren. Det blir i hvert fall “mot normalt”, for vanligvis blir det både to og tre puslespill i løpet av en ferie.
I tillegg til strikking, så finner jeg det veldig avslappende å legge et puslespill som regel på 1000 brikker. Men det må være med motiv der jeg kan se hvor brikkene skal. Med altfor mye lik himmel eller gress, blir det en gjettelek, og det er jeg ikke interessert i. Jeg vil vite hvor brikken skal plasseres ved å se på motivet.
Bybilder, ulike bilder i samme puslespill, masse krims-krams, ah, – da koser jeg meg. Men sukk… Det er kjedelig at det ikke blir puslespill på meg nå i sommer, men sånn er det med denne ryggen. For å omskrive et uttrykk, så sier jeg: “Høyt ligger de, og søte er de!” Sukk…
“Vakre Venezuela vrir seg i veer, og verden vet ikke hva som skjer.”
Bildet er “screen-shot” fra en nyhetsvideo fra Euronews på YouTube.com: https://youtu.be/dhySET9vkxY
Det er vanskelig å tro på det som skjer i Venezuela. At det er så ille og tragisk som venezuelanerne forteller. Det må være løgn, eller i beste fall overdrivelse. Det er altfor absurd til at det kan stemme. At folk sitter i bilen sin i dagevis i kø for å fylle bensin, – neppe. At du må ta bilde av at du har stemt på det “riktige” partiet ved valg og vise dette til arbeidsgiveren din for å beholde jobben, – særlig. At du må ha med deg hansker og alt annet av utstyr som legene trenger for å behandle deg på sykehuset, – slutt med disse løgnene dine!!!
Det er helt absurd at dette skjer, og jeg forstår at det kan være vanskelig å tro, for det er så langt borte fra vår virkelighet som man kan komme. Men det er fakta. Jeg kjenner flere venezuelanere personlig som har opplevd det som for oss er helt uforståelige ting. Hvis dette ikke var sant, – hvorfor er det da over 5 millioner mennesker som har dratt fra landet? Et antall som stadig øker, og som vi de siste ukene har sett krysser Rio Grande på grensen mellom Mexico og USA.
Det er ikke de fattigste som har dratt. De har ikke anledning til det, – de har ikke penger til det. Det er det som en gang var middelklassen. De har gjerne et fint hus og bil, men de har ingen penger til å reparere bilen med eller til å kjøpe mat for. De kan selge huset sitt for en billig penge og kanskje få nok til en flybillett eller flere bussbilletter for å komme seg ut av landet, og mange av dem har nettopp tatt det skrittet.
De venezuelanerne jeg kjenner i Spania, og noen få i Norge, opplever stadig at folk ikke tror på dem, eller at de i hvert fall ikke klarer å fatte det som blir fortalt. Fortvilet snakker de til “døve ører”. De trenger flere som kan forstå forholdene deres landsmenn lever under, og som kan tale deres sak, og få den frem i lyset og inn i samfunnsdebatten igjen. Jeg har satt det på min dagsorden å være en av disse som taler venezuelanerne sak. De humanitære forholdene i Venezuela må bedres, – vi må gjøre noe, vi kan ikke lenger bare sitte og se på med “blinde øyne”.
Jeg håper flere med meg ønsker å få åpnet både øyne og ører for hva som virkelig skjer i Venezuela, og at flere melder seg på for å tale venezuelanerne sak i Norge, slik at vi sammen kan påvirke de riktige organisasjonene så noe konkret kan gjøres for å bedre de humanitære forholdene i dette stakkars landet.
Her kan du se en kort video-reportasje laget av BBC om en kirurg som sitter 13 timer i kø for å fylle bensin og så må gå rett på jobb for å gjøre livreddende arbeid uten hvile. Du får også se litt av de elendige forholdene på sykehuset.
Jeg fikk tips av Frodith og BforB om å være litt mer personlig i bloggen min, – la folk bli kjent med meg. Det kan nok bli for mye om Venezuela, selv om det ABSOLUTT er hovedtemaet mitt og jeg fortsatt kommer til å skrive om situasjonen i landet. Men det krever så mye konsentrasjon og research, at det tar opp mye av tiden min. Da er det enklere å kunne skrive om litt mer trivielle ting, så det skal jeg gjøre.
Nå skal jeg rett og slett slå meg på “trenden” som “Vestfroken” har startet, og som “Mettejosteinsdatter” og “Frodith” har slengt seg på, og svare på 13 spørsmål…
Hvor var du for tre timer siden?
Da snakket jeg på telefonen med naboen min, angående utleie, slik at venninnen min og familien hennes kan flytte inn der og bli mine naboer.
Hvilke(t) ord bruker du igjen og igjen?
Jeg har vanskelig for å huske hvilke ord det er, – jeg er sikker på at jeg har noen, men siden det er lenge siden skoleslutt, så blir det nesten bare spansk på meg, men jeg er sikker på at jeg har noen ord jeg bruker stadig i skolen. Hm… Jo, – nå kommer jeg på en ting… Når en av elevene sier til meg at de ikke finner blyanten, matteboken eller genseren sin, sikkert med tanke på at det må JEG klare å finne, så tar jeg på meg rollen som om de mener jeg er den skyldige og så sier jeg: “Jeg har ikke spist den.”
Hva er din favorittby?
Bergen, – ingen over, ingen ved siden… I SOLSKINN, men jeg vil ikke bo der hehe. Født og oppvokst der, men flyttet fra Bergen da jeg var 20. Ålesund er absolutt en utfordrer, men jeg har aldri vært der.
Hva klarer du ikke å la være?
Å bite negler. Er nødt. Klarer ikke å ha lange negler. De blir myke og jeg får en “klaustrofobisk” fornemmelse, så de må bort NÅ. Umulig å klippe med venstrehånd, så da kan jeg like greit bite neglene på begge hendene.
Hva er det første du legger merke til når du møter en ny person?
Tror det må være hvorvidt de er åpne for kontakt, kall det utstråling, – at det er en gjensidig interesse for å samtale og bli kjent. Smil og øyne.
Din favorittalder så langt i livet
Jeg føler det er så klisje å si at jeg er i favorittalderen min nå, men det er jo sånn det er, at vi lever NÅ, og da er det best. Jeg tenker i grunnen ikke over dette med alder, – jeg lever og trives slik tingene er uansett.
Velg mellom en million kroner og evnen til å fly.
Jeg har veldig ofte hatt drømmer om at jeg kan fly, – veldig levende drømmer. Jeg som har høydeskrekk vil i utgangspunktet ikke fly så høyt, men det å kunne være vektløs, hoppe/fly en 8-10 meter om gangen, det hadde vært fantastisk tror jeg. Men jeg hadde nok valgt pengene, slik at jeg kunne hjulpet andre, og da særlig venezuelanere. Det er Venezuelas innbyggere (og flyktninger) som ligger mitt hjerte nærmest, og hadde jeg hatt så mye ekstra, så kunne vi gjort hverdagen mye bedre for forholdsvis mange mennesker.
Hva hører du på akkurat nå?
Aircondition som suser og moren til venninnen min som snakker i telefonen med familie i Venezuela.
Siste sangen du hørte på
Husker dårlig akkurat hvilken sang, men det må har vært en kristen sang. Ellers er jeg glad i noen sanger av den spanske artisten “Malu”, f.eks. “Invisible”, “Blanco y negro” og “Desaparecer”.
Hva irriterer deg mest?
Jeg jobber mest med å la være å la ting irritere meg, så jeg har lyst til å si “ingenting”, men hvis jeg skal si noe jeg ikke liker, så er det hvis noen lyger og at noen ikke holder avtaler uten å gi beskjed.
Har du noen rare vaner?
Nå må jeg tenke… Jo, – når jeg spiser så MÅ jeg ha drikke, om det er skummet melk, Cola Zero eller vann. Dersom glasset nærmer seg tomt, så MÅ jeg fylle det før det blir tomt. Jeg gjør det helt automatisk. Jeg tror det har med en frykt for å sette ting i halsen og ikke ha drikke i nærheten for å skylle det ned med å gjøre, uten at jeg har hatt noen voldsomt traumatisk opplevelse om dette fra før, det jeg vet… Kanskje jeg har fortrengt det? 😉
Har du sokker på deg akkurat nå?
Nei. Sokkene kastes av en gang i mai og taes ikke på igjen før uti oktober en gang. Her er det sandaler som gjelder i månedsvis.
Føler du deg ung eller gammel for alderen? Dette er et sammensatt spørsmål. Jeg kjenner på kroppen at den er “gammel”. Vond rygg, vanskelig å sette seg på huk på grunn av knærne ekstra kilo osv. Men til sinns er jeg til dels 14 år i hodet, men mest sånn rundt 25, – akkurat så fornuftig at jeg ikke gjør noe dumt som er farlig, men tøysete ellers, så absolutt. Fremdeles synes jeg det er rart å høre folk snakke om meg som “señora”. Det høres eldgammelt ut, og jeg tror jeg skrev i et innlegg akkurat nå om meg selv og skrev ordet “dame”. Det hørtes helt malplassert ut. Tenk det, – 50 år og så ser jeg ikke på meg selv som en dame, hm… Men det er jo det jeg er. En barnlig (barnslig???) dame som er glad for hver dag jeg får. Jeg er overhode ikke redd for at alderen kommer krypende på. Det er bare en del av livet. Da jeg ble 40 år laget jeg meg min egen krone til å ha på hodet og hadde den på meg hele dagen, på jobb og i byen. Det skulle ikke gå noen forbi at jeg ble 40. Folk lo og syntes det var artig. Da jeg ble 50 STRIKKET jeg meg en lue med “Linda – 50 år” på. Da var jeg i karantene med Corona-smitte, så jeg fikk ikke brukt den ute, men jeg hadde “møte” med kollegaene mine online som sang for meg og bursdagsfest online med over 50 venner, og da ble luen selvfølgelig flittig brukt 😉
To barn opprinnelig fra Venezuela som har fått seg hver sin norske genser.
Strikking har blitt min viktigste og mest avslappende hobby de siste årene. Etter at jeg ble introdusert for rundfelling for noen år siden ble strikkingen en ny verden for meg. Tidligere kunne jeg strikke bolen og ermene hver for seg, og så ble det liggende og vente på at en eller annen Skybert skulle dukke opp og montere dem. Elsket å strikke, men å montere var et mareritt. Derfor ble det pause på rundt 10 år.
Takk og lov og pris for rundfelling. Da kan jeg strikke hele genseren i ett, og trenger bare å feste tråder og sy sammen under armene. Helt genialt. Nå har jeg i det siste til og med prøvd meg på Ragland-felling, og det blir skikkelig fint. For tiden har jeg slått meg på Islendere, og jeg holder nå på med min femte Islender på et par-tre måneder. Den røde ble premiert bort i en quiz her på bloggen, mens den blå ble loddet ut på 17. mai på skolen. Nå har jeg to mørke-grå ferdige og holder på med en lilla. Alle er i barnestørrelse, fra 4 til 12 år, så det går fort å strikke. Har ikke så mange nøster av hver farge, så det er greit å ikke gå tom underveis. Derfor disse små størrelsene. Vi får se hvem som ender opp med disse til slutt.
Det høres helt sprøtt ut bare å strikke for å strikke, men det er skikkelig avslappende. Når jeg ser på TV eller er på besøk, så er det deilig å kunne la fingrene løpe, og jeg kan ikke la fingrene løpe over tastaturet, for da må jeg konsentrere meg om både skjerm og tanker samtidig. Så da lar vi dem løpe over strikketøyet. Jeg burde kanskje latt dem løpe litt mer over piano-tangentene, – det blir det altfor lite av. Jeg har et flott piano som står litt for mye til pynt.
Merkelig også å bare strikke Islendere? Jada, – jeg vet det. Jeg er et skikkelig vanedyr. Når jeg har fått sansen for noe, så blir det mye av det samme. Det startet med Fana-genseren. Så var det Marius og nå er det altså Islendere. Jeg har strikket noen andre innimellom, men i hovedsak er jeg veldig glad i disse mønstrene, så da blir det gjerne disse.
En god venninne opprinnelig fra Ecuador med sin Marius-genser.
En annen ting som vel er litt merkelig, er at jeg sitter og strikker her i Spania når det er 30 varmegrader ute. Da kan jeg heldigvis si at jeg som regel holder meg innendørs med aircondition. Det hadde ikke gått å skulle sitte ute med det arbeidet. Om kvelden hender det at jeg tar det med meg ut på terrassen, men om dagen blir det altså innendørs.
Det nærmer seg slutten på garnet mitt, så jeg må nok snart bestille en ny ladning. Det er enkelt å bestille online fra Madrid (eller hvor det nå er???). Det kommer innen to dager og leveres med å bli kastet opp på terrassen min. Helt konge!
Nå er det Islendere jeg strikker på.Mor til venninnen min med sin Fana-genser.
Leste om Frodith som fant en død rotte i kjelleren. Det fikk meg til å tenke på mine egne opplevelser med dyr og insekter som jeg er redd for. Frodith skriver at hun er redd for edderkopper. Det er ikke jeg. Etter å ha bodd nærmere fem år i en kjellerleilighet på Østlandet ble jeg virkelig kurert. Det gikk ikke en dag uten at jeg måtte fjerne en eller flere edderkopper.
Men en av opplevelsene var litt utenom det vanlige. Jeg fant en ganske stor edderkopp midt på badegulvet. Som vanlig fant jeg litt papir som jeg skulle skvise den med, – men hva skjedde??? Millioner av bittesmå baby-edderkopper piplet ut av den store edderkoppen og fløy til alle kanter. Ja, ja, – jeg vet at dette er en overdrivelse. Det var selvfølgelig ikke millioner, men 40 var det i hvert fall. Jeg fikk et svare strev med å jakte på alle disse små prikkene som var i fullt firsprang mot alle kriker og kroker de kunne finne. Jeg fikk heldigvis bukt med de aller fleste. Ellers hadde jeg nok hatt en voldsom “befolkningsøkning” på badet mitt som jeg ville strevd med i lange tider.
Her i Spania derimot, er det ikke edderkopper som er problemet, men kakerlakker. Og jeg kan forsikre dere om at disse er mye eklere og skumlere enn edderkopper. Hver gang jeg finner en kakerlakk på baderomsgulvet mitt setter jeg i et skrik, – eller… Det kan kanskje bedre beskrives som et halvkvalt brøl. Da må jeg finne en tom dorullhylse å skvise den med. De er altfor store og skumle til at jeg tør å ta dem direkte med papir. Tenk om jeg får kontakt med dem på fingrene!!!
I det siste har jeg brukt et effektivt insektmiddel og sprayet dem, slik at jeg har sluppet å jakte på dem mens de løper over gulvet og gjemmer seg bak hyller. Preventivt har jeg også sprayet luftekanalen i taket, så nå er det faktisk over en uke siden jeg har sett en kakerlakk. Jeg har nå en fin samling tomme dorullhylser som står klare til å brukes. La oss håpe at dette var løsningen på å holde dem unna huset mitt. Da kan det bli en fin samling med dorull-nisser til jul 😉
Jeg har flere venner her i Málaga som er fra Venezuela, og hver av dem har en spesiell historie. For drøyt halvannet år siden kom en dame hit med moren sin. Damen er utdannet kirurg og har spesialisert seg på rygger. Hun jobbet på et av de offentlige sykehusene i Venezuela i mange år.
Fortvilelsen over å måtte behandle pasienter uten å ha riktig utstyr tilgjengelig ble gradvis verre, samt at bensinmangel og de ekstreme prisene på offentlig transport gjorde det vanskelig å komme seg til og fra sykehuset. Heldigvis hadde hun mulighet til å overnatte på eller i nærheten av sykehuset noen dager av gangen, slik at hun sparte seg for disse utgiftene.
Moren hennes har diabetes og er avhengig av insulin. De siste årene hadde hun gått drastisk ned i vekt og så nesten ut som et vandrende skjelett. Det var datterens jobb å skaffe insulin, men i oktober 2019 var det umulig å oppdrive insulin i “hele” Venezuela. Moren hadde bare insulin nok til 10 dager da de bestemte seg for å reise fra landet. Dersom moren hennes skulle ha mulighet til å leve videre, måtte de komme seg til et land der hun kunne få tak i medikamentet.
Denne kirurgen hadde allerede en svigerinne og et tantebarn, som hun behandlet som sitt eget, som hadde dratt til Spania, så valg av reisemål var enkelt. Siste dagen i oktober satt de på flyet på vei til Madrid, der de skulle søke om opphold på humanitært grunnlag, en mulighet venezuelanere har hatt i flere år her i Spania.
Dessverre ankom de flyplassen i Madrid 1. november, en helligdag, og kontoret de måtte oppsøke på flyplassen var stengt. Fortvilet over situasjonen så de for seg at de måtte gjøre vendereis. Selv om de hadde familie i Madrid, så var disse i et program der de ikke hadde lov til å ta imot gjester, så der stod de uten anelse om hva de skulle gjøre.
De hadde kontakt med familien sin i Venezuela og forklarte situasjonen. Søsteren hennes tok da kontakt med min gode venninne, Eilyn, som de kjente fra tidligere. Hun hadde ikke mulighet til å ta imot dem, da hun og familien selv bodde hos andre, så hun kontaktet meg. Dagen etter tok de buss til Málaga og kom hit, og den første tiden bodde de altså hos meg.
Utdannelsen og erfaringen hennes er ikke verdt “noe” her i Spania. Hun får ikke jobb som kirurg eller noe annet i helsevesenet her. Med tiden har hun fått seg noen vaskejobber og hun steller en eldre dame om formiddagen og om kvelden, så hun klarer å brødfø seg selv og moren. De bor enkelt, og moren har endelig fått riktig type insulin. Det viste seg nemlig at det insulinet hun hadde fått de siste årene i Venezuela ikke var bra for henne. Moren har også lagt på seg og ser i dag frisk og rask ut, og humoren sitter løst.
Det er ikke bare bare å skulle opprettholde en aktuell blogg med interessant innhold om Venezuela for å holde seg inne på topp 100-lista. I går tok jeg meg en hviledag fra skrivingen. Jeg trengte det. Men jeg skulle ønske at jeg bestemte meg for det kvelden før, slik at jeg ikke brukte halve dagen i går på å tenke ut hva jeg nå skulle skrive om, før jeg bestemte meg for å ta denne hviledagen.
Det er ikke det at det ikke finnes flere tragiske historier om mennesker som ikke har det bra, eller gledelige historier om familier som har blitt hjulpet av oss. Ei heller mangler det groteske historier som omhandler myndighetenes maktmisbruk overfor befolkningen eller historier om mennesker som har flyktet til andre land for en bedre fremtid.
Jeg mener jo selv at bloggen min er viktig og interessant, men jeg kan ikke forvente at alle andre er opptatt av det samme som jeg, så jeg må godta at mange scroller forbi. Jeg gjør jo det samme selv. Jeg interesserer meg for mye og jeg leser en del, men det er mange ting som ikke tiltaler meg, og jeg forbeholder meg retten til å velge bort det som ikke er interessant for meg, så det er klart at jeg må ha samme innstilling til andre og ikke forvente at alle skal klikke seg inn på min blogg for å lese og sette seg inn i de ekstreme humanitære forholdene i Venezuela.
Men at det er litt stressende å kjenne på dette presset med å levere noe nytt og givende i hvert innlegg, og gjerne flere ganger om dagen for å holde bloggen på den synlige lista, det er helt klart.
Jeg har tidligere nevnt at en av våre mottakere fikk besøk av en ung jente som følte seg draget til å oppsøke akkurat dette huset for å spørre om de hadde noe mat å avse. Mannen i huset, Pablo, tok det som et tegn på at dette var hans anledning til å “Pay it forward”.
Mariana, som jenta heter, bor sammen med mor, far og tre søsken. Den eldste broren hennes har diabetes og det er umulig å finne insulin i Venezuela. Denne dagen hadde mor til Mariana sendt henne bort til en av naboene som moren pleier å vaske for mot mat i betaling, for å spørre om hun hadde noe mat å avse til familien. Men naboen var ikke hjemme. I stedet for å dra hjem, var det noe som fikk henne til å oppsøke det huset der “Tu Choza Online” akkurat hadde vært og levert mat fra en av giverne i Norge. Hun kan ikke forklare hva det er som fikk henne til å gå dit, men det var i hvert fall et lykketreff.
Pablo gav henne litt kjøtt, pasta, solsikkeolje og litt sukker. Sukkeret trengte hun til broren sin når han blodsukkeret hans var lavt. Mariana takket hjertelig for gaven og gav Pablo adressen hennes så han kunne oppsøke dem senere.
Et par dager senere tok Pablo turen og fikk hilse på moren til Mariana. Mariana og søsknene hennes var ikke hjemme, men Pablo fikk en fin samtale med moren. Han filmet det hele, både da Mariana besøkte han og samtalen med moren hennes, og sendte dette til oss. Lite visste de om det som skulle skje bare en ukes tid senere. Det var klart for oss at dette er en familie vi ønsket å sende hjelp til, så da vi fikk en en ny giver, prioriterte vi å kjøpe mat til Mariana og familien.
Siden fikk en av giverne våre ekstra hjerte for Mariana og søsknene hennes, så nå har de fått seg sin “fadder” som hjelper dem med mat hver måned.
Jeg hadde sett for meg en sommer med mye skriving på boken jeg holder på med, samt bloggen, men foreløpig har jeg hatt mer enn nok med å klare å få skrevet til bloggen. Med en rygg som har slått seg helt vrang, er det vanskelig å finne en behagelig posisjon til å skrive, så altfor mye energi brukes på å tenke på og kjenne på den vonde ryggen.
Samtidig er vi på jakt etter leilighet til vennene mine, så da må jeg komme meg ut med venninnen min på dagtid innimellom. Med krykker som støtte hjelper det en del, men jeg skulle ønske disse smertene ville gi seg snart. Jeg trodde i grunnen jeg var på bedringens vei i går, men i dag er smertene og låsningen tilbake omtrent i like sterk grad som for to dager siden.
Jeg har funnet ut at det beste for meg er å ligge-sitte i en av “Baden-baden”-hagestolene mine. Så nå har jeg flyttet den inn i stua og prøver å ligge her og skrive, selv om jeg kunne ønske at jeg kunne sitte å skrive.Men, men… Vi får se om jeg snart tar fatt på boken som jeg så optimistisk har sagt at jeg skal ferdigstille førsteutkastet til i løpet av sommerferien.
Dylan, Luciana og Kamila er veldig takknemlige for hjelpen de får med mat fra prosjektet.
Jeg har satt sammen en video klipp vi har fått inn av familier i Venezuela som har fått hjelp med matvarer fra prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”. Hvis du klikker på lenken, så kan du se denne. Den er tekstet slik at du som ikke kan spansk kan få med deg innholdet.
Det er rørende å se at hjelpen kommer frem og at den virkelig kommer til familier som trenger det så sårt. Hjertelig takk til alle som er med og bidrar økonomisk så disse menneskene får en bedre hverdag.
Om noen andre ønsker å slutte seg til prosjektet, som er et altruistisk prosjekt der hver krone (euro) går til mat til disse familiene, så kan dere sende meg en mail her: [email protected]. Det eneste som ikke går til mat er det vi må betale i transport til de som frakter maten fra butikken, men dette hjelper også dem så de får betalt for jobben sin, så de også kan skaffe mat til sin familie.
