Fortvilelsen over å måtte behandle pasienter uten å ha riktig utstyr tilgjengelig ble gradvis verre, samt at bensinmangel og de ekstreme prisene på offentlig transport gjorde det vanskelig å komme seg til og fra sykehuset. Heldigvis hadde hun mulighet til å overnatte på eller i nærheten av sykehuset noen dager av gangen, slik at hun sparte seg for disse utgiftene.
Moren hennes har diabetes og er avhengig av insulin. De siste årene hadde hun gått drastisk ned i vekt og så nesten ut som et vandrende skjelett. Det var datterens jobb å skaffe insulin, men i oktober 2019 var det umulig å oppdrive insulin i “hele” Venezuela. Moren hadde bare insulin nok til 10 dager da de bestemte seg for å reise fra landet. Dersom moren hennes skulle ha mulighet til å leve videre, måtte de komme seg til et land der hun kunne få tak i medikamentet.
Denne kirurgen hadde allerede en svigerinne og et tantebarn, som hun behandlet som sitt eget, som hadde dratt til Spania, så valg av reisemål var enkelt. Siste dagen i oktober satt de på flyet på vei til Madrid, der de skulle søke om opphold på humanitært grunnlag, en mulighet venezuelanere har hatt i flere år her i Spania.
Dessverre ankom de flyplassen i Madrid 1. november, en helligdag, og kontoret de måtte oppsøke på flyplassen var stengt. Fortvilet over situasjonen så de for seg at de måtte gjøre vendereis. Selv om de hadde familie i Madrid, så var disse i et program der de ikke hadde lov til å ta imot gjester, så der stod de uten anelse om hva de skulle gjøre.
De hadde kontakt med familien sin i Venezuela og forklarte situasjonen. Søsteren hennes tok da kontakt med min gode venninne, Eilyn, som de kjente fra tidligere. Hun hadde ikke mulighet til å ta imot dem, da hun og familien selv bodde hos andre, så hun kontaktet meg. Dagen etter tok de buss til Málaga og kom hit, og den første tiden bodde de altså hos meg.
Utdannelsen og erfaringen hennes er ikke verdt “noe” her i Spania. Hun får ikke jobb som kirurg eller noe annet i helsevesenet her. Med tiden har hun fått seg noen vaskejobber og hun steller en eldre dame om formiddagen og om kvelden, så hun klarer å brødfø seg selv og moren. De bor enkelt, og moren har endelig fått riktig type insulin. Det viste seg nemlig at det insulinet hun hadde fått de siste årene i Venezuela ikke var bra for henne. Moren har også lagt på seg og ser i dag frisk og rask ut, og humoren sitter løst.