Jeg er ikke av de som renner ned strendene her i Fuengirola selv om de er lett tilgjengelig for meg året rundt. Men når man har besøk, så er det greit av og til å benytte seg av gjestenes ønske om en strandtur, og jeg er ikke lei meg for at jeg blir dratt med en gang i ny og ne.
Lørdag var nok en deilig solskinnsdag med rundt 25 grader. Vi la oss til rette på førstelinjen av solsenger til stranden og nøt den blå himmelen og synet av det litt vel friske vannet. Jeg nippet til en Cola Zero som ble kjøpt av en av de mange selgerne som trasket frem og tilbake foran solsengene våre med tepper, solbriller, drikke, vesker av Michael Kors, Dior og andre merke-kopier, mens de nasalt presset frem et spørrende “Massasje” på spansk med asiatisk aksent.
Mens besøket mitt duppet seg i Middelhavet både 5 og 6 ganger, ble jeg liggende på solsengen og hekle og høre på lydbok. Forresten… Jeg “duppet” meg jeg også… Det vil si… Stadig duppet jeg av og måtte spole tilbake boken så jeg fikk med meg handlingen. “Jeg var gift med en bedrager” av Ida Marie Hansen var for spennende og interessant til bare å hoppe over ulike passasjer. Hvordan mannen hennes Geir Selvik Malthe-Sørenssen lurte henne, norske medier, politiet og alle andre trill rundt, var sjokkerende å høre.
Utpå ettermiddagen merket jeg at huden i grunnen hadde fått nok av sol for en stund, så jeg dekket meg delvis til. Jeg fryktet at jeg ville få kjenne det godt om kvelden, men heldigvis tok jeg signalene i tide og unngikk å bli brent så det gjorde vondt.
I går hadde jeg avtalt med min nydelige blogg-venninne Kari å gå en liten tur langs strandpromenaden i Fuengirola, blant annet for å se på palmen hun hadde fått oppkalt etter seg. Jeg hadde lest i et av innleggene hennes at både hun, datteren og en venninne hadde fått hver sin palme oppkalt etter seg. Selv hadde jeg spasert på den samme promenaden omtrent samme dag, men jeg hadde ikke vært like heldig å bli stoppet for å få en palme oppkalt etter meg. Jeg hadde heller ikke lagt merke til noen palmer med navn på, men målrettet som jeg er når jeg er ute og spaserer, ser jeg sjelden oppover, men heller rett frem.
Ikke før jeg vandrer langs stranden i Los Boliches og Kari legger merke til papegøye-lyder fra palmetrærne, ser jeg opp og oppdager de samme papegøyene. Jeg er rett og slett lite observant. Men nå skulle jeg i hvert fall få bli med for å beskue Karis palme.
Endelig stopper Kari og peker på en lang palme like ved en “chiringuito” (strand-kafé) og utbryter: “Her er palmen min”. Jeg ser oppover på stammen og bemerker at jeg ikke kan se navnet hennes på noe skilt. Jeg skal akkurat til å runde stammen for å ta en titt på andre siden når Kari lattermildt hikster frem at det var en aprilsnarr.
Hææææ??? Aprilsnarr? Den så jeg ikke komme. Her hadde jeg gledet meg i over en uke på å få en titt på palmen hennes, og så hadde hun klart å holde det skjult for meg at det var en spøk. Vel, – det siste var vel egentlig mest min egen feil. Jeg leste jo ikke det neste innlegget hennes der hun avslørte at det hadde vært en aprilsnarr. Det ble vel bare et bevis på hvor lite jeg har vært på blogg.no i det siste.
Det går liksom litt i rykk og napp. Jeg har andre hobbyer som hekling og strikking, jeg skal liksom få skrevet videre på den boken som ligger lagret på Mac´en, jeg lytter til bøker på Storytel, samtidig som jeg selvfølgelig også må “stikke innom” jobben en tur i ny og ne. Derfor har bloggen i grunnen blitt dyttet litt lenger ned på prioriteringslisten. Men jeg gir meg ikke. Nå og da er jeg her…
Om du ønsker å lese mer om den koselige ettermiddagen med Kari på strandpromenaden, så har Kari skrevet om det her.
I tillegg til den lange jakken jeg har heklet nå i påsken, så har jeg også blitt ferdig med tre vesker. Jeg har fått helt blod på tann og storkoser meg med å prøve ut litt (for meg) nye idéer.
En veske er kanskje i litt voldsomme farger, men jeg er glad i sterke farger og synes kombinasjonen er fin.
Den neste vesken er i samme farge som jakken, bare med litt større fokus på den mørkeste fargen.
Den siste vesken er i duse turkis-farger, kombinert med beige. Denne er litt mer nøytral og kanskje en antydning “elegant”?
Jeg har fortsatt en haug med turkise lapper, så vi får se hva det blir til av vesker eller andre ting i de nærmeste ukene. Noe må de i hvert fall brukes til.
Jeg har fått lest mange bøker siste uken. Endelig har jeg summet meg til å laste ned og abonnere på Storytel, og det gjør det jo så utrolig enkelt å “lese” bøker samtidig som jeg strikker eller hekler.
Her er en liten presentasjon av bøker jeg har lest:
Tante Ulrikkes vei” av Zeshan Shakar Terningkast: 6 Kort om boken: To unge minoritetsgutter fra Stovner er med i en femårig undersøkelse om oppvekstvilkårene på Stovner. Hele bokens innhold presenteres i form av guttenes tilbakemelding til NOVA, den ene skriftlig med utbroderende språk og forklaringer, den andre muntlig med tydelige mangler i norsk syntaks og setningsoppbygning. Min mening: En fantastisk bok. Ekstremt bra skrevet, både skildringene som er interessante og detaljerte, det mangelfulle språket til Jamal som er gjennomført troverdig og idéen om at boken er skrevet som et ledd i en forskningsrapport. Det eneste jeg synes er litt rart eller lite troverdig, er at deltakerne er med i trekningen av en sykkel og reisegavekort, men må delta i fem år før trekning foregår. Jeg tenker at Jamals motivasjon for å delta sannsynligvis er premien, men ser ikke for meg at han har tålmodighet til å vente fem år på en eventuell premie.
Men karakterene i seg selv er helt fantastiske og troverdige, og jeg får virkelig sympati for dem, særlig for Jamal som ikke har det så lett.
Jeg synes også at forfatteren har klart å flette inn globale og lokale begivenheter på en mesterlig måte, slik at vi virkelig følger med i samfunnsutviklingen parallelt med at vi følger hverdagslivet til Mo og Jamal.
Til tross for at
“Gul bok” av Zeshan Shakar Terningkast: 5 Kort kommentar: Tar blant annet for seg hendelsen 22. juli 2011. Gul bok refererer til utkastet av statsbudsjettet og hovedpersonen jobber med dette.
“Min skyld – en historie om frigjøring” av Abid Raja Terningkast: 5 Kort kommentar: Interessant og god beskrivelse av Abid Rajas oppvekst, sykdom og inntreden i offentligheten i Norge.
“Full spredning” av Nina Lykke Terningkast: 4 Kort kommentar: Jeg trodde den skulle handle om at hovedpersonen hadde kreft, men det handler om hvordan legen forholder seg til alle de ulike pasientene, at hennes privatliv påvirker hvordan hun forholder seg til dem osv.
“Beatles” av Lars Saabye Christensen Terningkast: 6 Kort kommentar: At jeg ikke har lest denne før er vel egentlig en “stor skam”. Vi følger fire venner fra ungdomsskoledagene og frem til de er godt voksne. Handlingen følger Beatles´ album-utgivelser, og ungdommene forandrer seg “med” Beatles. Mye narkotika og “politisk opposisjonsarbeid” er blant ingrediensene, og gjennom alt holder guttene kontakten mer eller mindre og støtter hverandre.
“Belle Gunnes” av Hans Melien Terningkast: 6 Kort kommentar: Den grusomme historien om norske Brynhild Gunnes fra Selbu som dro til USA for 100 år siden og drepte en haug med friere for å stjele pengene deres.
“Det angår også deg” av Arnold Jacoby Terningkast: 6 Kort kommentar: Jøden Herman Sachnowitz fra Larvik blir sendt til Auschwitz sammen med hele familien. Han er den eneste i familien som overlever til slutt. En grusom fortelling, men likefullt er det viktig at disse fortellingene ikke går i glemmeboken, slik at vi aldri havner tilbake der.
“Bokhandleren i Kabul” av Åsne Seierstad Terningkast: 6 Kort kommentar: Endelig har jeg lest den “berømte” boken som “alle” har snakket om. Den gir et godt innblikk i livet til en afghansk familie, og er absolutt verdt å lese.
“To søstre” av Åsne Seierstad Terningkast: 6 Kort kommentar: En ekstremt detaljert beretning om de to søstrene mange av oss har hørt bruddstykker om i norske medier. For en intelligent forfatter som klarer å holde oversikt over så mye informasjon og samtidig sy det sammen på en så sømløs måte.
Jeg hadde ikke før kommet tilbake på hotellet i London på torsdag før jeg satte i gang med å produsere heklete “bestemorsruter” til den lange jakken jeg ønsker å lage. Jeg har i lang tid sett og latt meg begeistre over noen flotte jakker med heklete ruter på Facebook og Instagram. Fem dager senere var jeg ferdig med jakken min, og jeg er storfornøyd.
Jeg elsker fargekombinasjonen og det gikk veldig fint å hekle sammen alt til den jakken med hette som det har blitt. En stor jobb, og jeg har sittet pal i godstolen mens jeg har lyttet på ulike lydbøker i timesvis hver dag.
Nå er jeg snart ferdig med en veske i samme farger og stil, så produksjonen denne påsken er enorm.
Jeg hadde nesten slått fra meg å skulle finne en garnbutikk under oppholdet mitt her i London. Med lange dager på messen (BETT) og butikker som åpner kl. 12.00 og stenger 18.00 virket det nærmest håpløst å få gjennomført det. Men takket være en pågående kollega full av gjennomføringskraft og ungdommelig pågangsmot, samt med tilgang til og kompetanse om Uber, så kom jeg meg til en hobbybutikk der jeg tømte hyllene for garn. Vi dro av gårde i lunsjen, var raske med handlingen og kjøpte heller salat og frukt på butikken i stedet for å spise lunsj på restaurant. Det sparte vi mye tid på.
Etter nok en dag med trasking på messen var beina mine modne for noen timers pause, så mens de andre dro inn til sentrumskjernen i kveldingen, så ble jeg værende på rommet og kose meg med hekling av nye lapper.
I resepsjonen fikk jeg bestilt pizza sånn tidlig på kvelden, men da jeg ikke hadde fått den sendt opp på rommet to timer senere, måtte jeg ned i resepsjonen og høre hvordan det gikk med den. Jeg kunne sikkert ringt fra rommet, men jeg forstod ikke hvordan telefonen virket, så da ble det personlig oppmøte.
Nesten to og halv time etter bestilling troppet det to personer opp på døren for å avlevere pizzaen. Jeg lurer på hvorfor de var to. Var det i tilfelle jeg skulle lage kvalme og begynne å slåss med dem for misnøye med sen levering? Ikke vet jeg. De tilbød meg i hvert fall en gratis drikke, men ettersom de verken har Cole Zero eller Pepsi Max på dette hotellet, så stod jeg over.
Kveldens produksjon av lapper er jeg meget godt fornøyd med. Nesten åtte ferdige lapper til det som forhåpentligvis skal bli en jakke.
I dag har jeg tråkket “hull i skoene” mine i den gigantiske utstillingshallen til BETT i London. En god blanding på seks personer fra administrasjonen og det pedagogiske personalet er sendt fra Den Norske Skolen i Málaga til London for å få nye impulser og oppdage interessante apper og innfallsvinkler i det teknologiske landskapet som passer for skolebruk.
Vi er heldige med at hotellet ligger så nærme utstillingshallen at vi slipper å ta på oss jakke for å spasere bort. Vi kunne faktisk ikke kommet nærmere. Det er litt surt og kaldt her. For oss som kommer fra varme Málaga med 20-25 grader, er det en guffen overgang til 8 grader og “nordavind”. I hvert fall når du droppet å ta med lue og boblejakke. Men vi overlever.
Vi ankom London tirsdag ettermiddag, og etter et etterlengtet måltid med “fish n chips”, tok noen av oss turen med taubane til “O2 Arena” der vi oppdaget lange køer med Michael Bubblé-fans som skulle inn og høre på konsert med han. Selv spaserte vi bokstavlig talt rundt konsertarenaen og handlet litt sko og klær i noen av de mange butikkene som omkranser konsertsalen. Det er utrolig alt som får plass inni “O2 Arena”: Det er både bowlingbaner, curlingbaner, kino, utallige spisesteder… ja, “the list goes on and on”…
Selv har jeg et ønske om å finne en hobby/garnbutikk, for å prøve å kjøpe med meg noe bomullsgarn hjem. Jeg har tross alt med stor koffert og den veide under 10 kilo, så det kan bli masse garn av det. Det er bare at tiden går så innmari fort, og plutselig er det kveld og butikkene er sikkert stengt osv. Vi får se om jeg er heldig i morgen og kan få tatt en taxi ved lunsjtider. Da er det i hvert fall større sjanse for å komme til en åpen butikk.
Som jeg skrev i “Håndballhelg del 1”, så ble det en helg der jeg både overvar en håndballkamp fra tribunen og jeg fant frem fløyta og dømte igjen.
Søndag tilbrakte jeg altså også en del timer i en håndballhall. Til tross for at jeg gav meg som håndballdommer for omtrent fire år siden, så ble jeg spurt av gamle-sjefen min om jeg hadde lyst til å dømme i en veteran-turnering for herrer denne helgen. Det hørtes artig ut, og siden jeg har kommet litt i gang med trening igjen, så tok jeg imot tilbudet.
Dermed ble det én kamp som dommer og én kamp i sekretariatet på meg i “El Palo” på andre siden av Málaga by. “El Palo” er faktisk den bydelen jeg har mine første minner fra når det gjelder Málaga. Det var nemlig her jeg oppholdt meg i halvannen måned våren 1991 da jeg studerte spansk på Universitetet i Bergen og skulle forbedre spansken på spanskkurs før eksamen. Jeg husker det som en fin opplevelse den gang, men jeg er glad for at jeg bor på sørvest-siden av Málaga.
Uansett… Det var veldig moro å blåse i fløyten igjen og kjenne på stemningen på banen. Det gikk veldig fint å dømme kampen, til tross for at det var en helt jevn kamp som endte uavgjort, 13-13. Selv om løpesteget mitt ikke var like lett som for fire år siden, så var selve dømmingen helt som før.
Det spørs om ikke gamle-sjefen min har en baktanke med å spørre oss “avdankede” håndballdommere om å trå til. Kanskje han vil ha oss tilbake i manesjen litt oftere? Det var i hvert fall gøy, og så lenge jeg slipper å notere ned alt av mål, gule kort og 2-minuttere på notatkortet underveis, så fikser jeg nok noen kamper her og der. Det er litt håpløst når jeg trenger briller for å notere, men ikke kan bruke brillene når jeg ser på spillet, for da blir alt “blurry”.
Det er lenge siden jeg har sett en håndballkamp live i hallen, og minst like lenge siden jeg dømte en håndballkamp. Men nå i helgen har jeg faktisk gjort begge deler. Så da får jeg vel lage et par innlegg om dette…
Lørdag kveld spilte noen håndballvenner av meg, opprinnelig er fra Granada, i Malaga med laget sitt. De spiller til daglig i en klubb som tidligere var en storklubb her i Spania, nemlig Ciudad Real.
Hjemmebanen til Ciudad Real, Quijote Arena, er fantastisk. Med plass til over 5800 tilskuere og bilder og drakter av tidligere storspillere hengende på veggen rundt banen, er det en egen atmosfære å entre denne internasjonalt berømte hallen i den lille byen Ciudad Real, hvor det bare bor i underkant av 75000 mennesker.
Navn som Talant Dujshebaev (far til to nåværende spanske landslagsspillere), franske Didier Dinart og Luc Abaló, Kiril Lazarov (Makedonia), Arpad Sterbik (opprinnelig Serbia), Alberto Entrerrios og Viran Morros er noen av disse internasjonalt godt kjente spillerne som har spilt for Ciudad Real og vunnet noen av de 27 nasjonale og internasjonale titlene som klubben vant i perioden 2001-2011.
Nå spiller altså mine venner, brødrene Jose og Mimi (Miguel) Bravo, for klubben. Det er dessverre noen år siden laget herjet både i Spania og i Europa.
Etter blant annet å ha vunnet Champions League tre ganger, siste gangen i 2011, forlot hele laget Ciudad Real og dro til Madrid og ble med på opprettelsen av Atlético Madrid. De overtok plassen til Ciudad Real i “Asobal”, og dermed var storhetstiden til denne ekstremt meritterte håndballklubben over, i hvert fall for denne gang.
Jose og Mimi sluttet seg til Ciudad Real for halvannet år siden, da deres egen klubb, Maracena i Granada, ble oppløst. Første sesong var de med på å rykke opp fra “Primera Nacional” til “División de Honor Plata”, og nå i sin andre sesong for klubben skal de utrolig nok spille om opprykk til “Asobal”, som altså er Spanias øverste liga.
Dessverre endte kampen mot Málaga med et femmålstap, men det var en god kamp og med ekstremt “trøkk” på tribunen. Seier til Málaga gav også dem plass i opprykkskampen, så nå er både Ciudad Real og Málaga blant åtte lag som skal kjempe om to opprykksplasser til “Asobal”. Det skal godt gjøres for Ciudad Real å rykke opp med kun 4 poeng med seg inn i kampen, mens to av lagene allerede har 10 poeng, men fire kamper skal spilles, så ingenting er avgjort. Uansett er det en bragd bare å spille om opprykk til Spanias gjeveste liga.
Familien Bravo er alltid på plass.
På tribunen satt også hele familien Bravo, – både mor, far, bror, tanter, onkler, kjæreste og venner hadde tatt turen fra Granada til Málaga for å få med seg guttene i denne viktige kampen. Det var virkelig koselig å hilse på dem også, – det er noen år siden sist. En skikkelig ihuga heiagjeng som reiser rundt fra hall til hall og heier frem guttene og laget.
Høy musikk, grumsete navneopprop i mikrofon, trommer og jubel fra publikum hører med til opplevelsen når man drar på håndballkamp, og gjenklangen i veggene på de spanske idrettshallene er nok “best i klassen”. All denne høye lyden gav meg midlertidig hørselstap, som det alltid gjør. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke kan huske å skaffe meg ørepropper til slike anledninger. Men, men… Nå får jeg bare la det suse i noen dager, og så blir hørselen “fin” igjen.
Jose Bravo som kreativ tilrettelegger bak på banen.Miguel (Mimi) Bravo som målvakt. Han spilte faktisk en sesong i Nøtterøy for noen år siden, på 2. divisjonslaget.Quijote Arena i Ciudad Real fra “gamle dager”. Bildet er hentet fra Google.
Etter å ha strikket en hel haug med genser og heklet flere tepper, så har jeg de siste ukene ikke orket å startet på noe nytt stort prosjekt. Ikke har jeg hatt garn til det heller. Men siden jeg “må” ha noe i hendene, så har jeg funnet ut at jeg heller skal prøvd å strikke opp de nøstene jeg har igjen. Det er jo kanskje 5 nøster av en farge og 3 av en annen, så det er ikke så mye man kan få gjort med det, men en lue blir det alltids nok til.
Jeg startet med å strikke tre offwhite luer og gav dem bort til to kollegaer som feiret bursdagen sin i trampolineparken. Men jeg stoppet ikke med det, og nå har jeg vel strikket en 11-12 luer i tillegg til de offwhite. Tidligere har jeg strikket luer der jeg feller av mot slutten, men denne gangen fikk jeg lyst til å lage sånne snurpe-luer som på en måte har en egen “dusk” i seg selv. Med tvinnet tråd i samme farge som luen til å tre hull-raden, synes jeg i grunnen at resultatet har blitt veldig bra.
Hva skal jeg med alle disse luene, spør venninnen min, og det er virkelig et betimelig spørsmål, særlig her i Spania kanskje. Jeg har brukt “min” lue et par ganger, men det er selvfølgelig begrenset med vinter her, så behovet er ikke like stort som i Norge. Men vi får se, – kanskje det blir utlodning, eller kanskje noen vil kjøpe, eller kanskje det blir gaver, – vi får se…
