Linda Sakseide

Jeg er ikke akkurat kjent for å være en dyreelsker. Ikke at jeg har noe imot de fleste dyr, men jeg er ikke interessert. Skjønner ikke “hypen”, liksom… Hunder som skal slikke deg på hånden når du vil klappe dem, nei æsj, da fungerer “trekke-til-meg-armen”-refleksen veldig godt. Hester er for såvidt flotte og majestetiske dyr, og jeg satt på hesteryggen et par ganger i barndommen. Been there, done that, liksom… Jeg er livredd for slanger i alle størrelser, fasonger og farger, men får ikke panikk av edderkopper. Men i det store og hele er jeg av den oppfatningen at dyr er best på avstand.

Til tross for dette, så hadde jeg en katt for noen år siden. Den var både søt og fin, selv om den ikke likte å bli klappet. Den levde sitt eget selvstendige liv og gikk inn og ut som den ønsket. Plutselig en dag kom den ikke tilbake. Jeg aner ikke hva som skjedde med den, men etter en ukes tid innså jeg at den ikke kom tilbake. Jaja, tenkte jeg… Sånn er livet…

“Fy så slem du er, Linda”, er det sikkert mange som tenker. Ja, kanskje er jeg det? Jeg felte ingen tårer. Jeg ble ikke fortvilet. Bare innså at… – det var det!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Likevel våget venninnen min å spørre meg om jeg kunne passe de fire kattungene hennes mens hun skulle ut og reise i ti dager. Hun vet ikke hva hun har gjort. Jeg har ingen erfaring med så små babyer uansett “rase”, og da hun droppet av bur, seng, kattedo og diverse mat med en kjapp setning om at jeg kanskje måtte gi den minste kattungen melk med en sprøyte, og at jeg måtte røre ut melkepulveret med vann, – da gikk det litt rundt oppe i topplokket. Hva skjedde med at katter drikker vann???

To timer senere har jeg melk på klærne, melken fra sprøyten som skulle i munnen til den lille havnet mer på magen enn i magen til katten. De andre kattene vandrer rundt i melkeskålen og blir klissete overalt. Mon tro om jeg skulle ha blandet ut det pulveret med mer vann? Jeg liker ikke bruksanvisninger… Samtidig knerter jeg en hel kakerlakk-storfamilie som har funnet det for godt å gjøre sitt inntog i huset akkurat i dag. Som om det ikke allerede er overbefolket her med to menneske-gjester og fire kattunge-gjester. De får ringe booking om de ønsker en plass, slik alle andre gjør, – makan!

Når kattungene er ferdige med å bade i melken, legger de seg til å sove i buret. De slikker seg rene, men fortsatt er det “grøt” på hodet og magen til noen av kattene. Der kommer de ikke til selv. Etter en stund løfter jeg kattungene opp på sengen min. Jeg åpner buret og de kommer stabbende ut på ustøe bein. Den ene ruller rundt. Den andre ramler ned mellom sengen og veggen og sitter fast. Den tredje klatret på ansiktet mitt, og takk og lov for at jeg har briller på. Mens den fjerde… – selvfølgelig… Den tisser på meg.

Da er det nok. Inn i buret med dem. Av med klærne og sengetøy. Rett i vaskemaskinen. Tror det er bedre å ha dem på gulvet enn oppi sengen, – det er helt sikkert.

Og dette var de første fire timene av ti dager. Dette skal bli “show” 😀

Men… SØTE er de, – SKIKKELIG SØTE!

Det har gått over et år siden jeg startet bloggen min. Først noen måneder på miniblogg.no, før jeg ble ønsket velkommen inn i varmen på blogg.no. Det startet som en blogg om Venezuela. Det var temaet mitt. Det skulle handle om den kritiske humanitære situasjonen i det som for bare 20-30 år siden var Latinamerikas beste land å bo i.

Colombianere dro til Venezuela for å få jobb. Alle ønsket å dra dit, og turistene strømmet på til de mange vakre karibiske strendene. Oljereservene var utømmelige, og gull og andre mineraler var det også overflod av.

Så ble det slutt på idyllen. Kanskje ikke så brått, men med inntreden i det nye årtusen av ny regjering der Hugo Chavez skulle styre skuten, tok det ikke altfor mange år før glansbildet han hadde tegnet mest lignet rablerier med kullstift. Da Chavez døde og Nicolás Maduro overtok i 2013 gikk det derimot bratt utfor kanten av stupet, og på få år hadde millioner av mennesker forlatt landet. Et land der det ikke lenger var mat og medisiner å oppdrive. Et land der hyperinflasjonen endte på over 2 millioner prosent. Ingen land har noensinne vært i nærheten av slike tall. Tenk deg å gå fra å tjene tja… 5 000 kroner i måneden til å tjene f.eks. 50 kroner i måneden på under et år, mens prisene fortsatt er de samme eller øker… Det høres absurd og umulig ut, men det er like fullt reelt for Venezuela.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Utrygghet, manglende tillit, løgner, korrupsjon er bare noen av ordene jeg har fått høre som betegner Venezuela. Mine venezuelanske venner her i Spania har hoderystende historier å fortelle, og jeg har skrevet mange innlegg om dette og mer til det siste året. Faktisk er en av de grufulle historiene blitt til foreløpig et førsteutkast av en bok. Den har jeg også skrevet et par utdrag av her i bloggen. Her er ett av dem: Ingen hansker, ingen fødsel

Til tross for at utgangspunktet mitt for denne bloggen var forholdene i Venezuela, så måtte jeg innse at det nok var lurt å være litt mer personlig innimellom. Det er viktig at folk får et bilde av hvem som skriver. Derfor har bloggens innhold endret seg litt, og det har, dessverre vil jeg si, blitt mye lenger mellom de viktige innleggene om Venezuela. Jeg burde absolutt skrevet mye mer om dette, og særlig siden jeg og ei venninne har startet et veldedighetsprosjekt der vi hjelper familier i byen Maracaibo i Venezuela med mat. Vi kjøper mat online hos en butikk vi stoler på. De leverer ut mat og personlig hilsen i form av brev med bilde av de norske/spanske menneskene som har hjulpet dem, og vi får tilbake bilder og video som vi sender til bidragsyterne, slik at alle kan følge med på at hjelpen kommer frem.

I det siste har jeg også skrevet mye mindre på bloggen fordi jeg har meldt meg på et årsstudium online hos Forfatterskolen. Det blir mye med 100% jobb, forfatter-studier med leksjoner osv flere ganger i uken, med skriving av mine egen bok osv. Derfor har det ikke blitt mange innleggene de siste par månedene. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på bloggen, for det gjør jeg, og plutselig er jeg her igjen, “stronger than ever” 😉

Ønsker du å bidra økonomisk til prosjektet “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” så send meg en e-post på: [email protected] og så sender jeg deg informasjon.

Her er en video med takkehilsener fra noen av utdelingene: Takknemlige venezuelanere

Jeg må si jeg er imponert over kvaliteten på tilbakemeldingen jeg fikk fra redaktøren via Forfatterskolen. Aner ikke hvem hun er, bortsett fra fornavnet. Hadde jeg visst hvem hun var, så hadde hun blitt nedsnødd av oppfølgingsspørsmål fra meg, og sikkert alle de andre som har henne som redaktør. Men jeg får lese nøye gjennom på nytt alt hun har skrevet og følge skritt for skritt det hun har kommentert…

Mye av det hun har nevnt var jeg klar over, som at det er høyt tempo og går fra “scene til scene” uten så mye dypdykk og ro underveis. Det er jo foreløpig bare et skjelett, og jeg har mye å jobbe med.

Jeg har mye å lære, for jeg har aldri gjort dette før. Skrevet bok. Jeg fablet om at tilbakemeldingen skulle være utelukkende positiv, slik at boken kunne sendes rett i trykken. Fable er et nøkkelord her. For det er “fabling” på høyt plan. Litt sånn følelse som du har når du har kjøpt et flaxlodd og sitter og drømmer og venter med å skrape det, for bare å nyte følelsen av å bli mer og mer sikker på at du har kjøpt million-loddet. Du vet at det ikke stemmer, men ventetiden lurer deg til å tro at det kan jo være mulig…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hehe… Jeg er så enig med det redaktøren skriver og jeg lærer så mye av det, og er veldig glad for at tilbakemeldingen er så konkret og konstruktiv. Og det faktum at det bare tok knappe tre uker for redaktøren å lese og kommentere mine 130-140 sider synes jeg er mildt sagt imponerende. Jeg vet at hun også har hatt flere andre manus enn mitt…

Et par av kommentarene forstår jeg ikke helt, – det vil si… – jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det fatt. Jeg har ikke under huden og forstår ikke hvordan løse disse utfordringene. Men jeg er sikker på at i løpet av årsstudiet der jeg lærer om litterære virkemidler, synsvinkel og alt dette her, så demrer det forhåpentligvis mer og mer for meg hvordan jeg skal løse alt sammen.

Nå skal jeg i hvert fall bruke helgen til å lese gjennom manuset mitt fra start til slutt med nye øyne, etter råd på redaktøren. Deretter skal jeg gå nøye gjennom alle kommentarene i margen, før jeg starter på den konkrete bearbeidingen av teksten. Jeg gleder meg til sommerferien nå, for det blir begrenset med skrivetid innimellom lærerjobben, og særlig med sånt nitidig arbeid som krever god konsentrasjon og godt overblikk, så om åtte uker blir det skriving “på fulltid” i noen uker. Utgangspunktet er bra, men bearbeidingen krever mye, og her gjelder det å stå i det til “the bitter end”. Men enden skal bli alt annet enn bitter 😉

For et par uker siden leverte jeg fra meg førsteutkastet til boken jeg skriver til en redaktør. Det er ikke i et forlag, men i forbindelse med årsstudiet til Forfatterskolen som jeg startet på for et par måneder siden. Nå venter jeg i spenning på tilbakemelding. Jeg har lest gjennom starten av manuset mitt, og jeg ser at det har sine mangler. Det blir mye fortellende og kanskje ikke så mye “show”. Men det er jo slik det er å skrive, – man blir aldri ferdig. Det er stadig ting man kan endre på og skrive på andre måter. Ja, man er nok også helt nødt til å “kille noen darlingser” 😉 Det blir spennende å se hva redaktøren sier. Det står i oversikten at jeg skal få tilbakemelding allerede på fredag. Det er ikke verst. Under tre uker etter at jeg leverte manuset, og det er tross alt rundt 130-140 sider foreløpig.

I mellomtiden prøver jeg å få med meg noen av kurs-modulene og samlingene online. Det blir dessverre ikke tid til å delta på alt. Jeg får satse på sommerferien og gjøre et dypdykk på de modulene og videoene jeg ikke har hatt tid til å se på. Bare ni uker igjen til sommerferien, ble jeg fortalt i morges. Det blir deilig. Ni uker høres lenge ut, men av erfaring vet jeg at de går altfor fort. Plutselig er juni her og det er ikke mer enn noen få dager igjen av skoleåret. Da skal alt ordnes og fikses, og vi rekker ikke halvparten av det vi hadde planlagt. Men uansett… Sommerferien kommer, og den gleder jeg meg til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På Palmesøndag opplevde jeg å møte en kolonne biler som kjørte med det ukrainske flagget ut av vinduene sørover på A7 her i Fuengirola-området. Jeg hadde vært på besøk hele dagen og øynet et lite håp om at Putin hadde falt og krigen var over. Straks jeg var innenfor døra slo jeg opp på vg.no for å sjekke, men dessverre var det fortsatt galskap fra den russiske tyrannen jeg leste om.

Da jeg kom hjem fra en liten ukes tur i Norge nå i påsken møtte jeg også denne søndagen flere kolonner med det ukrainske flagget vaiende i vinden fra bilvinduene, og jeg kunne nå lese flere av plakatene som stod i vinduene: “Putin stop killing” og “No more war” var blant innslagene. En fredelig, men synlig markering her i Spania til støtte for krigsofrene i Ukraina. Jeg håper vi snart kan se slutten av grusomhetene. Det er ikke til å fatte at det har blitt så ille som det har.

Jeg ble borte.
Lenge.
Ni dager i stillhet.
Ikke en lyd.
Ingen innlegg.
Ingen kommentarer.
Ingen innlegg lest.
Eller jo… Det ble vel et par.
Kjente på dårlig samvittighet.
Må jo holde bloggen ved like.
Må sørge for å holde den i gang.
Være med i gamet.
Være på listen.
Listen over de 100.
Listen…

Er det så viktig?
Hva med livet?
Hva med den invitasjonen til middag, – skal du droppe den fordi du må skrive?
Hva er viktig?
Livet er viktig.
Det som skjer her og nå.
Legg bort den dårlige samvittigheten.
Skriv når du har lyst og overskudd.
Når du har noe å komme med.
Trenger ikke å lete etter temaer å skrive om.
Ikke oppkonstruere situasjoner for å ha noe å komme med.
La det komme naturlig.
Vær deg selv.
Dette er gode råd til meg.
Jeg skal prøve å følge dem.

Mye har skjedd.
Jeg har skrevet.
Mest tenkt på innhold, men også skrevet.
På boken min.
Boken om venninnen min fra Venezuela.
Men jeg har også lest.
Lest flere bøker.
Både for barn og for voksne.
Og jeg har strikket.
Og hatt besøk.
Og jeg har vært på besøk.
Jeg har spist på restaurant.
Og møtt igjen en klassevenninne fra “gamle dager”.
Jeg har jobbet på skolen med de flotte elevene mine.
Jeg har rett og slett deltatt i selve livet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skrev i forrige uke om Calima-nedbøren som gjorde Spania til verdens mest luftforurensede land. Det var fascinerende å se den røde himmelen der Sahara-sanden lå på vent til å plaske ned i klaser på terrasser, hus, klær og alt annet. Ikke før hadde folk vasket terrassene sine og spylt husene med høytrykksspyler, så var det på an igjen.

I går ble himmelen enda rødere enn sist, og i løpet av ettermiddagen og kvelden ble gatene forvandlet til gjørmebad og veggene til kakao som har skvulpet over kanten av koppen. Den grå-hvite dørterskelen min var dekket i gjørme da jeg forlot leiligheten i morges. De hvite veggene vis-a-vis skolen, der jeg parkerer, var rød-brune da jeg ankom skolen. Den knallblå fotballbanen hadde et rød-brunt dekke. De nye stolene i klasserommene ble raskt dekket av gjørme på fotstøttene. De nye hvite bordene hadde også brune av flekkene regn-gjørmen som hadde satt seg på klærne til elevene.

I Norge er man vant til å bruke innesko på skolen. Den ordningen savner jeg i dag. Ikke tenkte vi på det før det var for sent heller, – at elevene skulle ha tatt av seg skoene og gått i sokkelesten inne i dag. Jeg tenker at jeg må ta en runde med vaskebøtta senere, og prøve å få fjernet noe av gjørmen som har festet seg på fotstøttene, for det er rett og slett ulekkert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Calima – bilder og film fra i går og i dag.

I dag skulle jeg hente en ung dame som kom til Málaga fra Venezuela sammen med min gode venninne. Da vi kom til ankomsthallen så vi et knippe med blå og gule ballonger svevende i luften. De ble holdt av to personer kledd i blått og gult, og det var tydelig at de ventet på noen fra Ukraina.

Med tanke på alt det vonde og forferdelige som Putin foretar seg av krigshandlinger i landet, er det ulidelig å følge med på hordene av flyktinger som drar fra Ukraina. Polen har allerede mottatt over to millioner, og de andre nabolandene har også tatt sin del. I tillegg blir europeiske land som ligger lenger unna bedt om å ta sin del. Her i Spania har man blant annet blitt oppfordret til å ta imot barn i hjemmene sine, praktisk talt å “adoptere” noen.

Da de fem ukrainerne endelig gikk gjennom ankomsthallen, vinket de blå- og gulkledde ivrig, og to kvinner med en ungdom, et barn og en baby ble omfavnet hardt og lenge. Jeg og venninnen min begynte spontant å klappe, og det var rørende å oppleve den gleden som flere mennesker uttrykte både med applaus og tårer for at disse hadde klart å komme seg unna krigshandlingene i Ukraina.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flere tok bilder og ønsket dem velkommen til Spania. Venninnen ba meg om å ønske dem velkommen, siden hun ikke snakker annet enn spansk, så jeg nærmet meg dem og fikk frem et gråtkvalt “Welcome to Spain”. Jeg husker ikke sist jeg gråt, men i dag ble jeg rett og slett rørt til tårer av den sterke opplevelsen. Man kan se nyhetssendinger med fæle bilder og grusomme forhold, men når du ser medmenneskelighet rett foran øynene dine, og du ser mennesker som inntil for få dager siden stod midt i en farlig krigssituasjon, så er det rørende å oppleve at de har klart å komme seg unna.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle kunne si noe sånt. At Spania er verdens mest forurensede land. Men det er faktisk sant. Denne uken har Spania hatt større luftforurensing enn både Kina, USA, India, Russland og Japan.

Årsaken til dette er en sandstorm fra Sahara i Afrika som kalles Calima. Denne stormen fører med seg store mengder rød sand som blåser inn over Spania og faller ned overalt, enten med vinden eller med regnet. Den røde sanden renner i lange, stygge renner på de hvite veggene. Den legger seg som et rødt dekke over lekeapparater og terrassemøbler, for ikke å snakke om gulvene. Vi ble rådet til å holde oss inne, og blant annet ble en del idrettsarrangement avlyst.

På tirsdag var det et merkelig “lys” på himmelen. Det var ikke grå skyer, men et oransje dekke som lå over området her jeg bor, og ellers i mesteparten av Spania. Det var uvant for øynene å forholde seg til dette lyset. Det kunne minne litt om en solnedgang, men dette var snakk om midt på dagen, så det var langt fra å handle om solnedganger. Vi var heldige her i Málaga-området. Luftforurensningen var verre i hovedstaden og andre steder i innlandet. Der var altså luftforurensningen høyere enn noe annet land i verden på tirsdag. Heldigvis er dette et fenomen som ikke presenterer seg så ofte. Jeg har bodd her i over åtte år, og jeg har aldri opplevd Calimaen så kraftig før som denne uken. Men det hender likevel at vi har noen små sandstormer en gang i blant, kanskje et par, tre ganger i året???

Jeg husker at jeg hørte på radio da jeg var liten. Lørdagsbarnetimen, tror jeg det het. Anne-Cath. Vestly som leste fra bøkene sine. Hun leste om Lillebror og Knerten, og jeg syntes jeg så for meg alt de opplevde. Det var både koselig, spennende og gøy å høre på. Selv leste jeg om Aurora og Sokrates på Tiriltoppen, og syntes det var ekstra gøy siden jeg selv også bodde i en høyblokk i en drabantby.

Mormor og de åtte ungene var virkelig superstas, og både boken og TV-serien var gøy. Særlig var det så gøy at alle hadde navn som begynte på M, og jeg lærte meg hele rekken: “Maren 12, Martin 10, Marte 9, Mads 8, Mona 6, Milly 5, Mina 4 og Lille Morten Minstemann på 2-3 år”. Mormor som brukte alle pengene sine på hjulvisp var spennende. Da de bodde i skogen, hoppet de fra taket ned i snøen. Det så virkelig morsomt ut. Vaffelsalget som de hadde sammen med mormor i skogen var også veldig koselig. “Kom og kjøp mormors hjemmelagede vafler”, runget det i skogen fra Anne-Cath. Vestly som selv spilte mormor, og alle de turgående skiløperne stoppet og kjøpte vafler.

Så ble det TV-serie med Guro som flytter med mamma til byen. Det syntes jeg var litt kjedelig, og jeg mistet kanskje litt interessen for bøkene til Anne-Cath. Vestly. Jeg vokste nok fra dem. Som ung voksen og i starten av lærerkarrieren var det heller bøker med litt mer “action” i som fenget som høytlesningsbøker, både trodde og opplevde jeg. Matilda, Heksene og SVK av Roald Dahl, var bøker jeg heller tydde til som høytlesningsbøker fremfor de søte bøkene til Anne-Cath. Vestly.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men nå slår jeg et slag for henne på skolen igjen. Det er virkelig noen skatter av noen bøker, og jeg synes ikke vi må glemme disse flotte kulturskattene som både Thorbjørn Egner, Anne-Cath. Vestly, Astrid Lindgren og Tove Janson har skrevet. I fjor slo jeg et slag for Thorbjørn Egner og vi leste nesten alle bøkene vi kom over, samt spilte skuespill om både “Hakkebakkeskogen” og “Kardemomme by” med 1.-2. trinn. I høst var det Astrid Lindgren, og da spilte vi “Pippi“. Og nå er det altså Anne-Cath. Vestly sin tur. Jeg har lest litt fra bøkene hennes for elevene, og de er begeistret for det de hører. De liker det. Det er både morsomt og koselig. Kanskje dagens barn har kommet over det voldsomme behovet for “action” og igjen kan kose seg med en søt og hyggelig bok?