“Dere har gitt oss glede og håp!”

“En dråpe i havet for oss, men for den som får denne pakken med mat er dette hele havet.”

Denne gutten og søsknene hans bor hos besteforeldrene deres siden foreldrene har dratt fra Venezuela i håp om en bedre fremtid i Colombia. De bor i et fattig område som blir karakterisert som ekstra farlig å dra til. Butikken vi pleier å handle i tør ikke å dra til dette området, men venninnen min kjenner en ung mann som også har satt i gang en liten bedrift for å hjelpe andre. Han bor i dette området, og med hans hjelp klarte vi å skaffe mat til noen av familiene som bor her. 

Hver dag går de fire guttene i denne familien ut i skogen på jakt etter iguaner for å ha noe å spise. De fikk stadig kloremerker i starten, men etter hvert fikk de teken på hvordan de skulle fange dem. Iguanen er rik på proteiner, så det har vært et viktig innslag i kostholdet deres de siste årene siden pengene ikke lenger strekker til. Hele hverdagen til guttene består i å jakte disse grønne dyrene, så de har sluttet på skolen. De fleste skoler i de fattigste områdene har dessuten kollapset. Lærerne som jobbet der har også nok med å prøve å skaffe seg mat. Lærerlønnen strekker ikke lenger enn at de kan spise seg mette et par dager. Dette har jeg skrevet mer om i en tidligere artikkel.  

Guttene og besteforeldrene var mer enn overlykkelige da de fikk tilkjørt mat for omtrent halvannen ukes forbruk. To kilo ris, to kilo pasta, to kilo maismel, en kilo sukker, poteter, løk, tomater og to kyllinger. Så mye mat hadde de ikke hatt i huset på så lenge de kunne huske. Som storebroren til denne gutten sa: “Vi har ikke spist kylling på flere år!” 

Flere av familiene vi har kjøpt mat til har uttrykt at det ikke bare er selve maten som gjør dem glade og rørte. Det at andre mennesker på andre siden av jordkloden har tenkt på dem og vil hjelpe dem har gitt dem glede og håp i hverdagen. Håp om en bedre fremtid.

Guttene har etter hvert fått teknikken på plass for å fange iguanene som er deres viktigste proteinkilde til daglig. 

Jeg er så takknemlig :-)

De siste to dagene har vært helt fantastiske. Positivt stressende og veldig givende. Flere venner og kjente av meg har ytret ønske om å hjelpe til og bidra med hjelp til en eller flere familier i Venezuela, så nå er vi i full gang med å kjøpe mat og sende ut.

Vi har fått flere bilder og videoer tilbake av familier som er så takknemlige for maten de har fått, og vi holder på å distribuere bildene videre til dem som har bidratt.

Her er noen bilder jeg har fått lov til å legge ved.

Jeg legger også på nytt ved lenken til artikkelen som skolen min, DNS Málaga, har publisert om klassen min (1.-2. trinn) som har bidratt med hjelp til hele seks familier og en menighetsgruppe som skal få middag på søndag.

https://dnsmalaga.com/innsats-for-andre/

 

 

Klassen min har kjøpt mat til Venezuela

Jeg jobber som lærer på Den Norske Skolen Málaga og er kontaktlærer for 1.-2. trinn. De siste ukene har vi jobbet med urettferdighet i verden. Vi har sett på forskjellen mellom landsbygda i Afrika der de må gå langt, kanskje en hel time, for å hente vann, mens vi i Norge og Spania bare går tre meter inn på badet eller kjøkkenet og skrur på krana. Vi har også sett på forskjeller på hvordan skolene og fengslene er i ulike steder i verden blant annet.

Vi fant ut at vi ville gjøre en innsats for å hjelpe andre. Vi ville samle inn penger, slik at vi kunne kjøpe mat til noen familier i Venezuela. Ettersom jeg står midt oppe i dette temaet, og hadde selv bestilt mat online til noen familier, så var det naturlig for oss å gjøre det på denne måten. 

Vi fikk jobb av rektor med å plukke søppel utenfor skolen vår, og det tjente vi 42 euro på. Deretter var det noen foresatte som spurte om barna deres kunne få lov å jobbe litt med litt enkelt husarbeid hjemme for å bidra på den måten. Det var en kjempeflott idé, syntes vi, men vi la vekt på at dette var helt frivillig. Likevel var alle skikkelig positivt innstilt, og etter helgen fikk vi inn hele 157 euro på husarbeidet. Det betyr at vi til sammen hadde 199 euro til å kjøpe mat for. 

Vi skrev en hilsen og sendte med et bilde av oss. Venninnen min hjalp oss med å bestille den maten hun vet en familie trenger, og som strekker til så de har i en uke. Bestillingen ble gjort i går, onsdag, og i dag skal butikken levere maten til de seks ulike familiene. Da venter vi i spenning på å høre fra dem med bilder og video på WhatsApp.

Vi har blitt skikkelig bitt av basillen, for i tillegg til å plukke søppel og hjelpe til hjemme, så har vi nå startet med produksjon av en 17.mai-blomst. De blir kjempefine, og vi skal selge dem til familiene til elevene på skolen vår. De kommer til å koste 2 euro stykket, men dersom noen ønsker å betale mer, så kan de gjerne det, for inntekten går til et godt formål, nemlig til mat til familier som trenger det i Venezuela. 

Jeg kommer til å fortelle mer om dette prosjektet…

Og her er en lenke til hjemmesiden til skolen min der prosjektet med bilder av barna er publisert: https://dnsmalaga.com/innsats-for-andre 

Politiet stjal naboens bil

En dag for rundt fire år siden rundet mannen til venninnen min hjørnet i gaten der han bodde i Maracaibo i Venezuela og skulle parkere. Da så han fire politimenn som stod og undersøkte bilen til naboen. Han parkerte, kikket på politimennene og spurte om det var noe galt.

I Venezuela er politiet så korrupt at de stjeler biler, rensker den for alt av verdi og forlater den som et tomt skall i utkanten av byen.

“Denne bilen er stjålet”, sa de.
“Nei, det er bilen til naboen min”, svarte han.
“Nei, den er stjålet”, fastslo den ene politimannen og de fortsatte å undersøke den.

En annen nabo kom også til, og de begynte å diskutere høylydt med politiet. Bilen var en ganske ny Chevrolet Aveo, og de skjønte straks at politimennene var der for å stjele bilen, ta den med seg og fjerne radio, de nye dekkene, batteriet og andre deler av verdi før den “tilfeldigvis” ville dukke opp igjen i utkanten av byen som et tomt skall. Dette hadde blitt en helt vanlig praksis fra politiets side den siste tiden

Mannen til venninnen min gikk rett til naboen og fortalte at politiet var ved bilen hans og ville ta den med seg. De gikk sammen ned til bilen og han åpnet den med nøkkelen sin. Han viste dem papirene sine, og de gav seg ikke, for ikke planer om at det korrupte politiet skulle få ta med seg bilen hans. Til slutt måtte politiet gi opp, og de dro av sted uten bilen. 

Dette er bare én av mange historier om politi-korrupsjon som venninnen min og mannen hennes har fortalt meg om, og jeg kommer til å publisere flere av dem senere. 

 

Kjøpte mat til trengende i Venezuela

 Jeg har alltid vært en smule skeptisk til å gi penger til hjelpearbeid for “fattige barn i Afrika” via diverse organisasjoner. Det er noe med at når organisasjonene blir store, så går mye av pengene bort i administrasjonsgebyrer. I hvert fall er det inntrykket man ofte sitter igjen med. Særlig siden man sjelden får se om det du bidrar med virkelig kommer frem. 

Det vil ikke si at jeg er imot hjelpeorganisasjoner. Jeg har vært Plan Fadder i mange år, og i 1999 besøkte jeg mitt fadderbarn i Lima, Peru, og fikk se litt av arbeidet som var gjort i hennes bydel, blant annet bygging av helsesenter og skole. 

Det siste året har jeg derimot fått nært kjennskap til den enorme humanitære krisen Venezuela står midt oppi. Det er stor mangel på mat og medisiner, og de er avhengig av import utenfra. Myndighetene virker ikke interessert i å ta tak i problemet. De vil knapt innrømme at de har en humanitær krise i landet.

En grunnskolelærer tjener rundt 2 dollar i måneden i Venezuela omregnet fra lokal valuta. Dette er ikke nok til å spise seg mett mer enn en dag eller to…

Enkelte butikker har tatt skjeen i egen hånd, og importerer varer utenfra. Mange av butikkene driver online, og man kan kjøpe mat til familie og venner via disse butikkene. 

En av butikkene som går enda lenger er “Tu Choza Online”. De holder til i Venezuelas nest største by, Maracaibo, og de bringer maten til de som skal ha den. Bedriften er preget av en personlig atmosfære og de tar bilder og video når maten blir levert hos mottakerne. Dette blir så sendt tilbake til bidragsyter. Man kan også sende med en personlig hilsen som butikken printer ut og leser opp ved overlevering. 

For 25-30 euro (250-300 kroner) kan man kjøpe nok mat til at en liten familie har mat som varer i godt over en uke. 

Vi kjenner alle ordtaket “Den største gleden man kan ha, det er å gjøre andre glad!” For meg handler det ikke lenger om min glede, og at jeg skal kjenne på denne gode følelsen av å være med å hjelpe andre. Det handler rett og slett om å være med på å bidra til litt rettferdighet i verden, og slukke bittelitt av den brannen som brenner under føttene på venezuelanerne. Det som for meg virker som en dråpe i havet, oppleves som “hele havet” for den som er mottaker av hjelpen. 

“En dråpe i havet er bedre enn ingenting” er også blitt mitt motto, og jeg akter å fortsette med å bidra, både ved å skrive, for om mulig å få denne situasjonen på dagsorden igjen i samfunnet, og med å kjøpe mat til noen av de mange familiene som trenger det sårt. 

Jeg vil med dette oppfordre de som ønsker å “være et helt hav” for noen, om å ta kontakt med “Tu Choza Online” og bestille mat til noen venezuelanske familier, eventuelt til tilfeldige barn eller voksne disse finner. Alle monner drar, selv om den store omveltningen av landet må skje på annet vis. 

Mat for en god uke, samt personlig hilsen leveres mottaker. Butikken sender video og bilde tilbake via WhatsApp.

https://tuchozaonline.com 
Tlf: +58 424-6619163

 

Arbeid i Venezuela

Bildet er hentet fra nettsiden til FN. https://www.fn.no/Land/venezuela

Ifølge FNs norske nettsider* om Venezuela datert 2020, er det kun 9 prosent av de som kan jobbe som står uten jobb. Dette høres ikke så verst ut. Da kan vel ikke denne krisen være så voldsom, eller? Vel… Det er stor forskjell på ha en jobb å gå til, og det å ha en inntekt du kan leve av. Det er her alt slår sprekker. 

I juni 2017, da Venezuela allerede hadde en inflasjon på 176%, tjente en universitetslærer** rundt 36 dollar omgjort fra den lokale valutaen, bolívares. I 2020 har den samme læreren kun 3-4 dollar å klare seg på. En kilo ris koster like i underkant av 1 dollar og en kilo pasta mer enn 1 dollar. En kilo kjøtt koster over 3 dollar. Det sier seg selv at det er umulig å leve på lønnen du får utbetalt. Venezuelanerne er avhengige av hjelp utenfra for å overleve, og de fleste av de som har emigrert fra landet sender tilbake dollar til familie og venner eller de kjøper mat direkte i online-butikker til dem. Noen butikker leverer hjem til familiene, blant annet en online-butikk som holder til i Maracaibo. Denne butikken og hvordan man går frem for å kjøpe mat til folk man vet trenger det, skal jeg skrive mer om i neste artikkel.  

*https://www.fn.no/Land/venezuela

**https://elestimulo.com/elinteres/cuanto-gana-un-profesional-en-venezuela/

Anbefaling på Netflix

Helt til jeg ble voksen skjønte jeg ikke vitsen med historie. Hva skal vi se bakover i tid for? Det er jo fremover vi skal leve! Ikke før jeg bikket 20 år forstod jeg altså at sammenhengen mellom alt her på jorden, både naturen og livet, er viktig for å vite hvordan vi har kommet dit vi befinner oss i dag. 

Jeg tror nok rett og slett at jeg var både treg i oppfattelsen, ble mentalt moden sent, i tillegg til å være sta! Har jeg først bestemt meg for at noe er uviktig, så er det uviktig, og historie var i mine øyne totalt uviktig. 

Du verden som jeg har endret mening… For det første er det interessant å vite hvordan menneskene levde før oss og hvordan de utviklet kunnskapen om alt, men aller mest interesserer jeg meg for menneskestrømmen i verden, og da særlig den som skjedde til det såkalte “India” på 1400-tallet, da Kristoffer Columbus skulle seile vestover for å finne India i 1492. Alt dette førte med seg av utnytting, utplyndring av gull, påtvunget katolisisme, drap av de innfødte, frakting av slaver fra Afrika med mer, og særlig med erobrerne Hernán Cortéz i Mexico og Francisco Pizarro i Sør-Amerika, var fryktelig. Motstanden de møtte var svak, så det gikk ikke lang tid før de innfødte lot seg dominere av den hvite mann fra Vesten og Spania. 

Helt frem til 1819 var hele Sør-Amerika, bortsett fra Brasil, fortsatt del av den spanske kolonimakten. Da klarte endelig general Simón Bolivar å frigjøre Venezuela, Colombia og Ecuador og opprette staten Gran Colombia. Derav kan vi se i dag at disse tre landene har nærmest identiske flagg. Men Bolivar stoppet ikke med disse tre landene. Han klarte også å frigjøre Peru og Bolivia, og sistnevnte valgte til og med å oppkalle landet sitt etter generalen, til tross for at han i praksis aldri satte sine ben i Bolivia. Det sier litt om hvilken status mannen fikk i hele Sør-Amerika. 

Dersom du er like interessert i søramerikansk historie som det jeg er, og har lyst til å lære mer om denne frigjøringskampen, så kan jeg absolutt anbefale dramaserien “Bolivar” på Netflix. Den tar for seg hele livet til generalen, og hele tre skuespillere deler på rollen til hovedpersonen. Serien er på spansk, men du kan få engelsk undertekst. I hvert fall er det sånn her jeg bor i Spania. Har opplevd at det kan være litt ulikt fra hvilket land man befinner seg i. Serien er på hele 60 episoder, og jeg synes den gir et godt innblikk i både hvordan dagliglivet fungerte i denne verdensdelen på den tiden, og hvordan Bolivar klarte å frigjøre Sør-Amerika fra Spanias makt. 

 

Mangotrær i overflod

Mangotre

Mango er en av fruktene som vokser i landsdelen Zulia i Venezuela. Som mange i Norge lar eplene falle av trærne i hagene sine og råtne, likedan er dette en frukt som zulianerne har vært vant til å ha i overflod. 

Det var den gang. Nå er mangoen en livsnødvendig del av kostholdet til alle venezuelanere som kan få tak i dem. Det er slutt på tiden da folk spaserte rolig forbi den råtne frukten på bakken. Med så stor matmangel og ikke minst økonomisk krise er det uvurderlig å få tak i gratis frukt fra mange av landets frukttrær. Ingenting går tapt i disse dager, men er et helt nødvendig innslag i næringen til veldig mange. For mange er dette den eneste maten de spiser enkelte dager. 

Ikke stol på noen!

De fleste venezuelanere er i utgangspunktet hyggelige mennesker som er til å stole på. Men den humanitære krisesituasjonen i landet de siste årene har fått mange til å finne kreative løsninger for å skaffe seg mat. Innbrudd og ran på åpen gate er blitt en del av hverdagen i Venezuela, og folk er stadig mer oppfinnsomme i sin søken etter å lure deg. Dette har ført til at den vanlige mannen i gata ikke stoler på de han ikke kjenner “what so ever”. Her er en historie fra venninnen min som nettopp handler om manglende tillit…

Venninnen min og mannen hennes bodde en tid hos foreldrene hennes i Maracaibo i forbindelse med graviditeten hennes. Sent om kvelden kom de på at de hadde glemt noe viktig hjemme hos dem selv. Som jeg skrev tidligere i artikkelen “Livredd for motorsykler” er det forbundet med stor fare å bevege seg ute etter mørkets frembrudd. Nå som klokken hadde passert midnatt var det rett og slett galskap at de bestemte seg for å kjøre hjemom, men heldigvis var det ikke lange kjøreturen, så de tok sjansen.

De møtte ingen andre biler og det var stille og mørkt i gatene. Men så, – på tilbakeveien fikk de øye på tre voksne med et lite barn, nærmest en baby, i armene til den ene. Barnet så urørlig ut, og de voksne forsøkte å veive med armene for å stoppe bilen. Venninnen min sa straks til mannen sin at de måtte hjelpe disse stakkars menneskene, – barnet så ordentlig syk ut. 
“Er du gal”, svarte mannen hennes. “Det er livsfarlig. Vi aner jo ikke om de bare er ute etter å lure oss og stjele bilen vår eller rane oss.” Han kjørte forbi. 
“Men tenk om barnet har høy feber og kan dø. Hva hvis det var vi som ikke hadde mulighet til å komme oss til sykehuset og vi måtte gjøre det samme som dem med sønnen vår?”
“Ok, men da får bare én av dem bli med i bilen. Jeg tar ikke sjansen på å bli ranet med to eller tre ukjente i bilen.”
Hun klarte altså å overtale mannen sin, så de snudde og kjørte tilbake til de fortvilte menneskene. 

“Hva er det som er i veien med barnet”, spurte venninnen min.
“Hun har høy feber og svetter veldig. Vi må komme oss til sykehuset, men bilen vår er ødelagt.”
“Vi kan kjøre dere, men bare én av dere kan bli med barnet.”

Alle tre ble stille. De så på venninnen min og mannen hennes og snakket nervøst sammen. Hvordan skulle de våge å la én av dem sitte på i bilen til totalt fremmede? Det var en grunn til at de var tre personer som hadde gått ut i gaten sammen. Men de hadde ikke noe annet valg enn å stole på at dette var noen som ville dem vel, og som ikke ville kidnappe dem og rane dem. De bestemte seg for at mannen skulle bli med, mens de to damene ble værende igjen.

Hvilket tillits-paradoks!!! Alle er redd for alle…

Mannen med barnet ble kjørt til sykehuset, ingen parter ble ranet eller kidnappet, og heldigvis hadde DETTE valget av å vise gjensidig tillit en lykkelig utgang.   

 

Katter på fødeklinikken

Venninnen min opplevde de rareste ting da hun var innlagt som pasient på høyrisiko-avdelingen på fødeklinikken Maternidad Castillo Plaza i Maracaibo, Venezuela. 

Løskatter i pasientenes senger på fødeklinikken.
Illustrasjonsbilde.

Med temperaturer som om dagen ligger jevnt på førti grader er det klart at de var avhengige av å ha vinduene åpne for å få litt bevegelse i luften. Aircondition fantes bare på intensivavdelingen, og “heldigvis” måtte venninnen min innom intensiven stadig vekk. Hun hadde fått lånt seg en bordvifte av en venninne, så det var ikke hun som hadde det verst på rommet, men til tross for viften, var det altså en “nytelse” å måtte innom intensiven når blodtrykket ble ekstra høyt. 

Høyrisiko-avdelingen lå i første etasje, og til tross for at visittiden var mellom fire og fem om ettermiddagen, var det enkelte som trodde de kunne komme og gå som de ville. Stadig vekk og flere ganger daglig hoppet det katter inn gjennom vinduet og la seg til rette både i sengene og andre steder i rommet. Dag og natt prøvde pasientene å kaste dem ut, men de kom stadig tilbake, så til slutt lot de dem bare være. Dermed lot venninnen min også dem legge seg til rette i sengetøyet hennes. Det var bare å innse at kattene tilhørte like mye avdelingen som pasientene.