En gave på 22-årsdagen

For noen dager siden fylte denne unge damen 22 år. Hun har opplevd store traumer i sitt korte liv i Maracaibo, Venezuela. Blant annet da hun som 18-åring mistet babyen sin i løpet av det første døgnet etter keisersnittet hun tok. Den offisielle dødsårsaken var hjertestans, men “alle vet” at dersom sykehuset hadde hatt tilgang på nok kuvøser med respirator, så hadde babyen hennes overlevd.

Hun er en av de venninnen min ble kjent med på fødeklinikken da hun oppholdt seg der i en måned, og de har holdt kontakten siden. De siste månedene har vi innlemmet henne i prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”, slik at hun, mannen hennes og den nye sønnen deres får mat til livets opphold. Sist gang fikk hun pakken med mat levert på selveste 22-årsdagen sin, og hun gledet seg veldig over det.

 

 

Grensevakter plantet narkotika i bagen

Etter hvert som flere og flere venezuelanere har dratt fra landet, så har kriminaliteten/korrupsjonen økt veldig, også når det gjelder de venezuelanske grensevaktene. De vet at mange av de som drar fra Venezuela har med seg penger, for om de har planer om å ta seg videre for eksempel fra nabolandet Colombia til Europa, så må de vise til at de har penger så de kan klare seg for en periode.

Illustrasjonsbilde

For noen uker siden dro et inngiftet familiemedlem av venninnen min fra Venezuela med planer om å dra til USA. På grensen til Colombia ble han stoppet av de venezuelanske grensevaktene. De tok han med på et eget rom for å “sjekke han”. De skjønte at han hadde penger, så de fant frem noen pakker med narkotika og la i bagen hans før de tok bilde av han med bagen.

“Hva vil du si nå”, spurte de han. Han måtte pent fiske frem seddelbunken han hadde gjemt unna og gi den til vaktene for at de skulle la han få dra videre.

Dette er en helt vanlig hendelse som venezuelanerne må regne med at skjer med dem. De som reiser har stor sjanse for å bli stoppet og plyndret av de som skulle passet på lov og orden. Både de som reiser ut av landet på denne måten, men også de som reiser fra by til by innad i Venezuela løper en stor risiko for å bli stanset av landeveisrøvere. Tar du buss fra en by til en annen, er det helt vanlig at denne blir stoppet av landeveisrøvere som plyndrer passasjerene før bussen får kjøre videre. Andre stopper biler med å kaste skarpe ting i veibanen så bilene må stoppe med ødelagte dekk. Deretter plyndrer de bilen og de som sitter i den.

I 2014 ble en såpeopera-skuespillerinne i USA, og tidligere miss Venezuela, drept mens hun var på ferie i hjemlandet. Dekkene på bilen til Monica Spear og mannen hennes punkterte og de ble tvunget til å stanse. De var livredde og låste dørene på bilen så ikke røverne skulle komme seg inn, men det hjalp ikke stort. Landeveisrøverne skjøt i stykker vinduene og tok seg inn. Monica og mannen hennes kastet seg over datteren deres for å beskytte henne. De to ble drept, mens datteren overlevde. Siden har de skyldige blitt funnet og dømt til 24 og 26 år i fengsel.

Denne hendelsen skjedde på et tidspunkt da situasjonen i landet ikke ennå var på sitt verste, selv om det var begynt å bli vanskelig, så man kan bare tenke seg forholdene i dag når det gjelder denne utryggheten på veiene i Venezuela.

Bildet er hentet fra en artikkel her: https://www.bbc.com/mundo/noticias/2015/01/150107_venezuela_monica_spear_ano_dp
og er fra AFP.

Her er en artikkel om hendelsen og dommen på engelsk:

https://www.abc.net.au/news/2014-09-24/three-jailed-over-murder-of-venezuelan-beauty-queen/5766844

Jeg tør egentlig ikke å si det, men…

Jeg er forfatter… Der sa jeg det. Puh… Men nå kommer tankene: “Du kan da ikke kalle deg forfatter, – du har jo aldri utgitt noe! Hvem tror du at du er?”… Men jeg er forfatter. Jeg behøver ikke å ha gitt ut noe for å kalle meg forfatter. Jeg har skrevet mange fortellinger og dikt, en del reportasjer i et lokalt magasin, for ikke å snakke om alle blogginnleggene her. Dikter, journalist, blogger, skribent… Hm… Kjært barn har mange navn, men jeg vil forbeholde meg retten til å kalle meg forfatter.

Jeg var veldig glad i å skrive fortellinger både hjemme og på skolen, såkalte “stiler”. Fantasien fikk boltre seg, særlig på barne- og ungdomsskolen. Verre var det da vi på videregående skulle analysere dikt og skrive resonnerende stiler. Jeg forstod ikke helt greia. Jeg var nok i det store og hele ganske ignorant og umoden på slike områder, for jeg skjønte heller ikke vitsen med å lære historie, – vi skulle da se og leve fremover, ikke bakover!!!

Dette med kreativ skriving har jeg alltid likt, og jeg prøvde ved ett tilfelle å sende inn én av tekstene mine til et forlag. Det var en barnebok om to små tvillinger. Jeg syntes selv historien var veldig god, så jeg forstod i grunnen ikke hvorfor den ble refusert, bortsett fra at de fleste manus blir forkastet sånn på generell basis. Men da jeg leste gjennom manuset her i fjor, omtrent 20 år etter at jeg hadde sendt det inn, så var det tydelig at selv om historien i seg selv har en god idé, så hadde jeg mye å gå på i utførelsen når det gjelder både språk og skrivemåte.

De siste 20 årene har det ikke blitt så mye skriving på meg. Det er vel noe med det å bli avvist. “Dette mestrer du ikke! Hold deg til det du kan! Vær lærer!” Man er sin egen største kritiker. Derfor ble det ikke noe mer skriving på meg. Bortsett fra sammen med elevene mine på skolen da. Det har vært fantastisk å kunne dikte historier sammen med 7-8-åringer, og lage små bøker av dem. Men utover dette har jeg altså ikke skrevet noe. Helt til nå…

Nå har jeg et prosjekt på gang med en bok som ikke er fiction, så dette er et nytt felt for meg. Det å skulle skrive en slags biografisk bok om opplevelsene til en annen person krever så mye mer enn min egen fantasi. Research, intervjuer, telefonsamtaler, oppfølgingsspørsmål osv… Men historien er så viktig å få fortalt at jeg har lagt det på mine skuldre å få gjennomført dette bokprosjektet.

De første 40-50 sidene gikk rimelig greit å få ned på papiret, men nå er jeg “stuck in the middle”. Her kjennes det som om jeg går i kvikksand. Jeg kommer ikke av flekken, og det er vanskelig å få skrevet noe særlig. Det er et skikkelig maratonløp, som forfatterne kaller denne fasen av skrivingen. Men jeg skal nok komme meg gjennom.

Helst skulle jeg nok også oppsøkt stedet boken handler om, for virkelig å kjenne på lukter, samt se og oppleve elendigheten på sykehus i Venezuela med egne øyne, men det lar seg ikke gjøre. Jeg får nøye meg med den muntlige overleveringen til venninnen min som denne boken handler om. Hun tilbrakte en måned på en fødeklinikk og opplevde så utrolig mye som man ikke kan tro er mulig å oppleve på et sykehus.

Det er så viktig å få denne historien ut til folket. Venezuela som tidligere var et velstående land, med både utdanning og helsevesen av høy klasse, er redusert til en humanitær katastrofe der befolkningen som fortsatt er igjen i landet bruker all sin tid og alle sine ressurser til å prøve å skaffe seg sitt neste måltid.

Håndballspiller

Her med førstelaget her i Fuengirola som jeg bare trente med. Jeg bak til venstre.

Når jeg ser på håndballkampen til de norske jentene mot Japan i OL, tenker jeg tilbake til den gang jeg spilte håndball i i Bergen i min ungdom. Norge hadde akkurat tatt bronse i VM og interessen for håndball hadde aldri vært større i Norge. Året var 1986. Jeg husker at vi fantaserte om at kanskje vi en gang ville komme på landslaget. Selv hadde jeg en selvinnsikt som tilsvarte at jeg visste at det aldri ville skje, selv om jeg gjorde det ganske bra på venstrekanten på laget mitt. Fart og styrke hadde jeg ikke, og har manglet det hele livet, så selv om spilleforståelsen og innspill til strek satt godt, så fikk jeg holde meg til mitt lokale lag, Vadmyra. Flere på laget mitt ble kalt inn på kretslaget, som det het den gangen, men jeg hadde ikke noe der å gjøre.

Siden gikk jeg et år på folkehøyskole (Revyskolen) på Skarnes, og jeg kunne ikke legge ballen på hylla. Jeg meldte meg inn i Galterud og spilte der et år sammen med damer som var bortimot og over dobbelt så gamle som jeg. Da oppdaget jeg at dette var en idrett man kunne holde på med i mange år, og at det å ha det gøy med håndballen er det viktigste for meg.

Likevel tok jeg meg en pause på hele tolv år før jeg igjen snøret på meg joggeskoene og tuslet bort i hallen, – denne gang på Nøtterøy. Det ble noen fine og gøye år med håndball som hobby ved siden av lærerjobben. Jeg var over 30 år og gjorde comeback 😉

Da jeg fikk et vondt kne etter en del år fant jeg ut at det var greit å gi seg igjen, selv om det ikke var en skade, men en del år senere, etter at jeg hadde flyttet til Spania, så ble lysten til å trene håndball igjen tent på nytt. Heldigvis var det en klubb her i Fuengirola med et damelag, så jeg fikk innpass til å trene med dem i en alder av rundt 45 år. De spilte på andre nivå i Spania, så de var helt klart bedre enn meg alle sammen, men jeg trivdes med å være i miljøet igjen, jeg fikk trent og løpt, og kost meg med håndballen igjen. Jeg var der selvfølgelig ikke for å spille kamper.

Etter et par år bestemte klubben seg for å opprette et nytt damelag, da de hadde så mange damespillere og for å gi alle et tilbud. Selv om de var mange, så var det knapt til to lag, så da fikk jeg faktisk et år som spiller i den spanske serien i Andalucía. Det var også en spesiell og gøy opplevelse.

Damelag 2 trente sammen med jenter-17, og jenter-17 hadde noen jenter fra jenter-15 med på treningene sine, så der var jeg, en 47-åring som trente sammen med 15-åringer. Jeg var selvfølgelig desidert eldst. På førstelaget var det vel et par spillere som hadde bikket 30, men stort sett var det spillere fra 18-25 år, – og så gamla da. Men jeg trivdes godt og synes i grunnen det var stor stas, selv om de løp fra meg, fintet meg trill rundt og holdt meg så fast som jeg aldri har opplevd før.

Frem til siste seriekamp kunne jeg skryte på meg at jeg hadde 100% uttelling på skuddene mine!!! Jeg hadde tatt én 7-meter og scoret på den. I siste kamp falt prosenten til 50 da jeg bommet på min andre 7-meter for sesongen. Det ble altså ikke et eneste skudd i spillsituasjon på meg i hele sesongen, men et par kule innspill til strek lever jeg lenge på 😉

Virkelig gode minner med håndballen gjennom nesten 40 år.

Herlige og inkluderende spanske jenter.

I disse OL-tider

Jeg må innrømme at det har blitt litt TV-titting i disse OL-tider. Det startet allerede med den første håndballkampen til guttene kl. 02.00 om natten. Ikke snakk om at jeg skulle legge meg før jeg hadde sett den, så da er det godt jeg har ferie.

Det er spennende og gøy å følge håndballen til både jentene og guttene, og nå er heldigvis begge lag videre til kvartfinalene, selv om guttene fikk slite litt for det. Ellers er det spennende med guttene våre i beach-volleyball som er de beste i verden. Nå i dag slo de nederlenderne i åttendedelsfinalen, og er klare for kvarten. Karsten Warholm er klar for finalen på 400 meter hekk, og det som til nå må være det største for Norge, Kristian Blummenfelt vant triatlon med sine lagkamerater, alle tre fra Bergen, på 8. og 11. plass.

Yulimar Rojas fra Venezuela vant gull i tresteg i OL i Tokyo i dag.

Men det som kanskje rørte meg mest var det jeg fikk se på friidrettsbanen i dag. En italiener og en fyr fra Qatar delte seieren i høydehopp. Italieneren var så glad som jeg aldri har sett noen før. Hans iver og entusiasme må ha smittet over på hans landsmann som like etter skulle løpe 100-meter finalen, for jammen klarte denne å håve inn gull nummer to til Italia på under ti minutter. Italia er ikke et land som er lesset ned med medaljer, og “alle” ventet at det var en amerikaner som skulle ta hjem gullet på 100-meteren. Jeg må innrømme at det presset seg på en liten tåre i øyenkroken når jeg så den idrettsgleden disse to italienerne viste, i tillegg til da Yulimar Rojas fra Venezuela tok gull i tresteg med en fantastisk ny verdensrekord. Også hun jublet stort, og sammen med den spanske og den portugisiske sølv- og bronsevinneren løp de rundt banen, og de omfavnet italienerne, og det var rett og slett virkelig ekte glede over Lekene, de Olympiske Leker. Alt dette skjedde i løpet av en liten halvtime, og det gav meg virkelig en skikkelig dose “feelgood”.

Gleder meg til mer “Leking” de neste dagene…

Avvist på fødeklinikken – fødte på gaten utenfor

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, så tar ikke sykehusene imot høygravide (fødende) kvinner som ikke har med seg utstyret legene trenger for å gjennomføre fødselen, slik som hansker blant annet. https://lindasakseide.blogg.no/ingen-hansker-ingen-foedsel.html

Screenshot fra videoen filmet av Gerard Torres torsdag 29. juli utenfor fødeklinikken Maternidad Dr. Armando Castillo Plaza i Maracaibo, Venezuela.

For et par dager siden fikk jeg tilsendt en video med et “følgebrev” som forklarte situasjonen i videoen og hvordan tilstanden er i Venezuela. En ung fødende kvinne ble nektet adgang på fødeklinikken Maternidad Dr. Armando Castillo Plaza i Maracaibo, og måtte føde babyen sin på gaten utenfor sykehuset. Videoen viser henne med babyen på magen etter fødselen, og de sveiper en runde så vi ser at de er rett utenfor sykehuset, mens de forklarer situasjonen.

I “følgebrevet” som er en artikkel fra “diariolaverdad” står det:

Kvinne føder på gaten foran fødeklinikken Maternidad Castillo Plaza.

Torsdag morgen fødte en kvinne en baby foran fødeklinikken Maternidad Dr. Armando Castillo Plaza i byen Maracaibo. Navnet på den unge nybakte moren og barnet hennes er ikke kjent i skrivende stund. De opplevde en kritisk situasjon like foran helsesenteret. 

Jhorman Cruz, som jobber med sosiale medier, fortalte via sin Twitterkonto at familien til den unge kvinnen ikke hadde hatt med seg det nødvendige utstyret som legene trengte for å få hjelp til fødselen inne på helsesenteret. De fortalte videre at Castillo Plaza (fødeklinikken) ikke selv hadde utstyr og medisiner på sykehuset til å gjennomføre fødselen. 

Journalisten fortalte at det fantes personell tilgjengelig, men ikke utstyr for å ta imot den nyfødte guttebabyen. 

www.laverdad.com

Video: Gerard Torres

Det nytter å hjelpe

Det er givende å se at hjelpen vår kommer frem til familier i Venezuela som virkelig trenger det. Til nå har vi hatt (og har) rundt 40 bidragsytere, hvorav omtrent 15 nå er faste faddere for én utvalgt familie. Her er noen bilder fra de siste ukenes utkjøring av mat, for å vise dere litt av det vi driver med. Uten vår hjelp er hver dag en kamp for å prøve å få tak i mat for å overleve dag for dag. Ofte spiser de bare én gang om dagen.

De som jobber i det offentlige eller som får alderspensjon fra myndighetene, får ikke mer utbetalt enn at de har til henholdsvis 3 og 1 kilo med mel eller ris. De som klarer å skaffe seg jobb i det private, får litt mer betalt, men det holder likevel sjelden til mat for mer enn et par uker i måneden. Medisiner, tannkrem og andre nødvendigheter er luksusvarer. Så at hjelpen fra våre gavmilde bidragsytere fra Norge og Spania er kjærkommen, det er hevet over enhver tvil.

Om du ønsker å bidra, så kan du sende meg en mail til: [email protected] Vi har et altruistisk prosjekt, så hver krone går til mat og utkjøring av dette i Maracaibo, Venezuela. Når vi har noen kroner til overs fra ulike givere, så slår vi dette sammen og gir til nok en familie.

På brevet kan du se at det er mange bidragsytere. “Rest-kronene” fra ulike givere har gått til denne damen.


I am back

Det føles rart å sette seg ned for å skrive innlegg igjen. Det er nesten to uker siden forrige gang, og etter å ha postet daglig 1-3 innlegg i nesten fire måneder med kun én dags opphold et par ganger, så føles det nå nesten som å starte på nytt. Det knirker i fingrene og tankene flakker hit og dit. Jeg som var så fokusert i månedsvis må på nytt finne riktig fokus og komme i gang.

Når det gjelder trening, så snakker man om at dørstokkmila er så lang. Det er litt sånn det har føltes for meg etter hvert som denne pausen ble lenger og lenger. Jeg skulle innvilge meg selv et par dagers pause, eller kanskje 4-5, men at det skulle bli en “ferie” på to uker var ikke i planen, men det endte opp med det.

Uansett, – I AM BACK!!!

Stuen og trappehuset har fått en fin beige farge.

Heldigvis har hjelpen til familier i Venezuela fortsatt selv om jeg ikke har skrevet om dette. I tillegg er vi godt i gang med å opprette en “asociación”, altså en hjelpeorganisasjon, slik at dette kommer inn i formelle former.

Den venezuelanske familien som bodde hos meg har etter veldig mye styr endelig funnet en leilighet og har flyttet, og mannen til venninnen min har malt alle rommene mine, så veggene er nå rene for merker og i fine lyse farger. Det føles nesten som en ny leilighet. Venninnen min og jeg fortsetter selvfølgelig samarbeidet med både hjelp til Venezuela og skriving av bok, selv om samarbeidet nå blir med litt avstand. Det er ikke mer enn fire kilometer, og dessuten foregår det meste på telefonen 😉

August er rett rundt hjørnet og det nærmer seg slutt på ferien, og jeg har ikke fått gjort det jeg hadde planlagt å gjøre, – nemlig å fullføre førsteutkastet av boken jeg skriver på. Jeg har fått skrevet litt, men med denne vonde ryggen, samt all bloggskrivingen, så ble det litt nedprioritert. Siste uken har det også blitt litt mye OL på meg… Det var kanskje dumt av meg å utbasunere at jeg skulle skrive førsteutkastet ferdig i sommer, når det nå viser seg at jeg ikke har fått gjort det. Men det betyr ikke at jeg gir opp prosjektet. Det får heller ta litt lenger tid.

Dørene ser nesten nymalte ut siden veggene har fått en ny og litt mørkere farge.
Begge soverommene og boden har fått denne lyse fargen. Veldig fornøyd.

Strikket “hunde-genser”

Den nye genseren som ble litt større og akkurat passe.

Det er ikke bare de to-beinte man kan strikke til. En venninne av meg har en hund og jeg strikket en “genser” til den som en overraskelse. En genser til henne og en til hunder hennes, så de matchet, bare med motsatte farger, – Marius-mønster. Hunde-genseren på det nederste bildet ble litt i minste laget, så jeg måtte strikke en ny som var helt lik, bare litt større. Den ser du på hovedbildet der hunden er rett forfra.

Det ble supre julegaver til dem begge, da vi også feiret jul sammen. Det var heldigvis lov til å være inntil 10 personer samlet på julaften, så da gikk det bra…

Denne hundegenseren ble litt i korteste laget, samt litt for stram rundt forbeina.

Geisel hjelper andre med det lille hun får av oss

Forrige gang vi delte ut matvarer til venezuelanske familier spurte vi dem om hvordan de opplevde det første gang de fikk denne hjelpen. Svarene vi får tilbake på video er rørende. Her følger det en av disse, den unge moren Geisel, fortalte…

Dette er historien til Geisel om hvordan hun “Payed it forward”.

“Jeg fikk en telefon av bestemoren min som sa at jeg måtte komme hjem med en gang. Hun sa ikke hva det gjaldt. Jeg trodde det var noe galt, så jeg var litt redd. Da jeg kom hjem, så jeg pakken med matvarer som lå på bordet. Jeg var sikker på at det var propaganda…”

Myndighetene i Venezuela har det med av og til å dra hjem til enkelte med f.eks. matvarer for å dokumentere med bilder og film at de hjelper folket sitt. Men det er som regel bare for syns skyld, og det er få som får nyte godt av det.

“De sa at det ikke var propaganda, men jeg skjønte fortsatt ikke at dette var til meg. Så jeg trodde det var løgn, – eller ikke løgn, men at det ikke var til meg i hvert fall. Jeg trodde fortsatt det var propaganda. Men så var det fra Gud. De fortalte at det var til meg.”

De som delte ut matvarene fra “Tu Choza Online” brøt inn og sa at det var sant og de gav henne brevet fra den norske familien som hadde sendt henne matvarene.

“Jeg vil takke dere så masse, og jeg gjorde det som stod i brevet første gangen…”

Vi hadde skrevet en hilsen med noe sånt som at hun måtte lage seg noen gode “arepas” (typisk venezuelansk mat, ligner pitabrød, men laget av maismel).

“Jeg lagde noen gode “arepas”. Dette blir som en kjede, ikke sant? Jeg fikk en velsignelse, men den ble ikke værende hos meg, – den fordoblet seg og spredte til flere enn meg, for jeg lagde “arepas” og gikk ut i gaten og fant barn som trengte mat og gav til dem.”

Slik er det jeg opplever mentaliteten til mange av de vi hjelper, og i grunnen til den “jevne” venezuelaner, at de ønsker å hjelpe andre, selv om de har lite selv.