Linda Sakseide

Det er en skam at det er halvannen måned siden jeg skrev forrige innlegg. Jeg har ingen bedre forklaring enn at jeg skulle vente med skriving til sommeren. Men da snakket jeg jo egentlig om bok-prosjektet mitt, ikke bloggen. At bloggen fikk ligge brakk så lenge på grunn av boka er en dårlig unnskyldning. Men slik ble det…

Nå har jeg i hvert fall sittet noen morgener på terrassen og gått gjennom kommentarer fra redaktør og kuttet og endret både her og der i manuset. Det er ikke snakk om en redaktør fra forlag altså, – så langt har jeg ikke kommet. Det er i forbindelse med årsstudiet til Forfatterskolen online som jeg meldte meg på i februar. I studiet inngår det mye tilbakemelding fra redaktør, og det er gull verdt, særlig for en så uerfaren “forfatter” som meg.

“Forfatter”… Det er skummelt å bruke dette ordet om meg selv. Jeg har ikke gitt ut en eneste bok, og hvem vet om det jeg skriver blir bra nok til utgivelse? Så hvordan våget jeg å bruke dette ordet om meg selv? Det å sette ordet i hermetegn hjelper litt på samvittigheten, men strengt tatt burde det ikke vært nødvendig, for forfatter er ingen beskyttet tittel. Men jeg kjenner meg likevel som en inntrenger i bøkenes verden når jeg velger å skrive om meg selv at jeg er “forfatter”. Skribent kan jeg gå med på. Jeg har tross alt skrevet mange artikler og noen reportasjer i noen magasiner og online. Selv om det ikke har vært en betalt jobb, så har jeg like fullt skrevet disse innleggene. Men det er stor forskjell på å skrive en to-siders reportasje og en bok på 300 sider.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er virkelig krevende å skrive en hel roman. Det er ikke bare å skrive ned hendelsene akkurat slik de foregikk. Nei, da blir det ikke dramaturgisk bra, det blir for mange personer, enkelte hendelser er uvesentlige, og kanskje rett og slett forvirrende, når det gjelder å skape god lesing for leseren osv. Synsvinkel, hvem er hovedperson, er det flere hovedpersoner, – husk å ikke hoppe fra hode til hode i samme kapittel, da blir det krevende for leseren å holde følge.

Jeg holder på å lære om alt dette samtidig som jeg endrer på manuset mitt, og det er interessant å se at når jeg nå leser min egen tekst, så skjønner jeg hva redaktøren mener. Ikke at jeg allerede mestrer dette til fulle, men jeg er mer observant, og noen ganger gremmes jeg over det jeg har skrevet. Jeg ser at det ikke er “bra nok”. Det blir for mye “tell” i stedet for “show”, og jeg hopper fra hode til hode som en frosk hopper fra liljeblad til liljeblad i en dam. Men med godt og konsentrert arbeid fremover, så skal jeg klare å fullføre dette arbeidet. Det er en stor jobb jeg har foran meg, men jeg skal stå i det. Om det så blir den eneste romanen jeg skriver, så skal jeg fullføre den.

Hvem er det som fortsatt er i live, tenker du sikkert nå. Er det jeg eller er det kattungene? Vel, jeg må i hvert fall være i live, for ellers hadde jeg aldri kunnet skrive disse ordene, men mot alle odds er også alle de fire kattungene fortsatt i live. Til tross for at jeg måtte forlate dem i over ni timer i går for å dra på jobb, så var det full liv i heimen da jeg kom hjem. Men det var tydelig at det da var mer enn kjærkomment å få leske seg med litt laktosefri melk, visstnok en spesiell for katter som venninnen min har lagt fra seg her.

Den minste av kattungene vet å sikre seg ved matfatet. Han la seg rett og slett paddeflat i melkefatet og sprikte med alle armer og bein, for at ingen av søskene hans skulle få slippe til. Jeg tror nok ikke denne “Morten Minstemann” kommer til kort her i verden. Den har klør som en ørn, mjauer høyt og krever absolutt mer enn sin del av oppmerksomheten. De andre er mer undrende og høflige, og spør så pent med bedende øyne: “er det greit om jeg klatrer på deg”? Mens “Morten Minstemann” mjauer og tar for seg gitt, – ja, han rett og slett forlanger at jeg skal løfte han opp. Men så er han også den mest kosete av kattene, så det er helt greit. Han skal få denne ekstra oppmerksomheten.

Så ble det 17. mai og det er klart at dagen måtte feires med disse små også. Selv om retningssansen i toget på putekassen ikke var helt stabil, og de svinset litt som de selv ville, så ble det “hipp, hipp, hurra for Norge” også her i Katteland…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

De beveger seg merkbart mer enn da de kom for fire dager siden, så nå er det ikke bare den hvit-potede kattungen som tar salto fra kanten av “sove-fatet” deres. Neida, den nest minste fulgte etter gjesten min ned på den nedre terrassen, – han stupte utfor trappetrinn etter trappetrinn og svinset rundt beina hennes mens hun hengte opp tøy. Da de hadde gått i det ultra-korte 17.maitoget oppå putekassen fikk den samme kattungen nok, tok sats og kastet seg utfor putekassen og landet på steingulvet. Den er tydeligvis helt “stein-gæren”.

Det spørs om jeg ikke snart må plassere stengsler overalt, så de ikke beveger seg ut i altfor store farer. Det sies jo at katter har ni liv, men det spørs om i hvert fall et par av disse kattene snart har brukt opp sine 😉

Jeg er ikke akkurat kjent for å være en dyreelsker. Ikke at jeg har noe imot de fleste dyr, men jeg er ikke interessert. Skjønner ikke “hypen”, liksom… Hunder som skal slikke deg på hånden når du vil klappe dem, nei æsj, da fungerer “trekke-til-meg-armen”-refleksen veldig godt. Hester er for såvidt flotte og majestetiske dyr, og jeg satt på hesteryggen et par ganger i barndommen. Been there, done that, liksom… Jeg er livredd for slanger i alle størrelser, fasonger og farger, men får ikke panikk av edderkopper. Men i det store og hele er jeg av den oppfatningen at dyr er best på avstand.

Til tross for dette, så hadde jeg en katt for noen år siden. Den var både søt og fin, selv om den ikke likte å bli klappet. Den levde sitt eget selvstendige liv og gikk inn og ut som den ønsket. Plutselig en dag kom den ikke tilbake. Jeg aner ikke hva som skjedde med den, men etter en ukes tid innså jeg at den ikke kom tilbake. Jaja, tenkte jeg… Sånn er livet…

“Fy så slem du er, Linda”, er det sikkert mange som tenker. Ja, kanskje er jeg det? Jeg felte ingen tårer. Jeg ble ikke fortvilet. Bare innså at… – det var det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Likevel våget venninnen min å spørre meg om jeg kunne passe de fire kattungene hennes mens hun skulle ut og reise i ti dager. Hun vet ikke hva hun har gjort. Jeg har ingen erfaring med så små babyer uansett “rase”, og da hun droppet av bur, seng, kattedo og diverse mat med en kjapp setning om at jeg kanskje måtte gi den minste kattungen melk med en sprøyte, og at jeg måtte røre ut melkepulveret med vann, – da gikk det litt rundt oppe i topplokket. Hva skjedde med at katter drikker vann???

To timer senere har jeg melk på klærne, melken fra sprøyten som skulle i munnen til den lille havnet mer på magen enn i magen til katten. De andre kattene vandrer rundt i melkeskålen og blir klissete overalt. Mon tro om jeg skulle ha blandet ut det pulveret med mer vann? Jeg liker ikke bruksanvisninger… Samtidig knerter jeg en hel kakerlakk-storfamilie som har funnet det for godt å gjøre sitt inntog i huset akkurat i dag. Som om det ikke allerede er overbefolket her med to menneske-gjester og fire kattunge-gjester. De får ringe booking om de ønsker en plass, slik alle andre gjør, – makan!

Når kattungene er ferdige med å bade i melken, legger de seg til å sove i buret. De slikker seg rene, men fortsatt er det “grøt” på hodet og magen til noen av kattene. Der kommer de ikke til selv. Etter en stund løfter jeg kattungene opp på sengen min. Jeg åpner buret og de kommer stabbende ut på ustøe bein. Den ene ruller rundt. Den andre ramler ned mellom sengen og veggen og sitter fast. Den tredje klatret på ansiktet mitt, og takk og lov for at jeg har briller på. Mens den fjerde… – selvfølgelig… Den tisser på meg.

Da er det nok. Inn i buret med dem. Av med klærne og sengetøy. Rett i vaskemaskinen. Tror det er bedre å ha dem på gulvet enn oppi sengen, – det er helt sikkert.

Og dette var de første fire timene av ti dager. Dette skal bli “show” 😀

Men… SØTE er de, – SKIKKELIG SØTE!

Det har gått over et år siden jeg startet bloggen min. Først noen måneder på miniblogg.no, før jeg ble ønsket velkommen inn i varmen på blogg.no. Det startet som en blogg om Venezuela. Det var temaet mitt. Det skulle handle om den kritiske humanitære situasjonen i det som for bare 20-30 år siden var Latinamerikas beste land å bo i.

Colombianere dro til Venezuela for å få jobb. Alle ønsket å dra dit, og turistene strømmet på til de mange vakre karibiske strendene. Oljereservene var utømmelige, og gull og andre mineraler var det også overflod av.

Så ble det slutt på idyllen. Kanskje ikke så brått, men med inntreden i det nye årtusen av ny regjering der Hugo Chavez skulle styre skuten, tok det ikke altfor mange år før glansbildet han hadde tegnet mest lignet rablerier med kullstift. Da Chavez døde og Nicolás Maduro overtok i 2013 gikk det derimot bratt utfor kanten av stupet, og på få år hadde millioner av mennesker forlatt landet. Et land der det ikke lenger var mat og medisiner å oppdrive. Et land der hyperinflasjonen endte på over 2 millioner prosent. Ingen land har noensinne vært i nærheten av slike tall. Tenk deg å gå fra å tjene tja… 5 000 kroner i måneden til å tjene f.eks. 50 kroner i måneden på under et år, mens prisene fortsatt er de samme eller øker… Det høres absurd og umulig ut, men det er like fullt reelt for Venezuela.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Utrygghet, manglende tillit, løgner, korrupsjon er bare noen av ordene jeg har fått høre som betegner Venezuela. Mine venezuelanske venner her i Spania har hoderystende historier å fortelle, og jeg har skrevet mange innlegg om dette og mer til det siste året. Faktisk er en av de grufulle historiene blitt til foreløpig et førsteutkast av en bok. Den har jeg også skrevet et par utdrag av her i bloggen. Her er ett av dem: Ingen hansker, ingen fødsel

Til tross for at utgangspunktet mitt for denne bloggen var forholdene i Venezuela, så måtte jeg innse at det nok var lurt å være litt mer personlig innimellom. Det er viktig at folk får et bilde av hvem som skriver. Derfor har bloggens innhold endret seg litt, og det har, dessverre vil jeg si, blitt mye lenger mellom de viktige innleggene om Venezuela. Jeg burde absolutt skrevet mye mer om dette, og særlig siden jeg og ei venninne har startet et veldedighetsprosjekt der vi hjelper familier i byen Maracaibo i Venezuela med mat. Vi kjøper mat online hos en butikk vi stoler på. De leverer ut mat og personlig hilsen i form av brev med bilde av de norske/spanske menneskene som har hjulpet dem, og vi får tilbake bilder og video som vi sender til bidragsyterne, slik at alle kan følge med på at hjelpen kommer frem.

I det siste har jeg også skrevet mye mindre på bloggen fordi jeg har meldt meg på et årsstudium online hos Forfatterskolen. Det blir mye med 100% jobb, forfatter-studier med leksjoner osv flere ganger i uken, med skriving av mine egen bok osv. Derfor har det ikke blitt mange innleggene de siste par månedene. Men det betyr ikke at jeg ikke tenker på bloggen, for det gjør jeg, og plutselig er jeg her igjen, “stronger than ever” 😉

Ønsker du å bidra økonomisk til prosjektet “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” så send meg en e-post på: [email protected] og så sender jeg deg informasjon.

Her er en video med takkehilsener fra noen av utdelingene: Takknemlige venezuelanere

Jeg må si jeg er imponert over kvaliteten på tilbakemeldingen jeg fikk fra redaktøren via Forfatterskolen. Aner ikke hvem hun er, bortsett fra fornavnet. Hadde jeg visst hvem hun var, så hadde hun blitt nedsnødd av oppfølgingsspørsmål fra meg, og sikkert alle de andre som har henne som redaktør. Men jeg får lese nøye gjennom på nytt alt hun har skrevet og følge skritt for skritt det hun har kommentert…

Mye av det hun har nevnt var jeg klar over, som at det er høyt tempo og går fra “scene til scene” uten så mye dypdykk og ro underveis. Det er jo foreløpig bare et skjelett, og jeg har mye å jobbe med.

Jeg har mye å lære, for jeg har aldri gjort dette før. Skrevet bok. Jeg fablet om at tilbakemeldingen skulle være utelukkende positiv, slik at boken kunne sendes rett i trykken. Fable er et nøkkelord her. For det er “fabling” på høyt plan. Litt sånn følelse som du har når du har kjøpt et flaxlodd og sitter og drømmer og venter med å skrape det, for bare å nyte følelsen av å bli mer og mer sikker på at du har kjøpt million-loddet. Du vet at det ikke stemmer, men ventetiden lurer deg til å tro at det kan jo være mulig…

Hehe… Jeg er så enig med det redaktøren skriver og jeg lærer så mye av det, og er veldig glad for at tilbakemeldingen er så konkret og konstruktiv. Og det faktum at det bare tok knappe tre uker for redaktøren å lese og kommentere mine 130-140 sider synes jeg er mildt sagt imponerende. Jeg vet at hun også har hatt flere andre manus enn mitt…

Et par av kommentarene forstår jeg ikke helt, – det vil si… – jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe det fatt. Jeg har ikke under huden og forstår ikke hvordan løse disse utfordringene. Men jeg er sikker på at i løpet av årsstudiet der jeg lærer om litterære virkemidler, synsvinkel og alt dette her, så demrer det forhåpentligvis mer og mer for meg hvordan jeg skal løse alt sammen.

Nå skal jeg i hvert fall bruke helgen til å lese gjennom manuset mitt fra start til slutt med nye øyne, etter råd på redaktøren. Deretter skal jeg gå nøye gjennom alle kommentarene i margen, før jeg starter på den konkrete bearbeidingen av teksten. Jeg gleder meg til sommerferien nå, for det blir begrenset med skrivetid innimellom lærerjobben, og særlig med sånt nitidig arbeid som krever god konsentrasjon og godt overblikk, så om åtte uker blir det skriving “på fulltid” i noen uker. Utgangspunktet er bra, men bearbeidingen krever mye, og her gjelder det å stå i det til “the bitter end”. Men enden skal bli alt annet enn bitter 😉

For et par uker siden leverte jeg fra meg førsteutkastet til boken jeg skriver til en redaktør. Det er ikke i et forlag, men i forbindelse med årsstudiet til Forfatterskolen som jeg startet på for et par måneder siden. Nå venter jeg i spenning på tilbakemelding. Jeg har lest gjennom starten av manuset mitt, og jeg ser at det har sine mangler. Det blir mye fortellende og kanskje ikke så mye “show”. Men det er jo slik det er å skrive, – man blir aldri ferdig. Det er stadig ting man kan endre på og skrive på andre måter. Ja, man er nok også helt nødt til å “kille noen darlingser” 😉 Det blir spennende å se hva redaktøren sier. Det står i oversikten at jeg skal få tilbakemelding allerede på fredag. Det er ikke verst. Under tre uker etter at jeg leverte manuset, og det er tross alt rundt 130-140 sider foreløpig.

I mellomtiden prøver jeg å få med meg noen av kurs-modulene og samlingene online. Det blir dessverre ikke tid til å delta på alt. Jeg får satse på sommerferien og gjøre et dypdykk på de modulene og videoene jeg ikke har hatt tid til å se på. Bare ni uker igjen til sommerferien, ble jeg fortalt i morges. Det blir deilig. Ni uker høres lenge ut, men av erfaring vet jeg at de går altfor fort. Plutselig er juni her og det er ikke mer enn noen få dager igjen av skoleåret. Da skal alt ordnes og fikses, og vi rekker ikke halvparten av det vi hadde planlagt. Men uansett… Sommerferien kommer, og den gleder jeg meg til.

På Palmesøndag opplevde jeg å møte en kolonne biler som kjørte med det ukrainske flagget ut av vinduene sørover på A7 her i Fuengirola-området. Jeg hadde vært på besøk hele dagen og øynet et lite håp om at Putin hadde falt og krigen var over. Straks jeg var innenfor døra slo jeg opp på vg.no for å sjekke, men dessverre var det fortsatt galskap fra den russiske tyrannen jeg leste om.

Da jeg kom hjem fra en liten ukes tur i Norge nå i påsken møtte jeg også denne søndagen flere kolonner med det ukrainske flagget vaiende i vinden fra bilvinduene, og jeg kunne nå lese flere av plakatene som stod i vinduene: “Putin stop killing” og “No more war” var blant innslagene. En fredelig, men synlig markering her i Spania til støtte for krigsofrene i Ukraina. Jeg håper vi snart kan se slutten av grusomhetene. Det er ikke til å fatte at det har blitt så ille som det har.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg ble borte.
Lenge.
Ni dager i stillhet.
Ikke en lyd.
Ingen innlegg.
Ingen kommentarer.
Ingen innlegg lest.
Eller jo… Det ble vel et par.
Kjente på dårlig samvittighet.
Må jo holde bloggen ved like.
Må sørge for å holde den i gang.
Være med i gamet.
Være på listen.
Listen over de 100.
Listen…

Er det så viktig?
Hva med livet?
Hva med den invitasjonen til middag, – skal du droppe den fordi du må skrive?
Hva er viktig?
Livet er viktig.
Det som skjer her og nå.
Legg bort den dårlige samvittigheten.
Skriv når du har lyst og overskudd.
Når du har noe å komme med.
Trenger ikke å lete etter temaer å skrive om.
Ikke oppkonstruere situasjoner for å ha noe å komme med.
La det komme naturlig.
Vær deg selv.
Dette er gode råd til meg.
Jeg skal prøve å følge dem.

Mye har skjedd.
Jeg har skrevet.
Mest tenkt på innhold, men også skrevet.
På boken min.
Boken om venninnen min fra Venezuela.
Men jeg har også lest.
Lest flere bøker.
Både for barn og for voksne.
Og jeg har strikket.
Og hatt besøk.
Og jeg har vært på besøk.
Jeg har spist på restaurant.
Og møtt igjen en klassevenninne fra “gamle dager”.
Jeg har jobbet på skolen med de flotte elevene mine.
Jeg har rett og slett deltatt i selve livet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg skrev i forrige uke om Calima-nedbøren som gjorde Spania til verdens mest luftforurensede land. Det var fascinerende å se den røde himmelen der Sahara-sanden lå på vent til å plaske ned i klaser på terrasser, hus, klær og alt annet. Ikke før hadde folk vasket terrassene sine og spylt husene med høytrykksspyler, så var det på an igjen.

I går ble himmelen enda rødere enn sist, og i løpet av ettermiddagen og kvelden ble gatene forvandlet til gjørmebad og veggene til kakao som har skvulpet over kanten av koppen. Den grå-hvite dørterskelen min var dekket i gjørme da jeg forlot leiligheten i morges. De hvite veggene vis-a-vis skolen, der jeg parkerer, var rød-brune da jeg ankom skolen. Den knallblå fotballbanen hadde et rød-brunt dekke. De nye stolene i klasserommene ble raskt dekket av gjørme på fotstøttene. De nye hvite bordene hadde også brune av flekkene regn-gjørmen som hadde satt seg på klærne til elevene.

I Norge er man vant til å bruke innesko på skolen. Den ordningen savner jeg i dag. Ikke tenkte vi på det før det var for sent heller, – at elevene skulle ha tatt av seg skoene og gått i sokkelesten inne i dag. Jeg tenker at jeg må ta en runde med vaskebøtta senere, og prøve å få fjernet noe av gjørmen som har festet seg på fotstøttene, for det er rett og slett ulekkert.

Calima – bilder og film fra i går og i dag.

I dag skulle jeg hente en ung dame som kom til Málaga fra Venezuela sammen med min gode venninne. Da vi kom til ankomsthallen så vi et knippe med blå og gule ballonger svevende i luften. De ble holdt av to personer kledd i blått og gult, og det var tydelig at de ventet på noen fra Ukraina.

Med tanke på alt det vonde og forferdelige som Putin foretar seg av krigshandlinger i landet, er det ulidelig å følge med på hordene av flyktinger som drar fra Ukraina. Polen har allerede mottatt over to millioner, og de andre nabolandene har også tatt sin del. I tillegg blir europeiske land som ligger lenger unna bedt om å ta sin del. Her i Spania har man blant annet blitt oppfordret til å ta imot barn i hjemmene sine, praktisk talt å “adoptere” noen.

Da de fem ukrainerne endelig gikk gjennom ankomsthallen, vinket de blå- og gulkledde ivrig, og to kvinner med en ungdom, et barn og en baby ble omfavnet hardt og lenge. Jeg og venninnen min begynte spontant å klappe, og det var rørende å oppleve den gleden som flere mennesker uttrykte både med applaus og tårer for at disse hadde klart å komme seg unna krigshandlingene i Ukraina.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Flere tok bilder og ønsket dem velkommen til Spania. Venninnen ba meg om å ønske dem velkommen, siden hun ikke snakker annet enn spansk, så jeg nærmet meg dem og fikk frem et gråtkvalt “Welcome to Spain”. Jeg husker ikke sist jeg gråt, men i dag ble jeg rett og slett rørt til tårer av den sterke opplevelsen. Man kan se nyhetssendinger med fæle bilder og grusomme forhold, men når du ser medmenneskelighet rett foran øynene dine, og du ser mennesker som inntil for få dager siden stod midt i en farlig krigssituasjon, så er det rørende å oppleve at de har klart å komme seg unna.