I går fikk jeg besøk av to venninner, og den ene av dem hadde jeg skaffet tannlegetime til for å få ordnet med en krone. Dama har tannlegeskrekk, men har ventet lenge nok, så det var greit å få ordnet det her i Spania som det er billigere enn i Norge.
Gårsdagen deres var preget av venting og venting på flyplassen, da flyet deres hadde en teknisk feil. De måtte vente i nesten seks timer mer enn vanlig for at fly-teknikeren skulle komme seg fra London til Torp for å fikse flyet deres, så da de endelig kom frem i ni-tiden på kvelden, så var det ikke mer enn litt mat og så rett til køys.
Jeg fortalte at tannlegetimen i dag var klokka 10.00, og det syntes venninna mi var i tidligste laget. Jeg tenkte det var greit å sjekke avtalekortet jeg hadde fått, og der stod det at timen var klokka 09.00, så det ble litt av en start på ferien, – tidlig opp første dagen og rett på pinebenken. Og ikke nok med det, – den sprøyten med bedøvelse som tannlegen satte var sikkert fire meter lang, ifølge henne. Lang var den ja, men det som er fint her er at først sprayer de på en lokal bedøvelse før de setter sprøyten, så til tross for at sprøyten var “fire meter lang”, så kjente hun ingenting. Nå er hun bare lykkelig over endelig å kunne tygge på den siden igjen. Hun må selvfølgelig tilbake og fullføre behandlingen med avstøpning og det hele, men alt i alt så ble det nok en god opplevelse til tross for en skrekkelig start på ferien.
Her om dagen skulle jeg hente noen på flyplassen. Jeg ankom akkurat slik at jeg ikke trengte å betale for parkering, – det er jo 10 minutter gratis. Men her hadde mest sannsynlig noen gjort en feil ved ikke å betale da de hadde brukt mer enn de 10 minuttene. I hvert fall ble bilene stående fast i kø på vei ut av Málaga flyplass. Jeg hadde 3-4 minutter til gode, så jeg burde fint ha kommet meg gjennom bommen, men med biler i kø som stod bom fast på to doble og én enkel utgang, så gikk minuttene veldig fort. Bilene begynte å tute noe voldsomt. En skulle tro Spania hadde vunnet fotball-EM eller noe lignende.
Mine gratis-minutter tok slutt og jeg sendte søster til parkeringsautomaten for å betale, men pengene rant bare rett gjennom og billetten var slukt, så der stod vi da. Hvordan skulle vi nå kunne komme oss ut i det hele tatt når det ble vår tur? Parkeringskontoret var stengt og vi så ikke annet enn noen arbeidere fra “Málaga Cars” som dessverre ikke hadde noe med dette å gjøre, så vi var altså “lost”.
Etter det som virket som en halvtimes tid kom det endelig noen til og fikk åpnet bommene så bilene fikk kjøre gjennom. Heldigvis ble det ikke noe sjekking av billetten. Her var det bare å få gjennom horden med biler som ventet på å komme seg ut og hjem.
Her om dagen møtte jeg en kollega og hennes lille sønn til frokost på en av Torremolinos´ mange Chiringuitos. En Chiringuito er en restaurant/bar som ligger ved stranden. Jeg parkerte et stykke før restauranten, for å være sikker på å få parkeringsplass, og spaserte de siste tja… 500 meterne.
Det var veldig koselig å møtes og slå av en prat. Det var lenge siden sist, ettersom hun har vært i mammapermisjon en god stund. Gutten er vidunderlig skjønn, men det var vanskelig for han å holde seg i ro så lenge. Ikke ville han sove heller, så vi bestemte oss for å spasere langs strandpromenaden for å få han til å sove. Idet vi satte beina på flisene, sklei jeg og holdt på å ramle. Det var nyvasket med såpe, slik de pleier her, så det var like før jeg hadde satt den andre skulderen ut av spill også. (Les gårsdagens innlegg om den første skulderen her.)
Det gikk heldigvis bra. Jeg holdt meg på beina, men da jeg begynte å gå merket jeg at den ene sandalen (flip-flop) var løs. Og ganske riktig, – festet mellom tærne hadde løsnet og det var bare å finne nærmeste “strand-butikk” for å kjøpe nye. Jeg fant noen solide og gode sandaler og vi fortsatt spaserturen i samme retning som bilen lå. Dog ville ikke lille-gutt roe seg. Det var antakelig for varmt for han, så vi snudde og gikk i motsatt retning, for da fikk vi en nydelig bris rett mot oss. Det gikk ikke lenge før det ble rolig i vognen. Vi spaserte, pratet og koste oss i brisen. Vi passerte restauranten og fortsatte i motsatt retning av der bilen min var. Etter hvert merket jeg at de nye sandalene begynte å gnage på tærne, så jeg sa at nå måtte jeg snu for jeg ville ikke kunne gå særlig lenger med disse sandalene, og jeg tenkte at det var greit å gå til bilen og kjøre hjem. Ikke lenge etter på vei tilbake måtte jeg rett og slett ta av meg sandalene og fortsette barfot. Heldigvis var det ikke så langt på dag ennå, så varmen hadde ikke tatt skikkelig tak i underlaget ennå. Etter å ha gått lenger enn langt kjente jeg meg plutselig ikke igjen. Jeg ble veldig usikker på om vi hadde passert bilen eller om den lå enda lenger unna. Ettersom bilen var parkert på andre siden av gata fra der vi gikk, så kunne jeg ikke enkelt ha lagt merke til om vi hadde passert bilen. Vi strenet over på andre siden og tok en sjanse på at vi allerede hadde gått forbi den, så vi snudde altså og gikk tilbake. Heldigvis var det et godt valg, så etter noen hundre meter fant jeg endelig bilen.
Vi hadde nok til sammen gått rundt en halv mil, så det var greit å avslutte spaserturen da. Har jo ikke bevegd meg mer enn dette på flere måneder, tror jeg. Jeg merket i hvert fall på kroppen da jeg gikk i trapper senere den dagen og de kommende dagene.
Jeg tror dette må være det minst interessante innlegget jeg noen gang har skrevet. Om å gå frem og tilbake på strandpromenaden??? How boring is that? Men, men… La gå…
Noen av dere har kanskje lest om det skrekkelige besøket hos medblogger Kari (les her). Til tross for både skremming, “selvskremming” og en ekkel kakerlakk, så vil jeg heller kalle besøket for skrekkelig morsomt og koselig. Så her er min “versjon” av besøket…
Mens Bjørn kokkelerte på kjøkkenet, slappet Kari og jeg av i de mest behagelige Baden-baden-stolene jeg har prøvd, og pratet og “catchet up”. I nydelig kveldstemperatur med solen på vei ned var det en deilig kveld på Karis terrasse.
Bjørn dekket til buffet med “patatas bravas”, krydrete tomater, grønnsaker med helt perfekt tyggemotstand og kalkunfilet som han selv kalte for skosåler. Kari er visst over gjennomsnittet glad i skosåler, men jeg må si at smaken på disse skosålene var langt over gjennomsnittet i smakskvalitet enn min egne skosåler. Det at noe er godt stekt behøver ikke å bety at det ikke er godt 😉
Til dessert serverte han sorbet-is og belgisk sjokolade. Jeg fikk streng beskjed av Kari at jeg måtte spise flesteparten av sjokoladene, for ellers ville hun bli nødt til å spise resten selv etterpå hehe 😉 Nydelig nougat-sjokolade ummm…
Praten går lett i godt selskap, og både læreryrkets mange fine og morsomme sider ble omtalt, i tillegg til bloggingen vår og bokskriving. Det var virkelig fint å få pratet med Kari om bok-skrivingen min. Jeg føler at jeg er inne i en litt dårlig periode med tanke på å vite hvor jeg skal ta veien videre, – og hun hadde flere gode innspill som jeg kan teste ut. Veldig greit med litt tips.
Det ble godt over midnatt før vi tok kvelden, og det eneste som manglet var i grunnen at Bjørn fant fram gitaren og vi hadde trallet litt for nabolaget. Det får bli en annen gang 😉
Det begynner allerede å bli et par uker siden jeg kom hjem fra Norge, men skrivingen har blitt liggende til fordel for strikking, slik den har blitt gjort i hele sommer egentlig. Jeg har strikket minst seks topper og to små baby-tepper, mens jeg kun har skrevet én setning på boken min den siste måneden.
Jeg kan vel egentlig ikke si at spenningen var stor med tanke på om huset mitt stod på plass og ikke var brent ned. Så dramatisk var det ikke, selv om det var ille nok for dem som måtte evakuere på andre siden av fjellet her. Vi slapp i grunnen billig unna med tanke på bebyggelsen i Mijas, heldigvis. Selv om det på bildet nok kan se ut som om hekken inn til bassengområdet har fått seg en trøkk av ilden, så kan jeg berolige dere alle med at dette dessverre er resultatet av jobben de to “gartnerne” i borettslaget gjorde for noen måneder siden da de fikk beskjed om å trimme hekken :-O
Nå er det bare halvannen uke igjen av ferien og jeg er nødt til å ta tak i skrivingen både på bok og blogg. Jeg har vært altfor god til å finne unnskyldninger. Som da jeg kom hjem fra Norge. Jeg hadde ramlet og skadet skulderen et par dager før jeg reiste hjem, så da jeg satte meg ved maskinen og skulle skrive, så kjente jeg det verket i armen og skulderen. Det var umulig å konsentrere seg om å skrive, så jeg satte meg heller til å strikke. Det gjorde like vondt, men jeg trengte i hvert fall ikke å konsentrere meg, så det fikk gå. Nå går det bedre med skulderen, så jeg klarer i hvert fall å skrive uten særlig smerter, så nå får det være nok unnskyldninger.
Det så virkelig skummelt ut der røyken la seg over bebyggelsen.
Man blir ikke særlig høy i hatten når man blir oppringt fra de som låner leiligheten min i Mijas og de forteller at det brenner bak bebyggelsen der jeg bor.
De lå ved bassenget og ante fred og ingen fare da de plutselig oppdaget noen voldsomme røykskyer over bygningsmassen. Det så virkelig skummelt ut, og jeg forstår at de trodde at brannen kom til å ta tak i husene der jeg bor. Heldigvis viste det seg at brannen var, og fortsatt er, noen kilometer unna, og vinden blåste oppover fjellsiden, ikke nedover. Det kunne lett ha nærmet seg fare for mitt område dersom vinden hadde snudd.
Besøket mitt spurte stadig om jeg hadde hørt noe mer om brannen. Det er ikke greit å være nordmann uten spanskkunnskaper ved slike forhold. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg på samme tidspunkt møtte noen spanjoler på en kafé her i Norge som opprinnelig er fra Mijas, og faren til den ene jobber med brannslukking og hadde førstehåndsinformasjon å meddele. Dermed kunne jeg oppdatere besøket mitt med jevne mellomrom om hvordan det stod til med brannen mens de fortsatt kunne nyte bassenglivet med litt mindre bekymring for sin egen fare.
Det er aldeles ille for folk i Alhaurin de la Torre og omegn at de må evakueres, og jeg leser at brannen sprer seg 50 meter i minuttet. Jeg håper bare virkelig at brannmannskapet og de frivillige klarer å få kontroll på brannen og slokke den uten at det går liv tapt. All honnør til alle de hundrevis av menneskene som jobber dag og natt med dette. Flere vann-fly og helikoptere henter vann fra Middelhavet noen få kilometer unna brannen og heller på for å slokke flammene, og det er jammen bra at tilgangen til vann ikke er lenger unna. Det er nok med på å begrense skadeomfanget betydelig.
Heldigvis noen kilometer unna, men det er ille nok.
Den nye galaksen funnet ved Vestkanten kjøpesenter i Bergen.
I disse dager er det oppdaget flere nye galakser ute i verdensrommet og man har tatt bilder med noen ekstreme teleskoper. Disse forskerne skulle bare visst at enda en galakse er funnet like under føttene mine i Bergen…
Det er ferietid og jeg har tatt meg en tur til Norge. Noen få dager i Bergen og halvannen uke på Østlandet blir en kjølig avkobling fra det nordboerne hører er en ekstrem hetebølge i Spania. Vel er det langt over 40 grader i Sevilla og andre steder inne i landet, men langs Middelhavet, altså ved Málaga og Fuengirola, har det holdt seg på mellom 30 og 35 grader, så det er ikke så ille som de fleste oppe i nord tror.
Men altså, – jeg ankom Bergen i kortermet topp og nektet å innordne meg blant mine tidligere by-borgere som var kledd i vinter-lignende klær. Jakker, regntøy og paraply, – det er ikke en del av min hverdag lenger, så jeg vil ha meg frabedt å bli påprakket slik bekledning. Er det sommer, så er det sommer. Litt duskregn har da ikke skadet noen. Sytten grader og duskregn var i grunnen helt perfekt noen dager for en som er vant til 30 grader og sol.
De nye galaksene som er oppdaget. Bildet er hentet fra TV2.
Men så var det altså denne oppdagelsen av den nye galaksen i Bergen… Mens de fleste oppdagelser av galakser gjøres ved å titte opp på himmelen og ut i verdensrommet, så krever den nye galakse-oppdagelsen i Bergen at man bøyer nakken og ser ned. Utallige planeter og stjerner kretser rundt et sort hull. Planetene hadde allerede navn før de kom inn i galaksen. Her går Orbit, Extra, Hubba-Bubba, Stimorol og Juicy-fruit i baner rundt det sorte hull, og om jeg ikke tar feil, så tror jeg jammen at planeten Sorbits har et lite innslag her også, men det er så lite at denne regnes ikke lenger som en vanlig planet.
Fra spøk til alvor… Jeg ble rimelig rystet over mengden tyggis som ligger nedtrødd på bakken utenfor det lokale kjøpesenteret. Det er tydelig at mange har prøvd å treffe “det sorte hull”, men det burde ikke være noe problem for de som vil kvitte seg med tyggisen å kaste den i søppelkassen som står tre meter unna. Jeg husker fra gamle dager at asfalten utenfor butikker og overalt egentlig var tapetsert med tyggis, men at det var så ille som dette husket jeg ikke. Jeg kan ikke huske å ha sett tilsvarende mengder på fortauene i bygatene i Spania. Om det skyldes at spanjolene er mer lovlydige, spiser mindre tyggis eller er flinkere til å rengjøre gatene regelmessig, vet jeg ikke, men jeg skulle ønske at bergenserne var litt mer treffsikker på søppelkassen. Bergenserne kan være glad for at de ikke bor i Singapore hvor man blir bøtelagt med 1000 dollar for å spytte ut tyggisen på gata. Eller kanskje det er det som skal til for å få et renere bybilde?
Da jeg i august i fjor fant ut via Facebook at statsviter og professor Benedicte Bull hadde skrevet boken “Latin-Amerika i dag”, var det helt klart at den ville jeg lese som et ledd i research til min egen bok som tar for seg deler av den humanitære kollapsen i Venezuela. Bull har forsket på Latin-Amerika i 25 år og er ekspert på området, og hun skriver stadig artikler i dagspressen i Norge om temaet.
Det var likevel ikke bare enkelt for meg å få tak i boken. Mulig jeg kunne bestilt den online, men jeg har litt ymse erfaringer med “shipping” fra Norge, så jeg ventet heller til jeg endelig var i Norge igjen. Dermed ble det bok-kjøp i påsken. Det tok litt tid før jeg kom i gang med lesingen, men så fikk jeg endelig satt meg til rette med denne opplysende beretningen om hvordan og hvorfor ting har blitt slik de har blitt i både Venezuela og andre land i Latin-Amerika.
Denne damen har virkelig peiling og oversikt over det meste av samfunnsutviklingen i LA*. Det er tydelig at hun har jobbet tett med viktige organisasjoner og politikere i flere av landene i LA, og hun blander fint personlige opplevelser med det store bildet, slik at vi som ikke er helt bevandret i politikkens verden kan forstå greit hva det dreier seg om.
Jeg vil absolutt anbefale alle som har interesse for Latin-Amerika og/eller samfunnsutvikling å lese boken. Jeg kommer nok til å lese den om igjen om ikke så lenge, for det tar litt tid å fordøye og få oversikt når det er såpass mange forskjellige forhold som omtales. Når det gjelder Venezuela-delen, så var det til stor hjelp for å forstå enda bedre hvordan den negative utviklingen har foregått.
I år som i fjor laget klassen min (1.-2. trinn) 17. maiblomster (sløyfer) som vi solgte til inntekt for trengende familier i Venezuela. Som mange av dere vet har jeg i godt over et år nå drevet et lite prosjekt som kjøper mat til familier i Venezuela som lider under ekstreme kår humanitært sett. Hyperinflasjonen har ført til at en vanlig offentlig ansatt tjener rundt 50-70 kroner i måneden, mens matvareprisene er skyhøye i forhold. For lønningen kan de knapt kjøpe en kylling og to pakker med ris.
Denne gangen bestemte vi oss for å hjelpe lærerne ved én skole i et utsatt område. Vi samlet inn rundt 6000 kroner på salget av 17. maisløyfene, så de 12 lærerne, inkludert rektor, fikk hver sin store pakke med mat til sine familier.
Da våre hjelpere, MariAngel som styrer butikken vi handler hos og Deyvis som hjelper oss med utdeling, bilder og video, ankom skolen, var det en lettere skeptisk gjeng lærere som ble samlet i et klasserom før skoletid. Det var vanskelig for dem å tro at dette var noe annet enn propaganda fra noen som ønsket noe tilbake, enten i form av stemmer ved valget eller lignende. Men Deyvis og MariAngel fikk forklart, vist bilder og video fra elevene mine som hilste til dem og ønsket dem alt godt, og som takket dem for det viktige arbeidet de gjør for barn i Venezuela. Som elevene mine sa: “Dere fortjener det!” Så etter hvert myknet hjertene deres og tårene spratt.
Siden jeg våkner tidlig hver morgen uansett, så har jeg bestemt meg for at jeg skal komme meg ut på en liten spasertur før det blir for varmt, og i dag tok jeg altså min første frivillige spasertur på… – hvem vet hvor lenge? Jeg har gått noen turer med klassen og skolen, men det å frivillig gi seg i kast med asfalten var noe som tilhørte før Covid-19.
Til tross for at jeg kjenner veien her ut og inn, med alle de fine og rare opplevelsene det kan medføre, så skvatt jeg litt da jeg fikk øye på villsvin-flokken bare et par hundre meter fra der jeg bor. De var i alle mulige størrelser og det kan vel ha vært nærmere 15 eksemplarer. Flere lå og sov, antar jeg, mens de andre svinset rundt og spiste det de fant av tuster og gress.
Litt videre kom jeg over noen nydelige føll i et inngjerdet område. De var skikkelig flotte, og med lyset fra soloppgangen i bakgrunnen ble det en nærmest magisk stemning.
Jeg prøvde meg faktisk på løpe-drag opp noen bakker, og er positivt overrasket over at jeg klarte å holde ut såpass lenge opp bakken, men lungekapasiteten er ikke lenger hva den var. Veldig tydelig at det er lenge siden sist trening med fokus på lungekapasitet, eller trening i det hele tatt. Men jeg regner med at noen få sånne turer til vil utgjøre en merkbar forskjell, så det er bare å stå på nå i sommer.
