Her om dagen hadde jeg time hos politiet i Málaga for å få fornyet identitetskortet mitt, NIE, som det heter for utlendinger. Jeg hadde hatt den lille grønne papirlappen, som delvis var plastbelagt på baksiden, i ni år, og siden jeg fikk se mine venner fra Venezuela som fikk sine flotte identitetskort med bilde og i hard plast, så syntes jeg det var på tide å fornye mitt også. Særlig siden det nærmest var umulig å lese NIE-nummeret mitt. Det står på kortet at det er ulovlig å laminere kortet, så det er ikke rart at de blir slitte, og etter bare et par år var mitt nummer altså knapt leselig. Jeg fant en liten plastbeholder å ha den i, slik at den ikke skulle bli verre, og det fungerte i grunnen bra, og kortet har holdt seg godt i beholderen.
De siste par årene er det sjelden jeg har trengt å vise kortet. Siden jeg har spansk førerkort der NIE-nummeret mitt står, så er det som regel helt i orden å bruke dette. Men… Jeg hadde altså lyst på et sånt “ordentlig” id-kort som mine venezuelanske venner hadde fått.
Jeg fikk hjelp av en venninne med å bestille time hos politiet. Med uhorvelig lang ventetid, var det ledig i Málaga to måneder etter at vi bestilte. Deretter fylte vi ut søknadspapirene online. Disse printet jeg så ut, før jeg dro til banken for å betale 12 euro for “jobben”. Senere dro jeg til en fotobutikk for å ta “passbilder”, da jeg ble fortalt av venninnen min at jeg antakelig måtte ha med meg to slike bilder. Endelig tirsdag 29. november dro jeg med de stemplede søknadspapirene mine til politihuset i Málaga. Jeg var heldig og hadde time til kl. 09.00, og var på plass et kvarter før åpningstid. Det hadde allerede dannet seg køer av andre utlendinger og spanjoler som var ute i tilsvarende ærender.
Fem minutter før åpningstid bad de alle utlendinger som hadde time klokka 09.00 og frem til 09.10 om å komme frem. Deretter pekte politibetjenten til høyre, venstre og rett frem og delte inn alle som hadde like ærend i grupper. Så ble vi geleidet av en person til kontoret for de som skulle ordne med NIE-kort. Jeg kom raskt inn, og jeg hadde klart både pass, det gamle NIE-kortet, førerkortet, søknadspapirene og de to passbildene. Jeg la alt på bordet foran mannen i luka og satt tålmodig og ventet på at han skulle gjøre jobben sin. Han bad meg fylle inn personopplysningene min nok en gang, – det var visst ikke nok med det jeg hadde skrevet på søknadspapirene. De måtte vel kanskje ha det håndskrevet også da eller??? Deretter tastet han inn alle opplysningene mine.
Ganske mye styr og mange ledd i hele denne prosessen, men det ville snart være verdt det når jeg ville få det nye ID-kortet i hard plast og med bilde, i hendene.
Plutselig skjøv politimannen de to bildene tilbake til meg. Hæ? Trenger han ikke dem? Skal de ta bilde av meg her i stedet? Jeg fortsatte å observere han mens han brettet papirer, tastet inn på PCen osv, men jeg sa ikke noe. Ikke før jeg plutselig fikk se den velkjente grønne papirlappen med plast kun på baksiden som han rev løs fra et ark for å gi til meg.
Hva??? Hadde jeg gått gjennom hele denne prosessen bare for å komme ut med samme type papirlapp??? Da følte jeg meg rimelig snytt hahaha… Vel, nå går det i hvert fall an å lese NIE-nummeret uten å bruke lupe, og jeg puttet det tilbake i den lille plastlommen jeg har brukt i sju år. Men hadde jeg visst at det kun ble en “grønn lapp” på meg, så hadde jeg ikke tatt meg bryet med alt dette.
Men hvorfor var det sånn at venezuelanere får ordentlig ID-kort og ikke jeg? Jo, kunne politimannen forklare, – jeg har passet mitt med bilde, og det holder som dokumentasjon.
Venezuelanere har problemer med å få fornyet passet sitt, og har dessuten blitt påkrevd å fornye det annethvert år og betale dyrt for det. Så i grunnen forstår jeg, og støtter, at det er forskjell.
Om ikke annet, så må man si at med alt dette byråkratiet her i Spania, så holder man i hvert fall sysselsettingen oppe.
