I går skrev jeg om at man kan annullere parkeringsbøtene her i Spania, slik at man slipper unna med å betale kun 10% av boten. Men overraskelsene stanser ikke der. Også når det gjelder fartsbøter får man rabatt dersom man betaler innen 7 eller 10 dager. I motsetning til den ene parkeringsboten jeg har fått her i Spania, så har jeg dessverre fått noen flere fartsbøter. Ingenting å skryte av, – jeg skammer meg heller litt.
De fleste bøtene er på 100 euro, altså rundt 1000 kroner, for å kjøre i 95 km/t i 80-sonen. Men dersom du betaler den innen tidsfristen, så får du 50% rabatt, og slipper unna med å betale bare 50 euro. Dette er i grunnen ganske fantastisk for den enkelte, selv om man kan lure på hva som ligger bak disse ordningene.
Jeg tror i hovedsak de har gått inn for denne ordningen i Spania for å få folk til å betale. Mange velger nok ikke å betale, og det skaper store forstyrrelser i et allerede kaotisk byråkrati. Når man da må sende krav på krav opptil flere ganger, så stjeler dette tid og ressurser som skulle vært brukt på andre ting. Men når man gir denne rabatten til raske betalere, så sørger systemet for at de aller fleste bøtene blir betalt raskt, og dermed unngår man mer byråkrati enn nødvendig. Jeg er ikke sikker på at dette er grunnen, – dette er min teori om hvorfor det er sånn.
Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt om et system her i Spania som jeg i grunnen synes er skikkelig ålreit. Opplevelsen min hendte for mange år siden. Jeg hadde ikke bodd her mer enn en måneds tid da jeg fikk min første (og foreløpig eneste) parkeringsbot i Spania. Jeg var ikke helt fortrolig med hvordan det fungerte med hvor det var gratis og hvor man måtte betale, men visste at man måtte følge fargen på stripene på bakken.
Ved gule striper er det forbudt å parkere, ved hvite striper er det gratis og ved blå streker må man betale. Dette visste jeg. Jeg skulle til kiropraktor i Fuengirola og parkerte ved strandpromenaden. Det var mange ledige plasser og jeg syntes det så ut som om det var hvite striper der hvor jeg parkerte. Mulig sanden hadde dekket over de blå stripene, jeg er ikke helt sikker. Uansett så kom jeg i vanvare for å parkere ved blå striper der jeg burde ha betalt. Det gjorde jeg da altså ikke.
Da jeg satte meg inn i bilen etterpå og kjørte avgårde, la jeg merke til en lapp på vinduet mitt. “Hm, – er det noe reklame, tro?” Vel, den var ikke i vinduet på førersiden, så den forstyrret meg ikke. Derfor ventet jeg til jeg var fremme ved skolen med å fjerne den. Det var selvfølgelig ikke reklame, men en bot.
“Nei, så kjedelig”, tenkte jeg. Jeg som trodde jeg hadde parkert riktig. 60 euro var boten på. Det var i grunnen ganske mye for meg som nettopp hadde flyttet til Spania og hadde en del uforutsette utgifter. Men det var ikke noe å gjøre ved det. Men likevel lurte jeg på: “Hvordan i all verden skal jeg betale denne boten?” Jeg ante ikke hvordan man skulle gå frem. Var det et kontonummer man skulle sette pengene inn på, eller måtte man gå i banken? Derfor leste jeg nøye på lappen. Heldigvis snakket jeg spansk allerede den gangen, så jeg forstod det meste av det som stod på lappen, men det var noe merkelig som stod der. Det måtte være feil…
Det stod at jeg kunne annullere boten innen 24 eller 48 timer!!! “Hæ???” Dersom jeg oppsøkte en av parkeringsautomatene innen dette tidsrommet, så ville jeg slippe unna med å betale 6 euro, altså i underkant av 60 kroner. Det hørtes for godt ut til å være sant, men sant var det.
Rett etter arbeidsslutt bar det tilbake til Fuengirola for å oppsøke en av disse automatene. Men selv om spansken min var ganske bra, så var frykten for å trykke feil på slike maskiner større, og jeg forstod rett og slett ikke hvordan jeg skulle få annullert boten. Til min store glede så jeg en parkeringsvakt like ved, så jeg spurte henne hvordan man fikk annulert den. Hun var velvilligheten selv og hjalp meg med hele annulleringen. Det var så enkelt som at i stedet for å trykke 1 for parkering, så måtte jeg trykke 2 for annullering.
Det må jeg si… Tenk å slippe unna med å betale bare 10% av parkeringsboten. Et glimrende system, spør du meg.
Som jeg har skrevet i en artikkel tidligere (15. april: “Livredd for motorsykler”), så er de aller fleste venezuelanere livredd når de ser en motorsykkel. De fleste ran blir begått av folk som kjører motorsykkel, slik at de raskt kan komme seg unna. Det er ikke uvanlig å få rettet en pistol mot tinningen med ordre om å gi fra deg mobiltelefonen sin og andre eiendeler.
Dette skjedde også med en gravid dame for et par uker siden. Hun ble frastjålet mobilen av en mann på motorsykkel. Derfor er det ikke rart at hun blir nervøs og er livredd når det kjører en motorsykkel forbi henne. Og her om dagen så hun for seg at det samme skulle skje igjen, bare at denne gangen hadde hun ikke noen telefon å gi fra seg, – hva ville de gjøre da? Skyte henne og barna hennes siden de ikke hadde noe av verdi de kunne ta fra dem???
Ruth, som hun het, hadde gått langt til en fødeklinikk for undersøkelse av fosteret. Hun hadde med seg to sønner på 10 og 16 år. Undersøkelsen viste at det stod bra til med babyen, men at den ikke hadde vokst så mye som den burde. Hun var i syvende måned og babyen burde veid en del mer. Det var i grunnen forventet, siden det hadde blitt lite mat på både henne og barna hennes i det siste. Pengene strakk ikke til og det hørte med til sjeldenhetene at de kunne spise seg mette.
Ruth med de to sønnene sine er overveldet over å bli “overfalt” på gaten av “Tu Choza Online”.
Veien hjem var lang og solen stekte. Enda hadde de flere kilometer å gå. En motorsykkel nærmet seg dem. Ruth skulte mot den, men prøvde å late som om hun ikke brydde seg om den, selv om hun innvendig skalv og tenkte det verste. Det var ikke mer enn et par uker siden den gufne hendelsen der de ranet henne for mobiltelefonen.
Motorsykkelen stoppet. Ruth stivnet til. “Nei, nå skjer det igjen!” Det var to personer på motorsykkelen. En dame og en mann. “Unnskyld”, hørte hun damen si, men Ruth gjorde tegn til guttene sine at de bare skulle fortsette å gå. “Vi har noe til dere”, fortsatte damen. “Kan dere komme hit?” Ruth stanset og så på dem, men beveget seg ikke mot dem. Tvert imot. De tok noen skritt til bakover. “Hva i all verden var det de ville?”
Damen på motorsykkelen var Mariangel fra “Tu Choza Online”. Hun var på utdelingsrunde med noen gavepakker med matvarer til ulike familier, og nå var det en familie de ikke hadde fått tak i. De hadde ikke skrevet navnet til familien på brevet, siden de var usikre på å finne familien, og siden de nå ikke fant dem, hadde Eilyn, venninnen min, gikk beskjed til dem å dele ut den siste pakken med matvarer til noen de så langs veien, dersom de så en mor med barn.
Det kunne ikke vært bedre timing for noen av partene. Ikke bare hadde Ruth barn, men hun ventet også baby om et par måneder. Og siden fosteret var underernært ble denne gaven med mat uvurderlig kjærkommen for henne og familien. En forunderlig opplevelse for dem, til stor hjelp i en vanskelig hverdag.
En liten anekdote i fortsettelsen av historien om Dayana og barna hennes som Eilyn hjalp og utviklet et vennskap med…
Som jeg nevnte, ble både Dayana og alle de fem barna med til kirken den påfølgende søndagen, men de hadde et lite problem. Bilene til både Eilyn og Joel var ødelagte og kunne ikke kjøres. Men heldigvis er Joel flink til å reparere biler, – han er rett og slett en hobby-mekaniker, så han fikk til å fikse motoren på den lille bilen sin. Det var verre med Eilyn sin bil. Det var en en litt større bil og hadde vært bedre å bruke med tanke på størrelsen, men den var uten batteri siden det var stjålet, og ikke hadde de penger til å kjøpe nytt batteri på dette tidspunktet.
Dette er en lille bilen til Joel, en Hyundai Atoz.
Dermed var det Joel sin lille Hyundai Atoz som ble søndagens transportmiddel til kirken. Joel, Eilyn, svigermor, Gabriel, Dayana og de fem barna hennes ble stuet inn i bilen, og så bar det av gårde til dagens møte og måltid. Dayana og barna fortsatte å bli med nesten hver søndag, og hver søndag ramlet det ut store og små av den knøtt-lille bilen til Joel.
En dag ville ikke bilen starte da de skulle hjem igjen om ettermiddagen. Da måtte Eilyn ringe til faren sin og be han om å hente dem. Han hentet dem i to omganger, og så bar det hjem til foreldrene til Eilyn med hele gjengen for å spise middag. De hadde ikke laget middag med tanke på så mange ekstra gjester, men det ordnet seg som alltid. Der det er hjerterom er det husrom, eller i denne forbindelse… “Der hvor hjertene er store er det alltid mat på bordet”.
Jeg satte meg ned og skulle se kvartfinalen mellom Sveits og Spania i fotball-EM. Terrassedøren stod åpen like ved siden av TVen. Mens jeg så på kampen kom det en veps (eller bie) flygende inn terrassedøren. Jeg gjorde ikke noen særlig notis av det. Jeg synes i grunnen det har vært en god del vepser i det siste, og de har flydd inn i både stuen og soverommet mitt.
Mellom denne genseren og en lilla genser holdt vepsen på å slå seg til ro.
For et par uker siden husker jeg at jeg hørte en merkelig surrende lyd av en flue som var “innesperret” i en plastkopp eller noe. Lyden varte og rakk, så etter en stund tenkte jeg at jeg måtte finne ut hva det var. Inni en julekrybbe, som jeg fortsatt ikke har fått pakket ordentlig bort, surret en veps og så i grunnen ut som om den ville slå seg til ro der. Jeg fikk heldigvis jaget den ut, og surringen ble borte.
Men her i kveld altså kom det som sagt flygende inn en veps. Først brydde jeg meg ikke om det og lot deg fly som den ønsket. Jeg var sikker på at den ville finne veien ut selv. Men så plutselig fikk jeg se at den forsvant inn i et lite slags “hull” i en stabel hjemmestrikkede gensere jeg hadde lagt i hyllen under TV. Mellom to gensere var det som en åpning og inn der forsvant altså vepsen, og den kom ikke ut igjen.
Da ble jeg rimelig engstelig og lurte på hva som skjedde der inne. Var det et vepsebol med et mylder av veps der? Eller var det bare denne ene? Da den ikke kom ut av “hulen sin” måtte jeg finne ut av hva dette dreide seg om. Jeg løftet opp genseren og fikk skjøvet vepsen terrassedøren. Heldigvis var den alene, men hjelpe meg for en jobb den hadde gjort. Det som så ut som en begynnelse på et vepsebol eller en “bikube” kom til syne på begge genserne. Det var noe klissete honningaktige greier, sikkert nektar og med noen bomullaktig tynne tråder.
Jeg visste ikke at ull var en favoritt blant veps eller bier. Men heretter skal jeg i hvert fall holde ullgenserne mine langt unna åpne områder, og terrassedøren skal være stengt for en periode. Da får jeg heller sette på aircondition når det er for varmt.
I dag kom jeg meg endelig en tur til stranden på formiddagen. Til tross for at det var ganske disig tidlig i morges, så visste jeg at det ikke tar lang tid før disen letter, så det ville bli en nydelig dag på stranden.
Det var deilig å ligge å høre på bølgene skylle inn mot land mens jeg slikket sol og holdt på å sovne. Jeg er forresten veldig imponert over det hygieniske med tanke på madrassene på solsengene man kan leie på stranden. Det var tydelig at alle madrassene var helt nye, og da jeg kom pakket de madrassen min inn i en gjennomsiktig plastpose som hadde form som et dynetrekk og passet perfekt rundt madrassen. I disse Corona-tider var det veldig fint å se at de tar smitterisikoen på alvor.
Vannet var forfriskende, – litt i kaldeste laget for min del, men når det er så varmt i luften med over 30 grader, så må man jo kaste seg uti havet, til tross for at jeg da hyler som en stukken gris idet jeg får vann opptil halsen. Jeg kan ikke for det, – jeg “pruster” og “hyler” som en galning, og folk snur seg, men det får så være. Jeg bryr meg ikke. Jeg kan ikke la være å ta et bad bare fordi jeg ikke vil at noen skal høre for en “pyse” jeg er.
Jeg ble ikke lenge uti vannet. Det var altfor kaldt for en frossenpinn, så jeg spratt fort opp og la meg på madrassen igjen og tillot meg å sove en liten stund til. Aldeles nydelig…
Hele den tiden Eilyn har bodd i Spania har hun tenkt på hvordan det går med Dayana, moren hennes som har hatt opptil flere slag og hennes fem barn. Hun fikk ikke sagt farvel til dem før hun dro til Spania, og ettersom Dayana ikke har telefon har det ikke vært mulig å ha kontakt med henne.
Da Eilyn og jeg startet opp prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” der vi ved hjelp av gavmilde mennesker i Norge og Spania hjelper trengende familier, kom Dayana og barna enda sterkere for Eilyn. Nå som vi hjalp flere familier i Maracaibo hadde det vært mulig for oss å inkludere Dayana også i denne hjelpen. Det var bare et problem. Hvordan skulle vi få tak i henne?
Ikke hadde hun telefon og Eilyn visste heller ikke helt hvem hun kjente som kunne vite om Dayana og familien fortsatt var i området der hun hadde bodd. Men etter nesten to måneders jakt fikk Eilyn fatt i telefonnummeret til en av de tidligere naboene sine, og fikk spurt om hun hadde sett noe til Dayana og barna i det siste. Og det hadde hun. Faktisk hadde hun sett henne senest samme morgen.
Dette skapte et stort håp i Eilyn om at vi endelig nå skulle klare å lokalisere henne og få gitt henne en stor gave med matvarer i forbindelse med prosjektet. Ettersom Dayana bor i et veldig farlig strøk der ingen andre enn de som bor der våger å ta seg inn dit, avtalte butikken “Tu Choza Online” med den tidligere naboen til Eilyn at de skulle møte Dayana og barna hos henne. Fortsatt tok det noen dager før avtalen ble klar, men endelig onsdag 29. juni fikk vi gjennomført en videosamtale med henne via telefonen til “Tu Choza Online”. Det var rørende både for Eilyn og Dayana å se hverandre igjen. Dayana fikk pakken med mat, og med beskjed om at hun vil motta en slik pakke to ganger i måneden.
Dayana kunne fortelle at den eldste sønnen ikke lenger bor med dem. Han meldte seg til tjeneste i hæren med lovnad om at der skulle han få mat. Han er ikke mer enn 16-17 år gammel. Nummer to har fått en jobb på et slakteri eller en kjøttvare der han får betalt med litt mat. Dermed var det de tre minste barna som var til stede ved utdelingen av matvarene som ble sendt til dem på vegne av en norsk familie.
Både Eilyn og Dayana gleder seg over at de har fått gjenopprettet kontakten, og Dayana er umåtelig takknemlig for den hjelpen de nå har blitt til del.
De siste dagene har vi delt ut mat til mange familier i Maracaibo, Venezuela, og flere av disse fikk hjelp for første gang. Det er forferdelig å høre historiene deres om hvor vanskelig de har det, men samtidig rørende å se at vi virkelig hjelper dem med den gaven med mat vi sender dem på vegne av gavmilde givere i Norge og Spania.
De neste dagene skal jeg sette sammen en ny video med noen av disse videoene så dere kan få med dere at denne hjelpen virkelig er såre nødvendig for dem.
Da Eilyn fikk se hele barneflokken stå på trappen sammen med moren sin, ble hun først litt engstelig. Hadde hun tatt seg vann over hodet eller hadde hun sagt noe galt? Hun smilte til dem og bad dem komme inn, alle sammen.
Dayana, som moren het, kunne fortelle at barna hennes ikke var såkalte gatebarn. De var ikke vant til å gå rundt og tigge. Faktisk var dagen i forveien den første dagen hun hadde sendt dem ut for å prøve å skaffe noe mat. Og det at de nå var blitt invitert til å bli med i kirken på søndag hørtes veldig flott ut, men hun kunne ikke bare godta at barna hennes ble med hvem som helst rundt omkring. Dayana måtte forsikre seg om at dette var ordentlig omsorgsfulle mennesker.
Her er Eilyn med to av fem barna til Dayana (til venstre) og en annen familie hun også hjalp.
Dayana fortalte videre at mannen hennes hadde forlatt henne og barna da den minste var baby, og den eldste var heller ikke mer enn 7-8 år gammel. Dermed måtte hun flytte hjem til foreldrene sine med alle barna. Mannen hennes hadde tatt seg av det økonomiske, for hun hadde ikke noen jobb, – hun hadde mer enn nok med å ta seg av barna sine. Slik var det også med hennes egne foreldre. Faren til Dayana var hjemmets forsørger, mens moren stelte huset og tok seg av det.
Et par år etter døde plutselig faren hennes, og Dayana og moren stod alene med hele barneflokken uten noen form for inntekt. Dessuten viste det seg at faren hennes hadde opparbeidet seg en stor gjeld, så det endte med at de mistet huset og stod helt på bar bakke. Dermed måtte de oppsøke et område der de kunne ta seg til rette med et lite stykke land og sette opp et provisorisk “hus” av blikkplater og andre materialer de klarte å oppdrive.
Eilyn syntes det var fælt å høre den triste historien deres, og det endte opp med at både Dayana og alle barna ble med til kirken om søndagen. Siden ble barna fast med omtrent hver søndag, og dermed fikk de i hvert fall mat den dagen i uken. Eilyn og Dayana utviklet etter hvert et godt vennskap, og barna hennes var alltid velkomne hjem til dem. Etter en tid fikk de litt bedre råd igjen, slik at Eilyn kunne gi dem litt mat nå og da hjemme også.
Jeg har også skrevet en artikkel om en gang hun og mannen hjalp bestemoren deres til sykehuset i forbindelse med et slag hun fikk. Om du ønsker kan du finne den i arkivet under april (27. april – “Du må ha med deg PC, så vi kan undersøke MR-bildene dine”).
Etter et par år med kontakt flere ganger i uken mistet Eilyn kontakten med dem da hun i forbindelse med sitt andre svangerskap måtte flytte hjem til foreldrene sine for at moren hennes kunne ta seg av henne. Dermed ble det flere måneder hun ikke så dem, og ikke lenge etter det ble bestemmelsen tatt om å flytte til Spania, så da mistet hun all kontakt. Men hele tiden mens hun har bodd her i Fuengirola har hun tenkt på hvordan det går med dem, og nå i forbindelse med prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting” har hun virkelig ønsket å komme i kontakt med dem igjen for å hjelpe dem.
Men det er lettere sagt enn gjort når Dayana ikke har telefon…
Den historien jeg skal fortelle nå er virkelig sterk og rørende. For en 5-6 år siden, mens venninnen min og familien hennes fortsatt bodde i Maracaibo, Venezuela, opplevde hun noe som har satt spor i henne siden. Hun har ikke klart å glemme disse menneskene hun møtte som gjorde så sterkt inntrykk på henne, og helt siden starten av dette prosjektet “En dråpe i havet er mer enn ingenting” har hun snakket til meg om dem med lengsel.
En dag satt Eilyn og Joel og skrapte sammen det lille de hadde av penger for å gå og kjøpe noe mat til middagen, for de hadde ingenting i hus. Jobben som Eilyn hadde gikk ikke så bra. Hun hadde solgt varer på kreditt til flere kunder og ettersom inflasjonen og nedgangstidene virkelig hadde begynt å sette inn, gikk det langt mellom de som betalte inn av det de skyldte henne. I tillegg var begge bilene ødelagte. Den ene hadde ødelagt motor, mens den andre bilen hadde blitt plyndret for batteriet.
Det var midt på dagen og de bakeriene og små butikkene som var i nærheten var ikke åpne, så de måtte gå langt for å komme til en åpen butikk. Like ved der de bodde så de to barn sitte utenfor et stengt bakeri. De gjorde ikke noe ut av det, men fortsatte videre i håp om å finne noe som var åpent. De måtte gå nærmere en time for å finne en butikk der de kunne kjøpe noen hamburgere, brød og salat.
På veien hjem så de at de samme barna fortsatt satt utenfor bakeriet. Eilyn spurte dem hva de gjorde der, og de kunne fortelle at de ventet på at bakeriet kunne åpne så de kunne spørre om de kunne få skorpene på brødene som de skar av i bakeriet.
“Så det blir middagen deres i dag”, spurte Eilyn dem.
“Nei, det blir frokosten vår”, svarte de små barna.
Eilyn fikk så vondt av dem at hun inviterte dem med seg hjem, til en viss frustrasjon for mannen hennes. “Vi har jo ikke nok mat til oss selv engang!”
“Jo, jeg og svigermor trenger bare én hamburger hver, og så får du og Gabriel to hver. Da blir det to til overs. Det går bra.” Eilyn var fast bestemt på å hjelpe disse stakkars barna som hun tenkte ikke kunne være mer enn 8-10 år gamle.
Vel hjemme inviterte de dem til å sette seg ved bordet på verandaen i inngangspartiet til huset. Etter en stund kom Eilyn tilbake med to tallerkener med hver sin hamburger til dem. Deretter gikk hun inn for å hente mat til resten av familien. Da hun kom tilbake kort etter var begge hamburgerne borte. Hadde de slukt dem så fort? De måtte være veldig sultne, tenkte Eilyn, og spurte dem om det. Men da kunne de fortelle at de hadde delt den ene av hamburgerne seg i mellom, men at de skulle ta med den andre hjem til søsknene sine, så de også fikk noe å spise i dag.
Det viste seg at de bodde i en av de såkalte “barrioene” sammen med tre andre søsken, mor og bestemor. De to guttene var 11 og 12 år gamle, så de var eldre enn det Eilyn trodde først. Eilyn lurte på hvordan hun skulle få hjulpet dem med å få seg litt mat. Dette var et vanskelig tidspunkt for dem, for de hadde så lite selv nå. Det eneste hun kunne tenke på var at i menigheten hennes pleide de å dele ut et måltid mat til barn hver søndag. “Har dere lyst til å bli med oss til kirken på søndag”, spurte hun dem. “Der kan dere i hvert fall få et måltid mat.”
Det ville de gjerne, og de avtalte å møtes samme søndag. Men allerede neste dag troppet moren til de to guttene opp på døren hos Eilyn sammen med alle de fem barna sine.
