Jeg har flere venner her i Málaga som er fra Venezuela, og hver av dem har en spesiell historie. For drøyt halvannet år siden kom en dame hit med moren sin. Damen er utdannet kirurg og har spesialisert seg på rygger. Hun jobbet på et av de offentlige sykehusene i Venezuela i mange år.

Fortvilelsen over å måtte behandle pasienter uten å ha riktig utstyr tilgjengelig ble gradvis verre, samt at bensinmangel og de ekstreme prisene på offentlig transport gjorde det vanskelig å komme seg til og fra sykehuset. Heldigvis hadde hun mulighet til å overnatte på eller i nærheten av sykehuset noen dager av gangen, slik at hun sparte seg for disse utgiftene.

Moren hennes har diabetes og er avhengig av insulin. De siste årene hadde hun gått drastisk ned i vekt og så nesten ut som et vandrende skjelett. Det var datterens jobb å skaffe insulin, men i oktober 2019 var det umulig å oppdrive insulin i “hele” Venezuela. Moren hadde bare insulin nok til 10 dager da de bestemte seg for å reise fra landet. Dersom moren hennes skulle ha mulighet til å leve videre, måtte de komme seg til et land der hun kunne få tak i medikamentet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne kirurgen hadde allerede en svigerinne og et tantebarn, som hun behandlet som sitt eget, som hadde dratt til Spania, så valg av reisemål var enkelt. Siste dagen i oktober satt de på flyet på vei til Madrid, der de skulle søke om opphold på humanitært grunnlag, en mulighet venezuelanere har hatt i flere år her i Spania.

Dessverre ankom de flyplassen i Madrid 1. november, en helligdag, og kontoret de måtte oppsøke på flyplassen var stengt. Fortvilet over situasjonen så de for seg at de måtte gjøre vendereis. Selv om de hadde familie i Madrid, så var disse i et program der de ikke hadde lov til å ta imot gjester, så der stod de uten anelse om hva de skulle gjøre.

De hadde kontakt med familien sin i Venezuela og forklarte situasjonen. Søsteren hennes tok da kontakt med min gode venninne, Eilyn, som de kjente fra tidligere. Hun hadde ikke mulighet til å ta imot dem, da hun og familien selv bodde hos andre, så hun kontaktet meg. Dagen etter tok de buss til Málaga og kom hit, og den første tiden bodde de altså hos meg.

Utdannelsen og erfaringen hennes er ikke verdt “noe” her i Spania. Hun får ikke jobb som kirurg eller noe annet i helsevesenet her. Med tiden har hun fått seg noen vaskejobber og hun steller en eldre dame om formiddagen og om kvelden, så hun klarer å brødfø seg selv og moren. De bor enkelt, og moren har endelig fått riktig type insulin. Det viste seg nemlig at det insulinet hun hadde fått de siste årene i Venezuela ikke var bra for henne. Moren har også lagt på seg og ser i dag frisk og rask ut, og humoren sitter løst.

Det er ikke bare bare å skulle opprettholde en aktuell blogg med interessant innhold om Venezuela for å holde seg inne på topp 100-lista. I går tok jeg meg en hviledag fra skrivingen. Jeg trengte det. Men jeg skulle ønske at jeg bestemte meg for det kvelden før, slik at jeg ikke brukte halve dagen i går på å tenke ut hva jeg nå skulle skrive om, før jeg bestemte meg for å ta denne hviledagen.

Det er ikke det at det ikke finnes flere tragiske historier om mennesker som ikke har det bra, eller gledelige historier om familier som har blitt hjulpet av oss. Ei heller mangler det groteske historier som omhandler myndighetenes maktmisbruk overfor befolkningen eller historier om mennesker som har flyktet til andre land for en bedre fremtid.

Jeg mener jo selv at bloggen min er viktig og interessant, men jeg kan ikke forvente at alle andre er opptatt av det samme som jeg, så jeg må godta at mange scroller forbi. Jeg gjør jo det samme selv. Jeg interesserer meg for mye og jeg leser en del, men det er mange ting som ikke tiltaler meg, og jeg forbeholder meg retten til å velge bort det som ikke er interessant for meg, så det er klart at jeg må ha samme innstilling til andre og ikke forvente at alle skal klikke seg inn på min blogg for å lese og sette seg inn i de ekstreme humanitære forholdene i Venezuela.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men at det er litt stressende å kjenne på dette presset med å levere noe nytt og givende i hvert innlegg, og gjerne flere ganger om dagen for å holde bloggen på den synlige lista, det er helt klart.

Jeg har tidligere nevnt at en av våre mottakere fikk besøk av en ung jente som følte seg draget til å oppsøke akkurat dette huset for å spørre om de hadde noe mat å avse. Mannen i huset, Pablo, tok det som et tegn på at dette var hans anledning til å “Pay it forward”.

Mariana, som jenta heter, bor sammen med mor, far og tre søsken. Den eldste broren hennes har diabetes og det er umulig å finne insulin i Venezuela. Denne dagen hadde mor til Mariana sendt henne bort til en av naboene som moren pleier å vaske for mot mat i betaling, for å spørre om hun hadde noe mat å avse til familien. Men naboen var ikke hjemme. I stedet for å dra hjem, var det noe som fikk henne til å oppsøke det huset der “Tu Choza Online” akkurat hadde vært og levert mat fra en av giverne i Norge. Hun kan ikke forklare hva det er som fikk henne til å gå dit, men det var i hvert fall et lykketreff.

Pablo gav henne litt kjøtt, pasta, solsikkeolje og litt sukker. Sukkeret trengte hun til broren sin når han blodsukkeret hans var lavt. Mariana takket hjertelig for gaven og gav Pablo adressen hennes så han kunne oppsøke dem senere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et par dager senere tok Pablo turen og fikk hilse på moren til Mariana. Mariana og søsknene hennes var ikke hjemme, men Pablo fikk en fin samtale med moren. Han filmet det hele, både da Mariana besøkte han og samtalen med moren hennes, og sendte dette til oss. Lite visste de om det som skulle skje bare en ukes tid senere. Det var klart for oss at dette er en familie vi ønsket å sende hjelp til, så da vi fikk en en ny giver, prioriterte vi å kjøpe mat til Mariana og familien.

Siden fikk en av giverne våre ekstra hjerte for Mariana og søsknene hennes, så nå har de fått seg sin “fadder” som hjelper dem med mat hver måned.

Jeg hadde sett for meg en sommer med mye skriving på boken jeg holder på med, samt bloggen, men foreløpig har jeg hatt mer enn nok med å klare å få skrevet til bloggen. Med en rygg som har slått seg helt vrang, er det vanskelig å finne en behagelig posisjon til å skrive, så altfor mye energi brukes på å tenke på og kjenne på den vonde ryggen.

Samtidig er vi på jakt etter leilighet til vennene mine, så da må jeg komme meg ut med venninnen min på dagtid innimellom. Med krykker som støtte hjelper det en del, men jeg skulle ønske disse smertene ville gi seg snart. Jeg trodde i grunnen jeg var på bedringens vei i går, men i dag er smertene og låsningen tilbake omtrent i like sterk grad som for to dager siden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har funnet ut at det beste for meg er å ligge-sitte i en av “Baden-baden”-hagestolene mine. Så nå har jeg flyttet den inn i stua og prøver å ligge her og skrive, selv om jeg kunne ønske at jeg kunne sitte å skrive.Men, men…  Vi får se om jeg snart tar fatt på boken som jeg så optimistisk har sagt at jeg skal ferdigstille førsteutkastet til i løpet av sommerferien.

Jeg har satt sammen en video klipp vi har fått inn av familier i Venezuela som har fått hjelp med matvarer fra prosjektet vårt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”. Hvis du klikker på lenken, så kan du se denne. Den er tekstet slik at du som ikke kan spansk kan få med deg innholdet.

Det er rørende å se at hjelpen kommer frem og at den virkelig kommer til familier som trenger det så sårt. Hjertelig takk til alle som er med og bidrar økonomisk så disse menneskene får en bedre hverdag.

Om noen andre ønsker å slutte seg til prosjektet, som er et altruistisk prosjekt der hver krone (euro) går til mat til disse familiene, så kan dere sende meg en mail her: [email protected]. Det eneste som ikke går til mat er det vi må betale i transport til de som frakter maten fra butikken, men dette hjelper også dem så de får betalt for jobben sin, så de også kan skaffe mat til sin familie.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

[email protected]

Her finner du videoen:

https://youtu.be/1hvetlNrYvk

Det er tøft for menneskene i Venezuela å leve under de forholdene de gjør. Enda tøffere er det for den enkelte når den ene etter den andre av familiemedlemmene deres forlater landet.

Slik er det også for María Eugenia som vi har hjulpet med mat i et par måneder nå. Med jevne mellomrom har alle i familien hennes dratt fra Venezuela. Nå er det bare hun og sønnen på 16 år igjen. Hun føler på presset til å pakke sekken sin og dra hun også, men hun holder igjen. Nå som hun får hjelp med matvarer, er situasjonen hennes ikke like prekær som den var tidligere. Om hun ikke hadde hatt den hjelpen, så spørs det nok om ikke også hun hadde forlatt sitt kjære Venezuela.

Mange av de som blir igjen i Venezuela er avhengige av at deres familiemedlemmer sender dem mat jevnlig, men jo flere som har dratt ut av landet, desto vanskeligere har det vært for dem å skaffe seg arbeid der de har kommet. Med millioner av venezuelanere på jakt etter et bedre liv i nabolandene eller Spania, så har det etter hvert blitt omtrent umulig å finne jobb.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mange av de sommar prøvd lykken i nabolandene har mislykkes og drar heller tilbake til Venezuela, til tross for at de vet at det ikke finnes noen fremtid der, og situasjonen er enda verre enn den var da de dro. Der kjenner de i hvert fall en tilhørighet, og de ønsker heller å være blant sine landsmenn og sulte og streve for å skaffe seg mat, enn å streve med det samme i et annet land og i tillegg bli sett ned på og sjikanert av innbyggerne der.

María Eugenia savner familien sin og tenker på dem hver dag, men hun er likevel fast bestemt på å bli i Venezuela, til tross for den vanskelige situasjonen hun står i. Heldigvis har hun noen gode naboer, og ingen kan ta fra henne håpet om en bedre fremtid.

I går kveld leste jeg innlegget til “Kjerringtanker” som refererte til “Vibbedille” sitt innlegg om kollapsen som foregår i Libanon. Det var altså så kjent innhold dette med denne humanitære krisesituasjonen i Libanon. Det var som å lese om Venezuela, – bortsett fra at Venezuela har vært forskånet for krig i mange år. Uro med demonstrasjoner og at myndighetene har arrestert politiske aktivister uten grunn, ja, – men krigshandlinger har de ikke hatt på lange tider.

“Vibbedille” er fortvilet over situasjonen, og vet ikke hvordan hun skal klare å hjelpe. Jeg forstår det sånn at mannen hennes er fra Libanon, og at de stadig får telefoner fra fortvilte familiemedlemmer. Jeg føler virkelig med dem i den situasjonen de står i. Det er forferdelig ikke å klare å gjøre noe. Og dessuten når det du samler inn av penger og sender av gårde ikke kommer frem i sin helhet, – da er det lett å bli demotivert og gi opp.

Jeg vil oppfordre alle som kjenner til noen som har det vanskelig, enten det er noen rundt deg eller det er familie eller bekjente i andre land, slik som det gjelder for “Vibbedille” og for meg selv, å hjelpe med det du kan. Om det så bare er å stille opp som barnevakt for naboen så hen kan få et pusterom, eller det er å si noen positive ord til de rundt deg. Alt positivt hjelper.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke naturlig for alle å skulle gjøre de store tingene og plutselig hjelpe mennesker i andre land, men har man anledning, enten du har en god idé du kan gi videre til noen som driver hjelpearbeid på et eller annet vis, eller det er å bidra økonomisk, så er det til uvurderlig hjelp.

Prosjektet jeg har startet sammen med venninnen min har vi kalt “En dråpe i havet er bedre enn ingenting”. Det lille jeg bidrar med virker så lite og kan ikke hjelpe stort, tenker vi, men for den som mottar hjelpen er dette uvurderlig. Som noen av mottakerne våre sier: “For oss er det hele havet”.

Jeg ønsker at flere kan se forbi egne behov og finne en måte de kan være med på å hjelpe andre. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!

Lykke til 🙂

I dag ble jeg avbrutt midt i bloggskrivingen av en dramatisk hendelse. En varebil hadde parkert øverst i bakken her jeg bor, men med håndbrekket for slakt på, slik at bilen begynte å rulle bakover ned bakken da sjåføren hadde forlatt bilen for å levere noe til en husstand.

Bilen rullet og svingte svakt mot venstre, slik at den traff bilen til Joel, mannen til venninnen min, og snudde den på tvers, samtidig som bilen til Joel traff neste bil som fikk smadret døren og vinduet foran på passasjersiden. Bilen til Joel ble altså stående på tvers mellom to biler uten mulighet til å komme seg verken fremover eller bakover.

Vi hørte i grunnen et brak, men trodde det var noe som falt ned. Sjåføren, som var på jobb, skulle visstnok til å kjøre av gårde, – han kjørte bilen opp bakken for å snu, men en nabo fikk stoppet han. Han selv sa at han skulle legge en lapp på bilene med telefonnummeret sitt, men naboen vår var skeptisk til dette. Varebilen fikk ikke mer en noen skrammer og et par baklys ødelagt, mens bilen til Joel er rimelig smadret på den ene siden og bak.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Naboen fikk stoppet mannen og ringte til politiet. Joel var på jobb, så jeg og noen flere gikk ut for å snakke med fyren til politiet kom. Deretter tok de heldigvis over. Mannen virket i grunnen grei nok, og det var ikke før senere jeg fikk høre at han antakelig var på vei til å stikke av.

“Hele” nabolaget ble i grunnen involvert, for plutselig sto “han som vet alt, kjenner og hjelper alle” på terrassen til de svenske naboene mine for å vanne blomster. Jeg spurte om han visste hvem som eide den andre bilen som var rammet. Han kunne fortelle at eierne av den bilen døde for et år siden, da de ble meid ned i et fotgjengerfelt, og tamilen deres hadde vært her for en måneds tid siden og ordnet med EU-kontroll på bilen. Deretter parkerte de bilen litt lenger opp på parkeringsplassen. For et tragisk sammentreff. Nå har bilen deres lidd samme skjebne som eierne dens.

Vi ringte etter Joel som ikke trodde sine egne ører. Han forlot jobben en liten halvtime for slutt og kom rett hjem for å ordne opp resten med mannen med varebilen og politiet. Heldigvis virker alt å ordne seg med forsikring og frakting til verksted, men det spørs om ikke bilen til Joel må kondemneres. Det vil nok koste mer å fikse bilen enn det bilen er verdt, så vi får se hvordan dette ender.

De siste årene har langt over 5 millioner mennesker forlatt Venezuela i håp om en bedre fremtid. De fleste har dratt til nabolandene Colombia og Brasil, men mange har også dratt videre til Ecuador, Peru og Chile. Atter andre har hatt muligheten til å fly til Europa, og da fortrinnsvis Spania, som tar imot disse humanitære flyktningene og gir dem oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

Ganske mange har også dratt til USA, og nettopp dette gigant-landet i nord er førstevalget til de fleste venezuelanere om de får velge fritt hvor de vil dra. Venezuelanerne har fra tidligere vært velkomne til USA. Venezuela var som nevnt i tidligere artikler det mest velstående landet i Latin-Amerika. Man måtte søke om visum for å komme inn i USA, men det var stort sett en formalitet. Men for noen år siden ble det slutt på dette. USA trakk ut ambassaden sin av Venezuela, og dermed ble denne destinasjonen mer eller mindre uoppnåelig for de som flyktet fra Venezuela. På bakgrunn av dette ble det Spania og ikke USA som ble destinasjonen til Eilyn og familien. For dem hadde det vært mer naturlig å dra til USA, om muligheten var der, ettersom mannen hennes spilte profesjonell baseball der i flere år.

Men til tross for at man ikke får visum til USA lenger, så vedkjenner de at den prekære humanitære situasjonen som den vanlige befolkningen lider under i Venezuela er så forferdelig at dersom man likevel klarer å komme seg til USA på ulovlig vis, så får de bli i landet. Det er ingen hemmelighet at USA ikke støtter den politiske ledelsen i Venezuela, og de holder fortsatt fast på handelssanksjonene ovenfor landet, med ønske om en politisk endring, slik at folket i Venezuela kan få en bedre fremtid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå har derimot menneskesmuglere tatt på seg oppgaven å få desperate venezuelanere til USA. Selvfølgelig ikke med flyktningenes beste i tankene, men profitt. Dette er likt mange andre steder i verden. Der man kan tjene penger, finnes det blodsugere som er villige til å utsette sine likemenn for det det skulle være bare de selv profitterer økonomisk på det.

For 3500 dollar kan du bestille hjelp fra disse “coyotene”, som de blir kalt. De legger det frem så fint at det er “all-inclusive”. De får all transport og mat dekket på veien til elven Rio Grande, som markerer grensen mellom Mexico og USA. Derfra må de klare seg selv. Flere tusen har kommet seg til USA på denne måten, og har de først klart å komme seg over elven, så blir de tatt godt imot at amerikanerne. Dette gir håp for flere desperate venezuelanere. Men det er et stort sjansespill…

La oss se for oss scenariet med en familie på fire som er desperate etter å komme seg til USA. De får kontakt med menneskesmuglerne og betaler det lille de kan kontant, men setter seg også i stor gjeld og skylder bortimot 14 000 dollar når de har kommet frem til “mulighetenes land”. Det er hvis de i det hele tatt kommer frem. De kommer til USA uten noe annet enn pass og en liten sekk med klær og skal søke lykken med å finne både bolig og jobb, både så familien kan ha noe å leve av, men ikke minst for å betale tilbake den kolossale gjelden.

Familien på fire blir fraktet med buss fra Maracaibo, ikke så langt fra grensen til Colombia, til byen Baranquilla i Colombia. Maten de får på reisen er noe helt annet enn det de har blitt forespeilet i forkant. Det er knapt spiselig. I Baranquilla blir de satt på fly til Mexico City. Nå nærmer de seg målet. De har bare nok en lang busstur foran seg, før de når elven som skal føre dem til en bedre fremtid.

Men myndighetene i Mexico har fått nyss om at det drives omfattende menneskesmugling, og at venezuelanere som kommer til Mexico har planer om å dra videre nordover til USA. Her kommer mine egne betraktninger… For ikke å sette forholdet sitt til USA enda mer i fare enn det i utgangspunktet er med all migrasjonen, er meksikanerne opptatt av å holde antallet migranter nede, og vil i hvert fall ikke hjelpe andre nasjoners innbyggere til å bruke deres land på vei til USA.

Familien på fire blir sammen med rundt 40 andre venezuelanere sendt tilbake til Venezuela. Nå er de tilbake til start, bare 14 000 dollar fattigere, for gjelden står seg og må betales.

Dette er et tenkt scenario, men nettopp dette skjedde med minst 27 venezuelanere i slutten av mai da de tok fly fra hovedstaden Caracas til Cancún i Mexico på vei til USA. De ble sendt hjem til start, flere tusen dollar fattigere.

Vi har nå sendt mat til ganske mange familier i Maracaibo, Venezuela, i snart tre måneder, selv om det selvfølgelig bare er en liten brøkdel av alle familiene som bor der og som er i stor nød humanitært sett. Noen kjenner noen som har fått hjelp ved oss, og har ydmykt spurt om det er mulig å stå på venteliste for å få hjelp, mens andre som har fått hjelp, har spurt oss på vegne av andre som er i stor nød, om ikke også de kan bli vurdert av oss som mottakere av denne hjelpen.

En dame som heter Sereval var i stor nød og hadde ikke noe mat å gi barna sine. Hun fortalte det til en av kollegaene sine som uttrykte sin sympati med henne. “Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”, fortalte Sereval, omtrent på gråten. Denne kollegaen hennes hadde fått matvarer fra prosjektet vårt, og fortalte at han skulle høre om hun også kunne få hjelp av oss. Sereval takket for omsorgen og hjelpen, men hadde ikke store forhåpninger om at hun ville bli vurdert for hjelp. Hun kjente jo ikke til oss selv.

Da denne kollegaen tok kontakt med Eilyn, viste det seg at vi akkurat hadde fått flere givere samme dag. Det gjorde sitt til at vi kunne sende mat til henne allerede dagen etter, så det gjorde vi.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da transporten fra “Tu Choza Online” kom hjem til henne med matvarer, kunne ikke Sereval tro det var sant. Hun gråt og var fra seg av fortvilelse og skam for sin egen del. Hun hadde vært så fortvilet at hun ikke ville stå opp og forlate rommet sitt, for hun orket ikke tanken på å se barna sine og måtte si at hun ikke hadde noe mat å gi dem. At den forsendelsen med matvarer var kjærkommen for familien er hevet over enhver tvil. Hun hadde vanskelig for å tro at dette virkelig skjedde. For det første at hun hadde blitt vurdert som mottaker, men enda mer overrasket var hun over at hjelpen kom så raskt. Bare et par dager etter at hun hadde uttrykt sin fortvilelse til kollegaen sin, så kom matvarene på døren.

Det er slike videoer som hennes som virkelig viser oss hvor stort behovet er. Det er en helt forferdelig situasjon humanitært sett for de fleste familier i Venezuela. Vi vet at vi ikke kan hjelpe alle, men om vi kan hjelpe 0,1% av alle familier i Maracaibo, så er det verdt den innsatsen vi legger ned. Kanskje det bare er 0,01%, – jeg aner ikke. Disse tallene gjør at hjelpen vår i enda større grad føles som en dråpe i havet, men denne dråpen er “hele havet” for den som mottar den, og derfor kan vi ikke stoppe å hjelpe i motløshet over at det er så få vi hjelper i det store perspektivet. Nei, – vi vil være den dråpen!