Det er tydelig at hverdagen er tilbake, og at jeg verken har tid eller overskudd til være like aktiv på bloggen som i juleferien, men jeg må prøve å få til et innlegg sånn omtrent hver dag. Men det skal også litt til å vri hjernen for å finne noe som er så interessant, artig og spennende at det tiltaler dere lesere.
Når man begynner et blogg-innlegg på denne måten, så vet man at nå har bloggeren ikke noe å skrive om, så nå skrives det bare for å skrive. Men det må være greit at det ikke alltid er innlegg som har et viktig budskap eller som er humoristisk og interessant. Og denne gangen er en sånn gang for meg.
Man må jo også alltid ha et bilde eller flere i innleggene sine, så hva i all verden skal jeg “by på” denne gangen da? Jo, jeg vet…
Jeg har kost meg i juleferien med å illustrere mange av innleggene mine, godt hjulpet av bilder og enkelte videoer på YouTube. Jeg er ikke noe tegnetalent, men jeg har lært meg at når man bare øver, ser nøye på detaljene og følger en instruks, så går det meste greit. Jeg hadde ikke klart å ta alt dette ut av mitt eget hode, – det er helt klart. Men jeg er fornøyd med tegningene mine, og synes jeg har fått til bilder som har illustrert deler av det jeg skrevet om i innleggene.
Noen av tegningene ligger på vent til noen “Gullkorn og “lover””-innlegg. De ligger planlagt for annenhver dag en stund fremover.
Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
Alle kjenner vi igjen ordene til Jens når Karius og Baktus hamrer som besatt i roten på den ene jekselen. Vi vet også hva som skjer videre, nemlig mor som ber han pusse tennene og etter hvert tar han med til tannlegen.
Vel… Jeg har i snart tre år (i april/mai blir det tre år) vært hos tannlegen for å få gjøre et eller annet med en jeksel. Jeg tror tannlegen har tenkt å rotfylle den, men det har gått så lang tid at jeg har i grunnen glemt hva han sa. Til tross for at jeg har vært hos tannlegen flere ganger, og i en periode dro dit én gang i måneden i et halvt år, bare for å sjekke om han nå endelig kunne bore seg inn i tannen, så har jeg fremdeles rot og tann på plass.
Dette høres kanskje mer ut som en tannlege med sceneskrekk enn en som gjør alt for å utføre jobben sin. Men faktisk må jeg berømme tannlegen min for hensynet han har tatt til meg hele denne tiden. Saken er at jeg har en betennelse i tannkjøttet, like ved denne tannen, som aldri vil leges. Han har gitt meg flere antibiotikakurer og han har kalt meg tilbake i stolen gang på gang for å sjekke om betennelsen er borte, men nei, den fortsetter med uforminsket styrke. Og nå i julen har det i grunnen virket som om den har blitt verre. I hvert fall begynner det nå å bli “isete” og litt vondt når jeg tygger, så det spørs om ikke det er på tide å sprenge løs med TNT-ladninger i Lothepus-klassen for å få bukt med problemet.
Jeg innbiller meg at det kommer til å si “POFF” og velte ut en masse edder og galle når det både går hull på “byllen” og når tannen åpnes, for nå tror jeg det har gått for langt. Tannlegen har ikke villet ordne tannen fordi han mener betennelsen vil bli mye verre og det vil gjør skrekkelig vondt for meg. Men nå tror jeg det vil gjøre grassalt vondt uansett.
Fantastisk nok har ikke tannlegen tatt seg så mye som 10 cent i betaling for alle de gangene jeg har satt meg i stolen og han bare har sjekket “ståa”. Ikke engang da han valgte å ta ekstra røntgenbilde for å sjekke tilstanden, ville han ha betaling. Til vanlig når han fikser en tann koster det 50 euro for hver gang jeg er der. Er det noe større greier blir det 100 euro, men det har jeg veldig sjelden betalt. Jammen er jeg glad jeg går til tannlegen her i Spania fremfor i Norge. Skjønt… Hvis denne betennelsen aldri går bort, og denne tannen vil fortsette å bli vondere og vondere, så vet jeg ikke hva jeg vil gjøre til slutt.
Det er et halvt år siden sist jeg var hos tannlegen. Han ba meg kontakte dem når betennelsen har gått ned, men det virker som om det aldri kommer til å skjer. Nå lengter jeg bare etter at “Karius og Baktus skal skylles ut i havet og seile på flåten sin for å speide etter en annen munn å krype inn i”.
Endelig… Etter tre og en halv ukes juleferie var vi endelig i gang med skoleårets andre semester. Jippi!
Jeg åpnet øynene presis klokken 06.00, tjue minutter før jeg hadde satt alarmen til å ringe som den første av fire alarmtider. Deretter rullet jeg elegant ut av sengen og tuslet ut på badet. Her var det tydeligvis noe som måtte være riv ruskende galt. Sprette opp av sengen to-og-en-halv time før skoledagen skulle begynne. Hadde jeg enda hatt femti minutters kjøretur til jobb hver vei, så kunne jeg forstått det, men med usle ti minutter på motorveien til skolen, hadde det holdt med en liten times tid for å rekke det meste sånn på morgenkvisten.
Jeg begynte å lete rundt i en skuff for å finne termometeret. Jeg måtte ha feber. Det var helt unormalt for en syvsover av dimensjoner å hoppe ut av sengen lys våken. Særlig siden natten i forveien ble tilbrakt på strandpromenaden helt til syv om morgenen. Vel sov jeg godt til langt utpå ettermiddagen, men jeg sov ikke så mange timene nå i natt. Men jeg følte meg egentlig både frisk og feberfri, så jeg lot letingen etter termometeret være og nøt heller en lang frokost.
Jeg var ikke helt klar med alle forberedelser til dagens undervisning, så planen var å dra tidlig på jobb, men til tross for en lang frokost hadde jeg også tid til å gjøre det jeg trengte før skoleklokken ringte.
Tre skjønne nye elever ble hilst velkommen til klassen før vi var i gang med både skriving, regning og lesing. Du-a-meg som jeg hadde savnet disse grusomt lekre og behagelig lave pultene til elevene… I starten glemte jeg helt å ta med meg “rullestolen” min (en rullende taburett) rundt da jeg skulle hjelpe elevene, og bøyde meg ned over pulten for å hjelpe. Jeg har tross alt hatt en totalt smertefri jul når det kommer til ryggen, så jeg følte meg bedre enn “toppers”.
Etter en halvtimes rundtur med denne “ryggbøyings-treningen” rakk jeg endelig ned til tærne med stive knær, slik jeg pleide å tøye ut den gang jeg var aktiv i håndballen. Kan de være seksti centimeter høye disse pultene da? Ikke en tomme høyere i hvert fall. Ikke noe for en 50-åring som har en uberegnelig skrøpelig rygg, men “things were looking good”.
“Å, for et nydelig halvår dette skal bli.” Det var første luftepause med elevene og jeg følte meg altså så bevegelig og fin i kroppen. Kanskje jeg skal begynne å løpe igjen? Hei du… Slapp av litt nå… Først må du komme deg ut på de gåturene du skulle bli flinkere til. Ja, det var i grunnen sant, men jeg kjente meg rank og rett i kroppen og gledet meg til å fortsette dagen i samme spor…
Au! Det skulle ikke mer til, nei? En liten rask bevegelse etter nok en runde med “ryggbøyings-trening” over pultene for å hjelpe elevene, og så sa det… Ikke PANG, men kanskje PA…ng! Ikke en total kollaps der bak, men nok til at den ranke og rette kroppen var tilbake i vinkel slik den var store deler av sommeren og høsten.
“Å, dette skal bli et slitsomt halvår”, tenkte jeg NÅ. Men tror du ikke ledelsen kom til unnsetning prompte? Inn i klasserommet kom de bærende på nye pulter i ordentlig høyde og regulerbare stoler til elevene. En skulle tro de hadde hørt løvebrølet mitt gjennom døren, via kantinen og videre inn på kontoret. Vi kastet de gamle pultene ut av vinduet og blåste i om de traff noe (eller noen) på utsiden, – vi ville bare bli kvitt dem. Deretter klatret vi opp på stolene og hev oss over mattebøkene på pulter i ryggvennlig høyde. Aldri før hadde elevene regnet så kjapt og skrevet så pene tall. Hadde vi bare gjort dette byttet før, så spørs det om ikke 2. klassingene hadde lært seg både gangetabellen og Pytagoras´ læresetning før skoleåret var omme.
“NÅÅÅÅ skal dette bli et nydelig halvår likevel!”
PS! Jeg har tatt meg en del kunstneriske friheter her, for selv om mesteparten stemmer, så er nok dette fisken som vokste seg større og større etter hvert som fiskehistorie ble fortalt. Det var f.eks. bare en prøve på pult og regulerbar stol vi fikk, men jeg tror faktisk at resten av pultene og stolene ikke er langt unna, så fremtiden ser lys ut for både elevene og ikke minst for ryggen min 😉
Jeg er så glad for at jeg fikk øye på boken “Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant” av Jonas Jonasson i bokhylla til Kari (MEning), og at jeg fikk lov å låne den. Den er virkelig underholdende, og det er umulig å legge den fra seg. Eller, – nå lyver jeg egentlig. Jeg har jo lagt den fra meg nå her jeg sitter og skriver. Og jeg har gjort andre ting enn å lese den, så det er vel overdrevent at jeg ikke klarer å legge den fra meg. Men poenget er at det er en veldig morsom bok med humoristiske kommentarer og overraskende vrier hele veien. Foreløpig må jeg si at “Analfabeten som kunne regne” er minst like komisk og overraskende i morsomme kommentarer og handlinger, men handlingen til “Hundreåringen” har nok et nærere utgangspunkt for oss skandinaver, siden den starter i Sverige heller enn i slummen i Soweto, Sør-Afrika.
Jeg blir veldig glad når bøker underviser meg om historie rundt om i verden, og det at forfatteren fletter inn at “Hundreåringen” blant annet redder den spanske generalen Franco fra å bli sprengt i fillebiter er en av de mange verdensomspennende opplevelsene som “Hundreåringen” gjør seg gjennom livet. Måten forfatteren hopper fram og tilbake i tid, skaper spenning, og det lar oss vente med å få fortsettelsen for å hoppe bakover i tid, Dette synes jeg er veldig spennende. Det er virkelig en bok som starter “in-medias-res”, altså rett inn i handlingen, og jeg gleder meg til å lese den ferdig.
Både “Hundreåringen” og “Analfabeten” av Jonas Jonasson er bøker jeg sterkt anbefaler å lese for de som liker å ha litt humor blandet med alvor og spenning i det de leser.
I natt var jeg oppe lenge. Jeg var ikke noe trøtt. Klokken var 3 på natten og jeg var i grunnen lys våken. Da Eilyn sendte melding til meg og fortalte at hun var like lys våken som jeg, ble vi enige om å være “litt gærne”. Vi avtalte å gå en tur langs strandpromenaden, altså midt på natten.
Vi kledde godt på oss, tok med et teppe og spaserte et lite stykke før vi fant en benk og satte oss for å prate. Det var ikke så kaldt som vi fryktet, men det var deilig å ha teppet å varme beina med. Vi hørte ikke så mye til havet, – det var i grunnen ganske rolig og stille. Vi møtte ikke mange på vår korte vandring, men et par andre “gærninger” satt også og så utover havet.
Mens vi satt der gikk det en mann forbi som hilste, og vi hilste tilbake. En annen lurte på om vi visste hvor “Calle Málaga” var, men det visste vi ikke. Da en tredje mann spurte på en blanding av litt dårlig spansk og engelsk om vi kunne hjelpe han med å få tak i en taxi fordi hans mobil var tom for strøm, stivnet Eilyn til. Hun grep tak i vesken sin av frykt for at han ville stjele den og/eller mobilen hennes. Da hun så at jeg fisket frem min mobil for å prøve å finne nummeret til taxien, så hun på meg som om jeg var enda mer “crazy” enn det vi to allerede var som hadde forlatt de “lune redene” våre bokstavlig talt midt på natten til fordel for en spasertur på stranden.
Før jeg rakk å finne nummeret kom det tilfeldigvis en taxi kjørende mot oss, og det ble ikke behov for å ringe. Da først oppdaget jeg at Eilyn var “stiv i blikket”, og hun fortalte meg at hun opplevde det hele som skummelt. Hun var tilbake i Venezuela emosjonelt sett. I Venezuela kan du ikke finne på å gå ut midt på natten. Bare tanken på å gå ut av huset ditt etter mørkets frembrudd er å be om bråk. Når du da i tillegg finner frem mobiltelefonen, så er det det samme som å si “vær så god, ta mobilen min, bare ikke skyt meg”. Mentalt var hun altså tilbake i Venezuela med denne opplevelsen midt på natten.
Det er tydelig at det tar tid å komme over slike traumer og skremmende opplevelser som var hverdagen deres i Venezuela. Det at Europa og Spania er så trygt at man faktisk kan gå langs stranden midt på natten med mobiltelefonen i hånden uten å tenke at noe skummelt kommer til å skje, er for oss normalt, men for henne en “luksus”.
Foto: Håndballforbundet. Hentet fra Aftenposten.no.
Så fantastisk at prisen som “årets forbilde” på idrettsgallaen i går gikk til det kvinnelige landslaget i beach-håndball, som trosset pampene i det internasjonale håndballforbundet og spilte finalen i shorts/tights i stedet for i bikinitruse. De ønsket å spille med shorts i hele mesterskapet, men fikk beskjed om at det ville bli klekkelige bøter for hver kamp de spilte med det. Antakelig av frykt for at det også kunne gi utvidet straff, for eksempel å bli disket fra EM, valgte de å håndheve de kvinnediskriminerende reglene. Men i siste kamp, bronsefinalen mot Spania, satte de eksempelet og viste seg ulydige for hele verden, med å vise at de ikke lenger finner seg i å bli behandlet som kvinner på “kjøttmarkedet”.
Så burde man kunne diskutere om de ikke også skulle fått lov til å bruke en singlet som også dekker magen, men det skal vel gå enda noen år, og enda noen tilsvarende “me too”-aksjoner før man eventuelt vil endre på dette.
Det skulle bare mangle at både kvinner og menn skal kunne føle seg komfortable i draktene til idretten sin.
Skapet mitt er fullt av klær. De fleste klærne er selvfølgelig i bruk og tjener sitt formål både med å holde meg varm og påkledd. Men noen av klærne har egentlig ingenting i skapet mitt å gjøre. Topper som er for små. De passer ikke. De strammer over skuldrene og magen, bukser som ikke kommer over hoftene eller en glidelås som forblir åpen. Noe av årsaken til at enkelte av klærne ikke passer er selvølgelig at jeg har gitt litt blaffen i denne pandemi-tiden. Det får så være. Jeg kan sånn sett “ikke lastes for” at disse klærne ikke passer. men det er en annen kategori klær i skapet mitt som aldri skulle fått en plass der. De henger fortsatt med prislappen på og venter på bedre tider.
“Det var en utrolig fin topp. Æsj, de har den bare i størrelse 46. Men den er så fin at jeg bare mååå kjøpe den. Om et par måneder kommer jeg inn i den.”
Yeah, right… Klær kjøpt i tro på at jeg snart skal passe inn i den kjolen eller den toppen? Jeg kunne like gjerne begynt å tro på julenissen igjen. Hva er egentlig vitsen med å kjøpe klær i tro på bedre tider. Jeg har bevist gang på gang at det ikke er slik det fungerer. Og om jeg skulle klare å gå ned så mye i vekt at disse klærne passer, ja, så finnes det faktisk fortsatt flere nydelige klær igjen i butikkene, om ikke jeg skulle fylle opp mine skap med disse i måneder, og kanskje år, før jeg får brukt dem.
Nei, jeg får nok ta en opprenskning i skapet. Jeg har gjort det før, men må i gang på nytt, for det tar jo ingen ende dette opplegget med å kjøpe “i god tro”.
Endelig har jeg fått skrevet ned grovhandlingen i boken jeg skriver. Den første delen er ganske velskrevet, mener jeg, mens jeg nå mot slutten ikke har brydd meg noe særlig om formuleringer, men bare å få nedskrevet selve handlingen, og så får utbroderinger, beskrivelser og formuleringer komme etter hvert.
Jeg strever ganske mye med dette med synsvinkel. Jeg er litt for glad i å gå inn i hodet til flere av personene i boken. Jeg bør nok holde meg til hodet til hovedpersonen, men det er uhyre “tricky”. Det begynner å demre for meg hva dette betyr, men det er en kunst å skulle klare å skrive dem om på en måte som gjør at handlingene til personene viser det jeg kanskje nå har fortalt fra deres synsvinkel. Det er helt tydelig at det er NÅ arbeidet starter. Kunsten å få dette til å bli en lesbar bok.
Det samme også med uttrykket “showing, not telling”. Man har lett for å forklare og fortelle i stedet for å vise med handlinger generelt. Det skal bli både interessant og krevende å gå inn i bokinnholdet og endre, kutte og legge til. Uansett er jeg veldig glad for at jeg ENDELIG har klart å komme meg gjennom den første grovskrivingen av boken. Planen var at jeg skulle gjøre det i sommer, men det fikk jeg ikke gjort, særlig fordi ryggen tappet meg for energi, men også fordi jeg ikke prioriterte det slik jeg burde ha gjort. Da ble juleferien en “god nummer to” av tidsrom å få fullført denne arbeidsoppgaven.
I fare for å føle enda mer “skam” over at jeg ikke klarer å fullføre det jeg har startet (jeg hadde jo proklamert for “hele verden” at jeg skulle skrive ferdig), så har jeg den siste uken tatt meg skikkelig i nakkeskinnet og fått fullført oppgaven.
Arbeidstittelen jeg har jobbet under en stund er “Lysets barn”, eventuelt “Isaac, lysets barn”. Jeg liker denne tittelen, særlig den første. Den er kort og enkel, samtidig som den beskriver godt en veldig viktig del av innholdet i boken. Jeg skal ikke komme så mye innpå selve innholdet i dette innlegget, men i hovedsak dreier det seg om Eilyn som lå på fødeklinikken i en måned med høyt blodtrykk og alt det absurde og tragiske hun opplevde da hun ventet på at Isaac skulle taes med keisersnitt. Historien er hoderystende og helt uforståelig for oss europeere. Det er nettopp for å åpne øynene våre og se hvor nedbrutt og ødelagt et tidligere velfungerende land som Venezuela kan bli, at jeg skriver denne boken.
Jeg er veldig glad i ordspill og gullkorn, og for mange år siden, faktisk da jeg gikk på lærerskolen på Eik i Tønsberg, lånte jeg en bok på biblioteket som var spekket med gullkorn. Jeg ble helt fra meg av begeistring og skrev ned alle gullkornene jeg likte og syntes var veldig talende. Jeg husker verken hva boken het eller hvem som hadde skrevet den, eller samlet gullkornene til den boken det var blitt.
Jeg har lyst til å dele noen av dem med dere, så her kommer de:
