Endelig… Etter tre og en halv ukes juleferie var vi endelig i gang med skoleårets andre semester. Jippi!

Jeg åpnet øynene presis klokken 06.00, tjue minutter før jeg hadde satt alarmen til å ringe som den første av fire alarmtider. Deretter rullet jeg elegant ut av sengen og tuslet ut på badet. Her var det tydeligvis noe som måtte være riv ruskende galt. Sprette opp av sengen to-og-en-halv time før skoledagen skulle begynne. Hadde jeg enda hatt femti minutters kjøretur til jobb hver vei, så kunne jeg forstått det, men med usle ti minutter på motorveien til skolen, hadde det holdt med en liten times tid for å rekke det meste sånn på morgenkvisten.

Jeg begynte å lete rundt i en skuff for å finne termometeret. Jeg måtte ha feber. Det var helt unormalt for en syvsover av dimensjoner å hoppe ut av sengen lys våken. Særlig siden natten i forveien ble tilbrakt på strandpromenaden helt til syv om morgenen. Vel sov jeg godt til langt utpå ettermiddagen, men jeg sov ikke så mange timene nå i natt. Men jeg følte meg egentlig både frisk og feberfri, så jeg lot letingen etter termometeret være og nøt heller en lang frokost.

Jeg var ikke helt klar med alle forberedelser til dagens undervisning, så planen var å dra tidlig på jobb, men til tross for en lang frokost hadde jeg også tid til å gjøre det jeg trengte før skoleklokken ringte.

Tre skjønne nye elever ble hilst velkommen til klassen før vi var i gang med både skriving, regning og lesing. Du-a-meg som jeg hadde savnet disse grusomt lekre og behagelig lave pultene til elevene… I starten glemte jeg helt å ta med meg “rullestolen” min (en rullende taburett) rundt da jeg skulle hjelpe elevene, og bøyde meg ned over pulten for å hjelpe. Jeg har tross alt hatt en totalt smertefri jul når det kommer til ryggen, så jeg følte meg bedre enn “toppers”.

Etter en halvtimes rundtur med denne “ryggbøyings-treningen” rakk jeg endelig ned til tærne med stive knær, slik jeg pleide å tøye ut den gang jeg var aktiv i håndballen. Kan de være seksti centimeter høye disse pultene da? Ikke en tomme høyere i hvert fall. Ikke noe for en 50-åring som har en uberegnelig skrøpelig rygg, men “things were looking good”.

“Å, for et nydelig halvår dette skal bli.” Det var første luftepause med elevene og jeg følte meg altså så bevegelig og fin i kroppen. Kanskje jeg skal begynne å løpe igjen? Hei du… Slapp av litt nå… Først må du komme deg ut på de gåturene du skulle bli flinkere til. Ja, det var i grunnen sant, men jeg kjente meg rank og rett i kroppen og gledet meg til å fortsette dagen i samme spor…

Au! Det skulle ikke mer til, nei? En liten rask bevegelse etter nok en runde med “ryggbøyings-trening” over pultene for å hjelpe elevene, og så sa det… Ikke PANG, men kanskje PA…ng! Ikke en total kollaps der bak, men nok til at den ranke og rette kroppen var tilbake i vinkel slik den var store deler av sommeren og høsten.

“Å, dette skal bli et slitsomt halvår”, tenkte jeg NÅ. Men tror du ikke ledelsen kom til unnsetning prompte? Inn i klasserommet kom de bærende på nye pulter i ordentlig høyde og regulerbare stoler til elevene. En skulle tro de hadde hørt løvebrølet mitt gjennom døren, via kantinen og videre inn på kontoret. Vi kastet de gamle pultene ut av vinduet og blåste i om de traff noe (eller noen) på utsiden, – vi ville bare bli kvitt dem. Deretter klatret vi opp på stolene og hev oss over mattebøkene på pulter i ryggvennlig høyde. Aldri før hadde elevene regnet så kjapt og skrevet så pene tall. Hadde vi bare gjort dette byttet før, så spørs det om ikke 2. klassingene hadde lært seg både gangetabellen og Pytagoras´ læresetning før skoleåret var omme.

“NÅÅÅÅ skal dette bli et nydelig halvår likevel!”

PS! Jeg har tatt meg en del kunstneriske friheter her, for selv om mesteparten stemmer, så er nok dette fisken som vokste seg større og større etter hvert som fiskehistorie ble fortalt. Det var f.eks. bare en prøve på pult og regulerbar stol vi fikk, men jeg tror faktisk at resten av pultene og stolene ikke er langt unna, så fremtiden ser lys ut for både elevene og ikke minst for ryggen min 😉