I dag prøvde vi i klassen å gjennomføre en video-chat med en av familiene i Venezuela som vi har kjøpt mat til. Dessverre var internettforbindelsen deres veldig dårlig, så vi fikk bare hilst på dem og sett dem litt i noen glimt. Vi hadde forberedt noen spørsmål, men det ble som sagt vanskelig med “intervju”. Likevel var det stas å kunne se dem direkte, og vi har fått tilsendt bilder fra hjelperen vår, så her er noen inntrykk av gleden de opplever nå om dagen…
I går opplevde disse tre guttene det som nok må ha vært den lykkeligste dagen i deres liv. En positivt absurd dag. Deyvis, en av hjelperne våre i Maracaibo, Venezuela, dro hjem til guttene som bor sammen med onkelen og besteforeldrene sine for å fortelle dem at han skulle ta dem med seg til en klesbutikk for å kjøpe sko og klær til dem. Alt sammen betalt av deres nye “fadder” fra Norge.
Jeg elsker filmen “Annie” som handler om barnehjemsbarnet som får tilbringe en uke hos milliardæren Oliver Warbucks. Den følelsen av glede jeg får hver gang jeg ser filmen og Annie setter bein i “palasset” hans for første gang må være ganske i nærheten av hvordan Jesús (13), Javier (12) og Isaac (6) opplevde å bli tatt med til butikken for å kjøpe nytt antrekk til dem alle tre.
“Jeg har aldri vært i en butikk for å kjøpe meg sko før”, sa eldstemann Jesús på 13 år da vi snakket med ham på videosamtale etter at det meste av klærne var plukket ut.
Da de kom inn i butikken var øynene til guttene svære som tinn-tallerkener, og de kikket seg rundt og opp og ned, og visste nok ikke om de skulle le eller gråte… eller besvime!
En liten time senere stod guttene der med hver sine nye par med joggesko, strømper, bukse, en t-skjorte og en hettegenser, samt en pose med “crocs” i hendene. Det eneste som manglet på en komplett fornyelse av antrekket var underbukser, da de butikken hadde var altfor store. Butikken gav også en gave til barna. De fikk hver sin ball med seg hjem. Og helt til slutt fikk Deyvis ta dem med seg for å spise hamburger.
I mange uker har vi jobbet med å produsere nydelige 17.mai-sløyfer. Vi har tegnet og klippet. Vi har laget hull og satt sammen blomstene med splittbinders. Vi har klippet sløyfebånd i rødt, hvitt og blått og vi har limt dem på og festet med sikkerhetsnål. Vi har tatt opp bestillinger av elever og foresatte på skolen, ja, til og med besteforeldre i Norge, “norske-foreningen” i Fuengirola og Sjømannskirken i Calahonda har bestilt sin pose med flere 17. mai-sløyfer.
Vi har solgt rundt 170 sløyfer, og burde med det fått inn 340 euro. Men takket være en fantastisk giverglede, så har vi fått 271 euro i tips, og til sammen har vi 611 euro som vi skal kjøpe mat til 16 familier for, i tillegg til at en stor gruppe barn får et måltid. Det er helt fantastisk!!!
HJERTELIG TAKK ALLE SAMMEN!!!
Nå når denne gledens dag for Norge, 17. mai 2021, nærmer seg slutten, sitter jeg her og reflekterer over hvor heldige vi faktisk er som bor i et fritt land der vi kan si meningen vår uten frykt for å bli fengslet for å uttrykke misnøye med de som styrer landet. Nå bor ikke jeg i Norge, men det samme gjelder her i Spania. Ytringsfriheten er noe av det mest fundamentale vi har her i Europa.
Aldri har jeg vel kjent så sterkt på følelsen av takknemlighet for at jeg ikke trenger å være redd for at naboen skal angi meg til myndighetene for ikke å støtte dem, som akkurat i dag.
Jeg har hørt mange 17. mai-taler opp gjennom årene, og jeg har blitt rørt og beveget, men der jeg nok har slått meg til ro med følelsen av takknemlighet for at vi har det så godt i landet vårt, har jeg i år også kjent på en betydelig sorg for at det ikke er slik i enkelte andre land, og da særlig i Venezuela, som jeg har fått så nært innpå meg i det arbeidet jeg står.
Jeg vil fortsette med å arbeide for å bringe håp til folket i dette landet, – om det bare er en dråpe og det bare hjelper noen, så er det mer enn ingenting. Jeg føler virkelig med disse fortvilte menneskene for hva de må gjennomleve hver dag.
Gratulerer med dagen, og la oss være vår “neste” til hjelp…
Når jeg sier at det som for oss virker som en dråpe i havet, er “hele havet” for dem som mottar gaven, så det virkelig sant for flere av familiene. Her følger en av disse historiene der dette virkelig blir synlig på en utrolig sterk måte…
En av familiene vi kjøpte mat til for et par uker siden hadde for en tid tilbake solgt bilen sin, en liten “varebil” og et gammelt skrap av en bil, for å få penger til mat. Hvor mange dager de kunne spise seg mette på pengene fra salget vites ikke, men historien er lenger.
Et par måneder etter salget, bestemte han som kjøpte bilen seg for å dra fra Venezuela, og han lot bilen stå igjen. Han kontaktet selgeren og sa at dersom han ønsket, så kunne han få tilbake bilen sin. Bilen sto parkert i en by en god del timer unna der familien bodde, og mannen tok med seg kona si, mens eldstegutten på 14 år var hjemme og passet på småsøsknene sine. Barna hadde akkurat mat så de kunne klare å spise de to dagene foreldrene regnet med å være borte.
Men da de akkurat var kommet til byen der bilen deres befant seg, ble det portforbud i hele Venezuela. Det betydde at de ikke fikk lov til å reise hjem med det første, og de måtte bli i denne byen inntil videre. Da to dager hadde gått uten at det så lyst ut for oppheving av portforbudet begynte foreldrene å bli virkelig bekymret for barnas ve og vel. De var overlatt til seg selv og hadde ikke lenger mat å spise. Det var virkelig en fortvilet situasjon for familien, og da særlig for foreldrene som følte seg totalt hjelpeløse. De hadde ikke annet å gjøre enn å be til Gud om et under.
Så fikk plutselig far i familien en merkelig telefon. De ringte fra butikken “Tu Choza Online” for å fortelle at de hadde en pakke med mat til dem. Faren fortalte at de ikke var hjemme, og at de var forhindret fra å komme seg hjem på grunn av portforbudet. Den ansatte fra butikken uttrykte at det fra trist, og skulle til å avslutte samtalen og legge på, men heldigvis var faren rask nok til å fortelle “men barna mine er hjemme. Dere kan dra hjem til dem og gi dem maten.” På denne måten ble barna sørget for, til tross for at foreldrene var helt maktesløse.
Det skulle gå enda ti dager før portforbudet ble opphevet og foreldrene kunne dra hjemover, og nå var det snart slutt på den velsignede gaven de hadde fått halvannen uke tidligere. På hjemveien diskuterte foreldrene hva de skulle gjøre for å få tak i mat for de neste dagene, men de kom ikke til noen rask løsning på problemet.
Da foreldrene parkerte den nedslitte varebilen utenfor huset, ble de møtt av et merkelig syn. Alle de fire barna deres var samlet utenfor huset, og det stod en motorsykkel parkert like ved. En ung dame som de ikke kjente smilte til dem, mens de fikk øye på bordet deres som var fylt med mat. Nok en gang hadde en familie fra Norge kommet barna deres, og dem selv, til unnsetning, og de hadde fått mat for enda en uke eller to.
Foreldrene var helt fra seg av undring og stum av beundring for hvordan Gud ordner med sakene. Virkelig i rette øyeblikk, og det to ganger på rad.
Som nevnt innledningsvis er dette en av de mange historiene vi kan fortelle om der vårt bidrag føles som en dråpe i havet, men som det for dem som mottar gaven betyr alt, – det er “hele havet” for dem.
Hjertelig takk nok en gang til alle som bidrar både med å lese artiklene, deler videre lenken til bloggen, samtaler med andre for å spre kunnskap, og som støtter økonomisk. Det er til uvurderlig hjelp. Sammen gjør vi en forskjell for noen her i verden…
Første gang jeg skrev om denne familien, nevnte jeg ikke at onkelen til de tre barna fikk epilepsianfall av glede over å se så mye mat og at det var til dem. Av respekt for familien avbrøt selvfølgelig han som delte ut maten videoen han filmet da Noé fikk anfallet. Noé var altså så lykkelig over å se ordentlig mat igjen. De kunne spise kylling, og ikke bare de iguanene de jakter på…
Denne gangen da vi igjen dro til dem med en virkelig stor mat-forsendelse oppsto en litt “artig” situasjon. Noé grep tak i kyllingene og var like ekstatisk som forrige gang. Så merket han på seg selv at dette kunne bli “farlig”. Plutselig utbrøt han: “Jeg kommer tilbake. Jeg må bare finne en tablett så jeg ikke får anfall sånn som sist.” Så forsvant han inn i huset, fortsatt med godt tak på begge kyllingene, tok tabletten sin og kom tilbake for å feire “julaften” med resten av familien.
Hver uke er det flere som spør om hvordan de kan være med på dette “prosjektet” og bidra til å kjøpe mat til familier i Venezuela. Siden interessen er blitt såpass stor, skriver jeg denne artikkelen med informasjon om hva du kan gjøre.
Vi er i prosess med å prøve å opprette en stiftelse/organisasjon, slik at denne konkrete hjelpen på giversiden med mat til familiene kan komme inn i mer ordnede forhold. Foreløpig er det stort sett venner som stoler oss som bidrar, men det er greit å få ting ordentlig på plass, i tilfelle det blir ettersyn osv.
HVORDAN KAN JEG BIDRA?
Dersom du ønsker å være med på dette arbeidet med å betale for mat vi kjøper til trengende familier i Maracaibo i Venezuela, så ønsker vi at dere helst kontakter meg med PM (personlig melding) på Facebook (Linda Sakseide). Vi vil gjerne ha et bilde av dere (giverne) og eventuelt en hilsen dere ønsker å skrive til familien dere hjelper, men hvis dere synes det er vanskelig å finne på noe, så kan vi ordne med tekst. Vi ordner uansett med oversettelse til spansk. Dette gjelder alle som bidrar med 250 kroner eller mer. Når det gjelder mindre summer, så kommer vi til å samle fra flere bidragsytere i en pakke, og da kan vi dessverre ikke tilby denne oppfølgingstjenesten med bilder og videohilsen. Deretter sender jeg dere kontonummeret som er øremerket “Venezuela”, og dere setter inn penger der.
Vi kommer til å sende ut mat tre ganger i måneden, hver tiende dag sånn omtrent. Med tanke på at det koster litt i frakt også, så har vi funnet ut at en god pakke med mat til en familie koster rundt 300 kroner. Da har de mat i halvannen til bortimot tre uker, avhengig av størrelsen på familien så klart.
Dersom noen bidrar med f.eks. 1000 kroner, ønsker vi å vite om du vil støtte én familie tre ganger med omtrent 330 kroner om gangen, eller om du ønsker å støtte tre familier med en gang.
Når maten er kjørt ut får vi tilsendt bilder og videoer fra de som er ansatt i online-butikken. Disse sender vi videre til dere enten på WhatsApp eller på Facebook, så dere får se hvem som nyter godt av deres bidrag. Det gjør det hele veldig personlig. I noen tilfeller der dere ønsker å støtte en familie over tid, kan vi også prøve at dere kan utveksle telefonnumre med hverandre, om det er ønskelig og familien har telefon.
Dersom noen ønsker å støtte helt “tilfeldig” uten å sende bilde og få tilbakemelding fra mottakerne, så kan dere også gjøre det ved å sende bidraget deres (uten å ta kontakt med meg via Facebook) til følgende kontonummer: 1225 27 72225 i DnB.
Som jeg har nevnt tidligere, så har klassen min jobbet med urettferdighet i verden. I den forbindelse viste jeg dem bilder og video fra en familie jeg hadde hjulpet med mat. Elevene ønsket straks å gjøre noe for å sende mat til noen også, og ved søppelplukking og enkelt husarbeid hjemme fikk vi inn nesten 200 euro som vi kjøpte mat til seks familier og en gruppe barn i en menighet som fikk et måltid. Del to i prosjektet vårt har vært å lage 17. mai-sløyfer, og de er blitt skikkelig fine.
For et par uker siden sendte jeg en forespørsel til SuperNytt om ikke dette kunne være et tema de kunne tenke seg å lage et innslag om, og det responderte de positivt på ganske raskt.
Vi har foreløpig ikke fått dato for sendingen som da er med Venezuela som tema, men det er mulig det blir nå før 17. mai. Så vi venter i spenning for å se…
Her er lenke til NRK Super: https://nrksuper.no/serie/supernytt
Håpet er det siste man mister. Det kan være vanskelig å se noen utvei for situasjonen i Venezuela, men venezuelanerne mister aldri håpet. Både de som fortsatt er i landet og de som har dratt fra sitt kjære “patria” (fedreland) har håp. Håp om en bedre fremtid for landet sitt. Håp om en dag å kunne spise seg mett igjen uten å bekymre seg for hvor lang tid det går før de får spise seg mett neste gang.
Håp om en president som føler med folket, og som vil tjene folket slik en president egentlig skal. Håp om at strømmen ikke forsvinner for timer eller dager om gangen. Håp om en verdig betaling for jobben de gjør i det offentlige, slik at folk “har råd” til å dra på jobb igjen. Håp om at lærerne vender tilbake til sin post, slik at landets unge håpefulle kan få en verdig skolegang og en utdanning som vil hjelpe dem til hjelpe landet sitt. Håp om medisiner til alle, slik at man ikke trenger å emigrere til Europa for å få tak i insulin til diabetesen din. Håp om at kompetente mennesker kan få landets oljeraffinerier og andre bedrifter opp og gå igjen. Håp om å slippe å sitte i kø i 3 dager med bilen for å fylle bensin.
I alle sosiale medier finnes det mennesker både i Venezuela og utenfor som snakker om håpet de har for landet sitt og at de en dag ønsker å dra tilbake. Spørsmålet er ikke om de vil dra tilbake, men når de kan dra tilbake. De er stolte av landet sitt. Stolte av en nydelig natur med skog, fjell, nydelige strender og verdens høyeste fossefall. Stolte av sine medmennesker som holder ut i nøden og som i hovedsak er ærlige og redelige mennesker. Stolte av “nasjonalretten” sin, arepa, selv om de krangler med Colombia om det opprinnelige opphavet.
De ønsker et land der de kan uttrykke sine egne meninger uten frykt for å havne i fengsel. De ønsker en hverdag der de slipper å få hjertet i halsen hver gang en motorsyklist kjører forbi dem. De ønsker seg en fremtid i harmoni og glede, og ikke minst… De ønsker å spise seg mette.
Før jeg fikk kontakt med venezuelanere som har immigrert til Spania var kunnskapen min om Venezuela minimal. Jeg visste at hovedstaden het Caracas og at landet lå helt øverst i Sør-Amerika på kartet. Dessuten var Venezuela det landet som vant Miss World og Miss Universe flest ganger… – trodde jeg.
Jeg hadde hørt om Hugo Chávez, og fikk med meg at det var delte meninger om han, men jeg hadde i grunnen ingen formening om fyren var bra eller dårlig for landet og folket. Han var vel en president som “alle andre”?
For mange år siden så jeg en dokumentar om et musikk-prosjekt Chávez startet i landet. Det ble sagt at for å holde barn og ungdom borte fra gatene og narkotika, så skulle alle få lære seg et instrument. Jeg må si jeg var mektig imponert over lærerne som dirigerte førti-femti ivrige barn og unge i orkester med alt fra tuba til klarinett i ulike musikk-auditorier. Det var tydelig at dette var noe regjeringen med Chávez i spissen var veldig stolt av.
Da jeg i 2019 nevnte for min venezuelanske venninne at jeg var imponert over dette instrument-prosjektet de hadde i Venezuela, der flinke orkestre med barn og unge reiste rundt og spilte konserter i inn- og utland og representerte landet sitt med stolthet, lo hun anstrengt av meg, og jeg er sikker på at hun tenkte “så naiv du er”…
Chávez satte i gang mange sosiale prosjekter og parallelt med at myndighetene har puttet penger i egne lommer har de også øst ut i øst og vest til ulike prosjekter, slik som dette musikk-opplegget. På denne måten har presidenten vist at han bryr seg om folket. Jeg er villig til å tro at intensjonene hans ikke var utelukkende egoistiske, men at han virkelig ønsket medborgerne sine godt. Men disse intensjonene kombinert med en fraværende økonomistyring kunne ikke føre noe godt med seg. Venezuela ble raskt et land der du måtte se deg godt over begge skuldrene før du sa et negativt ord om landets vanskelige situasjon eller inkompetente ledelse. Den gjengse oppfattelsen om hvorfor Hugo Chávez startet alle disse sosiale prosjektene, særlig i forkant av hver valgperiode, er at det var for å kjøpe seg velgere.
Så lenge oljepengene strømmet inn fra eksporten til utlandet holdt landet seg flytende. Men med den kraftige prisnedgangen på olje i 2014 var det slutt på moroa. På litt over et halvt år sank oljeprisen fra rundt 114 dollar til bare 46 dollar fatet.* Venezuelas nye president, Nicolás Maduro, som hadde overtatt landets ledelse etter Hugo Chávez´ død i mars 2013, fikk en enorm utfordring i starten av sin presidentperiode da inntektene uteble. Ettersom landet baserte mesteparten av handelen på import fra USA og andre land, opplevde innbyggerne at butikkene raskt ble tømt for mat, medisiner, klær og andre essensielle varer. Det var ikke lenger penger å importere for, og myndighetene hadde ekspropriert de aller fleste fabrikkene og bedriftene som private drev, og gitt dem til inkompetente generaler. Disse bedriftene ble ribbet for alt av verdi, og forlatt verdiløse, og som jeg siterte i en annen artikkel: “Nå er Venezuela en gravplass for bedrifter.”
Hadde det ikke vært for regjeringens elendige håndtering av landet, så kunne Venezuela vært selvforsynt med hva det skulle være. I stedet er det altså en enorm mangel på mat og medisiner, og det lille som fins er altfor dyrt for de fleste av innbyggerne å kjøpe.
*https://e24.no/olje-og-energi/i/6nGvGo/derfor-er-det-krise-i-oljebransjen
