På mandag skal venninnen min og jeg bestille mat til flere familier, ettersom noen av de som meldte seg til å ville støtte en familie i Venezuela ville hjelpe en familie fast eller i hvert fall over tre omganger. Så nå er det da syv familier som får mat på mandag eller tirsdag til uken.
Noen ganger får vi kjøpe grønnsaker til dem også, og ost.
Hver pakke har mat for omtrent 30 euro. For dette får de da som regel 2 kg ris, 2 kg pasta, 2 kg maismel, 1 kg sukker, 2 hele kyllinger, 1 kg kjøtt, 15 egg, 1 flaske med olje, 1 liter melk og en pakke med cornflakes. Da har de mat som varer halvannen til to uker, kanskje noe mer dersom det er en liten familie.
Hjertelig takk til alle dere som har vært med, og til alle dere som fortsatt er med. Jeg sier det igjen… Det som for oss føles som en dråpe i havet, er for dem “hele havet”.
I det aller første innlegget jeg skrev for noen uker siden, så fortalte jeg om hvorfor jeg startet med å skrive denne bloggen. Den humanitære kollapsen i Venezuela er absolutt en hovedgrunn til dette, slik jeg nevnte i den første artikkelen, men egentlig er den viktigste grunnen litt mer spesifikk…
Jeg skrev om noen horrible historier blant annet fra sykehuset der en vordende mor måtte hjelpe seg selv med fødselen, og om pengene som ikke er noe verdt lenger, slik at folket ikke har noe å kjøpe mat for. Det er et hav å ta av når det gjelder tragiske historier, men den historien som først gjorde et sterkt inntrykk på meg var venninnen min sin egen historie fra da hun tilbragte en hel måned på sykehuset med høyt blodtrykk i påvente av fødselen.
Det er en virkelig sterk historie, og da jeg hørte den “korte versjonen” for halvannet år siden sa jeg: “Denne historien er så sterk og viktig at den må fortelles til verden!” Etter å ha tenkt en kort stund fortsatte jeg med: “Denne historien må det skrives bok om. Jeg skal sørge for at dette blir en bok!”
Jeg skrev en side eller to umiddelbart, men det skulle gå mer enn et år før jeg endelig fikk satt meg skikkelig ned for å skrive. Med venninnen min og familien hennes boende i huset hadde jeg nær tilgang på kilden, så i slutten av februar i år startet jeg opp med bok-prosjektet for alvor.
Alt hun opplevde, alt hun så, alt hun gjorde for andre, alt mannen hennes gjorde for henne og for andre… Alt det hun har fortalt meg om tiden på sykehuset og alt rundt dette svangerskapet… Alt dette har jeg skrevet ned i førsteutkastet av boken. Jeg er ennå ikke i mål med utkastet, men håper at jeg i løpet av sommeren vil ha dette sånn noenlunde klart, slik at jeg kan jobbe videre med redigeringen til høsten.
Denne boken er altså den viktigste årsaken til at jeg startet bloggen. Men det var likevel viktig for meg at dette ikke var en blogg som handlet om denne boken spesifikt, men om de uverdige forholdene som menneskene i Venezuela lever under på alle plan. Jeg ante ingenting om disse forferdelige tilstandene før jeg ble kjent med venninnen min og andre fra Venezuela som har kommet hit til Málaga de siste årene, og opplevelsen min er at dette er gjengs blant både spanjoler og nordmenn, – “ingen” har en anelse om hvor ille det er i dette søramerikanske landet.
Så selv om innholdet i boken jeg skriver er veldig spesifikt og tidsbegrenset, så er lidelsene til det aller meste av befolkningen så ufattelige og blir bare verre og verre, så det å spre kunnskap om disse forholdene er viktig, slik at vi ikke bare lever i vår egen boble der alt er så bra, men at vi kan vise litt medmenneskelighet og omsorg for andre.
Nå har bloggen også fått en overraskende positiv bieffekt i form av at flere av leserne har ønsket å bidra til å kjøpe mat til familier i Venezuela etter å ha sett jeg og klassen min kjøpte mat til flere familier. Det å oppleve den genuine omsorgen og viljen til å bidra til å være en liten dråpe i havet for våre medmennesker på andre siden av jordkloden er helt fantastisk og rørende.
Jeg håper du som leser dette vil være med på å dele denne bloggen med dine venner, slik at flest mulig får kunnskap om disse uverdige forholdene som så altfor mange mennesker lever under. Forhåpentligvis når budskapet frem til de riktige folkene, når det gjelder å kunne legge press på myndighetene, etter hvert.
I november 2017 vedtok regjeringen i Venezuela med president Nicolás Maduro i spissen, en ny lov, den såkalte hat-loven (La Ley Contra el Odio). Det ble sagt at loven ble opprettet for å opprettholde fred og toleranse. I virkeligheten er dette en lov som gir myndighetene i landet rett til å fengsle den vanlige “mannen i gata” for å ha ytret seg mot regjeringen. Altså er dette en lov som opphever ytringsfriheten i landet.
Den nye “hat-loven” trumfer ytringsfriheten i Venezuela.
Strafferammen for å bryte loven er på 20 års fengsel, med forbud mot å kommunisere med omverdenen, samt store bøter til bedrifter blant annet.
Ytringsfriheten som vi akter så høyt i samfunnet er altså ikke gjeldende i Venezuela. Myndighetene sier at de ikke har politiske fanger i landet. Det kan kun bety at de enten lyger “big-time”, eller så skjuler de seg bak denne nye loven og kan med loven i hånd fengsle alle som ytrer seg mot regjeringen med president Nicolás Maduro i førersetet.
Her fra pressekonferansen da Ronald Güemes og Erika Palacios var arrestert for brudd på den nye hat-loven. En representant fra myndighetene uttaler seg. Jeg har ikke funnet et eneste bilde av de to arresterte. Bildet er hentet fra elnacional.com
De første som ble dømt for å ha brutt denne hat-loven var Ronald Güemes og Erika Palacios i begynnelsen av januar 2018. De ble arrestert i Naguanagua, i nærheten av byen Valencia, for å ha deltatt i en lokal protest mot Maduro og hans regjering.
Det er opprettet en organisasjon som heter Venezuela Awareness, som blant annet jobber med å få dem satt fri fra fangenskap. Her er en lenke til den siden for de som er interesserte…
Wow!!! 75%, det er jo helt vanvittig mye!!! Eller… Er det egentlig det?
Arbeidsministeren i Venezuela, Eduardo Piñate, som taler til “folket” om den enorme økningen i minstelønnen som gjøres gjeldende fra 1. mai 2021.
På arbeidernes dag, den 1. mai, holdt Eduardo Piñata som er arbeidsminister i Maduros regjering, en energisk tale til folket. Minstelønnen i landet skal øke fra 4 til 7 millioner bolivarer i måneden. Det høres helt fantastisk ut, – 7 millioner??? I måneden??? MILLIONER!!!??? Men vent et øyeblikk… Hvor mye er egentlig 7 millioner bolivarer? Det er ikke mer enn 3,50 dollar, altså nok til å kjøpe en kylling.
Det verste med lønnsøkningen er dog ikke at det hjelper bare bittelitt, for egentlig fører dette bare med seg økt prisstigning, og til slutt sitter venezuelanerne igjen med enda mindre reelt sett enn før de økte minstelønnen. Derfor hadde det nok vært like greit å droppe hele økningen, ifølge mannen til venninnen min.
Her er en lenke til videoen der arbeidsministeren roser Nicolás Maduro opp i skyene for at de har klart å øke minstelønnen til “nye høyder” og for alt det “fantastiske” de jobber for å bedre i landet…
I de to forrige innleggene har jeg vist hvordan myndighetene i Venezuela driver ussel propaganda for å vise verden at de “hjelper” folket sitt. I dag skal jeg fortelle om en mann som virkelig ikke trodde at vi kom med mat til dem.
Ettersom det i Venezuela har blitt en utbredt praksis fra myndighetenes side å komme med møbler, medisiner eller annet nødvendig utstyr for å ta bilde og video for å vise hvor “hjelpsomme” og “gavmilde” de er, og deretter fjerne utstyret, så “vet” folket at alt som kommer av gaver er for godt til å være sant. “Nå skal de bare ta bilde igjen for å vise verden hvor ”snille” de er…”
Faren i familien trodde ikke noe på at de fikk en stor pakke med mat fra noen i Norge. Dette var bare propaganda fra myndighetenes side, trodde han.
Slik tenkte også en av mennene i en familie vi kjøpte mat til. Posen med masse mat ble satt på bordet, og et brev ble gitt ham i hendene. “Ok, dette er for å ta bilde?” Han fra butikken som delte ut prøvde flere ganger å si til han at det var hans mat, men familiefaren overhørte det, og sa gjentatte ganger at “ok, la oss ta bildet, da”…
Dette er et folk som er ødelagt av myndighetenes spill, løgner og ondskap. Når mannen får klar beskjed om at han må åpne posen, – “det er til deg”, så sakte, men sikkert går det opp for han at denne gangen er det visst sant… Kona gråter og er veldig rørt, og de er overmåte takknemlige.
Jeg får ikke lastet opp videoen her, men om du vil se den, så kan du finne den på facebook-siden min (Linda Sakseide). Legg meg til som venn om du må det for å få se den. Jeg vet ikke 🙂
I går fortalte jeg om at myndighetene av og til gir litt mat til folket, men du må vise at du er på “rett parti” for å bli tatt med i beregningen.
I dag skal jeg fortelle om en annen måte de viste befolkningen i inn- og utland hvor “gavmilde” de var med folket sitt. Dette er hentet fra flere år tilbake, da Venezuela ennå ikke var kommet inn i den enorme krisen som de nå står midt oppi med hele seg. Den gangen var det også mangel på mat på grunn av Chavez og Maduros kommunist-regime, men når du først fant mat, så var det mulig å kjøpe den. Den lokale valutaen, bolivarene, hadde fortsatt en verdi.
For å vise verden hvor flinke de var til å hjelpe menneskene, så sa de at de hadde bygget for eksempel hundre hus som fattige familier skulle få flytte inn i. De skulle få alt av inventar, og utstyrte huset med vaskemaskin, komfyr, sofa, bord, TV, senger og alt annet av møbler som trengs i en familie. Deretter fraktet de med seg en familie som skulle få flytte inn i dette godt utstyrte huset, og de hadde en av de statseide TV-kanalene på slep, samt journalister fra trykkpressen, som også var statseid.
Den lykkelige familien ble filmet, intervjuet og fotografert, og fikk vist sin enorme takknemlighet til staten for at den hadde vært så god mot familien. De gikk rundt og så på vaskemaskinen, – åh, så lett det skulle bli å vaske tøyet nå, og lage mat på komfyren. Og tenk, – et kjøleskap som virket. Store smil fylte TV-skjermen og alt var bare fryd og gammen…
Illustrasjonsbilde: Ikke før hadde kamerafolkene dratt, så kom varebilen og fjernet alle møblene.
Ikke før hadde kamerafolkene og journalistene pakket sammen utstyret sitt og dratt avgårde i bilene, før en stor varebil svingte rundt hjørnet. Ut ramlet et par, tre menn som hadde fått i oppdrag å fjerne alt av inventar i huset. Møblene var kun “for show”, ussel propaganda for å fortelle en ekstremt sminket versjon av hvor gavmilde myndighetene var.
Tilsvarende “gavmildhet” som bare var propaganda har myndighetene drevet med hele tiden, og i morgen skal jeg presentere “resultatet” av hvordan enkelte etter hvert reagerer når de blir presentert for en gave. Det kommer da aldri en ekte gave til oss, – pøh!!!
For at man skal få et inntrykk av at myndighetene bryr seg om folket sitt, så driver de med noen former for hjelp. En ting er at de deler ut noe mat av og til, men om du ikke er “chavist”, altså hvis du har vist på en eller annen måte at du ikke har støttet myndighetene, så blir du lett strøket fra listen over hvem som får hjelp.
Illustrasjonsbilde: Tysteren ble nektet adgang til huset, – vi lever tross alt i en pandemi.
I huset til venninnen min i Venezuela bor det nå en dame hun kjenner, sammen med barna sine. Hvert nabolag har en “tyster”, en person som hjelper myndighetene på diverse måter og som holder oversikt over hvem i nabolaget som ikke støtter myndighetene. En dag for et par måneder siden kom hun til huset for å hilse på. Hun lurte på om hun kunne komme inn og se hvordan de hadde det. Damen som bor der nektet henne det, – det er tross midt i en pandemi, men samtidig visste hun at denne “tysteren” var ute etter å se om det var noe av verdi i huset. Har du TV eller noe annet av “luksus”, så kan myndighetene komme og ta det med seg. “Du har ikke bruk for dette!” Da “tysteren” ble nektet adgang til huset, ble hun antakelig fornærmet og hevngjerrig, for neste gang det var utdeling av ris, så stod ikke hun på listen lenger. Makten disse “tysterne” har er rå og brutal.
I morgen skal jeg fortelle mer om dette temaet, for denne propagandaen med at myndighetene “hjelper” folket, er enda mer brutal enn det jeg skriver i dag…
