I går fortalte jeg om at myndighetene av og til gir litt mat til folket, men du må vise at du er på “rett parti” for å bli tatt med i beregningen.
I dag skal jeg fortelle om en annen måte de viste befolkningen i inn- og utland hvor “gavmilde” de var med folket sitt. Dette er hentet fra flere år tilbake, da Venezuela ennå ikke var kommet inn i den enorme krisen som de nå står midt oppi med hele seg. Den gangen var det også mangel på mat på grunn av Chavez og Maduros kommunist-regime, men når du først fant mat, så var det mulig å kjøpe den. Den lokale valutaen, bolivarene, hadde fortsatt en verdi.
For å vise verden hvor flinke de var til å hjelpe menneskene, så sa de at de hadde bygget for eksempel hundre hus som fattige familier skulle få flytte inn i. De skulle få alt av inventar, og utstyrte huset med vaskemaskin, komfyr, sofa, bord, TV, senger og alt annet av møbler som trengs i en familie. Deretter fraktet de med seg en familie som skulle få flytte inn i dette godt utstyrte huset, og de hadde en av de statseide TV-kanalene på slep, samt journalister fra trykkpressen, som også var statseid.
Den lykkelige familien ble filmet, intervjuet og fotografert, og fikk vist sin enorme takknemlighet til staten for at den hadde vært så god mot familien. De gikk rundt og så på vaskemaskinen, – åh, så lett det skulle bli å vaske tøyet nå, og lage mat på komfyren. Og tenk, – et kjøleskap som virket. Store smil fylte TV-skjermen og alt var bare fryd og gammen…
Ikke før hadde kamerafolkene og journalistene pakket sammen utstyret sitt og dratt avgårde i bilene, før en stor varebil svingte rundt hjørnet. Ut ramlet et par, tre menn som hadde fått i oppdrag å fjerne alt av inventar i huset. Møblene var kun “for show”, ussel propaganda for å fortelle en ekstremt sminket versjon av hvor gavmilde myndighetene var.
Tilsvarende “gavmildhet” som bare var propaganda har myndighetene drevet med hele tiden, og i morgen skal jeg presentere “resultatet” av hvordan enkelte etter hvert reagerer når de blir presentert for en gave. Det kommer da aldri en ekte gave til oss, – pøh!!!
